Av Leif Borge

Tenk, av alle steder hadde Celtic valgt å legge sommerens sesongoppkjøring til Kongsvinger! I tillegg til trening skulle det spilles i alt tre kamper i løpet av det ti dager lange oppholdet i juli. Dermed var det klart for et av sommerens høydepunkter for både norske og svenske Celts. Kvaliteten på selve fotballen kom nok sikkert til å bli så som så, men noen turer med høy sosial profil lå helt sikkert i kortene.

Først ute var kampen mot 2 div laget Ham-Kam, Celtic’s første i Norge på 12 år (siden Moss i 1987). Et knallbra sommervær denne tirsdagen i juli fikk undertegnede til å innse at det kanskje var lurt å møte ekstra tidlig opp på Dubliner Pub for å rekke et par Guinness før supporterklubbens oppsatte busstur fra Oslo til Hamar. Det var tydeligvis flere som hadde tenkt den samme tanken, og mange var allerede godt nede i det første glasset da jeg stakk hodet inn døra. Etterhvert hadde vi blitt til knappe 50 Celts som skulle ta plass i en varm buss i sommersola utenfor. Sommervarmen ble snart glemt. Bussen viste seg nemlig å være meget godt utstyrt med kalde "forfriskninger" - både med og uten... Og med en blanding av dette og flesteparten av sangene vi har på repertoaret ble stemningen i bussen bedre og bedre etterhvert som vi nærmet oss Hamar. Og bare for å ha sagt det Marius, på denne turen var det ingen bygdefulle tullinger (uten at jeg vil gå god for de to Kamma-tilhengerne som satt på med oss…).

Noe av det som er fint med turer som denne er at en i tillegg til å treffe gamle kjente også møter nye fjes. Dette bringer meg igjen over på de to sistnevnte fra Hamar. Disse gutta mente vi burde ta en tur innom Ham-Kam supporternes pub i sentrum før matchen. Etter å ha blitt lovet skyss til Briskeby i god tid før avspark lot et par av oss overtale til å hoppe av i sentrum. Vel, puben var grei den, men skyssen? For første gang har jeg missa avspark etter å ha tilbragt de første 10 minuttene av kampen til fots gjennom Hamar. Takk skal dere ha!

Da jeg og noen andre etter hvert ankom Briskeby fra en pubtur, var det ikke vanskelig å finne resten av gjengen fra bussen, for selv om de ikke var så mange prøvde de helhjerta å skape litt stemning (tross alt bedre enn noen tusen norske Liverpool eller Man U sneiper som hyler vettet av seg på Ullevaal, spør du meg). Nok om det, den første jeg dumper borti er en ikke helt ukjent kar fra Bømlo. Ikke så lite stolt forteller Helge at nevøen Ola hadde vært Celtic’s første norske maskot. Ikke verst det Ola! Ellers fortjener Aage Skauvik mer enn hederlig omtale for å ha kjørt opp og ned fra Ålesund (!) i ens æren for å se kampen!

Som forventet var det snakk om feriefotball av beste merke, men sola varmet godt og vi fikk i det minste god anledning til å ta enkelte av nyervervelsene i nærmere øyesyn. Kamma ga oss faktisk god matching både på tribunen og på banen. Men for åpent mål, veldig åpent mål, kunne ikke Brattbakk gjøre annet en å prikke inn 3-2 målet og dermed gi oss en knepen seier. Etter en sommerslapp kamp i ferietempo var det en noe mer avslappet gjeng på bussen nedover til Oslo. Vel tilbake i hovedstaden dro noen tilbake til Dubliner Pub, mens andre kanskje skulle på jobb dagen etter og dro hjem.

For mitt vedkommende var ferien i år lagt til terrassen hjemme, så i grunnen var det bare å slappe av i sola i påvente av neste kamp mot Aalborg BK, på Kongsvinger. Men allerede dagen før skjedde det noe som skulle gjøre denne kampen veldig spesiell for meg og min datter, Amalie. Undertegnede fikk nemlig telefon fra en som presenterte seg som Ian Jamieson fra Celtic FC. Hva er nå dette tenkte jeg, fleip eller? Neida, han var på jakt etter en maskot til fredagens Kamp og siden Amalie er medlem i "The Huddle Club" lurte han på om hun ville stille opp. Ja, svarte jeg, uten å ha spurt Amalie først! Mr Jamieson hadde tydeligvis vært borte i denne type tilfeller før, og ville ringe tilbake i kveldinga for en endelig bekreftelse. Og her var det ikke nødvendig med verken mas eller noen form for overtalelseskunster. Hvem sier vel nei til å være maskot for Celtic?!

Siden det ikke var satt opp noen buss denne fredagen, ble det NSB som sto for transporten for undertegnede og maskoten. Når reisefølget er en smånervøs 9-åring med sommerfugler i magen som spør om alt rundt Celtic og det å være maskot, kan turen bli drøy. Det faktum at det ikke fantes andre Celts på toget som kunne skapt litt stemning gjorde ikke turen noe kortere akkurat. Vel fremme i Kongsvinger, der undertegnede aldri har satt sine ben før, er Gjemselund neste stoppested. Det beste alternativet for å finne frem på nye og ukjente steder er taxi, og dermed en første kontakt med lokalbefolkningen. Taxisjåføren ser med en gang Celtic-drakten min og dermed er vi på talefot (spørs åssen det hadde gått i Glasgow…). Det er tydelig at Celtic’s treningsleir er sommerens begivenhet i Kongsvinger, der han peker og viser oss spillernes hotell og samtidig forteller at Henke og Regi Blinker er flittige gjester på utestedene. Forholdene i Kongsvinger er heldigvis ikke så store, og Gjemselund var ikke så langt unna. Dermed ble vi skånet for de verste detaljene om det Celtic-spillerne foretok seg på kveldstid sett fra førersetet i en taxi. Innenfor portene på stadion var det så å finne Ian Jamieson, og her var det nesten bare å banke på garderobedøra. Mr Jamieson viser seg å være en hyggelig kar og forklarer oss hva som skal foregå og nå er det ikke godt å si hvem som er mest nervøs, maskoten eller opphavet? Vi får anledning til å komme en god del nærmere spillerne enn på Celtic Park, og maskot-Amalie sikrer seg flere autografgodbiter. Når det nærmer seg avspark er vi igjen på plass foran garderoben med sommerfugler i magen begge to. Der får vi også med oss Tom Boyd’s før-matchrutine der han sniffer i seg luktesalt før han slår seg selv kraftig i hodet! Det så ganske brutalt ut spør du meg, men det hjelper vel, eller? Så er vi endelig igang, maskot-Amalie ved siden av Boyd og jeg på litt avstand ved siden av Viduka, eller var det Henke…, der vi rusler mot spillerutgangen under hovedtribunen. Så bærer det ut på matta med begge lag, dommere og maskot etterfulgt av den obligatoriske håndhilsingen og vimpeloverrekkelsen mens et stolt opphav knipser i vei fra sidelinjen. Det hele gikk veldig bra, og ble et minne for livet!

Da vi etterpå får installert oss på ståtribunen på motsatt side av banen, viser det seg at det kun er en håndfull Celts jeg drar kjensel på. Våre svenske venner som har tatt turen helt fra Stockholmsområdet er derimot i storslag og står for det meste av underholdningen (…) utenfor banen, for det var fortsatt feriefotball det var snakk om. De danske mestrene virket sommerslappe de ôg, såpass slappe at Celtic puttet på tre mål signert Viduka før hvilen. Så kom regnværet og resten av kampen endte som en heller kjedelig affære selv om danskene kom mer med etterhvert. Da ble det mye triveligere etter kampslutt da de fleste Celts som var tilstede møtte opp utenfor garderobebrakka. Der ble det tid til å menge seg med både spillere og trenere - også selveste King Kenny! Til tross for dårlig vær og kamp var det veldig spesielt å komme så nær innpå alle Celtic-spillerne samtidig. Trolig første og siste gang for mitt vedkommende. Og med alle disse inntrykkene innabords, var det bare å presse seg inn i Polo’en til Øyvind, og ta fatt på turen tilbake til Oslo.

Så var det tirsdag igjen og klart for Celtic’s siste kamp i Norge på en stund. Denne gang var det hjemmelaget Kongsvinger som sto for tur. For å dra nytte av den positive erfaringen fra forrige busstur møtte undertegnede igjen tidlig opp på Dubliner Pub. Og Celts er ikke til å ta feil av, her var det stort oppmøte i god tid før bussavgang. Selv om ikke været var like varmt som sist, var stemningen om mulig et hakk kvassere denne gangen. Grunnen til dette var trolig at denne bussen var utstyrt med dass, noe som igjen øker gjennomløpshastigheten for "forfriskningene" - uten at man på noen måte kunne karakterisere dette som fyll. Da bussen nærmet seg bestemmelsesstedet, var det ingen som lot seg lokke til kjappe pubturer langt fra stadion denne gang. Når bussen i tillegg var utstyrt med "bevilgning" og disk aller bakerst, var det heller ingen grunn til det. I og med at dette var en kamp mot det lokale laget var det kanskje duket for et litt bedre oppmøte denne gangen. Men neida, da avspark nærmet seg var det ikke så mange flere sjelene tilstede enn mot Aalborg. Og jeg som hadde fått inntrykket av at dette var årets hendelse på Kongsvinger. Maskot denne gang var Eamonn Patrick Whyte - sønn av "irsk-nordmannen" og ivrig supporterklubbmedlem, Eddie Whyte. Nok en gang var det snakk om en kamp av laber kvalitet, og bunnlaget i norsk eliteserie var vel egentlig ingen målestokk for et eksperimenterende Celtic. På tribunen holdt vi det igang så godt vi kunne, og fikk god hjelp av regnet til å skape litt Glasgow-stemning. Det hele endte 3-1 i Celtic’s favør.

Nok en gang var det mulighet til å menge seg med spillerne, for både autografer og bilder. Det sier også litt om spillernes holdning, da Kenneth skulle ha autografen til Lubo Moravcik, og pennen streiket i det avgjørende øyeblikk. Lubo kunne ikke vente, for han måtte i dusjen, men lovte at han skulle komme tilbake etterpå. Kenneth regnet med at der røk sjansen til en skikkelig gull-autograf, men fikk erstattet pennen, og kastet seg over andre spillere. Glemt var nesten Lubo, når Kenneth plutselig får et klapp på skulderen. Der sto Lubo, og holdt sitt ord om å komme tilbake! Det var imponerende av Lubo; å huske igjen Kenneth (blant et hundretalls fans) og tilby ham autografen. Denne episoden med Lubo oppsummerer egentlig hele Celtic-oppholdet på norsk jord: en avslappet og kameratslig tone i det som ser ut som en veldig fin gjeng.

Ikke vet jeg, men kanskje var det alle fotografiske blinkskudd og autografer som hevet stemningen til enda nye høyder på veien hjemover? Ihvertfall var det mange som avsluttet turen på Dubliner Pub, helt ut i de små timer. Og snipp, snapp, snute, så var Celtic’s Norges-eventyr ute.

Da forrige sesong gikk mot slutten, og Henrik Larsson fortsatt ikke hadde bestemt seg for å skrive under en langtidskontrakt med Celtic, gikk det ikke en dag uten at samtlige skotske aviser bragte eksklusive historier om hvor han ville ende opp. Skrekkhistoriene var mange; med alt fra billigsalg til bakgårdsklubber og italienske storlag, til byttehandel mot mer eller mindre obskure spillere. Heldigvis vet vi hvordan det gikk; Henke skrev under en ny fire-årskontrakt. Likevel kan det være verdt å dvele litt ved ett av ryktene som verserte, for å få bukt med en skylapp eller to.

Det "interessante" ryktet det siktes til, var det om byttehandelen mellom Henke og Ole Gunnar Solskjær i Manchester United. Bare å nevne det navnet vil få den ene halvparten av den fotballinteresserte befolkningen i vårt langstrakte land til å juble henrykt, mens den andre halvparten snarest ville søke etter nærmeste spypose. Ja, Solskjær er en dyktig fotballspiller. Ja, han er overeksponert til de grader, at om han mister et nesehår når han snyter seg, så vil det bli slått opp over flere sider i både VG og Dagbladet. Men, det er ikke det som er poenget her, la oss heller gå litt dypere og mer vitenskapelig inn i situasjonen, og se hvilke konsekvenser en slik delikat byttehandel kunne medført for Celtic og vår supporterklubb.

Selv om Solskjær er norsk, og vi er en norsk supporterklubb for Celtic; ville vi virkelig hatt ham i bytte mot Henke Larsson, en svenske? Svaret er vel gitt, men som nevnt er det et par sider som først bør belyses. Aller først det sportslige aspektet, som er lettest å se følgene av. Det er ingen tvil om at Solskjær er en veldig god spiller, med ekstreme kvaliteter - ikke minst til å score viktige mål. Men disse egenskapene har Henke også. Det Solskjær imidlertid mangler er lederegenskaper, og det å kunne gå foran med et godt eksempel og ta tak i en kamp og vende den når laget er i motgang. Solskjær synes bare å være god på et godt lag med gode spillere rundt seg. Sett ham i en grå sliterklubb - som Derby, Leicester, Watford ol - og se om han gjør like mye ut av seg. Neppe! Det er gjennom besittelse av nettopp slike egenskaper at det ville bli et tap for både oss og Celtic om Henke skulle forsvinne, selv om det ville være i bytte mot "selveste" Solskjær.

Men så den mest interessante diskusjonen; hva ville Solskjærs ankomst til Parkhead hatt for supporterklubben vår? Som en første reaksjon ville nok våre ledere gnidd seg i hendene over å få en så profilert spiller til klubben. Tenk bare på alle medieoppslagene vi ville fått rundt både klubben og supporterklubben vår. Da Solskjær scoret seiersmålet mot Bayern München i Mesterliga-finalen, fikk Manchester United’s norske supporterklubb momentant 5.000 nye medlemmer i dagene som fulgte!

Spørsmålet er om det er slike supportere vi ønsker i klubben vår. Nå er vi en liten familie på 300 medlemmer som alle synes å være interessert i Celtic og klubbens historie og hva den står for. Og det føles bedre å være "bare" 300 genuine Celts, enn 5.000 medlemmer der majoriteten består av drittunger som bare er med fordi det liksom er "in" og tøft å følge Celtic, og der medlemsbladet NFP havner i papirinnsamlingshaugen etter knapt å ha blitt bladd igjennom fordi de egentlig ikke har noen forståelse for hva som står der.

Vår lille supporter-familie er nesten som en menighet - som har sett lyset i Paradise. Og vårt hellige paradis innbefatter så mangt: Historien, Celtic Park, med-supporterne, Celtic-pubene, bandene, stemningen, vennene, opplevelsene, atmosfæren og alt det andre som gjør at vi ikke ønsker å dele dette med dem som ikke er verdt det. Hvilken trist dag det ville vært, den dagen Celtic hadde blitt så "pop" pga en spiller som Solskjær, at reisebyråer i Norge kommersialiserer klubben vår ved å pøse på med charterfly til hjemmekampene, slik de nå gjør med de mest populære klubbene i England. Skrekk og gru for en horribel tanke det er å se for seg et flylass med helgefulle nordmenn som invaderer "Brazen Head" og "Baird’s Bar" uten å kunne en sang (og kanskje uten å kunne engelsk en gang!), og med kun to mål for øye: Å bli fulle på billig alkohol i utlandet, og få kjøpt flest mulig Solskjær-effekter. Da ville det nok blitt like bra trøkk når ‘Charlie & The Bhoys’ og ‘Shebeen’ byr opp til rebel-dans, som når Gunvor Hals innbyr til TV-fest. Nei, måtte gudene forby!

Derfor ber vi om at Solskjær aldri må komme til Celtic! Supportere som følger en klubb pga en spiller er like lite verdt som en såpeboble. I motsetning til hva som synes å oppta lykkejegere, hobbyfans og andre broilersupportere, så er det ikke spillerne eller laget som er viktigst, men klubben og fansen - og kulturen og historien som disse representerer. Det er dette som gir en klubb sjel, og som gjør Celtic så unikt. Kort og godt et paradis for oss som har funnet det. Og så egoistiske er vi, at vi vil beholde det for oss selv, og ikke dele med noen "kommersialister"…

Av Rune Christiansen

Sommerferien er så absolutt blant årets høydepunkter for nordmenn. Ligge og slikke sol på stranden, slappe av eller kose seg med grillmat, hører hjemme blant ingrediensene. Vanlig er det at man reiser litt også. Syden er en meget populær destinasjon, men også hytteturer innenlands. Den irske vestkysten lokker turister med sin fantastiske natur, gjestfrihet og koselige småsteder. Ikke blant de vanligste reisemål for nordmenn, men definitivt verdt et besøk. Dette er historien om en sommerferie utenom det vanlige:

Klokken nærmet seg ni om kvelden den 15 juli. Mørket hadde gjort sin inntreden over en togstasjon som har sett bedre dager. Stáisiún Baile Átha an Rí (Athenry Station) sto det på et skilt. De eneste som pleier å være her er duskregnet og vinden. Men i dag hadde de fått besøk av Morten, Morten og undertegnede. Der sto vi og ventet på et tog, som forhåpentligvis kunne servere oss noen norske "kolleger". Vi satt på en benk og stirret inn i en grå mur. Lurte på om vi kanskje burde vært i Hellas isteden. Men, så kom toget. Ut steg Harald, Bent, Vidar, Helge, Hans Thomas og Tom. Et herlig syn. Hellas-tankene forsvant like fort som de kom. For Celtic-miljøet er en uerstattelig gave!

Vi ble hentet og fraktet til det lille stedet Oranmore. Der vi skulle bo i et enormt fint hus - dog ikke beregnet på partygale nordmenn… Dagen derpå bar det inn til Athenry igjen. Vi var klare for "The 2nd Fields of Athenry Glasgow Celtic Festival"! Ivrige på å komme i gang ble lunsjen fort hetende Guinness. Vi var alle spente på hva som ville skje utover kvelden, der vi satt og drakk i en liten pub. Vi håpet på en fin festival, men ingen av oss hadde forventet å tilbringe en weekend i drømmeverden!

18 puber og to hotell var med på festivalen. Med andre ord nok av muligheter "å bøye albuen" på... En hel festival bygget på en ballade fra ‘70-tallet. En festival så populær at hele Athenry var kledd i grønt og hvitt. Nærmere 5.000 mennesker hadde nemlig tatt turen. Folk kom fra hele Irland. Fra Skottland og England. Og fra Norge da, men også Celts fra Tyskland, Nederland og Sverige. Blant de mer celebre gjestene kan vi nevne Jim Kerr fra Simple Minds og seks Lisbon Lions: Simpson, Auld, Johnstone, Chalmers, Craig og Lennox.

Viktigst av alt var selvfølgelig bandene som skulle komme. Vi satt på den meget populære Iggy’s Bar og ventet på "Charlie & The Bhoys". Og den muntre trioen kom. Fulle av spillopper som de er, holdt de først litt leven med sine norske fans, før de innledet sin konsert med å si at de ikke kunne spille rebell-sanger, og startet derfor opp med en barnslig "cover"-versjon av den enda barnsligere "I’m a big big girl in a big big world" popsangen. Men spøken ble fort feid av banen. Og ‘Say Hello to the Provos’ runget i lokalene. Senere på kvelden dro vi til Dobbyn & Coffey’s Bar. Festen fortsatte til langt på natt. Og ut i fra intet kom også Marius, som ikke hadde møtt opp i Dublin dagen før.

Og hele helgen fortsatte i sjette gir! "Éire Óg!" hadde noen forrykende konserter. Og irske band som "McArthur Park" og "Irish Brigade" ga også lyd fra seg. Men vanskelig ble det for disse å overgå jentene i "Summerfly"! De var fire søstre fra Donegal. Og du kan jo tenke deg hvor populære pene kvinner som synger rebell-sanger blir! På deres konserter måtte man rett som det var klype seg i armen, for når verdens peneste damer står og synger rebell-sanger rett foran deg, er det lett å tro at man er havnet i himmelen…

Men disse "Republican Spice Girls" var ikke de eneste av jenter som befant seg i Athenry. Helge slo seg ned på et bord med ikke mindre enn syv jenter, som alle viste seg å være fra Glasgow. Og én av disse jentene, fra "The Magnificent Seven" som de kalte seg, ble fort mer enn en venn for Helge. Så når hun kommer til Norge i september får vi bare ønske dem lykke til! Vidar og Harald koste seg litt med to andre av de syv (ikke for å nevne nevn, men undertegnedes romkamerat sto ikke akkurat høyt i kurs da han to kvelder på rad forsvant med romnøkkelen vår, slik at jeg måtte sove på gulvet hos Morten og Morten!). Hans Thomas derimot fant tonen med en helt annen. Og da han skulle vise oss lappen med navn og tlf-nummer, sto det George på den…! Tom var ikke helt borte han heller. Ble med en jente hjem og sovnet!

Det var nok en gang tidenes tur, slik det synes å bli hver gang man drar på Celtic-arrangementer. Men det skal kanskje litt til å få det bedre enn dette! Vi opplevde en gjestfrihet man skal lete lenge etter. Og stemning som det ikke finnes maken til. Nattbussen hjem for eksempel var en stor konsert i seg selv. Et rolig, fredelig tettsted ble fullstendig snudd på hodet. Alle glade og ingen krangling. Et lite paradis om du vil. Jeg kan på det varmeste anbefale alle norske Celts å ta turen neste år. Men husk at man må være tidlig ute med å skaffe seg bosted og billetter. For dette blir bare mer og mer populært. Denne gang var alt av hoteller og Bed & Breakfast i nærheten utleid. Det var også mange som tok teltet i bruk - men, ikke tro at du spiller på samme lag som værgudene om natten…

Slitne dro de fleste av oss hjem. Men for Morten’ene, Marius og meg var ferien bare så vidt begynt. Vi leide bil i Galway og reiste gjennom hele det nordlige Irland. Opplevelsene derfra var så sterke at jeg kunne skrevet en hel bok om det. Men det får komme en annen gang.

En sommerferie utenom det vanlige! Ingen tvil om det. Men helt fantastisk var det. Og den ble rundet av med Celtic-Leeds på Celtic Park. Treningskamp med hele 53.000 tilskuere!

Tiocfaidh Ar La(rsson)!

Av Bent Uvaag Johansen

Selv om Celtic i mange år har hatt supportere i store deler av verden, har det ikke vært mange utenlandske spillere i klubben. Det store flertallet av Celtic’s spillere har selvsagt vært skotske, og laget som vant Europacupen i 1967 besto kun av skotter! Historisk sett skulle man trodd at det hadde vrimlet av irske spillere i Celtic, men faktum er at klubben har hatt forholdsvis få irskfødte spillere i sine rekker. Likevel skal det ikke ses bort fra at noen av Celtic’s mest markante spillerprofiler opp gjennom historien har kommet nettopp fra den grønne øya (Patsy Gallagher, Charlie Tully og Pat Bonner for å nevne noen). Denne sesongen har utlendingene kommet for fullt, og for første gang overgått skottene i antall. Her er historien om Celtic’s utlendinger fra tidsepoken de var i mindretall.

I forhold til vår erkefiende rangers, har Celtic hatt få ikke-skotske spillere. Spesielt etter at Graeme Souness overtok som manager i 1986 har rangers benyttet astronomiske beløp på å oppnå suksess ved å kjøpe ikke-skotske spillere. En tid på slutten av 1980-årene besto halve det engelske landslaget av rangers-spillere! I samme tidsrom var skotsk fotball i bakevja; hva utvikling av talenter angikk. På 1970-tallet reiste brorparten av de mange skotske talentene til England for å spille fotball. I de senere sesongene har dette bildet til en viss grad endret seg også i Celtic, og klubben har som alle andre britiske klubber kjøpt inn spillere fra kontinentet.

De første
Utenlandske spillere i Celtic er dog ikke noe nytt: Så tidlig som i 1931 hadde Celtic spillere utenfor de britiske øyer i sin stall. Joe Kennaway var en av de første. Han var en canadisk målvakt som ble oppdaget i USA, da Celtic deltok på en før-sesong turnering sommeren 1930. Kennaway ble ikke Celtic-spiller før etter det tragiske dødsfallet til John Thomson i september 1931, og ble i klubbens rekker frem til 1940. I 1936 spilte inderen Abdul Salim noen kamper på reservelaget. Spissen hadde ikke fotballstøvler, men spilte med bandasje rundt bena!

Polakken Konrad Kapler ble oppdaget av Celtic da han spilte for polske styrker i Johnstone i 1948. Han ble imidlertid ingen stor suksess i Celtic, og forsvant til England allerede 1949, etter 8 kamper i stripene. På 1950-tallet hadde Celtic Gilbert Heron fra Jamaica (faren til jazz-legenden Gil Scott-Heron!). Spissen ble funnet av Celtic i 1951, da laget også var på en sesongforberedelsestur "Over There". Til tross for en rekke fantastiske kamper og scoringer på reservelaget, klarte den lynraske spilleren ikke å etablere seg på A-laget, og fikk kun fem kamper (2 mål) for The Celts. To brasilianere prøvde lykken i Celtic i 1965/66-sesongen, men verken Ayrton Inacio eller Marco di Sousa kom lenger enn til reservelaget.

Skandinavene
Om vi ser bort fra keeperen Julius Hjulin, som opprinnelig var svensk men som tok amerikansk statsborgerskap for å slippe militærtjeneste, og som aldri fikk mer enn et par B-kamper i 1922, var første skandinaviske innslag i Celtic den danske keeperen Bent Martin, men heller ikke han oppnådde mer enn en håndfull kamper med reservelaget. Første skandinav på Celtic’s A-lag ble derfor Morten Wieghorst (også han danske), som debuterte mot Hibs i desember 1995. Han var forøvrig ikke første nordbo i Celtic, for det var islendingen Johannes Edvaldsson, som herjet midtbanen siste halvdel av 70-tallet, etter sin debut i august 1975. Midtbanekrigeren ble den første spiller utenfor de britiske øyer til å vinne et mesterskap med Celtic! Edvaldsson spilte totalt fem sesonger i stripene og stoppet på 124 ligakamper og 22 ligamål (var til og med toppscorer med 10 mål i den traurige 1977/78-sesongen!). Dette gjør han til den utenlandske spilleren med fleste ligakamper for Celtic. Første nordmann som prøvde seg hos The Celts var keeperen Geir Karlsen. Han fikk imidlertid aldri sjansen etter sitt treningsopphold, og hadde større hell hos Dunfermline. Første norske Celtic-spiller, er som alle bør vite; Harald Brattbakk. I de senere år har skandinaviske spillere stadig blitt mer attraktive av flere årsaker. Ikke bare er mange av dem gode spillere, men skandinavene er kjent for sine gode holdninger til idretten sin, og er fremdeles relativt billige å kjøpe. På Celtic’s mesterlag i 1997/98 spilte ikke mindre en  fire skandinaver (Morten Wieghorst, Marc Rieper, Henrik Larsson og Harald Brattbakk). Spesielt Henrik Larsson har virkelig blomstret i Celtic, og har på to sesonger utviklet seg fra å være en habil spiller til å bli en verdensstjerne. Forrige sesong ble nordmannen Vidar Riseth kjøpt fra østerrikske LASK Linz og jernmannen Johan Mjällby kom fra Stockholmsklubben AIK. I skrivende stund har Celtic seks skandinaver i stallen.

Østblokken
Det skulle gå nesten et helt decennium mellom Edvaldsson og neste utlending til å aksle Celtic-trøya. Foran 1989/90-sesongen introduserte daværende manager Billy McNeill polakkene Dariusz Wdowczyk og Dariusz Dziekanowski. Begge kom fra det polske storlaget Legia Warszawa. Backen Wdowczyk spilte for Celtic i fem sesonger før han fortsatte sin karriere i Reading, mens Dziekanowski forsvant etter kun to sesonger, grunnet problemer med å omstille seg til vestlig livsstil (for lett tilgang på penger, vin og sang…). Det var stilt store forventninger til sistnevnte, men huskes fortsatt best for sine fire scoringer mot Partizan Beograd i E-cupen i september 1989 (Celtic vant forøvrig kampen 5-4, men røk ut på bortemålsregelen). Neste utlending var nok en øst-europeer, i backen Rudi Vata fra Albania (kom til Celtic i 1992). Han ble etterhvert populær blant  fansen på Celtic Park – mest for sitt sympatiske vesen. Som fotballspiller var han som resten av Celtic-laget på den tiden - heller middelmådig.

"De tre amigos"
Etter at Tommy Burns etterfulgte Lou Macari som Celtic-manager høsten 1994, kjøpte han den heller ukjente nederlenderen Pierre van Hooijdonk fra NAC Breda. van Hooijdonk avgjorde SFA Cupfinalen i 1995 mot Airdrie, og skaffet Celtic’s første trofé på 1990-tallet. Sesongen 1995/96 scoret han 26 ligamål på 34 kamper. Et sterkt ønske om å ta igjen rangers åpnet veien for tyskeren Andreas Thom, italieneren Paolo di Canio og portugiseren Jorge Cadete. Alle fire var fremtredende da Celtic kun tapte én kamp i 1996/97-sesongen, men ble likevel slått av rangers. Det skulle vise seg at "de tre amigos" (van Hooijdonk, di Canio og Cadete) alle var litt av noen primadonnaer, og alle tre kom raskt på kant med Celtic-ledelsen. Suksessen hadde gått dem til hodet, og de trodde de var større enn klubben. Trioen var alle glitrende fotballspillere, men det er vel ingen Celtic-fans som egentlig savner dem… Paradoksalt skulle det vise seg at den skotsk/skandinaviske satsingen til Burns’ etterfølger - nederlenderen Wim Jansen (første utenlandske hovedtrener i Celtic!) – bar frukter i og med ligatriumfen 1997/98. Svenske Henrik Larsson, danske Morten Rieper og norske Harald Brattbakk sammen med skottene Craig Burley, Paul Lambert og Jonathan Gould bidrog sterkt til denne triumfen. Primadonnaene var erstattet av taktisk klokskap og kollektiv jobbing.

Engelskmenn og flere irer
Selv om den første utlendingen i Celtic var den engelske spissen Ebenezer Owers allerede i 1913/14-sesongen, har engelske spillere sjeldent prøvd lykken hos The Bhoys. Owers ble kun en sesong, men markerte seg med 11 mål på 16 kamper. De relativt få engelskmennene som har spilt i Celtic har sjeldent lyktes. I nyere tid er det vel kun Paul Elliott (spilte for Celtic i perioden 1989-1991)  og dagens Alan Stubbs som kan sies å ha hatt suksess. Den første i moderne tid var målvakten Peter Latchford som spilte for Celtic i perioden 1974-87. En annen målvakt, Nottingham-fødte Ian Andrews, spilte en håndfull kamper i tidsrommet 1988-1990. Foran 1987/88 kjøpte Celtic forsvarsduoen Chris Morris og Mick McCarthy. Selv om de begge er født i tjukkeste Yorkshire, har de alltid sett på seg selv som irske, og har spilt henholdsvis 35 og 57 landskamper for Irland. Liam Brady la ut store penger for trioen Tony Cascarino (irsk "engelskmann"), Stuart Slater og Andy Payton (engelske) tidlig på 90-tallet. Dyr prislapp til tross; ingen av dem var i nærheten av suksess. Aller verst av Brady’s kjøp var nok Martin Hayes, som ankom Celtic fra Arsenal sommeren 1991. Fire sesonger tidligere var han suveren toppscorer i London-klubben, men i Celtic var han knapt på banen! Enda mindre suksess med engelske spillere hadde Brady’s etterfølger Lou Macari. Tidenes dårligste Celtic-manager nærmest nedverdiget Celtic’s trofaste tilhengere ved å kjøpe engelske C-spillere som Wayne Biggins, Lee Martin og Carl Muggleton. Til Macari’s forsvar kan det sies at prislappen på de nevnte herrer var heller lav. I dag har Celtic to engelske spillere: nevnte Alan Stubbs, og spissen Tommy Johnson som var Tommy Burns’ siste kjøp for Celtic (våren 1997).

Flere utlendinger
Foran 1997/98-sesongen hentet Celtic for første gang inn en franskmann i backen Stephane Mahe, og nederlender nr to flankespilleren Regi Blinker (Blinker kom fra Sheffield Wednesday i en byttehandel som involverte Paolo di Canio). Ansettelsen av Jozef Venglos som hovedtrener forrige sesong åpnet for det slovakiske ballgeniet Lubomir Moravcik som så absolutt satte sitt preg på Celtic’s spill. Venglos er fremdeles ansatt i Celtic – nå med talentspeideransvar i Sentral- og Øst-Europa. Toppscorer Mark Viduka (født i Australia av kroatiske foreldre) fra Kroatia Zagreb kom også til Celtic etter Venglos’ ankomst.

Den skotske arv
Personlig synes jeg det er gledelig at Celtic bevisst har satset på skotske spillere. Noe av identiteten til klubben forsvinner med overvekt av latin-europeiske og engelske spillere. Klubben trenger spillere som spiller med hjertet, og som tidligere nevnt har Celtic (og en god del andre klubber) hatt "problemer" med flere sør-europeiske spillere. Bare se på Rosenborg som de siste sesongene har hatt stor suksess i Mesterligaen med kun nordmenn på laget (med et hederlig unntak for den islandske reservekeeperen Arni Gautur Arasson). Det er spesielt hyggelig at Celtic klarte å bli seriemestre i 1997/98-sesongen med overvekt av skotsk-fødte spillere. Åtte Celtic-spillere i den skotske VM-troppen i Frankrike i 1998 (mot en enslig Hun (Gordon Durie)) sier det meste! Dessverre var det kun Simon Donnelly av de spillerne som ble ligamester forrige sesong, som er fostret opp gjennom Celtic’s juniorarbeid. Donnelly har vel egentlig aldri greid å helt leve opp til sitt talent, og forlot Celtic til fordel for Sheffield Wednesday etter forrige sesong. Nå må vi Celts sette vår lit til spisstalentet Mark Burchill som for alvor slo i gjennom på A-laget forrige sesong. Burchill er nå den eneste i spillerstallen med virkelig Celtic-bakgrunn, og har således en spesiell plass i våre hjerter. Han vokste opp i en familie med sterke Celtic-sympatier og hadde selv sesongbillett på Celtic Park i sine yngre dager. Mark Burchill er på mange måter den største Celtic-spiller siden Paul McStay – og det sier ikke så lite!

PS ! Inneværende sesong består Celtic-stallen  av spillere fra 14 nasjoner (Skottland, Irland, England, Norge, Danmark, Sverige, Nederland, Frankrike, Italia, Russland, Bulgaria, Slovakia, Australia og Israel).

I likhet med de store lag i de store ligaer, oversvømmes Celtic nå av utlendinger. Og med erfaringene fra "de tre amigos" (van Hooijdonk, Cadete og di Canio) friskt i minne, burde det være et krav for alle Celtic’s tilhengere - som elsker sin klubb, historie og røtter høyere enn noe annet - at spillerne beviser at de virkelig er verdige å spille for denne meget spesielle klubben.

Selv om det er smigrende og spennende med mange eksotiske og store utenlandske navn i Celtic-troppen, føles det også som en liten del av klubbens sjel er i ferd med å gå tapt. Det var liksom litt annerledes før, da så og si alle spillerne selv hadde startet sin Celtic-karriere på "The Jungle" (gamle Celtic Park’s mest berømte og beryktede ståplasseksjon), inntil de selv ble gamle nok og gode nok til å spille for klubben. Da var det ikke så rart at det var helt spesielle bånd mellom spillerne og fansen. Celtic’s E-cuptriumf i 1967 var som en ren eventyrhistorie, der 11 gutter som hadde vokst opp i nærheten av Celtic Park ble mestere av Europa! Og under hele Jock Stein æraen, da ni seriemesterskap ble vunnet på rad, fantes det ikke én utlending på laget.

Med dagens hyperkommersialiserte fotball i den Bosmanske tidsalder må vi bare innse at romantikkens tid er forbi i fotballen. Utlendingene er kommet for å bli. Men, i en klubb med en så spesiell historie som Celtic - hvor det er en viktig del for klubbens eksistens at dens arv og tradisjoner blir ført videre - burde det stilles visse krav til nykommere i klubben. For å vise at de er verdige å trekke på seg stripene. Derfor foreslår vi herved å innføre en "Tim-Test", som alle nye spillere må ha bestått. Tim-Testen vil bestå av 10 bhud (for å si det på Celtic-vis), som alle må være oppfylt før spilleren er klarert. Her er vårt forslag til Tim-Testen:

De 10 bhud
Enhver spiller som vil skrive under for Celtic må:
1) Vite hvem som grunnla Celtic, når og hvorfor.
2) Kjenne til Celtic’s irske arv, og være bevisst hvor mye han betyr for det irske folk og deres utvandrede etterkommere i Skottland.
3) Kunne navnet på hele "Lisbon Lions".
4) Få nakkehår som reiser seg når ‘Fields of Athenry’ spilles.
5) Kunne minst to Celtic-sanger og like mange rebellsanger.
6) Ha vært på Baird’s Bar og Brazen Head en lørdagskveld.
7) Avsky fascister og Orange-menn.
8) Få en stor klump i halsen når han hører fansen synge ‘A Soldiers Song’.
9) Å se en blå drakt må gi samme effekt som når en okse ser en rød klut.
10) Få et glassaktig blikk av stolthet og ærefrykt når stripene trekkes ned over hodet.

Manchester United’s adlede manager, Alex Ferguson, kommer med flengende kritikk av rangers og deres ledere i sin nye bok ("Managing my life"), pga klubbens dyptstikkende sekteriske politikk. Ferguson kommer fra Govan, og var derfor rangers-tilhenger fra barnsben av. Sommeren 1967 gikk hans drøm i oppfyllelse, og han skulle endelig signere for sin favorittklubb. rangers visste at Alex var gift med en katolsk jente, så det første spørsmålet han ble stilt før kontraktsunderskrivingen var hvor han hadde giftet seg. Da svaret var at det ikke var i en katolsk kirke, var saken i orden, selv om klubben sterkt mislikte hans giftermål. I ettertid har Ferguson spurt seg selv hvordan han kunne godta denne nedverdigelsen fra rangers, men unnskylder det med at han var så blendet av muligheten til å spille for sitt favorittlag, at han kompromitterte med sin moralske overbevisning. Senere da han hadde døpt sin førstefødte, var rangers-ledelsen der igjen og spurte hvilken kirke de hadde brukt. Da han svarte en protestantisk, kunne klubbledelsen igjen slå seg til ro. Men det skinte klart igjennom at de mislikte Ferguson’s ekteskap med en katolikk, og benyttet enhver anledning til å minne ham på det. Da det gikk mot tyngre tider for rangers, i det som var Celtic’s glansdager, var det ikke vanskelig for klubben å plukke ut Ferguson som syndebukk pga hans familiære situasjon. Det var med bitterhet at Ferguson forlot rangers på begynnelsen av ‘70-tallet. Da han begynte å slå seg frem som en svært dyktig manager med Aberdeen og det skotske landslaget på ‘80-tallet, ble han ved to anledninger forsøkt vervet av rangers, men begge gangene takket han resolutt nei. Han ønsket ikke å jobbe for en klubb som var så gjennomsyret av sekterisme og intoleranse overfor mennesker av en annen kultur og religion! Og at det heldigvis finnes noen som ikke selger sin moralske og etiske overbevisning for penger skal Celts være glade for, ellers kunne det ha vært rangers Ferguson hadde ledet til Mesterligatriumf forrige sesong, og ikke Man United. Som en avslutningskommentar er det atter en gang vanskelig å unngå å bemerke de naive skandinavene i rangers, som liksom skal være så stolt av sin klubb, og hevder i sitt forsvar at fotball og politikk ikke hører sammen. Vår anmodning er: Våkn opp! Og hør på en mann som Sir Alex Ferguson, han kan mer om fotball og politikk enn våre skandinaviske "venner" noen gang vil være i nærheten av å forstå!