Tim Taler: Lennon drapstruet av lojalistgruppe

Vi husker alle med gru da Neil Lennon i fjor vinter for første gang etter overgangen til Celtic skulle spille landskamp for provinsen Nord-Irland. Britiske lojalister kjørte en voldsom hetskampanje mot ham, og han ble til og med utsatt for dødstrusler gjennom ”grafitti”. Dengang trosset tapre Lennon dødstruslene, men da han nå i august skulle være kaptein på N-Irland for første gang, var drapstruslene av en slik karakter at Lennon kun så én utvei.

Bakgrunn

For dem som ikke måtte ha fått det med seg, så er det slik at republikanerne (dvs i hovedsak katolikkene) i det nordlige Irland aldri har anerkjent britenes okkupasjon av det nordlige Irland, slik at det for dem finnes kun ett Irland. Og i idrettssammenheng så støtter de den sørlige republikken Irland, og ikke den britiske provinsen Nord-Irland. Når det gjelder lojalistene (i hovedsak protestantene), så er de lojale mot den britiske tronen, og hadde helst sett at Storbritannia hadde lagt hele Irland under seg. Derfor er det slik at det nesten kun er lojalister som følger og støtter Nord-Irland i idrettssammenheng. Og lojalistene er kjent for til stadighet å gi uttrykk for sitt intense hat mot alt som er irsk, ikke minst gjennom sine Orange-marsjer.

Også når det gjelder idrettsutøverne, så er det nesten bare lojalister/protestanter som representerer Nord-Irland. Spesielt ettersom republikanerne i nord kan få velge om de vil representere Irland eller den britiskokkuperte provinsen Nord-Irland. Og de aller fleste republikanere/katolikker som i ung alder er gode nok til å kunne velge, de velger Republikken Irland (eller Eire som det heter på gælisk). Noen har derimot av forskjellige årsaker likevel havnet i den situasjonen at de som republikanere representerer Nord-Irland internasjonalt. Slik var tilfellet med Neil Lennon, som fikk et tilbud om å representere Nord-Irland, og som på det tidspunktet ikke var god nok for Eire, og derfor tenkte at det måtte være greit nok å få spille landskamper for Nord-Irland. Det er et valg Lennon har angret bittert på i ettertid...! I dag ville han ha vært mer enn god nok for Eire også.

Anton Rogan og Martin O’Neill

De intolerante og sekteriske lojalistene som følger Nord-Irlands landslag har aldri vært særlig begeistret for republikanerne/katolikkene på laget.

Så lenge de har holdt en lav profil og gjort en innsats for laget, så har de blitt akseptert – spesielt hvis de var ”stjerner” i engelske klubber, som f.eks. keeperlegenden Pat Jennings og hans Arsenal-kollega Pat Rice, Martin O’Neill mens han spilte i Nottingham Forest, og ikke minst Neil Lennon selv mens han fortsatt var i Leicester. Det lojalistene derimot aldri klarer å akseptere, er spillere fra Celtic. Fordi Celtic er blitt ett av de viktigste ikoner for de irske republikanerne (på samme måte som rangers og Orange-ordenen er de viktigste ikoner for lojalistene og dem som ønsker britisk herredømme over både Irland og Skottland). Derfor har Celtic vært lojalistenes største hatobjekt.

Martin O'Neill

Så da Celtic-spilleren Anton Rogan på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet representerte Nord-Irland, så var det dobbelt ille for de lojalistiske supporterne, siden Rogan ikke bare var en katolikk, men han var også en representant for republikanernes store ikon: Celtic!

Rogan ble møtt med umenneskelig hetsing og vanvittige pipekonserter på hver eneste hjemmekamp for Nord-Irland. Man kan lure på hvorfor Rogan utsatte seg for denne påkjenningen, men han var tapper og prinsippfast, og ville ikke at de sekteriske lojalistene skulle vinne ved å ødelegge landslagskarrieren for ham. At han spilte 18 landskamper for Nord-Irland må være en av de største landslagsbragder i fotballhistorien...! Det kanskje mest skremmende var ignoransen fra det nord-irske fotballforbundet (IFA) og de britiske medier. Det var ingen av dem som så mye som hevet øyebrynet over pipekonsertene og de nedsettende tilropene Rogan måtte tåle fra lojalistene i hver eneste kamp. Det virket som de så på dette som en naturlig ting, som det ikke var verdt verken å nevne eller å gjøre noe med. En skremmende holdning!

Vår nåværende manager Martin O’Neill spilte på det nord-irske landslaget ca et tiår forut for Rogan. Men, hans landslagskarriere fortonet seg veldig annerledes. O’Neill var stor stjerne i engelske Nottingham Forest, da laget hadde sin storhetstid med både ligagull og seier i Europacupen for serievinnere (det som i dag kalles Mesterligaen). Så selv om han var katolikk, ble han akseptert (men ikke så mye bejublet...) av lojalistsupporterne til Nord-Irland. Pga sin stjernestatus i den engelske toppklubben, ble O’Neill til og med utnevnt til tidenes første katolske kaptein på Nord-Irland uten at det førte til de store reaksjoner fra lojalistsupporterne. Og ikke nok med det, han var kaptein under den meget spente tiden på begynnelsen av 1980-tallet, da bl.a. sultestreiken blant irske krigsfanger, med Bobby Sands i spissen, pågikk. Og O’Neill beholdt kapteinstatusen da Nord-Irland deltok i fotball-VM i Spania i 1982. Så slik sett var O’Neill banebrytende – men bare fordi det skjedde på lojalistenes premisser. Hadde han vist seg på oppdrag for Nord-Irland i dag, ville nok pipen hatt en annen lyd...

Neil Lennon

Neil Lennon befant seg lenge i samme situasjon som O’Neill. Han var en respektert spiller i Leicester, i den engelske ligaen, og var akseptert av fansen til Nord-Irland. Men, da han signerte for Celtic, ble situasjonen en helt annen. Med ett var han hatobjekt nummer 1 for de lojalistiske Nord-Irland tilhengerne. I sin første landskamp etter overgangen til Celtic, som av alle ting skulle gå mot Norge, ble han utsatt for mye hets samt en drapstrussel som ble fremsatt gjennom grafitti på en murvegg.

Den drapstrusselen kom noen dager i forveien, slik at forholdsregler kunne tas, og han valgte å spille kampen til tross for at mange frarådet ham å gjøre det – Lennon er en modig mann! Men, på tribunen kunne vi igjen høre de skammelige pipekonsertene som minnet om tiden med Anton Rogan. Lennon valgte å se bort fra det, og fortsatte sin karriere på Nord-Irlands landslag. Det var i alle fall én ting som var mer positivt for Lennon enn for Rogan, og det var at mediene nå faktisk tok opp problemet med sekterismen blant Nord-Irlands supportere. Det var i det minste et fremskritt, selv om de burde ha gått mye lenger enn det de gjorde.

Drapstruslene

På grunn av at Lennon har vært mye småskadet, og at det ikke har vært så mange landskamper for Nord-Irland siden de ikke kvalifiserte seg til sommeren VM, så har Lennon knapt vært med landslaget det siste året. Men, så var VM over, Lennon var skadefri igjen, og da landslagssesongen kom i gang igjen, skulle Lennon for første gang være kaptein for Nord-Irland, i hjemmemøtet mot Kypros 21 august. At en katolikk fra Celtic skulle være kaptein for N-Irland satte sinnene i kok hos lojalistsupporterne. Det var ikke måte på hvor ille dette var, og man skulle tro verden hadde rast sammen for lojalistene. Kun et par timer før avspark, ble det ringt inn en melding til BBC, om at den lojalistiske terrorgruppen LVF (Loyalist Volunteer Force) ville likvidere Lennon om han spilte kampen for N-Irland. Dette var en så alvorlig trussel, at selv den n-irske (og lojalistiske!) politimilitsen PSNI anbefalte Lennon å trekke seg fra kampen. Etter det Lennon bl.a. måtte gjennomgå i forbindelse med den tidligere omtalte kampen mot Norge, så trakk han seg umiddelbart fra det n-irske landslaget etter disse siste alvorlige drapstruslene. De som sier at idrett og politikk ikke skal blandes, kan være så naive de vil, for dette er et politisk spill, og Lennon hadde ikke noe annet valg enn å gi etter – og innse at lojalistene hadde vunnet over hans landslagskarriere.

Det skammelige etterspill

Det mest skremmende (og skammelige!) var at det n-irske forbundet lot som ingenting, og lot kampen gå som planlagt, til tross for at deres største stjerne i siste liten måtte trekke seg fra laget pga en dødstrussel. Og det samme kan sies om spillerne på N-Irland: Hvordan kunne de spille kampen etter at deres kaptein, kollega og beste spiller måtte trekke seg fra laget pga en drapstrussel?! Ville ikke et hvilket som helst annet lag i verden ha vist solidaritet med en lagkamerat som er blitt utsatt for en så alvorlig hendelse?! Det skjer tydeligvis ikke hos Nord-Irland!

Det ble selvfølgelig store oppslag i mediene, både på den sportslige og den politiske arena. Naturlig nok kom LVF i et meget dårlig lys, så for å rette opp noe av dette, gikk de ut i mediene dagen etter, og hevdet at det likevel ikke var dem som hadde ringt inn drapstrusselen, men at det var noen som hadde gjort det i deres navn. Om dette var et stunt for å rette opp den dårlige PR de hadde fått gjennom hendelsen, eller om det var sant at det hadde vært en falsk innringing, er det ingen som vet. Men, de britisk- og lojalist-vennlige mediene hoppet på denne forklaringen, og klarte å få snudd det til at offeret var den egentlige syndebukken... Ja, tro det eller ei, men disse mediene fikk seg til å henge ut Lennon ved å hevde at han hadde sveket sitt lag ved å trekke seg pga en falsk drapstrussel!

På utrolig vis fikk de det til å høres ut som Lennon var den som hadde opptrådt klanderverdig i denne saken. Det er så hinsides all fornuft at man virkelig kan lure på hva som foregår oppi hodene på disse journalistene, og om de virkelig lever i samme verden som oss. Man kan vel knapt finne et mer graverende eksempel hvor offeret blir gjort til syndebukk.

Blendet av sin iver etter å få snudd kritikken mot lojalistene til å bli kritikk mot en republikaner, var det ingen av disse britiskvennlige journalistene som var interessert i å sette seg inn i Lennon’s situasjon. For med gjentatte trakasseringer hver gang han skulle spille kamp for N-Irland, og med den alvorlige drapstrusselen som angivelig ble ringt inn fra den lojalistiske dødsskvadronen LVF, hvordan kan man unngå å ta det alvorlig! Mottar man en så alvorlig drapstrussel, tar man selvfølgelig ingen sjanser ved å anta at det er en ”falsk” trussel. Hvis Lennon hadde ignorert drapstrusselen og spilt kampen, for så å bli likvidert, hva hadde disse journalistene skrevet da – at Lennon var dum som ikke tok truslene alvorlig...

Hva nå...?

Stakkars Lennon brukte ikke lang tid på å bestemme seg for å slutte på Nord-Irlands landslag for godt. I sine vurderinger hadde han ikke bare seg selv å tenke på, men også sin ti år gamle datter, og ikke minst hele hans familie som fortsatt bor i Lurgan i det nordlige Irland. Selv en person med en så sterk psyke som Lennon, får problemer etter en hendelse som dette, og med familie å ta hensyn til også, er det ingen som skal kunne klandre Lennon for at han nå har lagt sin n-irske landslagskarriere på hylla.

Vi får bare håpe at dette ikke påvirker Lennon sin Celtic-karriere, og får ham til å slutte hos oss også. Lennon har ikke hatt en spesielt god periode for Celtic i høst, men da skal vi huske på hva Lennon har vært igjennom. Pga sin bakgrunn, sin profil og posisjon i den ”irske” klubben Celtic, er Lennon et hatobjekt blant alle motstander-supporterne (kanskje med unntak av Livingston), og blir møtt med pipekonserter og sekteriske ukvemsord i hver eneste kamp. Og på toppen av dette kommer altså den psykiske påkjenningen etter drapstruslene i Belfast. Så alvorlig er situasjonen for Lennon, at han har fått et eget spesial-speil, fordi han hver dag må se etter bomber under bilen sin før han kan kjøre. Lennon må altså gjennomgå en enorm psykisk belastning fordi han er en fotballspiller for Celtic FC (og det bør vi tenke på før vi klager på dårlig spill fra Lennon neste gang). Vi får bare håpe at Lennon får den støtte han så absolutt fortjener av klubben og supporterne, slik at han kan klare å legge det utenomsportslige bak seg, og komme tilbake som den ener vi vet han kan være på banen, når han ikler seg de grønne og hvite stripene! Leve Lennon – Europas tapreste fotballspiller!