Alle husker problemene med såkalte "hooligans" på 1970- og ’80-tallet, hvor halvfulle bleikfeite snauskaller, som mest minnet om apemennesker i bulldog-format, spredte frykt på fotballstadioner. Organiserte slåsskamper fant sted inne på stadion, og endte alltid opp i tumulter med politiet, og som regel i massearrestasjoner. Som følge av nitidig spaningsarbeid fra politiets side, samt innføringen av "all-seater" stadioner, er disse episodene ikke lenger å se på fotballarenaene. Likevel snakkes det nå om økende tendens til fotballvold igjen. Hva har skjedd?

De nevnte bulldogene, som i skjul av de store folkemengdene i tilknytning til fotballkamper reiste rundt for å slåss, var ikke spesielt smarte. Derfor var det ikke så veldig vanskelig for politiet når de bare satte inn litt ressurser, og bl.a. fikk kameraovervåking på de nye sittetribunene, å luke vekk de gamle fotball-hooliganene. I noen år trodde politi og øvrighet at fotballvoldproblemet var i ferd med å dø ut en gang for alle. Men så feil kunne de ta. Unge menns higen etter spenning og muligheten til å måle krefter med andre mannlige artsfrender var sterkere enn man kunne tro, og en totalt ny gruppe hooligans dukket opp - de såkalte "casuals".

Casuals kan sies å være "gentleman-hooligans", i den grad det er lov å bruke et slikt uttrykk. Og skremmende nok er det nettopp "gentlemen" mange av dem egentlig er, i sine jobber som funksjonærer og kontorrotter i det sivile. Før de i kjent "Dr Jekyll & Mr Hyde" stil transformeres til fotballvoldens tjenere på fritiden - fortsatt iført sine pene klær og uklanderlige utseende. Derav navnet "casuals". Casuals går alltid ulastelig antrukket, gjerne i dyre designer- eller moteklær, og bærer ikke noe som helst som kan minne om en fotballeffekt - selv den minste fotballnål er utelukket blant casualene. Gentleman-begrepet kan også bli brukt fordi casuals aldri går til angrep på "sivile" fotballtilhengere ("scarfers"). Å si det aldri forekommer er nok ikke helt riktig, men det å gå løs på "sivile" blir i alle fall i casual-kretser sett på som noe feigt og usselt.

Det at casual-grupper bare går løs på hverandre, gjør at det ikke har blitt så mye fokus rundt dem. Holdningen i samfunnet er jo som regel slik at så lenge en aktivitet ikke går utover uskyldige (det være seg motorsykkelbande-sammenstøt, mafiakriger, narkotikaoppgjør el), så er det liksom ikke så farlig. Problemet er at noen av casual-gruppene har fått så mye juling at de begynner å ta igjen på sivile, og at elementer som til å begynne med ikke kom med i casual-gruppene nå begynner å finne innpass blant andre grupper. I tillegg driver en del casuals med lyssky aktiviteter, som f.eks. narkotikasalg, undergrunnsarbeid i ulovlige politiske grupper (mye nynazisme), penge-innkreving/utpressing mm, slik at politiet igjen har intensivert kampen mot fotballpøblene. Men de sliter.

Politiet sliter i sin kamp fordi casualene, i motsetning til 70/80-talls bulldogene, er smarte - de kan ofte ha en god utdannelse og godt betalt jobb. De smarte casual’ene er godt organisert, og går alltid "under jorda" mellom sine slag. Det at de går så ulastelig antrukket gjør heller ikke jobben lettere for politiet. Utlendinger på besøk bør holde seg unna casuals, selv om de kan virke aldri så hyggelige og interessante å prate med. Politiet er som sagt på stadig leting etter casual’ene, og prøver etter beste evne å holde dem under oppsyn for raskest mulig å kunne slå ned på opptøyer. Blir man således sett sammen med casuals, er ikke politiet nådige, og vil mest sannsynlig nekte deg innreisetillatelse til Storbritannia - og for en Celt finnes det vel ikke noen verre straff enn det…

Casual’ene selv bruker også mye tid på spaning, og står ofte på fotballpuber eller andre strategiske puber og speider etter "ofre". Noen ganger når det plutselig "smeller", og en kamp ser ut til å ha oppstått ut av intet, da er det som regel casual’ene som er på ferde. De kan spane på både egne puber og på motstanderes puber, og de ser etter både fotballfiender og politiske fiender (selv om dette ofte bare er to sider av samme sak). På kampdager holder casual’ene seg langt unna selve fotballstadion, pga alt politioppbudet der. Selve kampene mellom casual-gruppene foregår derfor et stykke unna stadion, der de som regel kan gå i fred siden det meste av politistyrkene er konsentrert rundt stadionet. I de senere år derimot har casual’ene blitt både dyktigere og dristigere, og har begynt å opptre nærmere og til og med på stadioner - spesielt på stadioner i lavere divisjoner hvor politiet verken er så mange eller er så erfarne.

Casual’ene er som regel bannlyst på pubene, men som sagt er det ikke alltid så lett å oppdage dem - og de er smarte. Når man ser casuals på pubene, er de alltid klink edrue. De drikker nemlig aldri når de skal slåss, for de har skjønt hvor svekket reflekser og reaksjonsevne blir av alkoholen. Det kan nok hende at de spiller fulle, men de drikker aldri annet enn energidrikker (á la Lucozade, Red Bull ol), og med en gang det "smeller" et sted omvandles deres småbrisne inntrykk til stålklart blikk og lynhurtige handlinger. Selv om en casual befinner seg på sin "egen" pub, kan han aldri føle seg trygg, fordi det kan være fiende-casuals tilstede for å spane. Og når han er på en fiendepub, sier det seg selv at han er enda mer utsatt. Derfor vil du alltid se disse edruelige pent antrukne casual’ene stå på strategiske steder i pubene, som regel ved utgangsdøren, der de har både god oversikt og kort fluktvei ut. Ironisk nok har denne opptredenen skapt en del problemer for fremmede Celts i Glasgow. For mange nykommere i byen er litt engstelige etter alle drapene de har hørt om som har rammet Celts, derfor tør mange av dem ikke ha på seg noen Celtic-effekter når de ferdes i byen - selv ikke en liten nål eller en trøye under jakken. Når disse da kommer inn på Celtic-pubene, og med store øyne betrakter det imponerende synet som møter dem inne på de kjente Celtic-pubene, kan de se akkurat ut som casuals (uten fotballfarger) som står og spaner. Derfor er det ikke så rent sjelden at ferske Celts har blitt tilsnakket og irettesatt av bryske pubvakter, men heldigvis kommer misforståelsen som regel raskt for en dag når den fremmedes dårlige Glasgow-aksent klarlegges. Likevel er det nok en ubehagelig opplevelse å bli uglesett på den måten, så pass alltid på å ha en Celtic-effekt på deg når du går på Celtic-puber (en nål (pin) holder, eller ha på en trøye som kan gjemmes godt under en jakke/genser ved ferdsel ellers i byen).

Et annet særtrekk ved casuals er at de aldri reiser til kamp med supporterbusser el. Nei de reiser på dyreste måte, som er toget - Inter City toget. Derfor kalles casual-gruppene ofte for Inter City Firms. Igjen gjør de det altså vanskelig for politiet, for det er nesten en umulig jobb å skulle skille fotballpøbelen fra de vanlig forretningsreisende, når pøblene er så edruelige og ulastelig antrukket.

I Glasgow er begge de store fotballklubbene en del av hver sin kultur, som igjen er forankret i totalt forskjellige politiske retninger. Derfor er det ingen bombe når de to casual-grupperingene opptrer som fiender pga politiske motiver heller enn de fotballmessige. Og som vanlig står Celtic på venstresiden, mens rangers-casual’ene, eller rangers Inter City Firm som de kaller seg, står på ytterste høyrefløy. Og akkurat som den samme type konflikt i det nordlige Irland, finansier rangers-casual’ene sin virksomhet gjennom narkotikasalg, mens Celtic-casual’ene (i likhet med den irske motstandsbevegelsen IRA) bruker mye av sin tid på å prøve og bekjempe narkotikatrafikken - både pga dens iboende uvesen og fordi den er en viktig inntektskilde for fienden. Celtic-casual’ene kaller seg Celtic Soccer Crew (CSC) og fikk først tilbud om å ta over narkotikahegemoniet i stor-Glasgow, pga deres etterhvert så gode rykte som en solid gruppe i Glasgow’s underverden. CSC takket av naturlige årsaker nei, men da gikk det ikke lang tid før rangers sin casual-gruppe (RICF) var på banen som byens nye narkolangere. Takket være pengene og makten som følger i kjølvannet av den trafikken, har det oppstått en merkelige konstellasjon av et samarbeid mellom rangers, Hearts og halve Hibs (!) casual-gruppen. Disse kaller seg nå Scottish National Firm (SNF), og driver storstilt med narkotikasalg i Skottlands sentralbelte fra Glasgow til Edinburgh. Deres største fiende er CSC, sammen med Aberdeen. Noe merkelig at Hibs-folk går i kompaniskap med rangers, men det har selvfølgelig med penger, makt og prestisje å gjøre - som kan betegnes med én fellesnevner: narkotika!

Det høres kanskje ut som rått parti for de stakkars Celts i CSC, men det er det ikke - snarere tvert i mot. CSC er kjent og beryktet som den hardeste og tøffeste av alle casual-grupper i hele Storbritannia, og det sier ikke så lite når man vet hva de kanskje mer kjente nynazist-firm’ene i London (Chelsea og Millwall i hovedsak) steller i stand. CSC har ved flere anledninger reist alene ned til England for å "banke fascister" som de sier. I Skottland er de så overlegne at SNF ikke tør å gå til angrep så sant de kommer over en mindre CSC-gruppe. SNF er også så lojalistiske at de på landskamper selv mot England heller ser seg ut Celtic og Aberdeen casuals enn engelske. Og også mot andre mer nøytrale motstandere, drar de kun for å finne Celts. Likevel har de fått seg en del omganger, så det siste er at SNF trekker sørover til England, sammen med venner fra Oldham og Manchester City, som de reiser rundt sammen med i de lavere divisjoner, hvor de blir langt mindre plaget av politiet - og ikke minst CSC!

Under fotball-VM i Frankrike i 1998, er det kanskje mange som husker at en gruppe på ca 60 skotske "hooligans" ble stoppet da de prøvde å ta seg inn bakveien via Spania, for å lage kvalm i kampen mot Norge. Skottland har jo etter hvert fått rykte på seg for å ha den beste fansen i VM-sluttspill, så dette kom nok som et sjokk for mange, men ikke for dem som følger med blant "undergrunnen". SNF er ikke akkurat de smarteste guttene i klassen, og hadde nok vært litt for snakkfeldig angående sine planer, så politiet fikk snusen i dem. Dermed var det lett match for politiet som sto og ventet ved grenseovergangen. Våre "venner" i SNF fikk derfor en snar retur, med politieskorte, og det skal de norske - og skotske! - fans være glad for.

Selv om "all-seater" stadioner, TV-overvåking og økt politioppbud er blitt innført, ser det ikke ut til at fotballmyndighetene klarer å få bukt med unge menns iboende instinkt etter å måle krefter og utøve makt ved å slåss mot andre unge menn fra andre "stammer". Celtic er på alle måter både en spesiell klubb og en stor klubb, som det forventes skal være på topp på alle områder. At Celtic gjennom ‘Celtic Soccer Crew’ også har den hardeste og mest beryktede casual-gjengen er derfor ikke så overraskende. Men, om dette er noe å være stolt av eller beskjemmet over, får være opp til den enkelte - men jeg er ikke i tvil om hva jeg mener…

I går kveld var jeg på kampen mellom Celtic og Kilmarnock på Rugby Park. Resultatet var nedslående, så jeg kom hjem som en nedtrykt og skuffet liten Tim. Dette var første kamp i år 2000. 1900-tallets siste kamp var mot rangers på Celtic Park, men den kampen var jeg ikke på selv om jeg har sesongbillett! Ikke fordi jeg var syk, eller fordi bilen brøt sammen på veien. Nei, simpelthen av den enkle grunn at jeg ikke ønsket å være der! Dette høres nok merkelig ut for norske Tims som sikkert ville gitt mye for en slik billett, men jeg skal forklare. Og for å gjøre det, må jeg gå tilbake til fjorårets seriefinale - eller "skandalekampen" som den populært blir kalt. Utfallet av den kampen trenger jeg vel ikke å minne noen på, men for meg var dette et vendepunkt. I kjølvannet av denne kampen fulgte en rekke episoder med hat, vold og drap som rystet meg så grundig i innvollene at jeg fant det nødvendig å foreta en dypere gjennomgåelse av min bevissthet i lys av hva jeg hadde opplevd.

Det har alltid eksistert en atmosfære av hat og vold rundt the Old Firm. Mulighetene for uroligheter med tragiske utfall ligger der latent, og hausses opp til ethvert møte mellom de to Glasgow-gigantene. I cupfinalen 1980 eksploderte denne latente bomben, og ble til virkelighet, da fans fra begge sider havnet i et voldsomt masseslagsmål ute på banen, og som ikke lot seg stoppe før bevæpnet ridende politi inntok arenaen. Utrolig nok gikk ingen liv tapt i tumultene, men mange ble stygt såret.

Om kvelden 1 mai 1985 møttes Celtic og rangers på Celtic Park (res 1-1). Da Celtic-fansen var i ferd med å forlate stadion langs Janefield Street etter kampen, fikk de som vanlig hardhendt behandling av politiet, og det oppsto etter hvert enkelte episoder pga dette. På den tiden var Janefield Street en trang gate mellom noen boligblokker (som nå er revet). Menneskemengden, som beveget seg i sneglefart, ble alltid presset sammen til en sammenhengende klump av menneskekjøtt gjennom den trange passasjen. Da bråket med politiet utartet, var det umulig for andre å komme unna pga presset bakfra. Ridende politi ble som vanlig tilkalt ved slike episoder, og på linje red de rett inn i den sammentrengte mengden, så folk tøyt i alle retninger. Uskyldige mennesker ble regelrett trampet ned. Dette satte sinnene i kok hos enda flere, som begynte å hevne seg på politiet ved å kaste det de kunne finne etter politiet (mursteiner, flasker ol). Noe som lignet en bensinbombe ble kastet, og havnet bak et gjerde ved et lagerskur. Min bror, min sønn og jeg sto i frykt og forbløffelse, og var vitne til det hele, for det fantes ingen vei ut av trengselen. Synet som møtte våre øyne var som hentet ut av nyhetsklippene fra Belfast og Derry, med en bygning i brann og slåsskamper som raste.

Jeg har også vært vitne til mange andre "mindre" episoder. Hver gang har jeg lukket øynene og sagt til meg selv at dette bare er en minoritet som kun er ute etter bråk, og som jeg ikke er en del av. Men, jeg er en del av det, og uansett hvor mye jeg lukker øynene, så er dette en realitet. Jeg kan ikke få en slutt på dette på egen hånd, for dette er noe som vil vare for evig - om da ikke det store flertallet tar opp saken og gjør noe med det. På den annen side kan jeg gjøre noe med meg selv, og selv om det kan synes som en tom gestus, er det likevel en beslutning jeg nå har tatt, fordi jeg ikke likte hva jeg så i speilet på veggen denne maidagen i fjor.

De senere års direkte TV-overføringer av kampene har vært som å helle bensin på bålet. Og det er mange grunner for dette. For det første, må "TV-showene" kunne vise til størst mulig seertall overfor sine annonsører, og det er derfor dette blir et "TV-show", og ikke så mye en fotballoverføring. Fordi TV-selskapene vet at det er det sensasjonelle som trekker seere, hausser de opp situasjonen lang tid i forveien. Og selv etter kampen skal det analyseres i det vide og det brede, og fokuseres på enkeltepisoder og dommeravgjørelser som igjen bare er med på å egle opp supporterne ytterligere. For dette blir vist til alle som sitter hjemme og ser kampen, eller enda verre, alle som møtes på puber over hele landet for å se kampene i fellesskap over "noen" øl. Og dette leder meg til mitt andre poeng. Fotballen selger seg nå til TV-selskapene, som igjen er styrt av reklameindustrien, slik at vi nå raskt har nådd et punkt hvor det er TV-selskapene med de kommersielle kreftene i ryggen som totalt styrer vår fotball. Resultatet er at kamper nå sendes til alle døgnets tider gjennom hele uken, etter en timeplan som skal tilfredsstille annonsørene og ikke fotballklubbene. Ofte kan vi oppleve at tre kamper blir vist etter hverandre på en ettermiddag, og når fotballtilhengere tilbringer dagen på en pub for å se alle kampene, er det ikke så rent lite av øl som blir konsumert. Et allerede latent hat mellom fotballrivaler blir forsterket gjennom alkoholrusen, slik at når kampene er over og supportere fra alle mulige puber strømmer ut i gatene på omtrent samme tidspunkt, er det mye som kan skje… Dette er en av de fundamentale endringene fra hvordan det var før i tiden, og min personlige forklaring på hvorfor det er mye farligere å ferdes på gatene i Glasgow nå enn det var i gamle dager.

Denne økte faren synes størst ved kamper på Celtic Park, fordi det i nærheten (Bridgeton) finnes områder med sterk lojalist- og rangers-dominans. Og siden bare 7.000 Huns slipper inn på Celtic Park, samles ofte tusener av dem uten billett i de nærliggende lojalistområdene. Når så kampen er over, har det ofte vist seg at disse alkoholpåvirkede rangers-supporterne har nærmest ligget i bakhold på sine puber, og overfalt tilfeldig forbipasserende Celts på vei hjem fra kampen. Mange av drapene den siste tiden er eksempler på dette, men overfallene har vært utallige der Celtic-puber og supporterbusser er blitt angrepet med mursteiner ol.

Det som likevel gjør meg aller mest bekymret, er at politiet kjenner til alt dette og hvor risikopunktene er, uten å foreta seg noe!

Jeg skulle gjerne gå på en Old Firm igjen i fremtiden, men jeg vil bare gjøre det når jeg vet at jeg kan stole på at myndighetene setter sikkerheten i høysetet, og ikke lar den gå på bekostning av økonomiske betraktninger. Hva med å spille alle Old Firm kamper kl 10 om morgenen, og stenge alle puber i en radius av 1 km fra stadion frem til kl 13. Dette ville være et langt skritt i retning av å redusere faren for bråk, men jeg er redd det aldri kommer til å skje - fordi bryggeriene er en av de mektigste sponsorgruppene innen fotballen, så de vil bruke all sin innflytelse på å styre SFA og TV-selskapene til å følge sine egne kommersielle interesser. Dette burde selvfølgelig ikke ha fått lov til å skje, men det er dessverre en realitet fordi fotballen har solgt sin sjel for sponsorpenger.

Jeg elsker Celtic med den største lidenskap, men jeg er nødt til å ta denne avgjørelsen for min egen selvrespekt - og sikkerhet. Og jeg håper mine venner i Celtic Supporters Club - Norway vil forstå.

For fortsatt suksess

The wee man

Bernard O'Toole er talsmann i organisasjonen CASA, og har eksklusivt for NFP skrevet en artikkel om sin organisasjon. Artikkelen er oversatt av Martin Horgen.

‘Campaign Against Sectarian Attacks’ (CASA) ble stiftet for drøye to år siden av en gruppe Celtic-tilhengere som tidligere hadde vært aktive i ‘Celtic Fans Against Fascism’ (CFAF). Til tross for organisasjonens eksistens, og utallige forsøk på å få slutt på sekteriske overfall utført av lojalister og rangers-supportere mot Celtic-fans, ser det dessverre ut til at problemet bare øker i omfang.

CASA har imidlertid brakt både tilhengernes og klubbens oppmerksomhet mot de farer som truer alle Celtic-fans. Og de jobber nå med å få utviklet et slags sikkerhetsnettverk med buss og gangruter til og fra Celtic Park i samarbeid med Celtic FC og myndighetene i Glasgow. Utgangspunktet for stiftelsen av CASA var det groteske overfallet mot en 18 år gammel irsk student, Sean O`Connor, i november 1997. Sean var på vei inn til sentrum av Glasgow etter å ha vært på Celtic Park og sett kampen mellom Celtic og Motherwell. Da Sean, som var ifølge med andre Celtic-fans, gikk gjennom det beryktede Bridgeton Cross området, ble han overfalt bakfra. Halsen ble nær skåret over, men Sean overlevde. Og ifølge ambulansepersonalet så bommet overfallsvåpenet, en kniv, hovedpulsåren med kun millimeters margin.

Mordforsøket på Sean kom bare 18 måneder etter at en annen Celtic-tilhenger, Mark Scott, brutalt var blitt stukket ned og drept på nøyaktig samme sted hvor Sean var blitt overfalt. Mark var bare 16 år gammel. Begge hendelsene lignet på hverandre, og man trodde det dreide seg om et slags gjentagelsesmønster. Lovbryterne ble begge pågrepet og stilt for retten. Under de respektive rettssakene viste det seg at de to tiltalte var "bestevenner", og at de støttet samme lojalistiske paramilitære bevegelse (UVF).

Etableringen av CASA kom som en reaksjon over den store misnøyen mange Celts følte. Det virket som om Celtic FC var uinteressert i det som foregikk utenfor deres egen port, at de ikke brydde seg om tilhengernes sikkerhet. Bridgeton Cross Station er den nærmeste togstasjonen til Celtic Park, og i forbindelse med kamper går tusenvis av Celtic-fans gjennom dette notoriske lojalistområdet. Det kan ha virket som om lojalistiske gjenger hadde bestemt seg for å ta et oppgjør med de tilreisende, kun fordi de hater alt som har med Celtic og til dels Irland å gjøre. "De" kunne ikke tåle synet av Celts på vei til Celtic Park annenhver lørdag, spesielt når de beveget seg gjennom "deres" territorium.

De som tror at angrepene på Celts kun skjer i Glasgow, må tro om igjen. Det har spredt seg til flere byer over hele Skottland. En ung kvinne i Ayr ble seksuelt trakassert av en gruppe rangers-supportere da hun ventet på bussen. Tre Celts ble overfalt av en horde med Huns etter den siste ligakampen i fjor. Alle tre ble lagt inn på sykehus med alvorlige hodeskader, dessuten var samtlige sjokkskadd og slet med traumer etter det inntrufne. Etter at rangers slo Celtic i den skotske cupfinalen på Hampden Park i mai 1999, oppsto det ytterligere tumulter. Arrangørene hadde samlet tidenes største politikorps, men til tross for lovens lange arm ble mange Celts overfalt etter kampen. Carl McGraorty, en Celtic-supporter, ble skutt i brystet av en metallgjenstand som kom fra et armbrøst. En ung Celt ved navn Liam Sweeney ble angrepet da han ventet på mat ved et gatekjøkken. Liam bar ikke noe Celtic plagg, men fordi han hadde på seg en grønn genser og fordi navnet hans (typisk irsk navn) ble ropt opp da han skulle hente maten han hadde bestilt, ble han offer for et brutalt angrep fra intolerante Huns. Han ble forfulgt fra gatekjøkkenet og siden stukket med kniv gjentatte ganger. Han mistet mye blod og var døden nær, men var heldig og overlevde. Like heldig var ikke 16-årige Thomas McFadden, som hadde sett kampen på en irsk pub like ved Hampden Park. På vei hjem fra puben ble han overfalt av tre rangers-tilhengere; to menn og en kvinne! Han ble knivstukket i brystregionen gjentatte ganger, og døde et par hundre meter fra sitt eget hjem. Skotsk presse karakteriserte hans tragiske bortgang som "nok en statistikk av sekterisk hat som eksisterer på begge sider". Sannheten er derimot litt mer komplisert.

Sannheten er at "Old Firm" hatet og overfallene nesten utelukkende stammer fra den ene siden! Nå skal det nevnes at også Celts kan føle et stort hat overfor Huns, men bortsett fra "avtalte" slåsskamper mellom "hooligan-gjenger" fra begge sider - der "kampene" utkjempes på likefot mellom "likesinnede", så gjør ikke Celts en Hun for tred. Men, når det gjelder disse siste drapene og overfallene mot Celts, er mønsteret at de er utført av grupper av rangers-supportere, hvis hat mot Celtic og Irland kjenner ingen grenser. De mange unge Celts som har blitt brutalt overfalt og drept har vært alene, og på feil sted til feil tid. Det finnes ingen forklaring på hvorfor akkurat de har blitt overfalt. Forut for en konfrontasjon har det ikke vært tegn til diskusjoner eller fysisk kontakt - bare det hatet som bor i deres overfallsmenn. Det er og blir blind vold. I kjølvannet av de scener som oppstod etter cupfinalen skal en Celtic-tilhenger ha uttrykt følgende: "Hvis det er slik the Huns feirer en cupfinale-seier, hvordan ville det ha utartet seg om Celtic hadde vunnet?"

Så hva kan den enkelte Celt foreta seg for å bedre situasjonen? Hvordan kan vi få bukt med disse meningsløse overfallene? Vel, det ser ikke ut til at noen makter å andre situasjonen bortsett fra drastiske endringer i politikken, og ikke minst blant holdningene til lojalistene. Men, som Celtic-tilhengere kan vi forlange større sikkerhet og beskyttelse fra Celtic FC, det er tross alt deres supportere det er snakk om her! I den anledning har CASA formet et krav til klubben, en slags "Action Plan", der de ber om flere vakter på og utenfor stadion, som kan lede Celts til områder der det er trygt å ferdes. CASA mener å tro at forholdet mellom klubben og dens tilhengere har sklidd ut som følge av den aggressive tonen som har blitt ført an av både det innleide vaktselskapet og politiet på Celtic Park de siste sesongene. Det har med andre ord dannet seg mistillit fra supporternes side - og det med god grunn. Vaktmannskapet skal være på plass for å imøtekomme behovene fra supporterne når de er tilstede på Celtic Park, og bør ikke fungere som et aggressivt "hobbypoliti", noe de synes å ha en lei tendens til å gjøre! Det finnes nok av aggressive politimenn på britiske fotballarenaer fra før…

CASA ønsker å se at Celtic FC i samarbeid med de lokale myndigheter og jernbaneselskap finansierer byggingen av en ny togstasjon ved Parkhead Forge kjøpesenter, som ligger et par minutters gange fra Celtic Park. Slik kan Celts trygt komme seg til og fra kampene, uten frykt for å bli overfalt. Den gamle Celtic-ledelsen hadde et kjølig forhold til CASA, mest sannsynlig pga organisasjonens politiske engasjement, men dagens styre har heldigvis et langt bedre forhold til CASA, og er faktisk positive når det gjelder dette forslaget. Celtic’s administrerende direktør, Allan MacDonald, har uttrykt at CASA’s forslag ligger innenfor klubbens økonomiske rekkevidde. Sjefene ved Celtic Park har sagt seg villige til å gå i dialog med organisasjonens ledelse. Derfor arbeider nå CASA på spreng for å utvikle en rapport som skal fremme deres ønsker. Dette dokumentet skal siden legges frem for klubben, som da vil ta en beslutning om å handle eller ei.

I et internasjonalt fotballmarked der Celtic kjøper, selger og lønner spillere for millioner av pund årlig, bør de ha råd til å delfinansiere en ny togstasjon som antatt vil koste £1-2mill. Det er en liten pris å betale for at vi, fansen, skal føle oss trygge!

Hvis du har spørsmål eller kommentarer, eller selv har vært vitne til eller offer for sekteriske overfall, kan Campaign Against Sectarian Attacks bli kontaktet på følgende adresse:

CASA, c/o PO Box 180 , Glasgow G4 9AB, Scotland
eller
e-post: casa@bhoys.net
 

Dette er en av de siste sangene Celtic-fansen har tatt i bruk, og det skjedde etter at det progressive "irske" Glasgow-bandet "Éire Óg!" gjorde sangen kjent gjennom sin legendariske CD-utgivelse "Live at the Brazen Head" samt utallige konsertopptredener i Celtic-miljøer i Skottland og Irland. Sangen ble nærmest et varemerke for "Éire Óg!", og da den virkelig tok av og ble en "hit" blant Celts, forbant alle sangen med denne gruppa - men, det er faktisk ikke de som har laget sangen.

Når sant skal sies, er det ikke alle Celts som er like glad i sangen - i hvertfall ikke toppledelsen som er redd for sine britiske investorer. Våre britiskvennlige motstandere er heller ikke særlig begeistret. Men, sammenlignet med visse andre klubber (…) synes kritikken ubegrunnet, for dette er kun en anmodning om at britene har vært lenge nok i Irland og bør trekke seg ut nå. I motsetning til rangers-fansens langt mer aggressive lojalistsanger, som truer med både vold, drap og blodsutgytelser.

I strid med hva de fleste tror, er det altså ikke "Éire Óg!" som har skrevet sangen, men derimot den irske visesangeren Tommy Skelly, som nå spiller i bandet "South Dublin Union". Dette er en irsk visegruppe som har spilt mye i USA og Europa, bl.a. for 60.000 tilhørere på Wembley, og ikke minst for Ronald Reagan på en irsk pub i Virginia (Reagan er et typisk irsk navn, så det er ingen tvil om hvor den mannen har sine aner, og han ga da også $100 i tips til bandet!). Skelly har vært lenge i bransjen, men startet "South Dublin Union" i 1985, og bandet ble bl.a. invitert til å spille på åpningen av Jock Stein Lounge på Celtic Park i 1988.

Tommy Skelly er en kjent tekstforfatter, og det var etter alle urolighetene i hans hjemland på 1970-tallet at han skrev sangen "Go On Home". Han sier at sangen ble til fordi han følte at de britiske soldatene skapte langt flere problemer enn de løste ved sin tilstedeværelse, og dermed ville han anmode dem om å reise hjem. Sangen førte til at han nær ble arrestert i England, mens nynazist-organisasjonen "National Front" (forløperen til BNP) truet med å drepe ham. Av andre sanger som Skelly har skrevet, er nok fredssangen "Let’s Sing Ireland" den mest kjente. Utallige irske folk-band har den på sine spillelister, og sangen blir også nevnt som en sterk kandidat i debatten om å velge en ny irsk nasjonalsang (der også en ikke ukjent "Fields Of Athenry" står høyt på listen!).

Den versjonen av "Go On Home" som "Éire Óg!" synger, og som høres på de fleste Celtic-kamper, er tekstmessig endret på enkelte detaljer (bl.a. brukte Skelly ordet "bloody" og ikke "fucking"), men det er likefullt Skelly’s sang. De 800 årene med kamp det refereres til, er selvfølgelig tiden som har gått siden engelskmennene i 1169 invaderte Irland gjennom den lille byen Wexford på sydøstkysten av Irland. Og siden har altså engelskmennene holdt Irland okkupert, med alt det har ført med seg… De fjorten begravde mennene fra Derry, som det synges om i første vers, er ofrene fra "Bloody Sunday" massakren utført av britiske soldater 30 januar 1972. I andre vers, der det sies at "vi er ikke britiske, saksere eller engelske", er det et artig poeng at forbokstavene her utgjør BSE; den offisielle betegnelsen på kugalskap! Men, dette er nok en ubevisst tilfeldighet, eller…

Etter sangens umåtelige popularitet gjennom "Éire Óg!", har den havnet på repertoaret til alle skotske og irske band innen denne genren. Og de som kommer på supporterklubbens arrangementer med "Shebeen" i mars, vil garantert få høre sangen. Så nå er det bare å pugge teksten. (Sangen finnes forøvrig på supporterklubbens kassett NK3, og på utallige CD’er, bl.a. Shebeen, Charlie & The Bhoys, Éire Óg! etc).

REFRENG:
Go on home British soldiers go on home
Have you got no fuckin' homes of your own
For eight hundred years we’ve fought you without fear
And we'll fight you for eight hundred more.

If you stay British soldiers if you stay
You’ll never ever beat the IRA
The fourteen men in Derry are the last that you will bury
So take a tip and leave us while you may.

'REFRENG'

No! We’re not British, we’re not Saxon, we’re not English
We’re Irish! And proud we are to be
So fuck your Union Jack we want our country back
We want to see old Ireland free once more.

'REFRENG'

Well we’re fighting British soldiers for the cause
We’ll never bow to soldiers because
Throughout our history we were born to be free
So get out British soldiers leave us be.

'REFRENG'
 

I forrige NFP lanserte vi "Tim-Testen"; de 10 bud for enhver spiller som ønsker å signere for Celtic. Der ble det ettertrykkelig slått fast hvilke utenomsportslige krav vi tilhengere stiller til våre nye spillere. Vi har ikke sett noe lignende for rangers, så derfor har vi her laget en tilsvarende test for nykommere hos rangers - noe de Ibrox-håpefulle helt sikkert vil sette stor pris på!

Som alle vet er rangers en veldig annerledes klubb enn Celtic på alle måter, med en kultur der moral, etikk, livskvalitet og menneskesyn er totalt forskjellig fra Glasgow’s østkant - og stort sett ellers i den vestlige siviliserte verden. Dessverre for rangers er det ikke så rent få av dyrt investerte spillere på 1990-tallet som har falt helt eller delvis igjennom, og det er ikke bare det sportslige som har vært utslagsgivende…! Hadde det ikke vært for alle rangers sine rike onkler blant sosieteten på vestkanten, ville klubben sannsynligvis vært konkurs pga alle feilkjøpene de siste årene. Men, nå har til og med de rike onkler begynt å få nok, og ønsker ikke lenger å finansiere flere flopper. Så i et forsøk på å redde vår bitreste rival, har vi her satt opp en test som enhver lykkejeger på Ibrox må passere før han får signere for den stolte og lojalistiske protestant-bastionen.

Vi hadde riktignok "bare" 10 bud for Bhoys, men som alle vet må det være et enda trangere nåløye å komme inn i "mektige" rangers. Derfor er det egentlig 666 strenge hindre å forsere, men siden det ville ta for mye plass, er disse nå kokt ned til "13 påbud for Huns":

De 13 Hun-påbud
Enhver spiller som lar seg lokke av pengebingen på Ibrox, må før han får lov til å signere, bekrefte at han:
1) Hater Irland, irer og alt som er irsk.
2) Hater katolikker like mye som irer.
3) Ikke har IQ som overgår skonummeret sitt (ville ellers minne for mye om Langbein eller andre klovner).
4) Er medlem, eller i det minste har betydningsfulle kontakter, i organisasjoner som: Orange-ordenen, det skotske frimurervesen, BNP, KKK m.fl.
5) Benytter sommerferien til å gå i flest mulig Orange-marsjer.
6) Følger fotballfilosofien om at det er mer effektivt å sparke i stykker motstanderen enn å prøve og spille ham ut.
7) Kvelden før hver kamp vil gå opp på Glasgow Necropolis og tilbe John Knox statuen.
8) Ser på ethvert individ i grønt og hvitt som et mulig ofringsobjekt til den lojalistiske fredsguden.
9) Har vært med på minst ett overfall mot Celts.
10) Kan alle de riktige sekteriske sangene; minimumskravet er ‘The Sash’ og ‘Hello Hello’.
11) Ikke har rent rulleblad! Konemishandling (á la Gazza m.fl.), fyllekjøring (á la Ferguson m.fl.), hærverk (á la Robertson m.fl.), voldtekt (á la Goram m.fl.) duger fint.
12) Har minst én nær slektning fra Bridgeton.
13) Elsker den britiske kongefamilien høyere enn sin egen familie.