NFP nr 2 - april, sesongen 2000/01
Totalt nr 30
/ Årgang 9
Martin Boyd
har ordet:
Celts
har i mange år undret seg over hvorfor Jock Stein ikke er blitt adlet for sin
innsats for fotballen (han var jo bl.a. første britiske manager som vant
E-cupen, og ”ni-på-rad”), når så mange andre som ikke synes å være i nærheten av
Stein’s merittliste har blitt det. Vi har selvfølgelig hatt våre mistanker om
hvorfor, og nå har vi fått dem bekreftet. Ved juletider kunne avisen ’Scotland
on Sunday’ avsløre hvorfor Stein aldri ble adlet, slik som f.eks. Sir Matt Busby
(som vant E-cupen etter Stein) og Sir Alex Ferguson (som vant
Mesterligaen med verdens mest ressurssterke klubb) ble det. I spalten min denne
gang vil jeg komme med mine betraktninger rundt denne
saken.
Artikkelen refererer til
snobbene i statsadministrasjonen, og nevner flere årsaker til at søknaden om
adling for Stein aldri nådde frem. Slik jeg ser det, er den eneste virkelige
årsaken til ignoreringen av ”The Big Man” at han var en arbeiderklassemann –
over hele Skottland var han betraktet som en arbeiderklassehelt, og da særskilt
blant Celts. Tjenestemennene i statsadministrasjonen er der ikke for å tjene
folket, men for å sørge for at deres egne (og overklassens) goder forblir som de
er og ikke blir forringet av ”folket”. Helter fra arbeiderklassen har alltid
blitt sett på som farlige av borgerskapets etablerte, som er de som sitter på
makten og godene i ethvert land.
Disse nedarvede godene ønsker de for enhver pris ikke å gi slipp på, slik
at arbeiderklassefolk alltid har måttet kjempe for sin eksistens og bedrede
livsvilkår. Så dersom statsadministrasjonen i London hadde adlet
gruvearbeidersønnen Jock Stein, ville dette ha sendt ut signaler om at folk fra
arbeiderklassen kunne ta steget opp i borgerskapets rekker, og det ville neppe
bli tatt nådig opp blant etablissementet!
Legg så til at Jock var
skotsk, og at han var manager for en klubb med irske røtter, og at majoriteten
av klubbens tilhengerne var katolikker. Tre grupper blant befolkningen som i
århundrer har utfordret det etablerte borgerskapet og krevd likhet for alle. Noe
har de riktignok fått utrettet, men ikke uten at borgerskapet har fått tatt sin
”hevn” på andre områder. Så, nei, nei, nei. ”Big Jock” hadde for mange direkte
relasjoner til nettopp disse gruppene som utfordrer borgerskapet. Så fell ingen
tårer over at ”The Big Man” ikke fikk noen dum tittel (Sir) foran sitt navn, for
han har nemlig en mye større tittel etter sitt navn: Jock Stein of
Celtic! Rett heller din vrede mot spyttslikkerne i det gamle og udugelige
regimet på Celtic Park, for de var nemlig en like stor del av borgerskapet som
statsadministrasjonen i London er det. Det var de som satte seg selv i
førersetet, uten å anerkjenne stoltheten og verdien av den største
Celtic-lederen gjennom alle tider. De manglet evnen til å forstå den enorme
gjensidige respekten og hengivenheten mellom Stein og supporterne. Vi
Celtic-supportere delte ikke samme religion som Stein (som var protestant), men
vi var bundet sammen av den samme arbeiderklassebakgrunnen og ærgjerrighet om
selvrespekt. Og det mine kjære venner, er hva Stein ga oss i overflod:
selvrespekt!
Mye har vært sagt om
Robert Kelly fra det gamle Celtic-regimet, og hans såkalte innsats for Celtic.
Selv har jeg problemer med å se hva han egentlig ga oss, bortsett fra syv år
uten troféer før han ble kastet! Han ble adlet, og fikk tittelen Sir Robert
Kelly, men da han døde (og må hans sjel hvile i fred), kom et par hundre av hans
likesinnede fra borgerskapet til hans begravelse. Da Jock Stein døde, var det
titusener som deltok i hans begravelsesfølge. Og jeg tror Stein vil være mer
tilfreds med en slik anerkjennelse, enn en dum tittel foran sitt navn. Selv gråt
jeg millioner av tårer hjemme på kjøkkenet den kvelden jeg fikk budskapet om
hans død – min største Celtic-helt, og venn av tusener av arbeiderklassefolk
over hele landet.
Jeg er ikke flau over å
fortelle at jeg faktisk gråter noen tårer nå også, mens jeg sitter her og
skriver om ”The Big Man”. Og jeg er heller ikke flau over å si at mens jeg har
skrevet denne artikkelen, har det nok en gang gått opp for meg hva Celtic FC
virkelig betyr for meg, og jeg vet at adelstitler og medaljer ikke har noen
plass blant de verdier som jeg, min familie og min klasse står
for.
Føl vreden og vær
stolt.
The Wee Man
Reisebrev:
– The Old
Firm 11 februar 2001
Fortalt
av Harald
Vi var i alt syv mann
over, men bare Vidar og undertegnede reiste sammen. Vi fløy via Manchester
torsdag kveld, og tok som vanlig inn på Willow Hotel, hvor også Båsse og Marius
bodde. De nye eierne på Willow er enda triveligere enn de gamle eierne, og langt
fra så gniene. Nå får vi bedre service og til og med reduserte priser (betalte
£20 pr natt pr pers på dobbeltrom). Kan det ha noe med at de som nå har tatt
over hotellet ikke er Huns...?! Det var første gang vi reiste via Manchester,
men det blir helt sikkert ikke siste. Turen er halvannen time kortere enn å fly
via København (for da må man også mellomlande i Edinburgh). Nok om
det.
På torsdag traff vi som
avtalt de som hadde vært over for ligacupsemifinalen, Eugene, Seamus og
Christine, på Brazen Head, hvor stemningen selvfølgelig var høy etter den
herlige 3-1 seieren. Der traff vi også arrangørene av Fields of Athenry
Festivalen (Maria og John Daly), som med stor sannsynlighet kunne bekrefte at
årets festival vil gå av stabelen 12-15 juli, og at suksessen fra i fjor med en
landskamp mellom norske og skotsk/irske Celts ville bli forsøkt gjentatt. Så
alle som har tenkt å bli med på festivalen, må nå krysse av i almanakken og
finne frem fotballskoene (eller andre dertil egnede sko å tuppe en ball med, for
her er det ingen krav til fotballferdigheter – bare
innsatsvilje!).
Fredag var eneste dag vi
alle var samlet, da vi var på lunsj på Walfrid Restaurant på Celtic Park. Vi var
totalt 14 til bords, med Mary og Martin i spissen. Det var uten tvil det største
lunsjbordet på Walfrid! Etter lunsjen kom 70-tallsstudenten Eivind i kontakt med
Jim Craig, og det hele endte med at Eivind ble invitert med som gjest i studio
før Celtic sin direkteoverførte WebCast av Old Firm kampen! Eddie, Vidar og jeg
ble etter hvert med John Gavin (Celtic South BC U-16 treneren) til Hampden for å
møte laget som skal komme på et ti-dagers trenings- og kulturopphold i Norge til
sommeren (se artikkel side 14 for mer informasjon om
dette).
Fredag kveld skulle det
første store høydepunktet komme. Da hadde vi fått billetter til Renfrew Ferry
(en båt som ligger kaifast i elven Clyde), og her skulle det være "Rebel Night"
med Tricia Ferns, Gary Óg, og kveldens store trekkplaster: Charlie & The
Bhoys. Hvor mange hundre som var tilstede er ikke godt å si, men det var i alle
fall smekk fullt. Og det tok helt av lenge før bandene entret scenen. Irske
kamprop ljomet fra øvre og nedre dekk samtidig, så det må ha hørtes helt til
Govan! Og det samme gjorde det da alle tro til med den nye Martin O'Neill
sangen. Og for ikke å snakke om da bandene entret scenen og dro i gang med
allsang. Det gir et helt ubeskrivelig adrenalin-kick, og man kan bli frelst av
mindre! Etterpå var det nachspiel i leiligheten hos Glasgow-studentene våre. Der
holdt vi det gående til 05-tiden.
Av naturlige årsaker sto
vi ikke så veldig tidlig opp på lørdagen. Litt slitne var vi, men det er utrolig
hvilke underverker en Buckfast og litt whisky kan gjøre til frokost...! Vi hadde
planer om å se en kamp denne ettermiddagen, men de planene forsvant på en pub i
Hope Street – og dessuten fant vi også ut etter hvert at alle aktuelle kamper
var blitt avlyst pga dårlige baneforhold (heldigvis, for da fikk vi ikke lenger
noe dårlig samvittighet for at vi ikke kom oss på
kamp...).
Lørdag kveld skulle vi ut
til Tully's Pub i Cambuslang, hvor våre alles favoritter Shebeen skulle spille.
Jens hadde tilbudt seg å være sjåfør. Det skulle han kanskje ikke ha gjort, for
ingen av oss visste veien heller! Og kart var et fremmedord. Med fem
"stifinnere" i bilen som alle ville følge forskjellige veier, var ikke jobben
lett for stakkars Jens, men etter gode tips fra folk langs veien fant han til
slutt frem – i god tid. Tully's skryter selv av å være verdens største
Celtic-pub, og det er de trolig når det gjelder kvadratmeter, for lokalene er
store i to etasjer. Og et ypperlig sted for konserter. Et republikansk
fløyteband var oppvarming til Shebeen, og i pausen var det appell fra en irsk
republikaner. Konserten med Shebeen var glimrende, og de er også flinke til å
fornye repertoaret. Selv om man tror man kjenner "alle" sangene, dukker det
alltid opp noe nytt. Etter konserten raste vi avgårde til Brazen Head og
nattklubben Durty Nelly. Og takket være Jens kom vi akkurat inn før portforbudet
tro i kraft. Jens får herved utstedt pirat-taxi sertifikat, og kan med det spe
på studielånet... På Durty Nelly var det så fullt som det sjelden har vært. Å
stå på dansegulvet var som å danse tett med ti personer på en gang. I Norge blir
det lett bråk når folk under trange forhold skumper borti hverandre, men slik er
det ikke på et sted med bare Celts. Alle var like blide, enten de fikk en albue
i hodet eller en ølskvett på ryggen. Under slike forhold er det absolutt en
fordel å ha en god norsk kroppslengde, for da har du liksom alltid oversikten.
Det var bare en fra Luxembourg CSC (som til og med var enda litt høyere enn
meg), som befant seg i min sfære på Durty Nelly denne kvelden! Etter Durty Nelly
bar det nesten rett hjem, så vi fikk lagt oss allerede i 03-tiden – for vi måtte
jo være i seng tidlig før den store kampdagen...
Søndag morgen, og vi
våknet like forventningsfulle som unger på julaften (bortsett fra at unger ikke
drikker ”Buckie” til frokost...). Formen var på topp, og vi dro tidlig avgårde
mot Parkhead. Siden kampen skulle gå så tidlig (kl 13), ble det ingen
pub-konsert før kampen, slik det pleier å være. Isteden var vi tidlig på
stadion, og det i seg selv var en ny opplevelse. Før vi dro til stadion, hadde
vi tatt farvel med Marius. Pga jobben måtte han reise hjem søndag, og siden
siste fly gikk kl 16, ville han bare fått med seg første omgang. Derfor hadde
han gitt sin billett til Morten (student), og dro heller til flyplassen for å se
kampen der. Stort gjort av Marius!
Jeg hadde ikke tenkt så
mye på det tidligere, men da vi nærmet oss stadion, kjente jeg nervene komme.
Jeg var rett og slett drittnervøs, og skalv i hele kroppen, og verre skulle det
bli. Men som sagt, det var interessant å være så tidlig at man også fikk med seg
oppvarmingen, for det har jeg ikke gjort på ti år, siden den gang man måtte
sikre seg bra plass på den berømte ståplasseksjonen "The Jungle". Oppvarmingen
var interessant nok, for først kom the Huns utpå, og bare luntet uorganisert
rundt, der den største lunteren av alle var Tore Flo. Celtic-spillerne var langt
mer organisert under oppvarmingen, og spesielt en sesjon var artig å se på. Det
var da alle spillerne sto i en sirkel, med én i midten, og alle de rundt skulle
herme etter bevegelsene til han i midten – omtrent som aerobics. Neil Lennon var
tydelig irskinspirert, og hadde dansetrinn á la River Dance. Bobby Petta hadde
et vilt fotarbeid som ingen klarte å følge, mens andre igjen hadde helt
psyko-bevegelser med armer og ben – som en blanding av Tittentei og Amandus
Dokkemann. Det var tydelig at spillerne hadde mye moro under denne delen av
oppvarmingen, og også for oss tilskuere var det artig. Etter å ha sett lagenes
oppvarming, dempet noe av nervøsitetsskjelvingen seg, men det var bare til
kampen begynte.
Så var det klart for
avspark, og 53.000 Celts løftet sine skjerf over hodet og sang "You'll Never
Walk Alone" så man fikk frysninger langt inn i ryggmargen. Det var en sterk og
nærmest religiøs opplevelse. Og det var flere enn Båsse som fikk tårer i øynene
da! Kampen begynte, og Celtic overkjørte rangers. The Huns var knapt over
midtbanen i første omgang, og vi burde hatt en større ledelse enn 1-0 til pause.
Lennon og Lambert dominerte fullstendig på midten, og bak ruvet Mjällby og Vega.
Hos rangers prøver tydeligvis Ricksen å slå Gazza i å være den dummeste og
råeste spilleren gjennom tidene hos rangers. Han sparket og slo alt han kom over
av Celts, og han fikk fortjent gult kort etter bare ti minutter – men han burde
egentlig ha fått det tidligere. Men kortet roet ham ikke, ei heller tilsnakk fra
Dallas, så Dallas måtte be lagkameratene om å roe ned Ricksen! Med sitt grisete
spill kunne han godt ha vært utvist før 20 minutter, men Dallas var i det
godslige laget. Da Ricksen prøvde å stjele 20 meter på et innkast, rett foran
Dallas, mens Dallas står og peker hvor han vil ha innkastet, da kunne ikke
Dallas gjøre annet enn å gi kastet til Celtic. Og hva som skjedde deretter vet
alle: Vi scoret det som skulle bli seiersmålet. Dumme Ricksen fortsatte sitt
hodeløse spill, og bare måtte få et kort til da han etter 45 min hadde en
ettersleng som sendte Boyd nesten opp på Rad X på nordre langside! At Ricksen
forsvant skulle vise seg å være positivt for rangers, for i andre omgang klarte
de å komme mye mere med i kampen, selv om de aldri truet Celtic skikkelig. Men
de var nok med til at undertegnede skalv som det berømte aspeløvet av
nervøsitet. Jeg har vært med så mange ganger før hvor Celtic har dominert
fullstendig, og likevel mistet seieren. Hun-fansen var tydelig frustrert over
hvor veikt deres lag var, og hvor tam deres nye "stjernespiss" egentlig er, for
de var mer tause enn på lenge. På resten av Celtic Park runget alle de kjente
sangene, i tillegg til den nye Martin O'Neill sangen, og ikke minst "We shall
not be moved". Det eksploderte da kampen var over, og fansen ble stående igjen å
synge. På banen så jeg Lennon gå ned på kne foran supporterne på nordre langside
(der The Jungle engang var). Jeg er kanskje en av de største Hugh
Dallas-haterne, men denne dagen må jeg faktisk bite i meg og si at han var
dyktig. Han holdt gemyttene i sjakk, uten å drepe spillet, og selv om
annulleringen av Vegas mål for oss var uforståelig, lar vi den passere for
holdingen av Flo. Ellers skjønte vel Dallas at Celtic i dag var så mye bedre enn
rangers at det ikke var noen vits i å prøve å "påvirke"
resultatet...
Om kvelden skulle vi på
seiersfest på Brazen Head, med Shebeen-konsert og det hele. Og klok av skade fra
tidligere store kvelder skulle vi være der før det ble for fullt. Men, da vi
ankom kl 19:50, var det allerede lange køer utenfor, og helt stappfullt inne. En
busslast med politifolk kom også, og truet med å stenge puben om flere ble
sluppet inn. Da kom eieren Franco ut til oss i køen, og prøvde å forklare at
ingen flere ville slippe inn. Det var skikkelig bittert, og akkurat da følte vi
oss veldig mye som Thomas André fra Åpen Post (han nerd'en som aldri blir bedt
på fest, men som står utenfor og ser på). Siden vi hadde gått ut i Celtic-drakt,
hadde vi ikke så mange alternativer nå... Men, vi endte på MacConnell's (i High
Street), hvor vi bl.a. så høydepunktene fra kampen på storskjerm. I 22-23-tiden
prøvde vi oss igjen på Brazen Head, men det var like fullt. Men, de hadde
allerede åpnet nattklubbavdelingen (Durty Nelly), så da kom vi oss inn der. Og
etter hvert kom alle fra puben også, og vi var en del av seiersfesten som
fortsatte. Det var helt vilt. Plutselig satt Båsse med tre damer rundt seg, og
så ut som en skikkelig ”playboy” (og alle som kjenner ham vet at er det noe han
ikke minner om, så er det en playboy...!) . Og den rolige Vidar har aldri vært
mer aktiv på dansegulvet. For første gang så jeg ham mer dansende enn sittende
på en barstol. Selv ble jeg sjekket opp av noe så sjeldent som en søt
Glasgow-dame, men (dessverre!) virket hun noe "flyktig", så jeg trakk meg heller
tilbake til Vidar og noen irske jenter vi hadde truffet tidligere. Å oppleve en
så viktig Celtic-seier over rangers, med påfølgende seiersfest er som å svelge
ti glass med lykkepiller på en gang! For meg kan søndag 11 februar best
beskrives med Dum Dum Boys': "Jeg lever i en drøm, en vill
en!"
Dessverre tok festen etter
hvert slutt, men lykken var der, og det bekymret meg ikke et sekund at jeg neste
morgen skulle fly til London for å være i et møte for min arbeidsgiver... Men,
mandag morgen var det ubønnhørlig tilbake til den grå hverdagen. Jeg kom meg opp
(dødssliten, men lykkelig), og jeg kom meg til møtet i London. Og så kunne jeg
begynne flyturen hjem, og lese om kampen i alle aviser jeg kom over. En halvtime
etter midnatt ankom jeg P-huset i Asker, og opplevde marerittet at bilen ikke
ville starte. Og i kaoset klarte jeg også å låse nøklene med all bagasje inne i
bilen! Snakk om nedtur etter all oppturen... Heldigvis hadde P-husvakten en hel
verktøykasse med innbruddsutstyr. Så etter å ha testet diverse dirker ol, fikk
vi opp bilen etter 10 minutter. Da tok jeg bare bagasjen min, og bestilte drosje
hjem. Men hva gjør vel litt motorstopp når Celtic leder med 12 poeng når det er
12 kamper igjen, etter å ha vunnet det som var min 12 Old Firm, slik at vi nå
går mot vårt andre ligagull på de siste 12 sesongene.
Noe
av det mer frustrerende når man kommer hjem fra en slik ubeskrivelig tur, er å
måtte fortelle kjente og jobbkolleger hva man har opplevd mens man var
bortreist. Det er egentlig nytteløst å prøve og forklare dem, for de skjønner
det ikke likevel. En tur til Glasgow er rett og slett ubeskrivelig, det kan kun
oppleves! Og i sin uvitenhet kommer de ofte med kommentarer som at ”Liverpool er
bedre” eller ”Manchester U er større” osv. Å, hvor patetiske de er, og jeg vet,
for jeg har selv besøkt alle de største klubbene i England. Men, når jeg tenker
meg om, er det egentlig like greit at ingen kjenner til vårt Glasgow-paradis,
for det siste jeg ønsker er at norske ”charter-turister” skal innta Glasgow øst
på samme måte som de har gjort i bl.a. Liverpool og Manchester – der
skandinaviske suvenir-supportere er omtrent like populære som katolikker på
Ibrox! Vi er Celts, vi er unike, vi har Paradise, vi har Brazen Head – og vi har
Martin O’Neill og et ligagull (nesten!) i lomma! TÁL!
Mens
danske Celts fortsatt slikker sine sår etter Brian Laudrups romanse med rangers,
må nå norske Celts forberede seg på det samme etter at en av norsk fotballs mest
profilerte spillere, Tore André Flo, har valgt å selge sine tjenester til
Glasgow’s kongeblå klubb. Skal norske Celts nå måtte finne seg i en ensidig,
unyansert og sannhetsfjern dekning av The Old Firm, eller finnes det håp om at
norske medier vil søke sannheten fremfor idoliseringen av Flo og hans nye
klubb!
At
en tilsynelatende koselig gutt fra en fredelig avkrok i det fredelige Norge nå
går i tjeneste for en klubb med en så mørk historie, burde få flere enn bare
Celts til å stille spørsmålstegn. Hvis noen våget gå mot den kommersielle
mediestrømmen, og virkelig gå under huden på ham, ville de kanskje finne at
glansbildet Flo er like lite virkelig som keiserens nye klær... En ulv i
fåreklær er kanskje den mest riktige beskrivelsen: Bak den blonde og uskyldsrene
vestlandsgutt fasaden skjuler det seg en kynisk pengefiksert person uten mye
moral. Sterke ord, javel, men gå under huden på gutten og se
selv!
Trofast mot hjembygda si
og Sogndal var han kanskje, men så ble han ”stor” i Brann: - Jeg er meg og alt
er mitt. For å kunne stappe mest mulig penger i egen lomme, opptrådte han både
kynisk og umoralsk da han fikk til en overgang til Chelsea. Var det bare en
tilfeldighet at han havnet i Englands største aristokrat-klubb... Lite fikk han
spille, men gode penger tjente han. På denne tiden var det mye fokusering på den
nye generasjonen fotballpøbler. Borte var de såkalte ”hooligans”, erstattet av
”casuals”. Og blant de verste i klassen var casual’ene fra Chelsea. Med nære
bånd til nynazistiske organisasjoner som C18 og BNP, og ikke minst til
lojalistene i rangers og Linfield. Disse spredde frykt og vold ikke bare i
Storbritannia, men også ute i Europa i forbindelse med E-cup, EM og VM.
TV-selskapet BBC laget to dokumentar-programmer om disse casuals, og programmene
– som ble vist over store deler av verden – var like skremmende som de var
avslørende. Dette var tilhengerne til Flo.
”Men,
Flo kan ikke lastes for klubbens dårlige supportere”, ble det sagt. – Nei, men
om han har litt moral, vil han unngå å spille for klubber med slike supportere,
særlig klubber som ikke engang prøver å bli kvitt dem (så sant Flo selv ikke har
sympatier for den fascistiske ideologi...). Men, hva skjer ved neste korsvei?
Når en klubb som er villig til å gi ham mer spilletid også endelig er villig til
å gi ham bedre lønn, da først flytter Flo på seg – selv om klubben er rangers;
en klubb tuftet på en sekterisk ideologi, og med supportere enda verre enn
Chelsea’s casuals. Og nå finnes det ingen unnskyldning for Flo lenger, for etter
så lang tid i Chelsea, og med så mye mediefokusering på klubbens dårlige
supportere og deres bånd til de enda verre rangers-supporterne, kan ikke Flo stå
frem med sine blå øyne og si at han ikke visste!
Og noe av det første Flo
gjør etter ankomsten til rangers, er sammen med Ronald de Boer å la seg avbilde
sammen med Michael Stone og Jim Gray – førstnevnte er ett av ikonene for
lojalistisk terror mot den irske befolkning i det nordlige Irland. Han var dømt
til 684 (!) års fengsel for terror og drap på republikanere, men slapp ut etter
bare tolv år bak murene, som et ledd i fredsavtalen... Gray er kumpanen til
Stone, og en forretningsmann som gir økonomisk støtte til UFF, den paramilitære
lojalistorganisasjonen Stone representerer. Bildet av Flo og disse drapsmennene
henger nå på en lojalistpub i øst-Belfast, slik at flere lojalister med irsk
blod på hendene kan se opp på bildet av Flo, og stolt si at han er en av oss!
rangers prøvde å bagatellisere det hele ved å si at de ikke hadde kjennskap til
Stone’s visitt, og at Flo ikke kunne vite hvem han var. Men, dette er ikke annet
enn vrøvl fra rangers’ side, for da Stone slapp ut av fengselet ble han invitert
til Ibrox som æresgjest av en rangers supporterklubb, og rangers hadde innkalt
ekstra politistyrker for å passe på ham (for med sin merittliste mot irske
republikanere, er det naturlig nok mange som kunne tenke seg hans hode på et
fat...!). Og når det gjelder Flo, så må det ikke komme som noen overraskelse at
personer som Stone oppsøker ham, for det er nettopp slike personer med
fascistisk eller anti-irsk bakgrunn som blir tiltrukket av en klubb som rangers.
Og det vet Flo etter årene i Chelsea og all mediefokuseringen på
supporterproblemene til visse klubber...!
Når rangers-fansen i sin
mest brukte sang synger om å vasse til knes i irsk blod, hvordan kan Flo juble
med dem når han vet at de tar sangen sin bokstavelig, og har tatt livet av et
dusin Celts de siste årene! Og bestefaren hans er nok også stolt nå, for det var
sikkert det han kjempet for under krigen: Å få et barnebarn som spiller for en
klubb der tilhengerne heier på sitt lag ved å vifte med strak høyre-arm mens de
taktfast roper ”sieg heil!”. Lenge leve lojalisten Flo!
FINN SEIN
Av
Harald Harsson
For
sjette gang var supporterklubbens fotballag deltager i det som er Europas
største innendørsturnering i fotball. Og for tredje gang nådde vi en
kvartfinale, og kom på femte plass av 128 lag! Men, det er faktisk ikke dette
det tenkes på når det i overskriften sies at vi gjorde vår sterkeste prestasjon
noensinne. Nei, for denne gang gjorde vi sannsynligvis vår beste enkeltkamp i
vår 7-årige historie.
Det var en frisk
Celtic-gjeng som en mild november-fredag la i vei i innleid minibuss til
Lillehammer. Ekstra honnør går til Hans Thomas (bare kalt Båsse), siden han
stilte på bare timers varsel da vår keeper var blitt syk i siste liten. Honnør
går også til Bent, som fløy helt fra Stavanger bare for å være med CSCN til
Lillehammer denne helgen, og det til tross for at han ikke er med på laget (!) –
han var derimot en selvskreven ”manager”.
Etter et tre kvarters
taktikkmøte fredag kveld, gikk vi ut på "Bli-kjent-festen", hvor noen tok den ut
lenger enn andre... Det var likevel ingen utskeielser å snakke om, så alle var
pigge neste morgen da vi skulle møte ett av turneringens bedre lag, Skare
Egg&Sag (fra Vestlandet). Vår noe forsiktige målsetting mot dem var å tape
så lite som mulig...! Og vi kom tidlig bakpå. Men, hei! Deretter tok vi mer og
mer over, og det var fullt fortjent da vi utlignet til 1-1 mot slutten av kampen
– og kunne faktisk med litt hell ha dratt seieren i land. Det var en flott start
på turneringen for oss, selv om det skal innrømmes at Skare Egg&Sag ikke
virket like sterke som tidligere. Neste kamp var mot B-Gjengen fra Trondheim,
hvor vi vant 1-0 etter en tøff og jevn kamp. Siste gruppespillkamp var mot Norsk
Sykepleierforbund. De spilte i blå drakter, så dermed passet det veldig bra at
vi slo dem 6-2! Her bør det vel også legges til at vi ble litt for slappe
bakover, slik at NSF faktisk scoret sine første mål i turneringen etter to års
deltagelse... Totalt ble vi nr to i puljen, kun ett fattig mål bak Skare. Men
det viktigste var at vi var videre.
I sluttspillet skulle vi
møte vinneren i en pulje som skulle i aksjon senere på dagen, så vi dro da opp
igjen til Håkons Hall for å spionere på dem. Og der fikk vi bakoversveis! Laget
fotball247.com kjørte over sine motstandere på en slik måte, at de allerede ble
regnet som store turneringsfavoritter. Vi snakket litt med spillerne etterpå, og
det viste seg at de besto av en gjeng annendivisjonsspillere fra Molde, pluss
den tidligere Lillestrøm-strategen og svenske landslagsspilleren Dennis
Schiller! Selv om bena ikke var like raske som i gamle dager, var skuddfoten
fortsatt intakt, og Schiller skjøt motstanderne i sønder nærmest på egenhånd.
Det kunne gi enhver Celt søvnproblemer, men først skulle det være
fest!
Vi kjørte som vanlig vårt
eget vorspiel med skikkelig Celtic-fest, Celtic-konkurranse og mye synging. Det
bør absolutt trekkes frem at Martin nok en gang ble midtpunktet da han dro frem
sin beholdning av vareprøver fra ”Den Lille Nøttefabrikken”, hvor han har nære
forbindelser. I Celtic-konkurransen klarte Båsse det utrolige; å slå Bent! Siden
var det cup-fest på Brenneriet, ett av landets største
nattklubber!
Så var det søndag morgen,
og vi skulle altså møte stjernegalleriet fra fotball247.com. Ikke mange levnet
oss en sjanse, kanskje minst oss selv! Vårt eneste lille håp var at vi med vår
vanligvis sterke organisering skulle kunne ha en liten sjans mot et lag av
individualister som ikke var så nøye med organiseringen, og i tillegg måtte vi
også for enhver pris blokke Schiller før han kom til skudd. Dessuten er det også
rart med det når man trer stripene over hodet...! fotball247.com hadde fått
selskap av den tidligere Liverpool og Celtic-spilleren Gary Gillespie, som nå
spilte for det britiske laget til football247.com, og den godeste Gary satt på
fotball247.com benken og heiet på Celtic! ”Come on you Celts!”, kunne vi stadig
høre! Og Celtic spilte over evne, og den taktiske organiseringen satt perfekt.
Vi tok til og med ledelsen! Det var en tett kamp av høy kvalitet der Celtic
kjempet som løver, og var på høyden i spill og sjanser. Og da det så ut som
sensasjonen skulle bli et faktum, ble fotball247.com tildelt straffe helt på
tampen. Den satte de, og det var klart for ”golden goal”, med én spiller ut
hvert minutt. Det som var litt artig, var at de faktisk hadde fått en viss
respekt for oss, for de virket meget forsiktige og tilbakeholdne. Og det var
naturlig nok vi også, så ikke mye skjedde i tilleggstiden, bortsett fra at
fotball247.com hadde en suser i tverrliggeren. Dermed måtte det straffer til, og
undertegnede som var siste utespiller igjen hos Celtic, fikk nærmest sjokk da
dommeren sa at bare de gjenværende utespillerne skulle ta straffene. Det betydde
meg og stjerna til fotball247.com mot hverandre. Han bommet imidlertid på første
straffe, og undertegnede hadde sjansen, men taktikken om bare å kline til,
feilet. Dermed var en gylden mulighet spolert. Den nye taktikken var derimot å
plassere ballen kontrollert, og det skulle vise seg lurere. Vi scoret etter tur
helt til dommeren sa at også keeperne kunne ta straffer, for å få litt
avveksling. Men vi fulgte hverandre hele tiden med scoring etter scoring. Helt
til fotball247.com misset på sin niende (!) straffe. Og igjen hadde undertegnede
muligheten til å avgjøre. Pga dramatikken på bane 1, var hele Håkons Halls
oppmerksomhet rettet mot Celtic’s heltemodige innsats mot de store
turneringsfavorittene. Det er i en slik situasjon man får en liten aning
av hvordan det er å ta straffe i et VM el. Etter å ha satt fire rake straffer
etter den første missen, kunne jeg klare den femte? Taktikken var den samme,
behersket plassering utenfor keepers rekkevidde i det lille håndballmålet. Og
det gikk bra. Ballen hang i nettmaskene! Vi hadde greid det umulige! Og hele
hallen syntes å eksplodere – det var tydeligvis mange som holdt med ”the
underdogs”, og som sikkert var glad for at de nå ikke trengte å frykte et møte
med storfavorittene senere i turneringen... Selv bare seig jeg sammen, helt
utslått både fysisk og mentalt. Det eneste jeg husker i sekundene etterpå var
den store kroppen til Båsse som kastet seg over meg! I ettertid har vi fått en
hilsen fra arrangørene, der de sa at dette hadde vært den lengste og mest
dramatiske straffesparkkonkurransen i turneringens historie (vi vant til slutt
8-7 på straffer!). Og tatt i betraktning kvaliteten på motstanderen, og vårt
eget spill og innsats i denne kampen, tror jeg trygt det kan sies at dette er
den beste av alle de 87 kampene vårt Celtic-lag har spilt, siden starten i
1993.
Til tross for vår heroiske
innsats, var vi fortsatt bare i 16-delsfinalen, så lading av batterier og full
skjerping måtte til for den videre ferd i turneringen. Siemens fra Trondheim
ventet, og etter å ha tatt en tidlig ledelse, ble vi presset på defensiven av
det fysisk sterke laget, men vi holdt ut, og var klare for 8-delsfinalen. Pga
skadefrafall, begynte slitasjen nå å merkes på våre spillere, men klarte likevel
å prestere turneringens nest beste kamp fra vår side, slik at nok et sterkt lag
ble slått: nemlig PriceWaterhouseCoopers som vi slo 2-1, etter å ha ledet 2-0.
Og vi var klare for kvartfinalen, som også var vår tidligere ”pers” i denne
store turneringen.
Men så begynte slitne ben,
og såre knær og ankler å gjøre seg gjeldende for de tapre gjenværende spillerne.
I kvartfinalen skulle Celtic møte Jusstudentene, som i utgangspunktet ikke
syntes å være noe fryktinngytende lag. Tidligere på dagen skulle vi nok ha slått
dem, men med tilsynelatende piggere ben enn oss, ga de oss tøff motstand.
Tidligere i turneringen hadde vi altså hatt den turen som skal til, men det
hadde vi ikke nå. Et stolpeskudd var det nærmeste vi kom, slik at ”golden goal”
måtte til igjen. Og igjen gikk det så langt som til at bare to spillere ble
igjen. Fra å ha vært helt tidligere på dagen, ble undertegnede nå plutselig
syndebukk. Bare ett minutt gjensto av ”golden goal”, og vi hadde tilsynelatende
kontroll, men rimelig tappet for krefter blir en pasning for upresis, slik at
Jusstudentenes keeper får snappet ballen og matet sin spiss. Bang! 0-1, og vi
var utslått.
Det er alltid bittert å
tape på en slik måte, men totalt sett var vi veldig fornøyde. Seieren mot
fotball247.com vil gå inn i CSCN-historien som en klassiker. Og ut fra våre
beskjedne forutsetninger, var en femte plass blant 128 lag i Europas største
innendørsturnering absolutt noe vi kunne være stolte av. Kjemien i laget var
perfekt, og alle kjempet for hverandre, samtidig som vi hadde Bent og Petter på
sidelinjen som var til stor støtte. Celtic fra Glasgow har som kjent sine
”Lisbon Lions”, og nå kan vi kanskje snakke om at Celtic fra Norge har sine
”Lillehammer Løver”...
Som en liten oppsummering
til slutt, og for å sette innsatsen vår litt i perspektiv, kan det nevnes at
finalen ble spilt mellom Jusstudentene (som vi tapte knepent mot) og Furuset
Kro, som i sin innledende pulje tapte 1-3 for fotball247.com! Bronsefinalen ble
utspilt mellom Krigsskolen og Deloitte&Touch, to lag som vi begge tapte
knepent 0-1 for i fjor. Dette viser at CSCN absolutt henger med i det ypperste
tetsjikt, og kanskje bare mangler litt mer tur og et par ekstra friske ben på
innbytterbenken, før det evt er vi som kanskje kan komme helt til en finale...
Uansett hvordan det måtte gå for oss vil vi alltid være med på Lillehammer
Indoor Cup, for det er en stor opplevelse på alle måter – både sportslig og
sosialt, og ikke minst det å få spille under så flotte forhold som det er i den
olympiske Håkons Hall (der bl.a. Sverige vant hockey-gull i Lillehammer-OL, og
Norges håndballdamer vant VM-gull i 1999). Så til alle dere som ikke fikk vært
med denne gang: Gled dere til november, for da blir det en ny sjanse, men i
mellomtiden skal vårt fotballag også være med på mye annen moro – ikke minst i
Supportercupen 26 mai!
Celtic’s heroiske lag (ant scoringer i
parentes):
Hans
Th Thorstein, Lars Woldsengen, Hans Kneppen (1), Morten Tonning (1), Martin
Horgen, Morten Lossius (2), Marius Hammer, André V Pedersen (1) og Harald
Harsson (7). Bent Uvaag Johansen (manager), Petter Eriksen (ass
manager).
Totalt
fikk vi 4 seire, 2 uavgjort, 1 tap, og hadde 12-6 i målforskjell (straffekonk
ikke medregnet).