NFP nr 1 -
oktober, sesongen 2000/01
Totalt nr 29
/ Årgang 9
TIM
TALER:
Lennon/McCartney
Beatles
– og da spesielt frontfigurene og komponistparet John Lennon og Paul McCartney –
regnes blant de aller største engelske nasjonalskatter. Derfor er det et
paradoks at de nevnte herrene Lennon og McCartney er mer irske enn engelske –
noe de til tider kunne demonstrere veldig sterkt...
Innledning
I
dagens samfunn fremhever Storbritannia seg selv som en såkalt demokratisk
forkjemper, og er veldig flinke til å blande seg inn i andre lands anliggender
hvis disse landene etter britisk syn ikke følger demokratiske spilleregler. Hvor
mange ganger har man ikke sett Storbritannias statsledere gå i spissen for
sanksjoner mot stater som ifølge britene bryter med menneskerettighetene og ikke
oppfyller kravene til demokrati. Men, kanskje kan det hende at britene burde
feie for egen dør, før de begynner å beskylde andre for ”smuss”. Britene holder
en provins i Irland okkupert, en provins de selv har døpt ”Nord-Irland”. I denne
provinsen blir folk med irsk/republikansk tilhørighet – og som dermed ikke er
lojale mot det britiske kongeveldet – trakassert og diskriminert, og de blir
gjennom den diskriminerende interneringsloven av 1971 (den såkalte ”Internment”)
fengslet uten rettergang og utsatt for tortur av både psykisk og fysisk art. Så
hvilke menneskerettigheter er det som gjelder i Storbritannia? Og hvilket
demokrati er det som gjelder når eksempelvis sanger med politiske tekster imot
det britiske regimet blir bannlyst og forbudt?
Akkurat
dette med sanger, er noe som alltid har stått sterkt i den irske kulturen, og en
av grunnene til det er at sangen til tider var det eneste de hadde for å holde
motet oppe i den endeløse kampen mot den engelske overmakten som har herjet i
Irland i over 800 år. Sangen ”Let The People Sing” (som ble presentert i NFP
oktober 1999) handler om nettopp det at folket (underforstått det irske) måtte
få synge sine sanger, som engang var så viktig for deres moral. Sangene var ikke
spesielt aggressive eller ufine mot engelskmennene, de handlet for det meste om
irske martyrer og om enkeltslag der irene hadde lyktes i å få den store sterke
imperialisten i kne. Og det var dette som ga dem håp om at de en dag skulle
lykkes i å bli et fritt land igjen. Engelskmennene på sin side var klar over
hvilken moralsk styrke disse sangene kunne gi, så derfor ble sangene forbudt.
Engelskmennene titulerte sangene som rebell-sanger, fordi de var rebelske
(opprørske) mot den britiske tronen. For irene er rebellsangene ikke bare en
musikalsk arv, men også en historisk arv. Og siden Celtic er en klubb med så
sterke irske røtter at den er nesten mer en irsk klubb enn en skotsk klubb, så
står rebellsangene mang en Celt nær.
Og
hvis du lurer på hva Lennon/McCartney har med Celtic å gjøre, så begynner tampen
nå å brenne. Lennon og McCartney er to irske navn, så det er ingen tvil om hvor
deres forfedre kommer fra... De var begge stolte av sine røtter, og McCartney
lovpriste bl.a. sin irske mor i det som skulle bli Beatles’ svanesang: ”Let It
Be”. At de kom fra Liverpool la vel heller ikke akkurat noen demper på deres
”irskhet”, for som de sa: – Liverpool er 80% irsk, og Irlands ukronede
hovedstad! Men, det var egentlig først etter oppløsningen av Beatles i 1970,
at Lennon og McCartney begynte å hente inspirasjon fra sine irske røtter, for
under Beatles-epoken var det mest ”Swinging London” som gjaldt. Men altså, på
samme tid som Beatles ble oppløst, blusset det opp uroligheter i den
britiskokkuperte delen av Irland, noe som bl.a. også fikk den gamle irske
motstandsbevegelsen til å våkne til live igjen. Lennon og McCartney, som nå
hadde skilt lag, lot seg begge påvirke av hendelsene, og var ikke i tvil om
hvilken side av konflikten de sto på. Fra hver sine hold skrev de sanger med
meget sterke budskap. Sangenes politiske tekster til støtte for irenes kamp
gjorde at de gled rett inn i rebellsang-kategorien. Og her er vi så ved veis
ende på linken mellom Lennon/McCartney og Celts, for gjennom sine rebellsanger,
er Lennon/McCartney i dag meget aktuelle i Celtic-miljøet, der deres sanger er
populære innslag hos irske band og jukebokser på Celtic-pubene. Derfor vil jeg
nå få presentere disse populære irske rebellsangene, skrevet av Englands største
popidoler...!
James
Paul McCartney
Etter
oppløsningen av Beatles, startet McCartney bandet Wings sammen med sin kone
Linda. Den musikalske inspirasjonen var nå i langt større grad hentet fra den
irske musikkarv enn den londonske popverden, uten at så mange løftet øyenbrynene
av den grunn. Men, i 1972 skjedde det noe som gjorde at McCartney ikke bare
hentet irsk inspirasjon til sine melodier, men også til en sangtekst. Bakgrunnen
var den grusomme hendelsen 30 januar 1972, som senere har fått tilnavnet ”Bloody
Sunday”. På denne dagen massakrerte britiske elitesoldater 14 irer som deltok i
en fredsmarsj i den lille byen Derry. I et forsøk på å dekke over skandalen,
gjennomførte britene en ”høring”, der de arrangerte manipulerte forhør og
fingerte bevismaterialer. Og ikke overraskende frikjente de seg selv for udåden,
til tross for at Derry’s øverste dommer uttalte at massakren ikke var annet enn
”rene skjære overlagte drap”!
At
britene på en så arrogant og forfalsket måte kunne fraskrive seg ansvaret for
massakren de sto bak, hadde satt sinnene i kok i en hel verdensopinion. Én av
dem som lot seg provosere, var Paul McCartney, og bare et par uker etter ”Bloody
Sunday”, ga han med Wings ut singlen ’Give Ireland Back To The Irish’. Dette var
et usminket og direkte angrep mot britenes okkupasjon av det nordlige Irland. I
løpet av en måned klatret faktisk singlen til 13 plass (!) på de britiske
hit-listene – og det sier ikke så rent lite om hvor mange briter med irske
røtter eller generelt irsk-vennlige som finnes i Storbritannia... Likevel måtte
McCartney og Wings tåle kraftig kritikk fra det etablerte engelske samfunnet, og
singlen ble ikke uventet bannlyst. McCartney ble både sjokkert og provosert over
bannlysningen og det engelske borgerskapets reaksjoner, så i protest spilte han
inn en ny single med den totalt harmløse og naive barnereglen ”Mary Had A Little
Lamb”! Det kan også nevnes at ”Give Ireland Back To The Irish” nådde 21 plass på
de amerikanske hit-listene. Singlen med ”Give Ireland Back To The Irish” er ikke
lenger å få tak på i dag, men den finnes som et bonusspor (sammen med bl.a.
kvasiinnspillingen av ”Mary Had A Little Lamb”) på CD-relanseringen av
Wings-albumet ”Wild Life”. Ellers har det populære ”Celtic-bandet” Charlie &
The Bhoys spilt inn sangen på sin CD ”Unplugged”, og fremfører den ofte på sine
konserter på Celtic-pubene.
Ironisk
nok ble Paul McCartney i 1997, for sin musikalske innsats, slått til ridder i
Storbritannia, og fikk med det tittelen ”Sir” til sitt navn – så Sir Paul
McCartney skal det visst hete nå. At Sir Paul fikk denne hederstittelen er nok
et tegn på britenes hykleri. Siden McCartney er en nærmest gudbenådet og
bejublet musiker over hele verden, har den britiske øvrigheten valgt å sole seg
i hans glans, mens de later som hans krasse kritikk mot deres regime er
ikkeeksisterende – som et uekte barn!
John
Winston Lennon
John
Lennon var et krigsbarn, og ble gitt et mellomnavn etter personen alle håpet
skulle frelse de vestlige allierte fra nazismens klør, Winston Churchill. Det er
vel også den eneste relasjonen Lennon har til det britiske, for i likhet med
McCartney hadde han irske røtter – noe han i enda større grad enn McCartney la
vekt på. Lennon var ikke bare politisk bevisst, han var også aktiv. Faktisk så
aktiv at han havnet i arkivene til både den britiske og amerikanske
etterretningstjenesten (MI5 og FBI). Britene var redd for hans engasjement for
den irske motstandsbevegelsen, mens amerikanerne var redd for hans engasjement
på den politiske venstresiden. Amerikanernes frykt for det store popidolet var
nok mer et resultat av deres generelt paranoide angst for kommunisme, mens
britenes engstelse nok var mer berettiget.
I
1971 innførte britene sin mye omtalte og menneskerettsfiendtlige interneringslov
i det nordlige Irland. Dette førte til mange protester, og i en slik
protestmarsj i London, under parolen ”Brits Out!”, ble John Lennon fotografert
bærende på en plakat med teksten: ”Seier for IRA mot britisk imperialisme”. Det
var selvfølgelig et hardt slag for britene at deres største popidol så åpenlyst
viste sin støtte til den irske motstandsbevegelsen. Og ikke alle tok det like
nådig opp. Om det var tilfeldig eller som en følge av dette at Lennon samme år
flyttet til New York er uvisst, men fra sitt nye hjem i USA lå han langt fra på
latsiden. Senhøstes skrev han sammen med sin kone Yoko Ono sangen ”Luck Of The
Irish”. Med satire og intellektuell kløkt rettet Lennon i denne sangen harde
angrep mot britenes herjinger i Irland. Selve sangtittelen er et ironisk spill
på det britiske uttrykket ”irskeflaks” (hvordan britene har kommet til at irene
har så flaks må gudene vite...). Som man kan se av refrenget, er det slående
ironisk: ”Hadde du hatt flaksen til irene, skulle du ønske du var engelsk
isteden”. Hele sangen bærer preg av at den ikke er skrevet av noen
hvem-som-helst, og det kommer satiriske perler på en snor – der femte vers er
det som gjør sterkest inntrykk. John Lennon og Yoko Ono fremførte sangen under
en demonstrasjon i New York bare én uke etter ”Bloody Sunday” massakren. Alle
inntektene fra fremførelsen ble donert til borgerrettsforkjempere i
Irland.
”Bloody
Sunday” satte sine dype spor i Lennon, så han nøyde seg ikke bare med å fremføre
”Luck Of The Irish”, men sammen med Yoko Ono skrev han også sangen ”Sunday
Bloody Sunday”, med direkte tilknytning til hendelsen. Det skyldes å gjøre
oppmerksom på at den irske gruppen U2 også har laget en sang ved samme navn, men
den har ingenting med Lennon sin sang å gjøre. Lennon’s ”Sunday Bloody Sunday”
ble i likhet med McCartney’s ”Give Ireland Back To The Irish” skrevet i februar
1972, dvs i dagene etter den blodige søndagen i Derry. Teksten er genial i sin
enkelhet, der Lennon med satirisk snert og en anelse humor får sagt så vanvittig
mye med få ord – man kan nesten få en hel bok ut av det som står mellom
linjene!
I
mars 1972 ga ’John & Yoko/Plastic Ono Band’ ut dobbeltalbumet ”Some Time In
New York City”, der både ”Luck Of The Irish” og ”Sunday Bloody Sunday” var med.
Ikke uventet ble også de sangene bannlyst i Storbritannia – landet som kjemper
så sterkt for ytringsfrihet i totalitære land... Særlig ”Sunday Bloody Sunday”
har blitt en populær sang på Celtic-pubene i Glasgow, og band som ’Éire Óg!’ og
’The Pilgrims’ har gitt ut sangen på CD og tatt den inn i sitt repertoar, så det
skulle være en kjent sang for de som har frekventert Celtic-puber de senere
årene.
Lennon
var en stor tilhenger av ikke-vold tanken, og anså seg selv som en fredens mann.
Han satte også dype spor etter seg med den tidløse klassikeren ”Give Peace A
Chance”. Kritikere prøvde å sette ham til veggs ved å stille spørsmålstegn om
hvordan han som selverklært fredsforkjemper kunne støtte den irske
motstandsbevegelsen, ikke bare litterært men også monetært. Lennon gjorde
imidlertid spørsmålsstillerne svar skyldig med følgende filosofiske svar: ”Får
jeg valget mellom IRA og den
britiske hæren, så velger jeg IRA. Men, får jeg valget mellom vold og ikke-vold,
så velger jeg ikke-vold...!”
Det
kom ikke flere rebellsanger fra Lennon, men inntil han ble tatt av dage for tyve
år siden, la han aldri skjul på sine keltiske røtter. Han ikke bare ga den irske
motstandsbevegelsen støtte på alle mulige måter, men også i privatlivet viste
han sin tilhørighet tydelig bl.a. ved å gi sin andre sønn det irske navnet Sean,
og ved flere plateutgivelser brukte han pseudonymet Winston O’Boogie – med klare
irske hentydninger. Aldri har noen britiskfødt artist turt å bruke sin
kommersielle status til å kritisere britenes håndtering av Irland i så sterke
ordelag som det Lennon gjorde. Lennon er dessverre død, men hans navn vil for
alltid leve hos Celts, gjennom hans ærlige rebellsanger.
(McCartney/McCartney)
Refreng:
Give Ireland Back To The Irish
Don't Make Them Have To Take It Away
Give Ireland Back To The Irish
Make Ireland Irish Today
Great Britain You Are Tremendous
And Nobody Knows Like Me
But Really What Are You Doin'
In The Land Across The Sea
Tell Me How Would You Like It
If On Your Way To Work
You Were Stopped By Irish Soldiers
Would You Lie Down Do Nothing
Would You Give It To???
Great Britain And All The People
Say That All People Must Be Free
Meanwhile Back In Ireland
There's A Man Who Looks Like Me
And He Dreams Of God And Country
And He's Feeling Really Bad
And He's Sitting In A Prison
Should He Lie Down Do Nothing
Should Give In Or Go Mad
(Lennon/Ono)
Refreng:
If you had the luck of the
Irish,
You'd be sorry and wish you were
dead.
You should have the luck of the
Irish,
And you'd wish you was English
instead!
A thousand years of torture and
hunger,
Drove the people away from their
land.
A land full of beauty and
wonder
Was raped by the British
brigands!
Goddamn! Goddamn!
If you could keep voices like
flowers,
There'd be shamrock all over the
world.
If you could drink dreams like Irish
streams,
Then the world would be as high as the
mountain of morn.
In the 'Pool they told us the
story
How the English divided the
land.
Of the pain and the death and the
glory
And the poets of auld
Eireland.
If we could make chains with the morning
dew,
The world would be like Galway
Bay.
Let's walk over rainbows like
leprechauns,
The world would be one big Blarney
stone.
Why the hell are the English there
anyway?
As they kill with god on their
side!
Blame it all on the kids and the
IRA!
As the bastards commit
genocide!
Aye! Aye! Genocide!
Yes, you'd wish you was English
instead!
(Lennon/Ono)
Well, it was Sunday bloody
Sunday
When they shot the people
there.
The cries of thirteen*
martyrs
Filled the Free Derry
air.
Is there any one amongst
you
Dare to blame it on the
kids?
Not a soldier boy was
bleeding
When they nailed the coffin
lids!
Refreng:
Sunday, bloody
Sunday
Bloody Sunday’s the day.
You claim to be majority
Well you know that it's a
lie.
You're really a minority
On this sweet emerald
isle.
When Stormont bans our
marches
They've got a lot to
learn.
Internment is no answer
It's those mothers' turn to
burn!
You anglo pigs and
scotties
Sent to colonize the
north.
You wave your bloody Union
Jacks
And you know what it's
worth!
How dare you hold to
ransom
A people proud and free?
Keep Ireland for the
Irish
Put the English back to
sea!
Yes it's always bloody
Sunday
In the concentration
camps.
Keep Falls Road free
forever
From the bloody English
hands.
Repatriate to Britain
All of you who call it
home.
Leave Ireland to the
Irish
Not for London or for
Rome!
* Da
Lennon skrev sangen var tretten personer døde etter ”Bloody Sunday” massakren,
men senere døde også en fjortende person av skadene han var blitt
påført.
For
andre år på rad, var supporterklubben godt representert på Fields of Athenry
festivalen i Athenry, Irland. Denne gang lot vi førstereisgutten André få det
ærefulle oppdrag med å prøve og beskrive med ord hva man opplever på denne
festivalen:
Reisebrev
fra “The 3rd Fields Of Athenry Glasgow Celtic
Festival”
– Losoldermannens bekjennelser…
Deltagelse
på Celtic- og rebellmusikkfestivalen i den lille irske landsbyen Athenry har nå
blitt en årlig tradisjon for norske Celts. Grunnet forfall på oppløpssiden
(Morten og Morten) var det totalt åtte norske medlemmer samt en norsk Dundee Utd
(!) supporter som reiste over for å sette sitt preg på festivalen.
André,
Vidar (han rakk faktisk flyet!) og Harald møtte Bent og en middelaldrende herre
fra Bømlo (Helge) på Dublin Heuston for å ta toget til vestkysten. Bent og Helge
hadde tatt morgenflyet over fra Stavanger og var på dette tidspunkt tydelig
merket av pubtettheten i Dublin.
Tre
timer og et ukjent antall Guinness senere, entret fire nordmenn i godt humør
Athenry’s prangende (?) stasjonsområde. Den observante leser har sikkert merket
seg at det var fem av oss som gikk på toget. Vidar hadde dessverre feilberegnet
“timingen” noe, og benyttet siste del av togturen til å kontrollere om irske
toaletter var like møkkete som de skotske... Hans konklusjon er og blir noe
uklar, men det viktigste var at han klarte å komme seg av før toget hadde fått
for stor fart på sin videre ferd mot Galway… Vi hadde knapt kommet av toget før
Båsse og John (Dundee U supporteren) kom oss i møte. Radarparet hadde allerede
tilbragt en uke på diverse irske puber, men var overraskende lite merket av
dette.
Vi
fant overnattingsstedet relativt greit, og tok oss bare tid til å slenge fra oss
bagasjen før vi oppsøkte puben Iggy’s hvor resten av kvelden og natten gikk med
til å synge sanger og drikke øl sammen med åndsfrender fra Irland, Skottland og
England. Og det var allerede her at eldstemann (i alle fall i følge
fødselsattesten, men kanskje ikke i praksis…) i vårt følge gjorde seg bemerket
med ustanselig “los”. Det fantes ikke det kvinnemenneske i Celtic-drakt han ikke
fikk los på. Noen i følget begynte å kalle ham for “losen”, men for noen av oss
var ikke det dekkende nok. Hans innsats krevde mer enn bare tittelen los, og da
måtte det bare bli “Losoldermannen”!
Undertegnede
bodde på firemannsrom sammen med Harald, Bent og Losoldermannen. Vi våknet
klokken 06:00 av at sengene vibrerte. Den naturlige reaksjonen – hvis man ikke
heter Båsse og kan sove 15 timer i strekk på et liggeunderlag midt i en
rundkjøring – er å kikke ut av vinduet for å kjefte på vedkommende som har
startet blandemaskinen på denne tiden av døgnet. Dette viste seg nytteløst fordi
lydkilden var norsk, og befant seg i sengen på den andre side av rommet. Harald
og undertegnede har heldigvis reist før og hadde selvfølgelig medbragte
ørepropper, og klarte på denne måten å presse ut et par timers ekstra søvn på
morgenkvisten. Det var en trøtt, men forventningsfull gjeng som inntok en
utmerket irsk frokost tilberedt av fruen i huset.
Dagen
gikk med til å gjøre oss kjent med pubene som var en del av festival-programmet,
og vi fikk tid til å hilse på festivalens æresgjest: gode, gamle Pat Bonner. To
Irlands-ferierende nordmenn sluttet seg også til vårt følge denne dagen. Utover
ettermiddagen ble forventningene til Shebeen’s åpningskonsert skrudd i været.
Skuffelsen ble derfor stor da det viste seg at bandet ikke dukket opp til avtalt
tid. Vi begynte å miste troen på noen konsert da guttene endelig dukket opp,
etter å ha stått fast i trafikkork hele ettermiddagen. De kom sent, men godt, og
holdt en forrykende konsert i bakgården til Iggy’s. Charlie and the Bhoys, som
kun skulle spille én konsert under festivalen, var hovedattraksjonen denne
kvelden og skulle spille på den store scenen kl 24:00. Ventetiden på Shebeen og
skuffelsen over Summerfly’s (se reisebrev 1999, i NFP nr 26) manglende
deltagelse hadde dessverre kostet for mye for enkelte av oss, og uten å henge ut
enkeltindivider kan det vel sies at ingen av “to-meter-mennene” i vårt følge var
i stand til å gi noe referat fra den konserten… Men, den var som vanlig
fantastisk bra.
Lørdag hadde
våre irske venner arrangert ”landskamp” mellom norske Celts og irske/skotske,
der vårt norske lag var forsterket med to skandinaviske brødre fra Sverige.
Primus motor bak denne landskampen var en tidligere medarbeider i Sex Pistols
(!), som opprinnelig var fra Donegal, og selvfølgelig var en stor
Celtic-tilhenger. Internt kalte vi ham bare piasava’n, grunnet hans 80-talls
hår, vel utgått på dato…! Også festivalarrangør Tommy Cassidy gjorde mye for å
få denne landskampen av stabelen. Kampen skulle spilles klokken 18:00, på en
gælisk fotballbane ute i “the fields of Athenry”. Guinness-inntaket måtte derfor
modereres, og dagen gikk med til å kjøpe fotballsko hos stedets eneste
klesforretning, som lignet en gjennomsnittlig norsk landhandel på ‘30-tallet (32
puber – 1 klesforretning!). Kampen skulle gå over 2x20 min. Enkelte av våre
spillere kunne huske sin siste kamp som back på lilleputtlaget i 1979, så vi
gikk derfor til kampen med begrensede ambisjoner. Men, oppbacket av to nyankomne
festival-æresgjester, ingen ringere enn Lisbon Lions gutta Bertie Auld og Tommy
Gemmell, var moralen i laget likevel høy.
Hjemmelaget
(irene/skottene) gikk tidlig opp i ledelsen. Utmerket innsats fra vår
store-lille keeper Båsse hindret hjemmelaget å lede mer enn 1-0 ved pause.
Bortelaget (Skandinavia) gjorde taktiske endringer i pausen og flyttet
midtstopperen (undertegnede) opp som spiss, med Harald som bindeledd mellom
midtbane og angrep. Dette trekket viste seg vellykket og bortelaget produserte
mange gode sjanser. Reduseringen kom i det syvende minutt da vår omskolerte
spiss enkelt kunne sette inn en retur fra keeper. Hjemmelaget hadde imidlertid
den gamle Clyde-spilleren Tommy Cassidy på laget, og en slik ringrev må man
aldri glemme. Det gjorde dessverre vi, og dermed hadde de irsk/skotske Celts
igjen tatt føringen. Våre tapre nordmenn og svensker ga seg ikke, og det
tidligere nevnte radarparet på topp fortsatte å produsere gode sjanser. Det var
bare et tidsspørsmål før 2-2 målet måtte komme. Vår nye spiss viste seg igjen
som en “goalgetter”, og satte inn utligningsmålet etter litt klabb og babb i
feltet. Han hadde i tillegg ett susende langskudd i tverrliggeren, men
sluttresultatet ble 2-2, og straffesparkkonkurranse måtte til for å kåre en
vinner. Båsse viste seg igjen fra sin beste side, og før siste straffe var
stillingen 4-4, men for ikke å sette vertskapet og keeperen (Tommy Cassidy, som
nå var gått i mål) i dårlig lys, valgte eksekutøren (undertegnede) å la keeperen
redde skuddet (det var da en usedvanlig
diplomatisk måte å bortforklare din svake straffe…, red.anm.). Sluttresultatet ble
dermed uavgjort, og alle var fornøyd med det. I tillegg til målvaktens glimrende
spill vil jeg fremheve Bent (luftens baron) og Vidars (“må jeg spille?”) oppofrende
forsvarsspill.
Etter
kampen og en velfortjent dusj, bar det rett på Fields Bar, hvor vi kunne nyte
noen enda mer fortjente Guinness, samt nok en gnistrende konsert av Shebeen.
Kveldens hovedkonsert var Irish Brigade på den største puben, Dobbyn &
Coffey’s. Her møtte vi forresten også det som må være verdens største
Celtic-supporter, med 2,05m på strømpelesten, og av alle steder var han fra
Trøndelag – mannen jeg snakker om er Rune Johansen, med lang fartstid i
supporterklubben. Han hadde genialt nok lagt bryllupsreisen til dette paradis på
jord!
Søndag
var festivalens siste dag, de fleste av oss var merket av lite søvn og mye
drikke, men tok den helt ut med Guinness og konserter hele dagen og inn i den
lyse morgen. Noen av oss mistet tellingen ved 20 Guinness (!), men jeg lar dem
her være anonyme av frykt for represalier fra andre øl-produsenter… Vår alles
“Losoldermann” begynte på dette tidspunkt å bli desperat. Han hadde like lite
hell med seg som tidligere, og artikkelforfatteren anbefaler støttetimer i
temaet ”hvordan føre en dialog med kvinner uten at de stikker av”. Frivillige
(gjerne kvinner) som ønsker å belyse dette temaet bes ta kontakt med
“Losoldermannen” gjennom supporterklubben.
Det
var med tungt hjerte vi satte oss på toget mot Dublin mandag formiddag. Hodet
var fullt av inntrykk som måtte fordøyes, og vi satt alle og nynnet på en sang
som hadde brent seg fast i lillehjernen. Til alle dere der ute som ennå ikke har
hatt anledning til å oppleve denne fantastiske festivalen, kommer det en ny
mulighet neste år. Ta kontakt med supporterklubben, og dersom dere består
“opptaksprøven” vil dere få en opplevelse dere aldri
glemmer!
Opptakskravene
er som følger:
Kunne
minst ti Celtic-sanger utenatt – eller være flink til å
mime…
Drukket
minimum 1 tønne Guinness siste år.
Innehaver
av Celtic hjemmedrakt, eller andre egnede Celtic-relaterte
tekstiler.
Fotballferdigheter
som en middels bedriftsspiller.
Operert
for snorking!
Godt
humør.
God
oppdragelse.
Hail!
Hail!
André
...og
så litt statistikk for de statistikkfrelste:
Nok en sesong er i gang, og
nok en gang skal Celtic prøve å vinne tilbake tapt ansiennitet i Europa. Det er
faktisk 21 sesonger siden Celtic sist var i en kvartfinale i en av Europa-cupene
– ikke siden 2-3 sammenlagt-tapet for Real Madrid i mars 1980 har vi hengt med i
en E-cup etter jul...
Som vi
har sett i en tidligere statistikkpresentasjon, har Celtic vært rangert som
nummer én i Europa, men det begynner å bli noen år siden nå. Takket være disse
tidlige års sagnomsuste innsats, henger vi imidlertid fortsatt godt med på
maratontabellen over alle Europacupkamper gjennom tidene (fra alle de tre
turneringene, og inkl alle kamper også i kvalifiseringsrundene). Vi er for
øyeblikket nr 17 av de 731 klubbene som har deltatt i Europacupene, men ble
forrige sesong forbigått av Manchester Utd, så nå er vi bare på fjerde plass
blant de britiske lagene.
Totalt
er det 16 nasjoner som har delt på å vinne de tre E-cupene. Italia har flest
triumfer, med 27, tett fulgt av England (26) og Spania (24). Skottland er her
syvende beste nasjon, med tre E-cuptitler: Celtic i Serievinnercupen, samt
rangers og Aberdeen i Cupvinner-cupen. I tillegg har Celtic ett finaletap i
Serievinner-cupen, rangers to finaletap i Cupvinner-cupen, og Dundee Utd har
tapt én finale i UEFA-cupen. Totalt har 16 lag representert Skottland i
E-cupene. Beste skotske klubb er rangers, som sågar er bare fattige to poeng fra
å komme inn på ”topp-ti”, og bli beste britiske lag (til tross for den dårligste
målforskjellen blant de 26 beste lagene...). Én av grunnene til dette er at
rangers har deltatt ikke mindre enn 39 av de 45 sesongene det har vært arrangert
E-cuper. Real Madrid er det laget som har deltatt flest ganger, 43, og har også
vunnet flest titler, 10. Dårligste skotske klubb er Morton, på en 684
plass.
Under
kan utdrag fra maratontabellen ses. I denne oversikten er det gitt to poeng for
seier, og ett poeng for uavgjort. På UEFAs rankinglister gis det i tillegg
bonuspoeng for å nå kvartfinaler, semifinaler, finaler osv, men disse
bonuspoengene er ikke tatt med i denne oversikten. Derfor er Barcelona nr 1 på
vår maratontabell, mens Real Madrid topper listen hvis man inkluderer
bonuspoengene. Beste skandinaviske lag er Göteborg, med 34 plass, mens beste
norske lag er Rosenborg på 86 plass – bak bl.a. Hibernian. På listen nedenunder
er de fem beste, samt alle skotske, engelske og skandinaviske klubber blant de
hundre beste (alle tall gjelder til og med
1999/2000-sesongen):
Plass Lag (Land)
Deltagelser
Kamper
V
U
T
Mål
Poeng
1. Barcelona (Spa)
42
317
169
71
77
635 – 355
409
2. Real Madrid (Spa)
43
309
175
52
82
656 – 331
402
3. Juventus (Ita)
39
291
171
54
66
534 – 252
396
4. Bayern München (Tys) 32
247
137
57
33
495 – 253
331
5. Benfica (Por)
41
241
117
60
64
432 – 250
294
10. Liverpool (Eng)
27
174
100
33
41
339 – 144
233
12. rangers (Sko)
39
207
95
41
71
338 – 270
231
16. Manchester United (Eng) 23
158
81
46
31
299 – 161
208
17. CELTIC (SKO)
35
168
85
31
52
294 – 168
201
30. Leeds United (Eng)
15
116
61
27
28
199 – 96 149
34. IFK Göteborg (Sve)
23
126
58
25
43
200 – 157
141
37. Tottenham H (Eng)
13
99
59
19
21
219 – 89 137
48. Arsenal (Eng)
15
98
48
24
26
177 – 98 120
49. Dundee United (Sko) 22
102
45
26
31
160 – 102
116
61. Aberdeen (Sko)
24
93
41
22
30
147 – 105
104
63. Chelsea (Eng)
9
75
41
19
15
139 – 66 101
72. Malmö FF (Sve)
30
97
34
23
40
122 – 132
91
75. Hibernian (Sko)
16
73
35
15
23
130 – 102
85
82. Brøndby (Dan)
13
74
33
13
28
110 – 93
79
86. Rosenborg (Nor)
19
84
33
11
40
123 – 154
77
731. CE Principat (And)
3
6
0
0
6
1 – 49
0
Kilde: Jérôme
Faugeras & RSSSF.
–
virkelighet eller fantasifoster?
Av Harald
Harsson
I
fjor begynte seriøse rykter om en ”atlantisk liga” for utvalgte klubber som ikke
hører hjemme i de store ligaene. Vi sa vi skulle komme tilbake med mer info, men
det ble ikke så lett pga alt hemmelighetskremmeriet, men nå har Celtic lettet på
sløret, og begynt å avsløre de revolusjonerende planene.
I mediene har Celtic noe
feilaktig blitt kreditert for idéen til en europeisk liga, men det var egentlig
Ajax som startet prosessen for et drøyt år siden. Celtic var imidlertid raskt på
banen, og har vært en av de sterkeste pådriverne, så det er nok derfor de nå i
mange medier nærmest blir gitt ansvaret for initiativet. Det er vår avtroppende
adm.dir. som fra Celtic’s side har jobbet med planene om en europeisk liga –
eller ”euroliga” som han selv sier. Mediene har ofte kalt planene for ”den
atlantiske liga”, men dette er et navn som er helt uaktuelt ifølge MacDonald.
Selv om MacDonald nå kommer til å forlate Celtic-skuta, har han sagt han vil
fortsette arbeidet med å få til en Euroliga.
Årsaken til initiativet er
at det er blitt stadig vanskeligere for storklubbene i små nasjoner å holde
følge med storklubbene fra de store nasjonene (de såkalte ”Big Five”: Italia,
Spania, Tyskland, Frankrike og England). Storklubbene fra mindre nasjoner har
rett og slett ikke lenger de samme forutsetninger for å henge med. Penger, mye
som følge av vanvittige TV-avtaler, har vært med på å skape en kløft mellom de
store og de som kommer etter. Dette har blitt særlig synlig i E-cupene, der man
tidligere hadde 4-5 lag fra mindre nasjoner i kvartfinalene, mens det de siste
årene bare har vært 1-2 av smånasjonenes storlag som har hengt med til
kvartfinalene. Og dette må det nå gjøres noe med ifølge Celtic og likesinnede
klubber.
At TV-rettigheter er
viktig, ser man godt i britisk fotball, der småklubber fra engelsk Premier
League har 4-5 ganger så høye TV-inntekter som Celtic. Og da hjelper det ikke at
Celtic selger flest sesongbilletter i hele Storbritannia, og har verdens sjette
høyeste tilskuersnitt! Det er et paradoks at Celtic som trekker 60.000 til hver
eneste kamp, er mindre attraktive å spille for enn Monaco, med et tilskuersnitt
på 5.000, pga høyere lønninger (takket være TV-inntekter) og større sportslige
utfordringer i en kvalitativt bedre liga.
Hvilke lag er det som er
tenkt å delta i en mulig Euroliga? Først og fremst er det storklubbene i
Nederland (PSV, Ajax, Feyenoord), Skottland (Celtic, rangers), Belgia
(Anderlecht, Brügge, Standard Liege), Portugal (Benfica, Sporting, Porto) og
muligens Skandinavia (Rosenborg, Brøndby, AIK) – totalt er det tenkt at 16 lag
skal være med. Rosenborg har foreløpig sagt seg relativt uinteresserte, men det
kan nok hende at pipen får en annen lyd om ligaen skulle bli en realitet.
rangers har også lenge vært kritisk, og sagt at de aldri vil forlate den skotske
ligaen (noe jeg personlig faktisk synes er respektabelt), men nå som de har sett
responsen og potensialet i det arbeidet ikke minst Celtic har nedlagt, har de
plutselig kommet på banen, og sier de nå vil være med de
også.
Det er imidlertid en del
praktiske spørsmål som må ryddes av veien før euroligaen kan bli en realitet.
Først og fremst må det ordnes med de respektive ligaer, om hva som skjer med
klubbene som bryter ut; om de fortsatt får bli med i den hjemlige cupen, om de
skal stille et U-21 eller B-lag eller ingen lag i den hjemlige serien. Andre
spørsmål er hvordan opp- og nedrykk skal foregå, og om det også skal være mulig
å delta i Mesterligaen osv. For supporterne er det også et spørsmål om hvordan
man skal få råd til å reise til bortekamper, og det har vært nevnt at klubbene
kanskje selv skal sette opp egne charterfly.
Med en Euroliga håper
Celtic og de andre potensielle klubbene å kunne få tilgang til langt større
TV-inntekter, samt å kunne lokke til seg bedre spillere pga mer attraktive
motstandere. Dette kan se forlokkende ut, men personlig må jeg si at jeg heller
hadde håpet at Celtic kunne bli store i den ligaen vi allerede er i, for her har
vi vært i over 100 år, og det er her vi hører gjemme. I verste fall kunne jeg
heller tenkt meg en britisk liga, men det ser dessverre ut til å bli blokkert av
alle småklubbene i England, som da vil få det enda tøffere med å holde seg i PL.
Uansett får vi håpe Celtic-ledelsen vet hva som er best for oss, om de skulle ta
skrittet å bryte ut i en Euroliga. Celtic har imidlertid sagt at de ikke vil
foreta seg noe i en slik retning uten godkjenning fra både SPL og UEFA. Og her
ligger nok også den største utfordringen. MacDonald skal til UEFA for å
presentere forslaget om en Euroliga med seriestart i 2002, men allerede nå har
det kommet sterke hint fra UEFA om at det er lite trolig at de vil godkjenne en
slik liga. Uansett har Celtic tatt det første skritt mot en fotballrevolusjon –
om det er et skritt i riktig retning vil tiden vise...