Kort oppsummert kan vi si at årets Supportercup ble en opptur for Celtic2, mens det var tidenes svakeste for Celtic1. For første gang på 14 deltakelser kom Celtic1 på tredjeplass i gruppespillet. Dermed ble det ikke noe sluttspill i år, for første gang siden debutdeltakelsen 1993.

Alt lå til rette for en fin dag på Voldsløkka; været var fint, Celtic-oppmøtet var bra og humøret var på topp. Etter at vi hadde slitt med å få nok spillere i fjor, da Supportercupen kolliderte med den skotske cupfinalen og eksamenstid for studentmedlemmene, så hadde både Celtic1 og Celtic2 i år 12 spillere hver i sin tropp, samt at borti 20 andre medlemmer hadde møtt opp for å heie på våre lag. For å begynne med Celtic2, så hadde de som nevnt en bedre turnering enn på lenge, hvor de begynte med å spille 0-0 mot Manchester City2, som stilte med et stjernegalleri bestående av Asa Hartford, Peter Barnes og David White

Kampens høydepunkt var da Kjetil kom rett fra innbytterbenken og la den nå 100+ kg tunge David White i bakken, og fikk noe som må være bortimot tidenes raskeste gule kort, etter kun få sekunder. Selv fryktet jeg mest for lille Kjetil, som jeg var redd skulle bli knust under vekten av White. Men det gikk bra for begge to, og begge var gode venner igjen, for det var ingen stygg takling i seg selv, kun klønethet.

Til tross for at begge lag hadde sine sjanser, endte kampen 0-0, takket være noen fine redninger av dagens yngstemann; Ola på 13,5 år. Ellers imponerte også 52-årige Gunnar. I neste kamp sto West Ham for tur, og Celtic2 spilte virkelig fin fotball, og satte West Ham under press. En ulykkelig misforståelse i forsvar førte imidlertid til at West Ham tok ledelsen. Men Celtic2 ga seg ikke, og fikk fullt fortjent lønn for strevet da Simen kunne utlikne etter flott soloraid av Kent. Og Celtic2 fortsatte kjøret, og misbrukte noen gedigne sjanser, før en forferdelig forsvarstabbe gjorde at West Ham kunne ta ledelsen igjen. Og flere mål ble det ikke, så Celtic2 tapte knepent 1-2 i en kamp de burde vunnet. I denne kampen debuterte John i mål, og han gjorde det ved å vinne bestemannsprisen. I siste kamp sto "storlaget" Wolverhampton for tur. De ble noen nummer for store for Celtic2, men Celtic2 imponerte og klarte både å spille fin fotball innimellom, samtidig som de holdt resultatet til respektable 0-3, mye takket være akrobatisk keeperspill av John. Med det kom Celtic2 på tredjeplass i sin pulje, og var med det utslått, men de var utslått med stil.

I siste kamp måtte Manchester United2 slås med minst to mål for at Celtic1 skulle avansere til sluttspillet. Men dette var dagen da ingenting stemte. Vi hadde nå to mann ute med skade (Karl med et stivt kne fullt av vann og Sondre med kink i nakken). Til tross for et unisont press, og kaotiske tilstander innenfor United2 sitt straffefelt, så ville ballen ikke sprette vår vei. Og ironisk nok så var vår beste spiller i turneringen, Reidar, uheldig å sette ballen i eget mål, slik at United2 slo oss 1-0 uten å ha produsert en eneste målsjanse... Så brutalt kan livet være... På 14 deltakelser i Supportercupen hadde Celtic1 for første gang havnet på tredjeplass i puljespillet, og dermed var vi for første gang på 13 forsøk slått ut før sluttspillet. Det var selvfølgelig bittert, men det var ingen sure miner av den grunn - vi er tross alt Celts! Vi hadde hatt en hyggelig dag sammen i flott vær, og var alle enige om at neste år, da skal vi komme fryktelig tilbake.

All honnør til Jens Helge og Per Christian som hadde tatt turen fra henholdsvis Trondheim og Göteborg for å være med på turneringen. Og ekstra ære til dem da de sa seg villige til å stå i mål da det viste seg at ingen av våre tre keepere kunne delta. De delte dermed på keeperjobben, og det var sporty gjort.

Så selv om vi selvfølgelig led under ikke å ha en ordentlig keeper i mål, så skal i alle fall ikke Jens Helge og Per Christian lastes, for de gjorde en kjempejobb ut fra forutsetningene. Da Jens Helge fikk spille ute mot Scarborough, ble han kåret til Celtic's beste, så det sier det meste om han!

For dem som har fulgt med Celtic i Supportercupen, så vet de at de lagene som har slått ut Celtic har hatt en tendens til å komme seg til finalen, og vinne cupen. Så da Celtic knepent var blitt utslått av Scarborough, sa vår manager Bent at nå kommer Scarborough til å vinne Supportercupen. Og det fikk han helt rett i… Scarborough kom seg helt til finalen, hvor de slo Liverpool, og dermed hadde de vunnet Supportercupen for første gang. Vi gratulerer, for det var noen sympatiske gutter.

Om kvelden var det Celtic-fest på vår pub O'Reilly's. Tidligere år har vi hatt en helt fantastisk oppslutning om Supportercupen og festene våre etterpå, men nå er det tydeligvis vanskeligere å trekke folk til slike arrangementer. Mange av de gamle traverne begynner å bli satt med familie, mens vi sliter litt med rekruttering fra den yngre garde. Seamus spilte Celtic-dvd på storskjermen og senere Celtic/rebel-musikk for å få opp stemningen. Vi hadde både pølsefest og Celtic-konkurranse. I konkurransen ble det oppnådd imponerende gode resultater. Det var Kjetil som stakk av med seieren, knepent foran Seamus, mens innsatsprisen gikk til "Celtic-fest debutant" John.