I stekende sol og den varmeste juni-helg noensinne, hadde CSCN besøk av den tidligere Celtic-keeperen John Fallon og Celtic-fanzine (MT90M) redaktør Andrew Milne, som skulle være våre æresgjester på Supportercupen og vår påfølgende Celtic-fest. Det ble stor suksess på alle måter!

Æresgjestene. John Fallon og Andrew Milne ble behørig presentert med egne artikler i forrige NFP, så vi går ikke mer inn på å fortelle hvem de er her. Det var fredag 8 juni at de skulle komme til Norge – samme dag som også tropevarmen kom... Fallon ankom Torp flyplass tidlig på ettermiddagen med fly fra Glasgow, mens Milne kom til Torp om kvelden med fly fra Dublin. Eddie stilte velvillig opp og hentet Fallon slik at han kunne være hjemme hos Eddie i Sandefjord, og vente der til Milne ankom. Harald kom så og hentet begge to, og tok dem med til Oslo, hvor de skulle få bo i en leilighet Harald hadde lånt av sin bror (takk til deg Lars-Erik for gjestfriheten!). Etter en middagsstopp i Asker ankom reisefølget Oslo i 23-tiden. Da ønsket Fallon å køye for å være klar til Supportercupen neste dag, mens Milne ville ut i tropenatten og sjekke ut hva Oslo kunne by på av nattlige aktiviteter.

Supportercupen. Lørdag morgen, den 9 juni, var det klart for Supportercupen på Voldsløkka. Celtic deltok for femtende gang, og hadde med et andrelag for åttende gang. Til tross for tilbud om å sove ut litt på lørdag morgen, var begge våre gjester fast bestemte på å få med seg hele Supportercupen, så de måtte stå tidlig opp, og Milne var i imponerende god form til tross for at han tok seg en bytur. På Voldsløkka stekte solen allerede da vi ankom i 0830-tiden, og temperaturen steg til ca 33°C (!) utover dagen, så dette skulle bli en virkelig manndomsprøve på grusbanene på Voldsløkka. Heldigvis skal grusbanene skiftes ut med kunstgress til neste år, så om vi får like varme dager igjen, slipper vi i det minste støvet, selv om arrangøren (Supporterunionen) var flinke til å vanne banene.

Supporterunionen skal også ha ros for at de nå arrangerte Supportercupen litt uti juni, for det gjør det mye lettere å få folk til å stille opp, både som spillere og supportere. Med turnering i mai er mange medlemmer opptatt med eksamener, og har av naturlige årsaker ikke tid til å være med på Supportercupen, men nå, andre helg i juni, begynner mange å bli ferdige med denslags. Derfor var det i år bedre oppmøte enn på lenge; vi hadde over 20 spillere totalt på de to Celtic-lagene (i cupen spilles det som kjent 7-er fotball), samt at enda flere hadde møtt opp som supportere, så dermed hadde vi 40-50 Celts på Voldsløkka denne dagen – og vi opprettholdt vårt ry som ”største” klubb på cupen. Som vanlig stilte familien Larsen fra Kongsberg og Finnås sterkt. Linda, Sofie, Idar og Jens Helge hadde kjørt de over 500km fra Bømlo for å være med på cupen, de to sistnevnte som spillere på Celtic1. Og en annen bømling, Ivar, hadde tatt nattoget fra Trondheim natt til lørdag for å være med. Slikt står det respekt av!

Celtic2 øynet nå håp om seier mot puljefavoritten, og avansement i turneringen. Men i sluttminuttene ble det slitt surr i formasjonene etter et par bytter, og Manchester United2 klarte å score to ganger. Dermed måtte Celtic2 svelge et bittert 1-2 tap. Og dermed var det ikke lenger mulig å kunne gå til sluttspillet. Men i siste kamp skulle uansett Derby slås. Celtic2 spilte nok en god kamp. Det var tydelig at gutta på Celtic2-laget nå hadde lært hverandre bedre å kjenne, og spilte godt sammen. Laget dominerte mot et Derby-lag som har brukbare meritter i Supportercupen, men Celtic2 har tydeligvis samme problem som Vålerenga, for de greier ikke å score mål, og mot slutten var det i stedet Derby som scoret og vant 1-0. Nok et surt tap for våre Celtic2-gutter. De endte dermed sist i puljen med tre tap og 1-4 i målforskjell, men du verden så nær de egentlig var å kunne få tre seire. Selv om det resultatmessig ikke gikk så bra, var dette spillemessig noe av det beste Celtic2 har gjort, så vi får håpe at manager Lars Joakim og hans Celtic2-gutter vil bygge videre på dette i neste års turnering.

Fallon og Milne fulgte ivrig og engasjert med på begge våre Celtic-lag, og viste en imponerende utholdenhet i tropevarmen, for dette skulle bli en lang dag.

Celtic1. Tidligere har vårt førstelag hatt en tendens til å komme i tøffe innledende puljer, hvor vi har måttet kjempe hardt for å kunne gå videre. I år hadde vi for første gang på lenge kommet i hva vi må kunne betrakte som en relativ grei pulje, med all respekt for de andre lagene. I første kamp ble Nottingham Forest2 slått hele 7-1, til tross for at vi egentlig spilte en nokså dårlig kamp. Men som kjent så er alltid første kamp i en turnering vanskelig. Det sto bømlinger bak 6 av de 7 målene! Vårt fjerde mål i kampen, scoret av Ivar, var Celtic1 sitt mål nr 150 i Supportercupen! Vi hadde også et annet jubilé i denne kampen, og det var keeper-debutant Øyvind som ble spiller nr 100 som har spilt for Celtic1! Bare så synd at Forest2 fikk score et slurve-mål, ellers ville Øyvind klart å holde nullen i sin jubileums-debut. Da vi hadde slått Forest2 7-1, var det noen vittige sjeler blant våre supportere som raskt omskrev en gammel Celtic-sang, og begynte å synge følgende: ”Oh Voldsløkka in the sun, Celtic seven the Forest one...”

Celtic 1

I neste kamp ventet West Ham. De var et bedre lag enn Forest2, men nå spilte vi bedre, dog uten samme uttelling og scoret fire mål. Men igjen blir vi litt for arrogante i forsvar, gir bort et mål helt på tampen, og vinner 4-1.

Siste kamp i innledende runde blir en ren puljefinale, fordi både vi og Tottenham2 hadde vunnet begge våre kamper så langt. Tottenham hadde satset offensivt i år, og samlet mange gode spillere med erfaring fra langt oppover i divisjonene i Norge, så selv dette andrelaget deres var veldig gode. Celtic1 hadde best målforskjell, så vi ville bli puljevinnere med uavgjort, og bestemte oss for å gå ut litt forsiktig. Etter en jevn midtbanekrig de første minuttene, begynte Celtic1 virkelig å spille bra fotball, og spilte ut Tottenham2 fullstendig etter hvert som kampen skred frem. Men i denne kampen ville ballen ikke i mål. Vi traff stolper og brant hundre-prosent sjanser i tur og orden. Det så ut til at kampen skulle ende målløs. Men Celtic1 har et spesielt våpen på lur, og det er Bruusgaard-tvillingene Haakon og Nico som har spesialisert seg på innkast. De tar ikke bare lange innkast, men også usedvanlig presise innkast, så for Celtic1 er alle innkast over midtbanen som gode dødballer å regne – bedre enn cornere fordi det blir en bedre vinkel. Helt på tampen får Celtic1 innkast litt inn på banehalvdelen til Tottenham2. Haakon tar kastet, og kaster presist over hele feltet, til ”2-meters-mannen” Harald som dukker opp på bakre stolpe og stanger ballen i mål. Deretter blåser dommeren av kampen, og Celtic1 vant med scoring i siste sekund, bokstavelig talt.

Med Reidar tilbake i midtforsvaret (han hadde mistet de to første kampene) hadde vi endelig holdt nullen i kampen mot Tottenham2. Den tidligere Skeid-spilleren er viktig for CSCN, så det betydde mye å få med han videre i turneringen, for allerede i åttende-dels finalen trakk vi Exeter. Det er laget som topper Supportercupens maratontabell, og som vi har hatt mange harde dyster mot tidligere år. Men vi har alltid tapt på straffer mot dem, eller med ett fattig mål. Det var en heltent Celtic-gjeng som var særdeles lystne på å hevne de tidligere knepne tapene mot Exeter, hvor vi som regel har hatt føringen spillemessig uten å få betalt for det. Denne gangen var vi ikke bare best spillemessig, vi scoret også mål, og slo dem hele 3-0. Det er tangering av Exeters største tap i Supportercupen noen sinne!

I kvartfinalen ventet Arsenal. De hadde så langt i turneringen slått begge de to store Supportercup-tungvekterne Exeter (i puljespillet) og Wimbledon (i åttende-dels finalen), og var seilet opp som turneringens kanskje største favoritt – ved siden av Celtic. Så noen mente allerede nå at dette var den moralske finalen. Og Arsenal var gode. Det beste laget vi hadde møtt så langt, men Celtic spilte seg etter hvert til et overtak, og skapte de fleste sjansene, men som mot Tottenham2 sto stengene i veien. Dermed endte kampen 0-0, og måtte avgjøres på straffer. Da var det mange som følte et ”deja vu” for vi har tidligere tapt hele 7 kvartfinaler på straffer... Det ville vært urettferdig å tape nå, for vi hadde vært det klart beste laget mot favoritten Arsenal. I straffekonk’en misset Arsenal på sin første straffe, etter glimrende redning av Øyvind. Resten av straffekonk’en ble det ikke misset flere straffer, så dermed vant Celtic 5-4 på straffer. Vi hadde brutt en ”forbannelse” – skulle dette bli vårt år?!

Tottenham med litt friskere bein åpnet best, men Celtic tok mer og mer over, dog uten at det ble skapt de helt store sjansene. Tottenham-spillerne var rutinerte, og kunne mange triks med å holde og gi en liten dytt i rette øyeblikk, akkurat som vi ser så mye på tv, og som dommerne dessverre ikke får med seg. Dermed ble det ikke mer enn bare nesten-sjanser for Celtic, til tross for et spillemessig overtak. Kampen endte derfor 0-0, og det var klart for straffer. Det mest gledelige i finalen var at flere av ungguttene virkelig tok tak i kampen; Karl Einar og Eirik jobbet som galeislaver når noen av de litt eldre begynte å bli vel tunge i beina (når man er over 40 er ikke beina like lette å få i gang etter sju kamper, eller hva Harald...). Jens Helge viste en imponerende løpskapasitet, der han løp opp og ned hele kampen i reneste Leo-stil. Og til tross for en søvnløs natt på nattoget og sju kamper i stekende hete, viste Ivar eminent teknikk, og ble av mange utsett til finalens beste spiller. Det var en tittel han likevel ikke fikk, for juryen kåret nemlig Tottenhams keeper til finalens beste – og det sier jo litt om kampbildet i finalen... Men nå til den avgjørende straffekonk’en. Etter at ni straffer var tatt, og alle hadde gått i mål, skulle Celtic avslutte den ordinære delen av straffekonk’en. Men på siste straffe redder Spurs-keeperen med en benparade, og dermed vant Tottenham finalen med knappest mulig margin; 5-4 på straffer. Det var utrolig bittert for våre tapre Celts, som hadde spilt så godt hele dagen, og håpet at i år skulle endelig vi lykkes, men den gang ei. Trøsten var at vi hadde spilt god og underholdende fotball og vunnet mange tilhengere, og ikke minst at våre æresgjester var meget fornøyde og stolte av vår innsats. De var ikke i tvil om at Celtic hadde vært turneringens klart beste lag!

Statistikk. I statistikken ble Celtic stående med fem seire, to uavgjort og ingen tap (det er kun resultat ved full tid som gjelder i statistikkene), og med en imponerende målforskjell på 17-2! Med dette klatret vi opp på tredjeplass på Supportercupens maratontabell, bak Exeter og Leeds.

Målscorere for Celtic var: Harald 7, Ivar 5, Idar 2, Eirik 2 og Nico 1 mål. Med kun to innslupne mål på sju kamper, gikk Øyvind rett til topps på CSCN sin keeperstatistikk. Om det skal deles ut noen innsatspris, må den gå til midtbanedirigenten Idar, som virkelig ga alt i varmen, og endte opp med solstikk og to dager sengeliggende på et mørkt rom med kalde omslag…!

Årets innsats er den beste av Celtic noen sinne i Supportercupen (da vi nådde finalen i 2002 vant vi færre kamper og scoret færre mål). Celtic hadde i år turneringens beste målforskjell, og fikk turneringens toppscorer!

Celtic-fest. Siden Celtic1 kom helt til finalen i Supportercupen, kom vi i gang med Celtic-festen på Oslo Sportsbar noe senere enn planlagt, men det var et hyggelig ”problem”, som ble møtt med forståelse fra alle. På puben vår hadde Nathan gitt oss hele underetasjen for oss selv, hvor vi spilte vår irske rebelmusikk og Celtic-musikk. Våre æresgjester holdt ut og bidro til god stemning. Vi hadde også fått besøk av en del Celts fra den irske marinen, som hadde øvelse i Oslo den uken, og de hadde klart å snappe opp at det skulle være Celtic-fest på Oslo Sportsbar.

Tradisjonen tro delte vi ut forskjellige priser. Og første prisutdeling gikk til Leif Borge som i vinter gikk ut av CSCN-styret etter fire år. Deretter ble prisen for Årets supporter delt ut, og den gikk til Lars Joakim Hanssen. Deretter ble vårt Veldedighetsfond gitt til æresgjest Andrew Milne, på vegne av ’Gary Kelly Cancer Centre’ i Drogheda, Irland (se nærmere omtale på CSCN-nytt sidene). John Fallon hadde tatt med seg en Celtic-trøye som var signert av alle gjenlevende Lisbon Lions, og den trøya ga han til CSCN for at vi skulle lodde den ut. Loddsalget gikk bra, med mange som siklet etter den attraktive trøya, så det var stor spenning da trøya skulle trekkes. Og vinneren ble ingen ringere enn supporterklubbens leder Harald. Det ble nesten litt pinlig at han skulle vinne, så han foreslo omtrekning, men både Fallon selv og de andre mente at så lenge man har fått lov til å kjøpe lodd, så får man også lov til å vinne, enten man er leder eller ei.

Neste post på programmet var den berømte Celtic-konkurransen, eller ”quiz” som så mange ynder å kalle det i våre dager. Med så mange fest-deltakere (over 30), ble det for første gang tillatt å være på lag, men de antatt flinkeste fikk ikke lov til å være på lag. Totalt var det 15 lag som deltok. Her må det nevnes at mest kreative navnevalg hadde våre lesbiske deltakere, som i anledning av at vi hadde en ”Lisbon Lion” på besøk, kalte laget sitt for ’Lesbian Lions’...! Dessverre lå nok ikke besvarelsene på samme nivå, men de kom ikke sist i konkurransen. John Fallon kom på en hederlig femteplass, mens Andrew Milne kom på delt andreplass, som han delte med Kjetil, kun ett poeng bak vinneren. Ikke uventet var det Bent som vant. Ivar hadde klart å ”grine” seg til å komme på lag med Bent, så dermed fikk han sole seg i glansen som vinner med Bent...

Etter de faste postene var det klart for mat. Supporterklubben hadde tatt på spanderbuksene, og kjøpt inn pizza til alle festdeltakerne. Det var populært, og aldri har så mange pizzaer blitt borte så fort. Etterpå var det fest med sang og musikk til puben stengte i 01-tiden. Da var de aller fleste slitne og trette etter en lang dag i ekstrem varme, og det var ikke så veldig mange som hadde krefter til å dra videre ut på byen. Mens John Fallon tok drosje hjem for å få en velfortjent søvn, imponerte Andrew Milne ved å dra ut på byen på egenhånd også denne kvelden. Den gamle bokseren har tydeligvis en unik stayer-evne!

Avslutning. Søndag morgen var både John og Andrew imponerende friske. Etter frokost ble de tatt med til Seamus, som de skulle bo hos siste natten. Etter en lengre lunsj på Ladegården, begynte også våre gjester å føle kjøret etter en tøff helg, så de valgte å ta en rolig hjemmekveld hos Seamus, med noen øl og norsk Tippeliga på TV2. Dagen etter reiste så våre venner hjem igjen, og kunne ikke få takket nok for gjestfriheten og alle de hyggelige Celts de hadde møtt. En fjær i hatten går også til Supporterunionen, for våre gjester var begge enige om at de aldri hadde vært med på en mer profesjonell og ålreit amatørturnering. Men på spørsmål om de ville komme tilbake til Norge igjen, så svarte de at de heller ville dra på ferie til Syden, for der er det ikke så varmt.