Celtic FC - en historisk gjennomgang

av Harald Harsson

Celtic FC har en rikholdig historie, nærmest unik i fotballsammenheng, så det er ikke så lett å sette seg inn i alt på en gang. Her er et forsøk på å gi en lett innføring i Celtic’s innfløkte historie – både sportslig og samfunnsmessig.

Den historiske bakgrunn

Dannelsen av Celtic FC er en direkte følge av historiske og politiske hendelser, så for å begynne med begynnelsen må man langt tilbake i tid. Man kan si at det hele startet da engelskmennene invaderte Irland i 1169, hvoretter de har holdt Irland okkupert i over 800 år. Engelskmennene styrte landet med jernhånd, og store deler av lokalbefolkningen ble gjort til treller og leilendinger. All motstand ble slått hardt og brutalt ned på, og det var lite irene kunne gjøre for å få den mektige okkupasjonsmakten ut. Irland er kjent som den grønne øya, pga den gode fruktbarheten, men dette hjalp ikke irene, fordi all dyrkbar mark var tatt av engelske godseiere, som sendte avlingene til London hvor de ble solgt. 

De fattige irske bøndene, som måtte jobbe for godseierne, fikk bare en liten jordlapp hvor de kunne dyrke poteter. I årene 1845 til 1851 slo potetavlingene feil pga vanskelige klimatiske værforhold og potetpest, og det ble hungersnød blant den irske befolkningen i Irland.På den tiden bodde det 8 millioner mennesker i Irland, og over 1,5 millioner av dem sultet i hjel under denne hungersnøden (kjent som ”The Potato Famine”)!  Som en følge av hungersnøden flyktet også mer enn 1 million irer ut av landet. Mange dro til USA og noen til Australia og New Zealand. Men, de fleste hadde ikke ressurser til å reise lenger enn over til Skottland og England, hvor majoriteten slo seg ned i vestkystbyene Glasgow, Liverpool og Manchester, samt i hovedstaden London. I løpet av de neste 50 år ble befolkningen i Irland halvert! Og siden hungersnøden var påført dem av engelskmennene som hadde tatt fra dem all dyrkbar jord, oppsto det naturlig nok mye bitterhet.

Mange av irene som dro til USA, klarte seg etter hvert bra, og i dag blir det sagt at hver femte amerikaner har irske aner! Sågar flere presidenter, som bl.a. Kennedy, Reagan og Clinton (som alle er typiske irske navn), er etterkommere av irske utvandrere. Men, Celtic’s amerikanske relasjoner vil det kommes tilbake til senere.

Celtic blir til

De irene som slo seg ned i Skottland og England levde under særdeles fattige og kummerlige forhold. Siden de var keltere med katolsk religion, ble de behandlet verre enn dyr, og ble stuet sammen i ghettoer.

De irske innvandrerne som kom til Glasgow ble plassert i slummen på østkanten av byen, hvor de rådende forhold var så ille at man vanskelig kan forestille seg det. Irer ble utnyttet og diskriminert, og hadde ingen rettssikkerhet. Helt til langt utpå 1900-tallet kunne det stå i jobbannonser at irer eller katolikker trengte ikke å søke. Og utenfor puber sto det ofte ”Hunder og irer ingen adgang”.  På 1880-tallet var det en katolsk broder ved navnet Walfrid, som engasjerte seg for den fattige irske befolkningen på Glasgow’s østkant. Han organiserte små suppestasjoner for å dele ut mat til dem som ikke hadde noe. Hans problem var imidlertid som for alle andre; mangel på penger. Det er da han får idéen om å starte et fotballag for å kunne samle inn penger til suppestasjonene. I Edinburgh hadde irske innvandrere startet klubben Hibernian med stort hell, og dette ble malen for Broder Walfrid.

De første årene og den første rivaliseringen

Celtic ble altså stiftet som en klubb for katolikker i 1888, men allerede i 1892 opphevet klubben sin katolikk-paragraf, og siden har klubben vært åpen for alle raser og religioner. I enkelte kamper har sågar Celtic hatt kun protestanter på banen. Derfor blir det litt feil når norske medier omtaler Celtic som en katolikklubb. Majoriteten blant supporterne er fortsatt irske og skotske katolikker, men det finnes også mange protestanter og folk med andre bakgrunner blant tilhengerne – men som sagt, religion og rase spiller ingen rolle for Celts. Det gjør det derimot for Celtic’s erkefiende rangers. Den klubben har i alle år hatt en anti-irsk og anti-katolsk profil. rangers kommer fra Glasgow’s finere vestkant, og har sin støtte blant borgerskapet, som i vesentlig grad er skotske etterkommere av angelsaksere og engelskvennlige skotter (i motsetning til kelterne som følger Celtic). 

Motsetningsforholdet mellom Celtic og rangers er det samme som eksisterer i Nord-Irland, mellom irske republikanere (katolikker) og protestantiske lojalister. Det er derfor man paradoksalt nok i en kamp i Skottland mellom Glasgow-lagene Celtic og rangers opplever at Celtic-tilhengerne vifter med irske flagg, mens rangers-tilhengerne vifter med det britiske flagget og det lojalistiske Nord-Irland flagget – altså ingen skotske farger! Slik er dessverre det skotske samfunnet, splittet mellom den keltiske og den angelsaksiske kultur, og alt hva det innebærer. Skillene er heldigvis ikke så ille i dag som dengang Celtic ble stiftet, men de er likevel fortsatt merkbare.

	Så over til noe av Celtic’s sportslige historie. Klubbens første kamp var en privatkamp som ble spilt mot ingen ringere enn rangers. Selv om motsetnings-forholdet mellom disse klubbene ikke hadde rukket å bli fremtredende da de møttes for første gang 28 mai 1888. rangers var da allerede en etablert klubb, stiftet 15 år tidligere.
EEn av de første CSCene - "Brake Club"

De første årene leide Celtic en hjemmebane, men da leien etter et par år ble skrudd opp, bygget Celtic en egen hjemmebane på dugnad. Denne banen sto ferdig i 1892, og er den banen klubben benytter den dag i dag – men tribuneanlegget har gjennomgått visse fornyelsesprosesser. Banen fikk navnet Celtic Park, og ligger i en bydel i Glasgow som heter Parkhead. Da banen sto ferdig i 1892, var den så flott i forhold til den gamle, at folk sa det var som å komme til Paradis (banen ligger også ved siden av en kirkegård, så dette hadde en dobbel betydning).

Celtic Park 1892

Derfor blir Celtic’s hjemmebane fortsatt kalt ”Paradise” av supporterne. Da gresset skulle såes, ble det hentet en kvadratmeter gress fra forfedrenes land, Irland – nærmere bestemt fra Donegal. Denne gressbiten, som  ble plassert i midtsirkelen, hadde firkløvere med seg, og disse spredde seg over hele banen, som et tegn på lykke. På grunn av dette har Celtic en firkløver i sitt klubbemblem. I sitt første år hadde Celtic hatt et keltisk kors som emblem. I 1903 spilte  Celtic for første gang i drakten som siden har blitt klubbens varemerke: grønne og hvite horisontale striper. Slike striper kalles ”hoops” på engelsk (som betyr tønnebånd), så derfor er et av klengenavnene på Celtic ”The Hoops”.

Celtic var klubben for de som sto aller nederst på samfunnets rangstige, de fattigste fra arbeiderklassen. De var ”taperne” i samfunnet, så for dem var suksessen til Celtic det eneste lyspunktet i tilværelsen, det eneste som ga dem stolthet og verdighet. Derfor trakk Celtic alltid fulle hus, og siden klubben betydde så mye for fansen, skapte de en fantastisk atmosfære på kampene. Celtic-fansen har gjennom alle år fått ord på seg for å være ”best i verden”. I alle fall i Europa er det ingen som kan måle seg med The Celts, og selv engelske baner blir som bibliotek-atmosfære i forhold...!

Fortsetter vi Celtic’s historie over sportslige fremganger, vant klubben fire seriemesterskap på 1890-tallet. Fra 1905 til 1910 vant klubben hele seks mesterskap på rad, noe alle trodde skulle bli umulig å kopiere, så det skotske forbundet ga Celtic et spesielt trofé for denne bragden.  På 1920- og 30-tallet spilte en herre ved navn Jimmy McGrory for Celtic, og han er fortsatt tidenes målkonge i britisk fotball. På 445 offisielle kamper skåret han 472 mål, og totalt skåret han over 550 mål!

Celtic 1908

Skåringsrekorden for én sesong var 50 ligamål i 1935/36, og i 1928 skåret han 8 mål i én kamp mot Dunfermline (Celtic vant 9-0)! Alt dette er fortsatt rekorder, som trolig vil stå til evig tid... En annen legende fra denne epoken var keeperen John Thomson, som ble Celtic’s førstekeeper i en alder av kun 18 år. I en kamp mot rangers i 1931, ble han sparket i hodet av en rangers-spiss, og sparket var så kraftig at Thomson døde. Da var Thomson bare 22 år, men hadde allerede rukket å bli en Celtic-legende med sitt fantastiske keeperspill.

De tunge år

Etter andre verdenskrig gikk Celtic inn i en tung periode. I likhet med rangers har Celtic aldri rykket ned fra toppdivisjonen, men i 1947/48 var det ikke mye om å gjøre. Celtic havnet til slutt på 12 plass av 16 lag i ”A Division”, som toppdivisjonen het dengang. Dette er fortsatt Celtic’s dårligste ligaplassering noen sinne. Sommeren 1953 skulle Dronning Elizabeth II av Storbritannia krones, og i den forbindelse ble det arrangert en fotballturnering (”Coronation Cup”) med de fire beste klubbene fra Skottland og England. Egentlig skulle ikke Celtic ha vært med, for de hadde bare kommet på åttende plass i den skotske ligaen den sesongen, men pga Celtic’s enorme publikumsstøtte, ble de likevel invitert til å delta i turneringen. Celtic skulle imidlertid løfte seg mot de engelske lagene, og feide all motstand til side, og vant hele turneringen – og kunne dermed kalle seg britiske mestre! Det ble også sett på som et paradoks at klubben med de irske røttene, og som historisk sett hadde minst til overs for det britiske kongedømmet, skulle vinne dronningens kroningscup. Seieren i kroningscupen ga selvtillit nok til at Celtic den påfølgende sesong vant ”the double” (serien og cupen).

Både 1940-, 50- og første halvdel av 1960-tallet var tunge år for Celtic, men et par lyspunkter var det. ”Coronation Cup” og double-triumfen i 1953-54 er nevnt, og høsten 1957 skulle Celtic stå for en bragd det går gjetord om ennå. Celtic møtte da rangers i Ligacupfinalen, og som regjerende seriemestere var rangers storfavoritter. Celtic-spillerne ville det imidlertid annerledes, og ga rangers en leksjon de aldri vil glemme. Stillingen ble til slutt 7-1 (!) til Celtic – og rangers kan være glad sifrene ikke ble styggere, for i tillegg til de syv målene hadde Celtic også tre susende stolpeskudd. Resultatet 7-1 er største seier noensinne i en skotsk/engelsk cupfinale! Kampen ble udødeliggjort med sangene Hampden in the Sun og Seven One.

Jock Stein og Celtic’s gullalder

Når det er snakk om hvem som er tidenes største Celtic-personlighet, kommer man ikke utenom navnet Jock Stein. Han var kaptein på laget som vant the double i 1954, og hans lederegenskaper skulle vise seg å bli enda større enn hans spilleregenskaper. I 1965 ble han ansatt som manager på Celtic Park, og det skulle føre klubben inn i sin største gullalder. Allerede samme vår som han ble ansatt, førte han Celtic til cupmesterskap. Og i de neste sesongene under Jock Stein vant Celtic serien ni år på rad, fra 1966 til 1974! Dette var verdensrekord på den tiden. I 1967 og 1969 vant Celtic ”the treble” (serien, cupen og ligacupen). 

Men Celtic’s aller stolteste øyeblikk kom i Lisboa 25 mai 1967. Da spilte de mot italienske Inter Milan i finalen i Europacupen for serievinnere (det som i dag kalles Mesterligaen).  Celtic vant 2-1, og ble med det første "britiske" lag til å vinne den gjeveste av Europacupene. Og ikke nok med det, Celtic var faktisk også første ikke-latinske lag til å heve dette troféet, for inntil da var det kun lag fra Italia, Spania og Portugal som hadde vunnet E-cupen.
		JJock Steins Lisbon Lions

Det mest imponerende med Celtic’s lag var at det kun var skotter på laget – verken før eller siden har det hendt at en klubb har vunnet E-cupen med kun nasjonale spillere på laget (og det er noe å tenke på i disse ”Bosman-tider”). Faktisk hadde hele laget til Celtic vokst opp innen en radius av fire mil fra Celtic Park! Laget ble hyllet som helter da de kom hjem, og siden de hadde vunnet finalen i Lisboa, har de i ettertid fått klengenavnet ”The Lisbon Lions”. Celtic kom også til finalen i E-cupen i 1970, og var på bakgrunn av sine prestasjoner de siste årene, store favoritter. Dessverre undervurderte de motstanderen litt for mye, og tapte 1-2 for Feyenoord. Fra 1966 til 1979 kom Celtic til finalen i ligacupen 14 år på rad! Også det en ”uslåelig” rekord, men bare seks av disse finalene ble vunnet.

Om Jock Stein er den største personligheten i Celtic’s historie, er nok de fleste enige om at Billy McNeill er Celtic’s største spiller gjennom tidene. Han var midtstopper og kaptein i alle sesongene da Celtic vant serien ni år på rad, og han var også kaptein i begge E-cup finalene. I en avstemning i Glasgow, er McNeill også kåret til årtusenets idrettsutøver! McNeill har klubbrekorden med 790 kamper for Celtic. McNeill gikk under det treffende tilnavnet ”Caesar”. Også McNeill ble senere manager for klubben, og det var som manager han ledet Celtic til the double i 1987/88 – den sesongen klubben feiret sitt 100-årsjubileum (eller ”Centenary Season” som den sesongen blir kalt blant Celts). Hvilken bursdagsfeiring det da ble! McNeill er senere blitt hedret med tittelen MBE (Member of the British Empire) for sin innsats på fotballbanen.

På konkursens rand og opp igjen

Dobbelttriumfen i 1988 og cupseieren året etter, skulle vise seg å bli en slags svanesang for klubben under dens gamle styre. Celtic hadde i mange år blitt styrt av familiedynastiene Whyte og Kelly, som dessverre viste seg å være svært udugelige når kapitalen og de kommersielle kreftene begynte å gjøre seg gjeldende på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Tiden hadde løpt fra de gamle herrer i Celtic-styret. De syntes ikke å være i stand til å lede klubben inn i en ny tidsalder, og virket mer interessert i å dyrke seg selv. Celtic havnet i bunnløs gjeld de første årene på 1990-tallet, og tilhengerne var rasende. Det ble arrangert store protestaksjoner for å få kastet det sittende styret, som på sin side holdt igjen med all makt de hadde. 

Heldigvis har Celtic alltid vært folkets klubb, så supporterne seiret til slutt, men ikke uten dramatikk. Supporterne hadde samlet seg bak den skotsk/canadiske forretningsmannen Fergus McCann, og med sin styrke fikk de kastet det gamle og udugelige styret, og innsatt McCann. Men, det var i siste liten, for fredag 4 mars 1994 var klubben etter sigende bare én time fra å bli slått konkurs da McCann satset deler av sin million-formue på å redde Celtic. Han ga seg selv fem år på å få snudd den negative økonomiske trenden til å bli positiv, bygge en ny ”all-seater” stadion, og vinne ligaen igjen. Allerede første sesongen med McCann som administrerende direktør, fikk Celtic lagt seks troféløse år bak seg, da de vant cupen i 1995. Og etter en fantastisk økonomisk snuoperasjon, gikk ”butikken” Celtic med overskudd igjen.

McCann utførte også den mest vellykkede aksjeemisjon i britisk fotballhistorie, og dette gjorde at fansen nå kunne eie deler av sin egen klubb. I dag sitter da også supporterne på hele 80% av aksjene, og har med det mesteparten av makten i klubben, og dette er beroligende å vite, for klubber som eies av finansinstitusjoner har hatt en lei tendens til å tenke mer på kortsiktig profitt enn langsiktige tradisjoner!	c
	Celtic Park 1984	Celtic Park 1995

Samtidig med den økonomiske oppblomstringen i klubben, var også byggearbeidene godt i gang med den nye gigantstadion med over 60.000 sitteplasser. 

Det var likevel én ting som bekymret fansen mer enn noe annet, nemlig at erkefienden rangers var i ferd med å utligne Celtic sin berømte rekord med ni ligatitler på rad. Heller ikke i 1996/97 klarte Celtic å stoppe sine byrivaler, slik at rangers nå hadde tangert vår ”ni-på-rad”. Skulle virkelig rangers klare å slå Celtic’s ”uslåelige” rekord?! Før 1997/98-sesongen ble nederlandske Wim Jansen den første utenlandske manager i Celtic. Med sin internasjonale erfaring klarte han å vinne ligaen med Celtic, og hadde dermed stoppet rangers i å vinne ”ti-på-rad”. Dette ligagullet ble ikke sikret før i siste serierunde, og gledesscenene var enorme blant Celtic-supporterne fordi rangers var blitt stoppet i siste liten. Dette ligagullet blir derfor sett på som et av de aller viktigste i klubbens historie. Høsten 1998 var Celtic sitt nye tribuneanlegg med 60.500 sitteplasser ferdigbygget, så sesongen etter kunne McCann trekke seg tilbake etter sine fem år, vel vitende om at han hadde oppfylt alle sine løfter.

The Old Firm

Glasgow-derbyet mellom Celtic og rangers blir regnet som det største i Europa – større enn alle engelske, tyske og italienske lokaloppgjør. Ja, faktisk er Glasgow-derbyet kåret til nr 2 i verden, bare slått av Boca Juniors og River Plate i Argentina. Årsaken til den enorme rivaliseringen mellom Celtic og rangers er som tidligere nevnt at de representerer hver sine kulturer, som har vært i konflikt med hverandre i århundrer. Celtic har blitt symbolet for det irske folk, de fattige og undertrykte. Celtic er den sosiale og veldedige klubben, en klubb som gir håp. Derfor har den fått store tilhengerskarer også blant andre som ikke direkte føler seg knyttet til Irland eller Glasgow. Men, pga klubbens irske profil, er den elsket blant alle de irske miljøene som har oppstått der irske emigranter har slått seg ned gjennom årenes løp; hovedsakelig i USA, Canada, og Australia, men også i land som Sør-Afrika og Tyskland. Og selvfølgelig i ”løvens hule” England, finnes det veldig mange med irsk/skotsk bakgrunn, så Celtic har også et stort antall supporterklubber i England. 

I USA finnes det minst én Celtic  supporterklubb i alle stater og større byer. Nesten hvor man reiser i verden, finner man irske og skotske miljøer som har sine Celtic supporterklubber.  Og selvfølgelig, i Irland finnes det utallige supporterklubber både i sør og nord, og på hver eneste hjemmekamp kommer det store busslaster på fergene fra Irland, med tusenvis av Celtic-tilhengere.  Så å si alle hjemmekamper er utsolgt, slik at klubben har et tilskuersnitt på nesten 60.000 tilskuere.Det er faktisk bare 4-5 klubber i hele verden som har bedre tilskuersnitt enn dette!

80 000 Celtic supportere reiste til Seville i 2003

Så selv om Celtic spiller i en relativt lite anerkjent liga, og ikke er så kjente i Norge i forhold til engelske klubber, er det bare Manchester United som kan måle seg i størrelse med Celtic.

Når det gjelder rangers, er ikke de noen smågutter heller, selv om de ikke har like mange tilhengere som Celtic. De representerer den etablerte delen i det skotske samfunnet, og har dermed mange flere ”rike onkler” enn Celtic, og har derfor alltid vært en mye rikere og ressurssterk klubb enn Celtic. Det protestantiske borgerskapet har alltid sett på katolikker som en trussel, derfor har rangers blitt drevet som en ren protestantisk organisasjon. Katolikker har ikke blitt akseptert, og ved ett tilfelle, da det ble kjent at en av klubbens vaskedamer opprinnelig var katolikk, ble hun avsatt på dagen. Også et styremedlem som hadde giftet seg med en katolsk dame ble kastet ut. Én av Celtic’s største spillere gjennom tidene, Danny McGrain, var protestant og rangers-supporter, men pga hans navn (Danny) trodde rangers at han var katolikk og lot ham derfor være. Dermed snappet Celtic ham opp. Dette illustrerer godt rangers sin grenseløse frykt for katolikker. Dagens Manchester Utd manager Alex Ferguson, var i sin tid stjerne i rangers, men han måtte tåle hard medfart av klubben fordi han hadde giftet seg med en katolsk dame. Dette gjorde Ferguson bitter, og var årsaken til at han ved tre anledninger i sin unge manager-karriere takket nei til rangers. Fordi han ikke ville være i en klubb hvor han måtte sjekke spilleres dåpsattest før han kunne kjøpe dem! 

Det var først i 1989 at rangers kjøpte sin første katolske spiller, da de hentet den tidligere Celtic-spilleren Mo Johnston fra franske Nantes. Dette førte til stor oppstandelse blant rangers-supporterne, som arrangerte store demonstrasjoner mot at klubben hadde kjøpt en katolikk. Supporterne samlet seg utenfor rangers sin bane, Ibrox Park, og brant sine skjerf for offentligheten. Tusenvis returnerte også sine sesongkort, fordi de nektet å gå på kampene nå som rangers hadde kjøpt en katolikk. Johnston var Skottlands mest forhatte mann: Hatet av rangers-fansen fordi han var en katolikk på deres territorium, og hatet av Celtic-fansen fordi han hadde gått over til fienden.

Organisasjoner med ekstreme synspunkter, tiltrekker seg oppmerksomhet fra ekstreme miljøer. Siden rangers har ført en slik sekterisk anti-katolsk politikk gjennom alle år, har klubben blitt veldig populær blant miljøer som er sterkt anti-katolske, eller som har andre ideologier bygget på hat mot mennesker av annen religion, rase eller kultur.  Siden det har vært veldig liten innvandring fra den tredje verden til Skottland, har disse menneskefiendtlige miljøene som bygger sin ideologi på hat, gjort irske innvandrere og katolikker til sin ”målgruppe”.

For disse har den anti-katolske institusjonen rangers FC vært et forbilde, slik at veldig mange av tilhengerne til rangers også tilhører grupper som Orange Order, Ku-Klux-Klan (som er like mye anti-katolsk som den er imot fargede personer), lojalistorganisasjoner, og BNP og andre høyreekstreme grupperinger. rangers og den anti-katolske organisasjonen Orange Order har gått hånd i hånd nesten siden rangers ble dannet, og rangers låner ut sin stadion når Orange Order arrangerer sine marsjer for å vise sin overlegenhet overfor katolikkene. Det er også dessverre slik at grupper som bygger sin ideologi på hat mot andre mennesker heller ikke går av veien for å bruke vold for å underbygge sitt hatske budskap. Det har derfor de siste årene vært utallige overfall mot Celtic-supportere, og bare siden midten av 1990-tallet har 12 Celts blitt drept av rangers-tilhengere fra slike miljøer. Og her ligger hovedforskjellen mellom Celtic og rangers-tilhengerne. Mange tror at begge sider i rivaliseringen er like ille, men det er ikke tilfellet. Celtic-tilhengerne kan også være fanatiske når det gjelder å dyrke sin irske arv og kultur, men de gjør det ved å nyte livets gleder uten å plage andre. Deres kultur består av musikk og sang, og ikke minst å kunne drikke sitt mørke irske øl (Guinness) i lystig lag. 

De ekstreme miljøene som følger rangers har ingen kultur; deres ”kultur” er å hate deres motstandere – et hat som er så sterkt at de går til det skritt å utøve fysisk vold. Til tross for overgrepene, og sågar drapene, som er begått mot dem, ligger det ikke i Celtic-tilhengernes natur å utøve vold som hevn. Istedet står de enda sterkere sammen, og legger enda mer kraft i sine irske sanger som de synger på pubene. Like mye som rangers-miljøet er ekskluderende, er Celtic-miljøet inkluderende. Og dette er nok hovedgrunnen til at så å si alle norske Glasgow-studenter med interesse for fotball, kommer hjem som svorne Celtic-tilhengere (til tross for at de hovedsakelig er protestanter). Og derfor finnes det en stor og levende supporterklubb for Celtic i Norge, mens det ikke finnes noen supporterklubb for rangers i det hele tatt.

Siden Celtic og rangers representerer to så motstridende kulturer, er klubbene nærmest blitt ikoner for sine kulturer, og de som tilhører disse kulturene identifiserer seg også i stor grad med disse fotballklubbene. Dette er nok også en av grunnene til at den legendariske Liverpool-manageren (og Celtic-supporteren!) Bill Shankly kom med sitt berømte utsagn: ”Fotball er ikke en kamp på liv og død, det er mer alvorlig enn som så”. Allerede på slutten av 1890-tallet begynte rivaliseringen mellom Celtic og rangers å gjøre seg gjeldende, og de trakk så store tilskuermengder og tjente så mye penger på dette, at de virkelig begynte å dra i fra de andre skotske klubbene. Både pga de store publikumsinntektene, og pga rivaliseringen, begynte mediene å kalle de to Glasgow-klubbene for ”The Old Firm”. Og denne betegnelsen brukes den dag i dag som en samlebetegnelse på de to klubbene. Bortsett fra en svak periode på begynnelsen av 1980-tallet, har the Old Firm nesten uavbrutt dominert skotsk fotball, med ca 80% av ligamesterskapene seg i mellom. Dette har de gjort pga den store støtten de har som ”gallionsfigurer” for to kulturer, og de store inntektene de har fått pga den store støtten. Mange sier at den skotske ligaen kun består av to lag, fordi de andre er for små. Men, egentlig er det Celtic og rangers som er unormalt store, for Skottland er omtrent på størrelse med Norge, og Glasgow er ikke så mye større enn Oslo. Så da kan man selv tenke seg hvilken prestasjon det er at the Old Firm tilsammen trekker 110.000 tilskuere på alle sine hjemmekamper! Dessuten kan det vel også sies at det er bedre å ha to lag som kjemper om ligagullet, enn bare ett, slik det har vært i bl.a. Norge og England i det siste.

Celtic i dag

Etter at Celtic vant ligaen i 1998, og dermed hadde forhindret rangers i å vinne ti-på-rad, klarte de dessverre ikke å flyte på den medgangsbølgen som hadde oppstått. Den suksessrike treneren Wim Jansen forsvant, og det gjorde seiersgnisten også. Den tsjekkiske FIFA-treneren dr Jozef Venglos klarte ikke å få orden på sakene, så også han forsvant. Til 1999/2000-sesongen kom den tidligere Liverpool-stjernen John Barnes. Men, uten skolering og uten erfaring var det nesten dømt til å mislykkes – og det gjorde det også til gagns. Barnes manglet alt det en trener bør ha av kunnskaper og egenskaper, og det hele kulminerte da Celtic opplevde det mest forsmedelige nederlaget i sin historie: 1-3 tapet på hjemmebane mot Div 1 laget Inverness! Dette førte til at Barnes fikk sparken umiddelbart. 

Celtic, som alltid hadde vært en stabil klubb og som bare hadde hatt seks (!) managere på sine første hundre år, hadde dermed kvittet seg med sin syvende manager på bare det siste tiåret! Kaoset og turbulensen hadde nådd toppen, og tilhengerne krevde at styret som hadde tatt over etter Fergus McCann måtte få ansatt en manager som kunne gi klubben ro og kontinuitet. 

Selv om det selvfølgelig er alt for tidlig (og urettferdig!), er det mange som allerede begynner å dra paralleller mellom O’Neill og legenden Jock Stein. O’Neill selv er den første til å avfeie dette, men han legger heller ikke skjul på at hans ambisjoner er å føre Celtic tilbake der klubben hører hjemme; på Europa-toppen. Så vil tiden vise om han lykkes, og om Lisbon Lions får sine arvtakere. Det har i alle fall de usedvanlig trofaste supporterne fortjent, etter alt de har vært igjennom de siste årene.

Celtic’s merittliste

Vinner av E-cupen for serievinnere: 1 gang

Tapende finalist serievinnercupen 1970, tapende finalist UEFA-cupen 2003

Ligamester: 39 ganger.

Cupmester: 32 ganger.

Ligacupvinner: 12 ganger.

Vinner av ”Coronation Cup” (uoffisielt britisk mesterskap) i 1953.

Vinner av ”Empire Exhibition Cup” (uoffisielt britisk mesterskap) i 1938.