NFP nr 1 - september, sesongen 1995/96

Totalt nr 10 / Årgang 4

Leder
ENDELIG...

...vant Celtic et mesterskap igjen, endelig kunne Paul McStay løfte et trofé som Celtic-kaptein, og endelig har vår norske supporterklubb for Celtic startet opp igjen.

Dette medlemsbladet er resultatet av et utmerket samarbeid i redaksjonsstaben - en gjeng som har lagt sin elsk til Celtic FC, dens historie, tilhengere og livsstil. Vi skal være et seriøst og saklig organ, hvor det vil være dekning for alt som skrives. Våre blå erkefiender får selvfølgelig sitt, men det skal være belegg for alt som skrives, og ikke usakeligheter eller drittslenging for drittslengingens skyld. Samtidig vil vi bevisst skrive alle artikler på norsk og bruke norske uttrykk i størst mulig grad (vi er tross alt en norsk supporterklubb), slik at vi unngår det hybridspråket som dessverre presteres i mange av de andre supporterbladene.

Sportslig sett var det et stort løft for klubben at den vant cupen sist sesong. Mange optimister ønsker å dra paraleller tilbake til 1965, da Celtic vant cupen etter en 7-årsperiode uten mesterskap. '65-finalen var da spiren til Celtic's mest blomstrende periode; med ni ligamesterskap på rad (verdensrekord), bøttevis med cup- og ligacupfinaler, og ikke minst, to europacupfinaler (en seier, ett tap). Jeg må dessverre si at det er lite foreløbig som tyder på at '95-finalen han bære Celtic mot de samme høyder, slik som mange ønsker og tror. For det første var ligaen jevnere på den tiden; uten lag som skilte seg klart ut, og spillerne gikk til klubber for heder og ære, ikke penger. Dessuten fantes det heller ikke noe kapital-lag som allerede hadde befestet sin stilling med syv ligamesterskap på rad. Dermed blir ikke paralellen til '65 helt troverdig. Naturlig nok håper vi å vippe rangers av tronen så fort som mulig, men det vil nok ta et par år, minst.

Apropos rangers, så er det nettopp dét vår erkefiende heter, og ikke Glasgow rangers som media i Norge nå konsekvent kaller dem, eller enda verre; Glasgow R. (det er da ingen som kaller Arsenal for London A.!). Verst var imidlertid VG, som i en oversikt over spilleroverganger skrev at Gazza hadde gått fra Lazio til Glasgow. Det er like idiotisk som å si at Dag Riisnæs i fjor meldte overgang fra Kongsvinger til Oslo!! Nei, kjære lesere, hjelp til med å få rangers tiltalt med dets rette navn, slik at vårt kjære bynavn Glasgow ikke får en negativ klang fordi det hele tiden blir brukt ved omtale av våre erkefiender fra vestkanten.

Til slutt vil jeg takke alle dere medlemmer for at dere hadde troen på oss, og betalte kontingenten før første medlemsblad var ute. En spesiell takk går i den anledning til Øyvind i Bergen, og Knut i Elnesvågen, som var de aller første til å melde seg inn. Alle i redaksjonen fortjener også ros; for et godt stykke arbeid og et flott resultat. En ekstra honnør går til 'layout'-ansvarlig, Geir, for alle kvelds/natt-timene han sto på for å få ut 'News From Paradise' etter planen.
Celtic Supporters Club, Norway er i gang, og vi gleder oss til fortsettelsen!

Cuptriumfen 1995

Av Odd T. Benkestok

Hampden Park, 27. mai 1995
CELTIC - Airdrieonians 1-0 (1-0) van Hooijdonk 9 min.
36.915 tilskuere

Celtics lag (4-4-2): BONNER; BOYD, McKINLAY, VATA, McNALLY; GRANT, McSTAY, McLAUGHLIN, COLLINS; van HOOIJDONK, DONNELLY. Res.: FALCONER (for van HOOIJDONK), O`DONNELL (for DONNELLY), MARSHALL (ikke brukt).
Gult kort: Mark McNally

Celtic gikk hardt ut, og burde ha tatt ledelsen allerede etter fem minutter, Mark McNally headet en corner like utenfor. Celtic's press ble belønnet i det 9. minutt, da Tosh Mckinlay's presise innlegg ble møtt av en Pierre van Hooijdonk som syntes å sveve høyt over Airdries midtstopper Graham Hay. Pierre's heading suste utagbart i nettet, og Celtic-fansen kunne slippe jubelen løs. (Og det sier ikke lite!)

Celtic opprettholdt føringen, og i det 17. minutt frarøvet dommeren oss 2-0 målet, som kunne ha gjort kampen til en festforestilling også fotballmessig. Simon Donnelly gikk forbi Airdrie-kaptein Jimmy Sandison, ble felt, men karret seg på beina igjen, og var alene med keeper. Da blåste dommeren utrolig nok for frispark til Celtic! Makan til neglisjering av fordelsparagrafen er heldigvis sjeldent å se. Sandison fikk ikke kort engang! Etter dette virket det som Celtic ble nervøse. Utsikten til den første pokalen på seks år så ut til å lamme spillerne. Dermed tillot de Airdrie å komme inn i kampen. Paul McStay dyttet Steve Cooper, og mange ville ha straffe til Airdrie. Ex-Manchester United reserve Paul Harvey la en flott pasning til Alan Lawrence. Hans skudd ble mesterlig reddet av Packie Bonner.

I sluttminuttene begynte Celtic fansen å synge "You`ll Never Walk Alone". Da hadde undertegnede klump i halsen. Endelig blåste dommeren av, og jubelen kunne slippes løs i en blanding av lettelse og ekstatisk glede. Voksne menn i dress og slips gråt av glede på tribunen, i likhet med enkelte av spillerne på banen. Folk hoppet og danset, skrålte og sang. Selv ble jeg utsatt for et godt dusin omfavnelser av vilt fremmede, da jeg gikk ned mot sidelinjen for å hylle heltene som løp atskillige æresrunder. Politifolkene som skulle holde oss i tømme så ganske sure ut. Kanskje de var "huns"? Alt i alt må det vel innrømmes at det ikke var noen stor kamp, rent sportslig. Men Stemningen, Spenningen og Seieren gjorde det like forbannet til en STOR, STOR opplevelse.

Sagt i seiersrusen:
"Jeg er mest glad på vegne av fansen. Vi var bare ute her og gjorde en jobb for dem. Det er det Celtic Football Club dreier seg om." Tommy Burns, manager.

"Helt utrolig. Fansen har lidd i 6 år, og nå har vi endelig vunnet igjen." Paul McStay, kaptein.

"Jeg vet at manageren skal kjøpe inn et par kvalitetsspillere. Det trenger vi når vi skal bli store i Europa igjen. Hva jeg synes om Celtic-fansen? Det finnes ikke bedre supportere på denne klode!" Pierre van Hooijdonk, matchvinner.

"Dette var større enn å vinne The Double i 1988, etter alt vi har vært gjennom de siste seks årene. Jeg vil takke fansen som har støttet oss gjennom disse magre årene, og håper de nyter seieren like mye som meg - og drar ut og feirer i kveld." Peter Grant, 'Man of the Match'

Vi har vært så heldige å knytte til oss Phil Jones som vår korrespondent i Glasgow. Phil er oppvokst i byen, og han er utdannet sivilingeniør ved University of Strathclyde (i Glasgow). Han jobber nå for en Glasgow-bedrift. Som innfødt og mangeårig sesongkortinnehaver, har han god innsikt i hva som skjer i og rundt klubben vår. I sitt første korrespondentbrev forteller han oss bl.a. om historien til den nylig adopterte Celtic-sangen 'The Fields of Athenry' og om sommeren etter cuptriumfen.

GLASGOW-KORRESPONDENTEN
Phil Jones

Sangen 'The Fields of Athenry', som Celtic-fansen har tatt i bruk, handler om hungersnøden blant det irske folk pga feilslåtte potetavlinger i årene 1845-50. På denne tiden hadde England herredømme over hele Irland, og alt som ble dyrket av korn og mais i Irland ble derfor sendt til England. De fattige irske bøndene hadde ikke lov å røre noe av kornet eller maisen selv. Istedet måtte de klare seg med poteter som de kun fikk dyrke på små avgrensede områder. Da potetavlingene sviktet i fem år på rad, fra 1845-50, ble det derfor stor hungersnød i landet. For å overleve hendte det at noen av de irske bøndene "stjal" noe av kornet de var tvunget til å dyrke for engelskmennene. Straffen for denne "udåden" var deportering til straffange- kolonien Botany Bay i Australia. Sangen 'The Fields of Athenry' (Athenry ligger i County Galway på vestkysten av Irland, ikke langt fra Galway Bay) forteller om en slik mann som stjal korn fra den engelske godseieren Trevelyan, og ble deportert til Australia - mens kone og barn ble etterlatt i Irland. I løpet av denne perioden og i årene etter var det mange irer som flyktet for å komme unna hungersnøden og uretten fra engelskmennene. Ironisk nok slo de fleste seg ned i deler av Storbritannia, for det meste i London og Glasgow. I begynnelsen ble de møtt med samme forakt og mindreverd også her, en forakt som til en viss grad fremdeles eksisterer. Det er imidlertid denne følelsen av svik og urettferdighet som har skapt den unike fellesskapsånden som i dag kommer til uttrykk i den sterke lojalitet og lidenskap som finnes i Celtic og blant supporterne. Klubben ble som kjent stiftet av folk med irske aner, men i årenes løp har Celtic vunnet støtte blant alle raser og religioner, pga lidenskapen til fotball og en alltid attraktiv og angrepsvillig spillestil. Den eneste betingelsen for å spille for eller støtte Celtic Football Club er den dype kjærligheten til klubben - delt av både spillere og supportere. Du, Harald, og de andre norske Celtic-supporterne er et bevis på dette. Det er med stolthet jeg kan si at jeg kjenner deg, og har møtt noen av dine likesinnede venner da dere var her i Glasgow, i forbindelse med årets cupfinale.

Etter cupfinalen har Celtic vært på utkikk etter nye spillere for å styrke stallen til den kommende sesongen.Spillere som Dimitri Radchenko, David Ginola og Mark de Gryse har vært inne i bildet. Disse spillerne, og spesielt de to sistnevnte, krevde enorme lønnsøkninger av Celtic (mer enn det dobbelte av hva de hadde!). Fansen ønsker selvfølgelig nye spillere som kan heve laget, men ikke til en hver pris. Derfor føler supporterne at det var riktig av Burns å ikke godta denne "pengeutpressingen", og heller la spillerne gå. Det er godt å vite at Burns ikke kjøper spillere bare for å kjøpe, men er mer interessert i å finne en riktig spiller for Celtic. Vi må bare vise litt tålmodighet og ha tillit manageren - den beste i sin stilling.

Her i Glasgow har vi fornemmelsen av at at ting begynner å gå i riktig retning, og at cupfinaleseieren bare er begynnelsen på en ny era for Celtic. Vi har nå en ny stadion under bygging, nytt lederskap i Fergus McCann, en ny manager i Tommy Burns, en plass i europacupen for cupvinnere, og vårt første trofé på seks år. Det er et sterkt vitnesbyrd til Celtic-fansen at de i disse magre år - med unntak av fjorårets da de forsøkte å kaste styret, og klarte det - har beholdt sin publikumsoppslutning, og tilogmed øket den. (rangers var flere ganger under 5.000 i sin magre periode på 80-tallet, red. anm.). Celtic har allerede nå (en måned før seriesart) solgt 18,000 sesongbilletter til en verdi av £3.5 millioner pund, og er ventet å nå 24,000 før sesongstart. Min egen sesongbillettsøknad er for lengst sendt inn. Jeg venter nå bare på bekreftelsen, så er neste sesong i boks.

Jeg håper dette brevet er slik dere ønsket det til supporterbladet. Jeg kommer tilbake i neste nummer. Lykke til videre.

' Hail! Hail!'

Phil

Jock Stein

Av Eirik Christiansen

Klokken var kvart over syv, en fin sommerkveld. Det var knapt et menneske ute på gatene. Scenen minnet om en av de som man ser på film; etter atomkatastrofen. Ingen biler, ingen lastebiler - svært få, men tomme busser tok seg gjennom gatene. Kattene lå midt i gatene, solte seg og stelte seg rolig i mangelen på mennesker. Men, bak gardinene var det en spent og gripende atmosfære. Unger ble bedt om å være rolige, uinteresserte voksne hadde nok vett til å gjøre det samme. TV-apparatene var skrudd på full styrke. "Det må da være spilt ferdig nå!" og "Blås i fløyta da dommer!" var blant de utrop som gikk igjen mot de firkantede boksene. Imens, på Stadion Nationale i Lisboa, grunnen til situasjonen lengre nord i Europa, nærmet europacupen for serievinnere mellom Celtic og Inter Milan seg en avgjørelse. Stemningen på Celtic-benken var spent, forventningsfull og stille. En figur reiste seg og ruslet vekk, ute av stand til å se mer. Det var den samme mannen som var ansvarlig for alt dette. Han ville snart bli feiret som en helt, en halvgud, en helgen.... Hvis bare dommeren kunne blåse for full tid.

Jock Stein hadde begynt sin fotballkariere i Albion Rovers under krigen og en tid etter. Han flyttet så til Llanelli i Wales, hvor hans karriere syntes å renne ut helt til han plutselig fikk et tilbud om å spille for Celtic. Celtic var ikke laget som lå Jock's hjerte nærmest som ung, men ble etter hvert hans lengste og sterkeste kjærlighet. Han spilte bra nok uten å bli en verdensklassespiller på sin midtbaneplass. Han imponerte svært med sin evne til å lede. Så mye at de utnevnte Jock til kaptein på laget som han ledet til seier i Coronation Cup i 1953, og ligamesterskap og skotsk cupmesterskap de påfølgende år. En stygg ankelskade forkortet hans karriere, men Jock ble værende i Celtic for å ta seg av de yngre spillerne.

I 1960 ble han manager for Dunfermline Athletic, og brakte disse suksess. Han flyttet senere til Hibernian, men i året 1965, midt i Celtic's mørkeste periode, ble Jock kalt tilbake til Celtic. Det var et litt rart sammentreff at Winston Churchill's begravelse ble holdt lørdagen før, for Stein's innsettelse som manager hadde mange likhetstrekk med Churchill's innsettelse som statsminister i 1940. Han var ikke førstevalget til etablissementet, hvor mye stoltehet ble svelget, men han var valgt av skjebnen til å lede. Historien har bevist dette i begge tilfeller. Dommeren blåste til slutt for full tid og Jock Stein ble en nasjonalhelt over natten, selv om han ønsket at kreditten for bragden skulle gå til spillerne. Men, Jock må ha visst at uten han hadde det ikke vært noe show i Lisboa. Hans taktiske evner, disiplin basert på respekt istedenfor frykt, hans evne til å motivere og få det lille ekstra ut av hver mann, fantes det ikke maken til i verden. Ikke bare i ordets rette betydning var han en stor man, han dominerte lett samtaler både på snakkeshow på TV, og vanlige samtaler med lokalbefolkningen. Han hadde sterke meninger og kunne virke voldsom og fiendtlig, men det lå aldri noe slemt eller bittert bak. Under alt dette var han en var og engasjert mann.

Den største forskjellen mellom Celtic før Stein og Celtic etter Stein, var at når den store mannen var til stede ventet alle som en selvfølge at Celtic skulle vinne. Dette var mye takket være Stein's geniale måte å takle PR på, og da særlig pressen. Han var absolutt immun mot forfølgelseskompleks fra pressen, men utnyttet pressen under mottoet: "jeg hjelper dere, så hjelper dere meg". Han holdt åpne dager for pressen på Celtic Park slik at de kunne fylle baksiden av avisen med stoff om Celtic. Helst før sesongstart ble avisene fyllt med stoff om hvor gode de kom til å bli denne sesongen. Enhver avis som manglet litt stoff ringte Stein, og han ville alltid være tilgjengelig. Alle som ønsket, kunne dra ut til østkanten av byen og finne Jock klar og villig til å slå av en prat. Han hadde en egen evne til å fjerne rangers-stoff fra avisene, så vel som ut av turneringer! Hvis han mistenkte at rangers ville få et dominerende oppslag i en avis, ville han sende en historie om Celtic som han visste de var nødt til å ta inn. Dermed stjal Jock bevisst spalteplass fra rangers. Slik fikk vi en generasjon som vokste opp med at Celtic var baksidestoff (britiske avisers hovedside om sport), og at de vant det som var av turneringer som en selvfølge. Alt annet var mot normalt og kunne ikke regnes med som det riktige. Ni seire i ligaen på rad vil nok aldri gjentas i verdenshistorien noe sted hvor kvaliteten er på et nogenlunde nivå. Det som virkelig er stort ved denne prestasjonen er at den ble utført med lag som, særlig mot slutten av perioden, ikke var lag som i utgangspunktet var bedre enn de andre. Det de gjorde var å hylle Jock Stein med å skape en selvoppfyllende tro på seg selv, og omvendt en selvoppfyllende respekt fra de andre lagene. Selv blant rangers ble denne respekten så sterk at de ofte var slått før de gikk på banen. Bak alt dette sto mennesket Stein. Mannnen som gråt når han hørte om graden av alvor ved en ung manns skade, mannen som sendte fotball til en syvårig gutt som var rammet av polio, og oppmuntret han til å begynne å gå, og trene seg opp til å løpe. Dette var også mannnen som tok hele europacupfinalelaget til Fraserburg for å spille en vennskapskamp til inntekt for fiskere som var gått tapt på sjøen. Han var seg dypt bevisst sin bakgrunn som sønn av en gruvearbeiderfamilie, og ble derfor aldri noen snobb. "De der ute", brukte han å si til sine spillere, "det er dem som teller". Så mye betydde fansen for Stein at han på en kald vinterdag, da en kamp var blitt avlyst, selv sto og stoppet bussene med fans som kom kjørende, og dirigerte dem tilbake så de skulle slippe å kjøre i kulda forgjeves. På Arbroath en dag, gikk han opp til noen halvmilitære fans, som skrek kamprop ikke helt tilpasset en fotballbane, og bad dem holde kjeft. Han pågrep også engang en tilskuer som ønsket å storme banen. I Jock's jerngrep kom ikke mannen en centimeter.

Jock Stein døde på Ninian Park i Wales den 10. september 1985, bare sekunder etter kampslutt. En kamp som hadde sendt Skottland til fotball-VM i Mexico. Respekten var så stor for denne mannen at feiringen av denne seieren ikke hørtes følgende lørdag da Jock Stein ble gravlagt. På Parkhead, som man skjønner, var stemningen tårefull og stille, men enda større respekt lå det i at Celtic's evige fiender rangers også bøyde hodene før kampstart i ærefull respekt. Denne mannen var god nok og stor nok til å sette til side segmentering. Det vil aldri igjen finnes en Jock Stein!