NFP nr 2 - desember, sesongen 1996/97

Totalt nr 15 / Årgang 5

 

Pierre på kant med klubben

Av Jens Kuhn

Grunnet den elendige dekningen av skotsk fotball i norsk media, kan Pierre-saken være en nyhet for mange av dere. Saken har pågått i flere måneder, men det kom først ut i mediene da konflikten toppet seg ved vrakingen av van Hooijdonk til rangers-kampen.

Når det hele begynte er uvisst, men det sies at da Pierre heller ville dra til Spania med en venn enn å spille testimonial for Mick McCarthy mot Irland (tap 0-3), var det begynnelsen på feiden. Dette skal altså ha skapt furore i Celtic. Tommy Burns lot Pierre dra, men uenigheten var der fortsatt. Etter dette skal Pierre ha unnlatt å komme på noen treninger og nektet å stille opp på noen av Celtic’s veldedige prosjekter. Han har også truet med å dra fra klubben hvis han ikke fikk en million pund (rundt ti millioner kroner) i tillegg til lønna hans de resterende to sesongene han har igjen av kontrakten. Pierre har også hevdet at han personlig har fått tilbud fra de nederlandske toppklubbene PSV Eindhoven og Feyenoord. Svaret Tommy Burns ga ham var tribuneplass i UEFA-cupkampen mot Hamburger SV (tap 0-2) og i bortekampen mot the Huns. Mange reagerte på dette ettersom Jorge Cadete var uaktuell til Ibrox-kampen grunnet skade. Det kan i etterkant diskuteres om dette var et riktig trekk fra Tommy Burns sin side. Kampen endte som kjent med tap 0-2.

Tommy Burns er kjent som en temperamentsfull mann. Forrige spiller han hadde delte meninger med var John Collins. Som vi alle vet dro han til glisne tribuner i Monaco etter at Tommy Burns ikke klarte å overbevise Collins om at hans fremtid fortsatt var i Celtic FC. Mangel på motivasjon var visstnok grunnen til at han valgte den franske fremadstormende (?) klubben. John Collins var ikke lett å erstatte, men en så kvalitetsrik spiller som Pierre van Hoijdoonk kan være enda vanskeligere å erstatte. Etter tabloidavisene å dømme, er mange engelske toppklubber interessert i nederlenderen, bl.a. Aston Villa og Everton. Men, aviser som The Hun og Daily Rangers skal man ikke ta alvorlig. I skrivende stund leder Celtic serien etter at the Huns spilte nok en dårlig kamp. Sportslig sett må en av ingrediensene til seriemesterskapet være å ha en spiller som ‘big’ Pierre.

Mange Tims mener at en forsterkning på midtbanen burde være på sin plass, men da er vi også nødt til å beholde vår sterkeste lagdel intakt. Ingen spiller er større enn Glasgow Celtic Football Club, og det burde alle spillere være innforstått med. Etter forholdsvis sikre kilder skal Celtic være villig til å gi Pierre en lønnsforhøyelse på én betingelse: nemlig at Pierre godtar en forlengelse av kontrakten sin. Etter Bosman-dommen kan som kjent spillere gå gratis til en annen klubb etter kontraktens utløp. Og to mål borte mot Hearts er ikke et produkt fra en misfornøyd spiller. Så Pierre saken skal ha roet seg når du leser dette. Det må vi bare tro (og håpe?).

Uten Pierre på laget kan vi nesten bare glemme å stoppe the Huns sin tangering av vår dyrebare rekord - ni-på-rad. Uansett er fansen villig til å tilgi Pierre. Den snaut 2 meter høye hollenderen har etter mange verbale angrep mot the Huns bevist at han ikke bare passer inn i fotballaget Celtic, men også i institusjonen Celtic...


Tid for forandringer?

Av Eirik Christiansen

Har Celtic og rangers vokst seg ut av den skotske ligaen? Dette er spørsmålet som opptar mange i Skottland og ikke minst i Glasgow for tiden. Enkelte ønsker å få i stand en britisk liga med toppklubbene fra England og Skottland (og Nord-Irland og Wales?). Jeg vil prøve å se litt nærmere på spørsmålet med mine ringe norske øyne.

Et av hovedargumentene for å gå sammen med de andre storklubbene i Storbritannia, er at man frykter en stagnasjon for Celtic ved å være så overlegne i de aller fleste kampene gjennom hele sesongen. Man frykter at en slik dårlig kamptrening gjør at Celtic ikke er i stand til å utvikle seg mot sitt mål. Målet er selfølgelig å bli et av topplagene i Europa igjen. Argumentet lyder svært logisk når man tenker rent teoretisk. Men, praksis har vist at det ikke er noen bestemt sammenheng mellom en jevn og hard liga, og suksess i europacupene. Vi kan nevne eksempler fra begge varianter som har hatt suksess. Ligaen i Italia som til tider kan være jevn og hard, har hatt store fremganger internasjonalt, men også land fra Østeuropa, hvor ett av lagene har dominert ligaen totalt, kan vise til mange internasjonale triumfer. Ligaen i England sies å være verdens jevneste og hardeste uten at Man. United har imponert nevneverdig i sine opptredener i Mesterligaen.

Neste argument taler klart til fordel for deltagelse i en britisk liga: mange av kampene kan være nokså uinteressante i dagens system. I den skotske ligaen er det ofte bare "Old Firm"-kampene som er av virkelig stor betydning, noe som gjør at resten av sesongen ofte kan begrense seg til å unngå poengtap. Her ser jeg ingen motargumenter. Det må være klart mere spennende å få klubber som Liverpool, Newcastle og Manchester United hjemme på Europas flotteste stadion, enn Kilmarnock, Raith Rovers og deres like. Enkelte vil vel hevde at det er synd og skam at ikke vårt flotte stadionanlegg blir brukt til flere toppkamper, men det er ett problem hektet ved denne typen motstand i en britisk liga: Vi er nødt til å treffe disse lagene borte. Dette medfører en lang og kostbar reise nedover i England annenhver helg, og som kjent er ikke Celticsupportere de mest velbeslåtte her i verden. Det ville nesten være vel så trist å ruinere noen av verdens flotteste mennesker, for ingen er i tvil om at supporterne hadde brukt det de hadde og litt til for å følge laget sitt.

Mange hevder videre at klubben vil tjene mere penger ved å bli med i en mer attraktiv liga. Dette medfører nok til en stor grad riktighet, men jeg ser ikke poenget. Jeg har aldri sett lykke ligge i en stor pengesekk. Hva er dette for et latterlig argument? sier du da. Vel, Celtic har noe spesielt som ligger i dets historie og tradisjon som gjør klubben til hva den er i dag, og som skiller den fra andre klubber. Jeg behøver vel ikke nevne navn når jeg prater om klubber styrt av penger! Jeg ønsker ikke at Celtic ikke skal få tilgang på nye midler, men jeg ser ingen klar fordel i en gigantisk pengesekk som venter på å bli med i spillekjøpergaloppen. Jeg tror en klubb kan miste mye av nærheten til sine supportere når mye av oppmerksomheten blir rettet mot sponsorer. Et grelt eksempel var da Rosenborg skulle til cupfinalen ‘95, og flesteparten av billettene på forhånd var blitt lovet bort til likegyldige sponsorer. Spørsmålet er kansje om Celtic på en måte har gitt opp den ensomme kampen mot rangers, og ønsker flere som kan ta poeng fra vår hovedfiende. Det ville være trist om dette medførte riktighet, for kampen mot rangers må fortsette til vi banker dem en gang for alle (måtte det bare skje denne sesongen). Det er nok ellers liten grunn til å tro at Celtic eller rangers vil vinne en britisk liga med det første.

Som en konklusjon på denne artikkelen vil jeg si at jeg ønsker at Celtic skal forbli i den skotske ligaen. Først og fremst med hennsyn til sine supportere. Jeg tror rett og slett de ikke har mulighet og økonomi til å følge sitt lag på en slik måte de gjør i dag. Man går glipp av de store og interessante lagene sørfra, men det er sjelden man kan få i både pose og sekk. Jeg vil gjenta at dette er høyst subjektive meninger som kan diskuteres i det vide og brede, noe som det også gjøres i Skottland.


Siste rop fra The Jungle

Av Leif Borge

15. mai 1993 bør for alle Celtic-fans stå som en veldig spesiell dato i klubbens historie. 8.299 av oss var så heldige å få plass i The Jungle denne lørdags ettermiddagen, hvor vi kunne stå for aller siste gang for å synge sammen for Celtic i sesongens siste match.

Det daværende styret med adm. dir. Kevin Kelly i spissen hadde nemlig bestemt seg for å fylle den ærverdige og berømte ståtribunen på Celtic Park med harde plastseter. Dette som var en av Kelly-dynastiets siste krampetrekninger virket som en håpløs beslutning fordi det som virkelig trengtes var en ny og moderne stadion. Det eneste som var sikkert, var fansens misnøye med sitteplasser som generelt har ført med seg dårligere stemning på kamper ellers på øyriket. Det har vist seg i ettertid at fansen tok feil, nye Celtic Park har stått frem som en stadion med fantastisk akustikk og en elektrisk atmosfære under matchene. Til tross for dette -The Jungle var unik på sin måte.

Vi som var med på denne historiske begivenheten fikk oppleve en veldig stemningsfylt, men vemodig atmosfære blant fansen. Når en tenker på at mange av de som sto rundt oss hadde gjort det i nesten hver hjemmekamp i en mannsalder, forstår en at anledningen satte sterke følelser i sving hos mange. Litt av denne stemningen (hvis mulig?) og noe av bakgrunnen til det som i dag kun er kjent i historiebøkene som "The Jungle", har jeg lyst til å dele med dere lesere.

Som vanlig på vei til match på Celtic Park, handla vi program av selgern som alltid sto på hjørnet der hvor Janefield Street begynner. Programmet var for anledningen omdøpt til "The Jungle Book", og var spekka med stoff om denne så berømte ståtribunen som noen timer senere ville bli historie. Vi la i vei videre nedover Janefield Street, og vel gjennom telleapparatene var det bare å handle en pai og buljong til før vi tok plass i det aller helligste - The Jungle.

Dagens motstandere var Dundee som befant seg i ingenmannsland på nedre halvdel av tabellen, så for dem må dette ha vært sesongens høydepunkt tatt anledningen i betraktning. Celtic på tredje plass var uten mulighet til å gå forbi lagene over på tabellen og hadde derfor bare fansen å spille for. Nå har jeg ikke lyst til å komme med et dårlig kampreferat. Siden det tre år etter matchen, sitter få detaljer igjen i skallen, og som sagt så har jeg lyst til å fortelle litt av historien om The Jungle som lå der hvor nye Celtic Park nå tar form.

"Kjært barn har mange navn", og det kan vel sies om både Celtic Park og The Jungle, sistnevnte er også kjent som The North Enclosure, mest brukt på billetter for at rangersfansen ikke skal gå seg vill på Old Firm matcher -neida! Men beliggenheten er veldig spesiell fordi fansen hjemme på Parkhead samles på langsiden ovenfor hovedtribunen, og ikke bak et av målene som andre lags tilhengere foretrekker. For å finne forklaring på dette må vi gå helt tilbake til 1892 hvor vi finner forløpern til The Jungle, som ble åpnet med sitteplasser til 3.500 tilskuere og oppkalt etter gata utenfor med navnet The Janefield Street Stand. Denne tribunen av tre brant ned i 1904 og en enkel ståtribune ble bygd i stedet og det var denne delen av Celtic Park som drøye 40 år senere skulle bli udødeliggjort under navnet The Jungle.

Det er ingen som med sikkerhet kan begrunne opprinnelsen til dette navnet, en av de enkle forklaringene går ut på at dette området ble kalt The Jungle fordi det var her de mest ihuga og høyrøstede av fansen sto samla under matchene. Og selvsagt, fansen som samla seg i The Jungle oppførte seg mer som ville dyr enn gentlemen. En mer troverdig forklaring går ut på at navnet The Jungle stammer fra etterkrigstida, da mange Celtic-fans kom tilbake fra tjeneste fra land som Burma og Malaysia. Denne gruppa av fans hadde en del sarkastiske bemerkninger hvor de primitive tribuneforholdene på Celtic Park ble sammenlignet med forholdene de levde under i krigssonene i Østen - derfor The Jungle? Allikevel, klubbens farger kombinert med gærne og støyende fans har nok i stor grad bidratt til at The Jungle fikk sitt navn.

Gjennom 50-årene og begynnelsen av 60-tallet sto det ille til med The Jungle, og de som gikk på matchene i denne perioden kunne se en tribune i forfall. En ting var at hullene i taket ble større og større fra år til år, noe helt annet var det når gjestende lags supportere bare ristet på hodet og ikke kunne forstå hvordan en klubb av Celtic’s format kunne ha et sånt høl av en stadion. Uansett, her ved langsiden ovenfor hovedtribunen fantes de billigste plassene, og her samlet fansen seg fordi fotballen og det som skjedde ute på banen betydde mer enn flotte tribuner.

Det var først i 1966 den nordre tribunen på Celtic Park ble rehabilitert og dette markerte på en måte begynnelsen på den største og beste perioden i Celtic’s historie, ikke minst Lisbon Lions’ fantastiske 2-1 seier over Internazionale fra Milano i Europacupfinalen 1967. De fleste av de som spilte denne kampen var også til stede på dagens match mot Dundee, og da gutta entret matta med europacup-trofeet i pausen, eksploderte The Jungle i vanvittig jubel for første gang denne ettermiddagen. Og hvem var den største Celtic-spilleren på slutten av 60-åra? Vel, når The Jungle spontant og samstemt synger "Jimmy Johnstone we do love you" på en dag som denne er vel ingen i tvil?

"-and if you know your history" er en av strofene i Celtic-sangen "Hail - Hail". Disse ordene gjenspeiler virkelig fansens stolthet og respekt for klubbens historie både i gode og dårlige tider. De som var tilstede lørdag 15. mai 1993 hadde opplevd nok en skuffende sesong, men gledet seg allikevel med Lisbon Lions i The Jungle. Begge en del av klubbens stolte historie.

(Bare for ordens skyld, kampen mot Dundee denne ettermiddagen endte 2-0 til Celtic, og ble sett av totalt 20.000 mennesker, hvorav altså 8.299sto på The Jungle for aller siste gang).

…i det minste en sosial opptur…

Av Harald Harsson

Supporterklubben arrangerte tur til Glasgow i forbindelse med ligakampen mot Hearts 30 november. Den helgen ble virkelig en sportslig nedtur, der Celtic blottla sine manglende taktiske kunnskaper og bare spilte uavgjort 2-2, mens rangers vant en vanskelig bortekamp og økte forspranget. Heldigvis er Celtic så mye mer enn fotball, slik at det likevel ble et opphold med positiv ettersmak.

Turen begynte ikke så heldig, med nesten fire timers forsinkelse på Kastrup pga snøvær. Med på turen var i tillegg til undertegnede Øyvind fra Drøbak, Tor fra Spikkestad og de to førstereisguttene Jens og Rune fra Bærum. Dette skulle etter hvert vise seg å bli en livlig gjeng.

Fredag morgen opprant, og dette skulle bli den store dagen da vi skulle møte supporterklubbens store venn og beskytter Martin Boyd, og vi skulle på Celtic Park og overrekke pengene vi hadde samlet inn til Celtic Charity Fund ("Pierre-fondet") - og vi skulle kanskje få treffe noen av spillerne. Dagen begynte også bra, for taxisjåføren som bragte oss til Celtic Park viste seg å være venn av vår gamle helt John Collins! Taxisjåføren kunne fortelle oss at Collins mer enn gjerne kunne tenke seg å komme tilbake til Celtic når kontrakten med Monaco utløper i 1998 (Collins vil da være 30), men tror ikke egentlig han vil få muligheten siden han kom på kant med manager Burns før han dro. Det var mange rykter som gikk da Collins forlot oss, men hovedgrunnen skal i sannhet være det økonomiske; Collins fikk nemlig tredoblet sin lønn til £16,000 i måneden der nede i fyrstedømmet.

Vel fremme møter vi Martin Boyd, og vi kan utveksle gaver. Siden Martin syntes aquaviten fra forrige gang var i sterkeste (!) laget (se NFP nr 1), hadde vi denne gang med oss øl fra verdens nordligste bryggeri: Mack-Øl. På vei til stadion møter vi den tidligere Celtic-spilleren Andy Ritchie (fra 70-tallet) som nå har administrative verv i Celtic FC. Han slo av en prat, og ble imponert over vår norske supporterklubb og vårt fotballag, og ville vite hvor mange Huns det også fantes i Norge. Da vi svarte at det ikke fantes noen Hun-supporterklubber i Norden, utbrøt han: "Flott jobbet gutter, og fortsett med å holde dem unna. Men, dere kjenner vel ikke til ‘the masons’ (frimurerne), dere?". "Jo, de kjenner vi godt til", var vårt unisone svar, og da smilte han så bredt at det så ut som om Norge heretter var hans yndlingsland.

Da vi kom inn, ble vi møtt av tidligere storstjerne David Hay. Han tok seg godt av oss og viste oss rundt og tok imot gavesjekken vi hadde samlet inn på vegne av Pierre van Hooijdonk (se artikkel annet sted i bladet). Vår venn Martin fikk også mast seg til at vi skulle få gå gjennom spillertunnellen og ut på stadion. Der traff vi tilfeldigvis på Cadete, som skulle bli intervjuet av TV-programmet ‘Scotsport’. Den alltid humørfyllte Martin var ikke snauere enn at han fikk TV-reporteren Jim White (Skottlands svar på Davy Wathne!) til å ta bilde av Cadete sammen med oss. Vi som hadde håpet å se et par av spillerne endte med å få møte hele laget (unntatt skadde Pierre og keeper Kerr). Det mest eksotiske var naturlig nok den nye helten Paolo di Canio, mens det var med ærefrykt vi håndhilste på selveste McStay. Hver gang vi hilste på en ny spiller, var Martin like ivrig på å få tatt fotografier av oss - hver gang med tre forskjellige kameraer. Spillerne var tålmodige og trivelige, men den triveligste av dem alle var dansken Morten Wieghorst. Han var helt på bølgelengde, så det virket som om det var en gammel venn vi sto og pratet med. Han beklaget sterkt de tre store sjansene han brant mot rangers, men mente selv at den andre - der han ble stoppet av Gough - ikke var så klar som den så ut på TV. Situasjonen som hadde kostet ham mest nattesøvn, var imidlertid den i sluttminuttene der Morten regelrett bommet på ballen foran blankt mål. På spørsmål om han hadde noe kontakt med Brian Laudrup, svarte han kort: "kun én gang", i en tone som gjorde at vi forsto at selv ikke dansker mikser i Old Firm rivaliseringen!

Som nevnt var David Hay særdeles imøtekommende og tok seg god tid med oss. Han snakket villig om sin tid i Norge, og hadde bare gode minner (selv om han fikk dårlig behandling av Lillestrøm-ledelsen til tross for seriegullet i ’89). Hay er nå sjefsspeider i Celtic, og kunne fortelle at han for ikke lenge siden hadde vært og sett på Rosenborg. Det var ikke for å se på Steffen Iversen (som han visste var i Tottenham’s søkelys), men for å se på Bent Skammelsrud! Hørte du det Bent, du er det nærmeste en norsk spiller har vært å komme til Celtic!!! Dette var det ingen norske aviser som visste om, så her har dere en skikkelig nyhetsgodbit kjære lesere. Heldigvis, får vi vel si, hadde Hay innsett det samme som vi egentlig visste: at Skammelsrud mest sannsynlig ikke ville klare å henge med på tempoet i Celtic, så dermed ble det ingen nordmann hos Celtic i denne omgang. Hay kunne også fortelle at utbyggingen av den siste tribuneseksjonen (vestre sving) kunne bli noe forsinket pga en kraftledning som måtte flyttes. Denne fadesen er det det gamle sviker-styret som er skyld i, for de solgte tomten som høyspentmasten står på for kun et titalls tusen pund. Nå er Celtic i forhandlinger om å få kjøpe tomten tilbake igjen, og prisen nå er på flere millioner pund! Celtic har alltid vært fansens lag, og hvis publikumstilstrømningen fortsetter i samme stil som den gjør nå, fantes det visse planer om å utvide Paradise til hele 80.000 sitteplasser! Ifølge Hay er dette også et ledd i å ruste seg opp til en eventuell fremtidig europeisk liga, men disse planene er foreløpig hemmelige, så ikke si det til noen…

Lørdag var det kampdag, og vi dro tidlig til Celtic Supporters’ Association sine lokaler i London Rd. Der møtte vi igjen Martin, og våre to skribenter Phil og Matthew pluss noen gamle kjenninger. Finnås’ store sønn Helge Larsen hadde også funnet veien fra sitt week-end opphold i Aberdeen. På et slikt sted føler du Celtic-ånden langt inn i ryggmargen, og det føltes som om den ville åpne seg i et vulkanutbrudd da dagens band tro til med Celtic-sanger og ‘rebel songs’ i beste patriotiske stil! Beklageligvis måtte vi etter hvert gå til kampen, som vi nå glemmer, og går videre til kveldens aktiviteter på en Celtic-pub i Cowcaddens Rd: nemlig MacConnell’s Bar. Det var her våre unge førstereisgutter viste at de i tillegg til å inneha imponerende detaljkunnskaper om Celtic, også hadde lært seg å drikke det keltiske øl, Guinness. En pint med Guinness gikk ned som om det var melk, og selv skotter med tilårskomne ølmager ble stående å måpe. En av dem var Martin, og han gjorde sitt ytterste for å lære seg navnet til Rune. Dette var uvante lyder, og vanskelig nok for en skotte, så han øvde høylydt i baren på å si Ru-ne, Ru-ne. Til slutt sto alle i puben og ropte taktfast: Ru-ne, Ru-ne - som om han var Celtic’s nye stjerne (og det var han jo når det gjaldt Guinness-drikking!).

Søndag morgen ble det atter dag i en grå Glasgow by. En ny dag hvor nye Celtic-puber skulle utforskes. Brazen Head i 2 Cathgart Rd tar absolutt opp kampen med Bairds Bar interiørmessig, mens de to ferskeste Celtic-pubene i Gallowgate, Hoops Bar og Bar ’67, fortsatt har litt å gå på. Etter pubenes stengetid (kl 24 i Skottland), var nattklubben Reds vårt tilholdssted. Dette er en av de få levelige nattklubbene i Glasgow; med levelig musikk, levelig volum, levelige priser og "levelige" damer til Glasgow å være. Dessverre ble den siste kvelden skjemmet av at en viss Ally "Super-Sally" McCoist dukket opp, og tiltrakk seg oppmerksomheten fra alle damene vi hadde siklet på hele kvelden. Nok om det, tilbake til Celtic-pubene. TV-overføringen av kampen mellom Dons og Huns ble sett på Bar ’67. Noen hjernedøde Huns hadde gått på Celtic-pub for å se kampen. De var riktignok "uuniformert", men ga under kampen klart uttrykk for hvor blå de var. Med alt rangers står for, var det ikke fritt for at noen av stamgjestene på puben ble mektig irritert på de to hjernedøde, og ga klart uttrykk for at de var uønsket. Da Huns’ene ikke fattet meldingen, endte det i en slåsskamp før de strøk på dør. At det går an å være så hjernedød er helt utrolig, men de var vel like intelligente som Gazza, og kunne telle IQ’n på fingrene og fortsatt ha fingre igjen! De skal være glad at Celts er så vennligsinnede av natur, for hadde det vært omvendt, ville dødsraten blant the Celts ha økt med to. Som alle vet, gikk ikke kampen vår vei, og da rangers gikk opp til 2-0, ble TV’n resolutt skrudd av samtidig som jukeboxen ble innstilt på ‘rebel songs’, og allsangen var i gang mens tørsten ble slukket og kampen glemt - i alle fall til neste morgen.

I vår higen etter å prøve ut de nye Celtic-pubene, hadde vi ennå ikke fått avlagt Bairds Bar noe besøk, men nå var turen kommet. Vi ble straks gjenkjent, og gjensynsgleden var stor fra begge sider. Barkeeperen Gary rev i første runde og hadde som vanlig noen ekstra gaver på lager. Selv på en søndag kveld, etter dårlige fotballresultater for Celts, var lokalene rimelig fulle. Stemningen var en Celtic-pub verdig da et tomannsband entret lokalet, og underholdt med irske kampsanger. Sangeren var glødende og intens. Jeg har faktisk aldri opplevd en bedre rebel-sanger, og det sier ikke så rent lite. Vår norske koloni sang med så godt vi kunne, og tjente noen øl på det (igjen…). Kvelden ble avsluttet med en stemningsfull versjon av Soldiers Song på originalspråket gælisk. Det markerte også slutten på vårt opphold. Konklusjonen var: sportslig nedtur, men sosial opptur. Heldigvis er Celtic så mye mer enn bare fotball, derfor blir alltid turene vellykkede. Selv med sportslige tilbakeslag. For Celtic-ånden vil alltid leve!