Brattbakk første nordmann!
 
Av Bent Uvaag Johansen
 

Etter måneder med spekulasjoner ble Harald Martin Brattbakk offisielt Celtic-spiller fredag 5 desember 1997. Han blir dermed første nordmann i Celtic, og klubbens fjerde skandinaviske spiller. Brattbakk undertegnet en 4½ års kontrakt og binder seg således til Celtic Park frem til sommeren 2002. Overgangssummen var på £ 2 mill.

Brattbakk ble født i Trondheim 1 februar 1971, og innledet sin fotballkarriere i bydelsklubben Kolstad. Til Rosenborg kom han foran 1990-sesongen - 19 år gammel. Tradisjonen tro "matcher" Rosenborg sine unge spillere forsiktig, og i løpet av sine to første sesonger fikk Brattbakk kun 14, opptredener hvorav seks kamper fra start. I sesongen 1992 ble Brattbakk utlånt til Bodø/Glimt (som den gang var i 1. divisjon), hvor han fikk mer tillit og mer spilletid. Sesongen etter var bodøværingene tilbake i den norske toppserien, og Brattbakk fikk et slags gjennombrudd med ti scoringer på 22 kamper. I 1994 var "læretiden" over, og Brattbakk var tilbake i Trondheim og Rosenborg.  I de påfølgende fire sesongene har Brattbakk vært en scoringsmaskin av dimensjoner med 94 seriemål på 100 seriekamper. I sesongene 1994, 1995 og 1996 var han toppscorer i Tippeligaen, mens han i 1997 måtte se seg slått av klubbkamerat Sigurd Rushfeldt.

Brattbakks styrke har vært hans unike evne til å være på rett plass til rett tid. Han er en anvendelig angrepsspiller som kan spille på begge vingplasser i tillegg til å være midtspiss. På Rosenborg har han flest opptredener som høyre ving, mens midtspissplassen som oftest har vært forbeholdt større og kraftigere karer som Gøran Sørloth, Steffen Iversen og nevnte Rushfeldt.
 
På det norske landslaget har ikke Brattbakk vært like suksessfull. Han står i skrivende stund bokført med åtte landskamper og tre mål. Debuten kom i en privatlandskamp mot Estland 6 februar 1995, hvor Norge vant 7-0 og Brattbakk scoret to av målene. Brattbakk spilte faktiske alle sine åtte landskamper i 1995, og hans foreløpig siste opptreden med flagget på brystet var mot England på Ullevaal 11 oktober. I sine åtte landskamper har Brattbakk kun startet tre ganger. Siden 1995 har han ikke vært aktuell. Noe av forklaringen ligger i at landslagets spillestil med lange høye baller ikke helt passer Brattbakk. Han passer utvilsomt bedre i et lag som spiller ballen langs bakken, med spill gjennom midtbanen.

På bakgrunn av dette er det mye som tyder på at Brattbakk kan bli en suksess i Celtic. For det første er det grunn til å tro at spillestilen vil passe, likeledes nivået i den skotske eliteserien. Han vil ventelig få Henrik Larsson som angrepsmakker i et 4-4-2 eller 3-5-2 - system, og vil forhåpentligvis score masser av mål.

Velkommen som Celt Harald Martin!
 

TIM TALER
Politisk voldtekt
 

For to år siden, kunne du lese her i NFP om den unge Celtic-supporteren Mark Scott, som på bestialsk vis fikk strupen skåret over av en rangers-supporter, da han en lørdag ettermiddag var på vei hjem fra kamp på Celtic Park. Siden dengang har hele fem Celts blitt utsatt for sekteriske drap. Disse drapene dysses alltid ned av myndigheter og media, i frykt for at det skal utarte til noe mer. Så hva har egentlig skjedd i etterkant av det førstnevnte drapet? I høst holdt det på å ta en skandaløs vending…

Drapet på 16-årige Mark Scott skjedde da han og tre kamerater var på vei hjem, etter å ha sett Celtic slå Partick Th. 2-1 på Celtic Park. På hjemveien passerte de Bridgeton Cross. Vel vitende om at dette er et utrygt sted for Celts, hadde de passet på å gjemme sine skjerf og drakter godt under jakkene. Bridgeton Cross ligger drøyt en km fra "Paradise", men er likevel kjent som et fryktet fasciststrøk. Kall det gjerne en kreftsvulst på Glasgow’s østkant. Det var her det skotske nazistpartiet grodde frem på ‘30-tallet, og det er her store deler av rangers’ harde kjerne stammer fra. Man kan trygt titulere dette stedet som et rottereir for notoriske lojalister og fascister - med andre ord, et skummelt rangers-strøk.

Til tross for at de unge Celts hadde prøvd å skjule sin identitet, ble de "oppdaget" da de passerte en av rangers-pubene i Bridgeton Cross. De ble sjikanert og truet av folk som kunne vært deres fedre, og som i høyeste grad burde kunne latt noen guttunger få gå i fred. Mark og hans kamerater prøvde og late som ingenting, og bare gikk rett frem uten å bevege et øyelokk. Det er etter at de har passert puben at det fatale skjer. En av rangers-karene trekker kniv, og løper etter guttene. Før de rekker å snu seg, har han tatt tak i hodet på den bakerste av dem, og skjærer over halsen fra øre til øre. Unge Mark Scott er død i løpet av sekunder. Gjerningsmannen, som bodde like i nærheten, dro hjem og dusjet og skiftet før han dro ut til noen av sine lojalistvenner. Neste dag ble hans siste i frihet!

Gjerningsmannen var Jason Campbell, en velkjent protestantisk aktivist. Mindre enn et halvår etter udåden, ble han dømt til livsvarig fengsel. Det bisarre i rettssaken mot Campbell, var at vise-formannen i rangers FC, Donald Findlay, var forsvarer for Campbell. Findlay er ikke bare en Orange-mann og frimurer, han er også advokat, og synes å bruke mye av sin tid i rettssaker på å forsvare likesinnede. Det er ikke første gang han er forsvarer for Huns eller Orange-menn som har krenket Celts eller katolikker. I rettssaken mot Campbell hevdet han sågar at Campbell bare hadde ment å klappe til Scott, og at dødsfallet var et uhell - slik at Campbell burde frifinnes! Hvor enfoldig går det an å bli - skulle det liksom være et trivielt uhell å snitte opp en annen person fra øre til øre!

Eplet faller ikke langt fra stammen. Så også med Jason Campbell. Både hans far og onkel var aktive i den protestantiske paramilitære organisasjonen UVF, og de var med å spre frykt både i Nord-Irland og Glasgow. I 1979 sprengte de både en katolsk pub i Gorbals og den velkjente Celtic-puben Baird’s Bar i Gallowgate. For dette fikk de begge lange fengselsstraffer. Onkelen er i dag død, mens faren lever i verste velgående i Nord-Irland, hvor han fortsatt er en virksom aktivist.

I mars i fjor fikk altså Jason Campbell sin velfortjente livstidsdom, og i halvannet år var alt som det skulle - han satt trygt bak lås og slå. Men så i høst begynte saken å ta en annen vending. Protestantiske terrorister og paramiltære organisasjoner, så på Campbell som en helt, fordi han hadde drept en katolikk. Disse gruppene la press på politiske nord-irske protestantpartier, og ville ha Campbell overflyttet til lojalistfengselet, Maze Prison (i Nord-Irland), med status som politisk fange! Å gi en sekterisk drapsmann status som politisk fange høres helt grotesk ut, men de britiskvennlige lojalistpartiene i N-Irland, hadde tydeligvis sine kontakter, slik at både den britiske N-Irland ministeren og Skottland-ministeren godkjente overflyttingen til Maze fengselet under dekke av at Campbell var en politisk fange. Med Campbell’s status som politisk fange, ville det i praksis bety at Celts var fritt vilt for dem som måtte ønske det, og sekteriske drap kunne forsvares med politisk motiv! Det ble naturlig nok stor oppstandelse og protester - ikke bare fra Celts, men også fra "vanlige" folk som i det minste hadde et snev av fornuft. Man kunne få inntrykk av at det var på randen til borgerkrig i Glasgow. Slik gikk det heldigvis ikke, for høyere instanser i den nye arbeiderpertiregjeringen i Storbritannia grep inn, og tok til fornuften.

I forbindelse med fredsprosessen som nå har pågått i N-Irland, har det blitt lovet at politiske fanger fra begge sider, som sitter fengslet i Skottland eller England, skal få komme hjem og sone i N-Irland. Protestantiske lojalistpartier gikk så langt i sin higen etter å få "hjem" sine trosfeller, at de til og med krevde at lojalister som satt fengslet for voldtekter skulle få status som politiske fanger! Politisk voldtekt! Hvordan er det i det hele tatt mulig for noen å prøve og antyde at voldtekt er en politisk handling!? Hadde Jason Campbell fått status som politisk fange, da først kunne det bli rettferdiggjort å benytte uttrykket "politisk voldtekt"!

Anglofilt spillfekteri
 

I Skandinavia er engelsk fotball i skuddet som aldri før - og spesielt i Norge er det i ferd med å ta helt av. Her skjer det en dyrking som man kan stille spørsmålstegn ved. Er engelsk fotball så spesiell at den nesegruse beundringen fra nordboere er berettiget, eller er det tidenes kommersielle luftslott som er iferd med å bygges…

I min oppvekst på 70- og 80-tallet hadde jeg gjennom tippekamper og fotballkort opparbeidet en nærende interesse for fotballen på øyriket. Dengang var tilhengere av engelsk fotball i Norge en heller liten minoritet, og det var bare de mest ihuga som la sin elsk til dette fenomenet - og som gikk til det drastiske skritt og gå med en fotballdrakt på skolen. Noe slikt virket ytterst sært på medelever og lærere, og grenset opp mot å være et mobbeobjekt. Men, hadde man fått sansen for det edle spill, med de ærlige og reale utøverne og den spesielle publikumsstemningen, var man beredt til å stå i mot det meste i dens forsvar.

For dagens oppvoksende slekt er situasjonen noe annerledes. I dag kan man knapt bevege seg et skritt uten å møte på et menneske iført engelske fotballeffekter. Og nåde den "einstøing" som ikke har en engelsk fotballdrakt i gymtimene på skolen. Hva så med kilden; spillet er ikke lenger så edelt, spillerne er mer pengebevisste enn ærlige, publikum er langt fra det det engang var, og drakter og stadion er neddynget i "fancy" reklame - alt er blitt så glorete i profittens tegn. Dagens unge har knapt muligheten til å gjøre seg opp et bevisst valg. De blir styrt av de kommersielle kreftene, som ensretter alle til å følge de samme storlagene og kjøpe de samme effektene og reise på de samme turene.

Tåpelig blir det når disse broilersupporterne proklamerer at de hater den og den, fordi de holder med noen andre lag enn dem selv. Spør du dem hvorfor de holder med akkurat sitt lag, er det alltid bare en tilfeldighet: som f.eks. at de fikk et Liverpool-skjerf av en onkel, eller at foreldrene hadde vært på ferie i London og kom tilbake med en Arsenal-drakt, eller fordi storebroren eller faren eller en eldre kamerat holdt med Manchester United så da måtte også de gjøre det. Så på hvilket grunnlag bygger broilersupporterne sitt påtatte "hat" - engelske klubber representerer stort sett ikke annet enn sitt geografiske kjerneområde (kanskje bortsett fra Tottenham som opprinnelig er jødenes klubb) - så det blir bare meningsløst. Jeg må innrømme at i min spede oppvekst var også jeg en av dem. Jeg var anglofil til tusen, og jeg "hatet" Liverpool - kun av den enkle grunn at det var de som vant ligaen år etter år.

Etter hvert som engelsk fotball mer og mer ble allemannseie, og pengekreftene ble mer og mer gjeldende, dalte min interesse suksessivt. Det var også da jeg fant Celtic, og dermed var det gjort. Celtic sto frem som redningen på alle de brustne drømmer. Jo mer man gravde seg ned i materien, jo mer bergtatt ble man. En klubb med særtrekk og tradisjoner, en stolt historie nærmest uten sidestykke, verdens beste supportere - og kanskje viktigst av alt; klubben står for så mye mer enn bare kampen om lærkula. Selv med et sterkt kommersielt press, og med en pengemann (F. McCann) som øverste sjef, er Celtic ikke til å rikke når det gjelder å følge sine tradisjoner. Den som støtter Celtic, støtter også de samme samfunnspolitiske synspunkter - en klubb med mening. På samme måte er det med rangers, men de har som alle vet en litt annerledes oppfatning av menneskeverdet i samfunnspolitikken, basert på bl.a. hvilken kirke man er født inn i. Dem om det. Det er først når klubbene representerer mer enn bare stoltheten til dets omkringliggende befolkning, at det kan snakkes om et berettiget "hat" (om det er lov å bruke et slikt uttrykk).

Det er og blir totalt likegyldig hvem som vinner den engelske Premier League. Hvorfor skulle det være så mye bedre om et lag fra Manchester vant istedet for et fra Liverpool, eller fra London eller fra midt-England eller hvor de måtte komme fra. Så hvis man ikke har et spesielt forhold til geografien i England, hvorfor gidde å bruke energi på å ergre seg over at det ene eller endre laget vinner. Nei, bruk heller kreftene på noe fornuftig. Som f.eks. å støtte de undertryktes kamp mot de etablerte: Celtic vs rangers!

I England synes spillerne å kunne gå uhemmet til hvilken klubb som helst, kun trukket av de økonomiske betingelser. I Skottland, der Old Firm klubbene representerer hver sin motpol, er det ikke så enkelt. Slik det finnes Hun-spillere som aldri ville gått til Celtic, finnes spillere i den skotske liga som av politiske motiver aldri ville latt seg lokke til Ibrox, uansett hvor mye penger det ble fristet med - et godt eksempel er John Collins som nektet å gå til rangers, og som heller ventet til han fikk et tilbud fra Celtic (og det til tross for at han var protestant). Når en rangers-supporter sier han hater meg, har jeg forståelse for det, for vi har to forskjellige livssyn som vi begge står for. Når f.eks en Blackburn-supporter sier han hater en Leeds-supporter, blir det bare dumt, fordi de kan ha nøyaktig samme politiske og sosiale syn, kun med den forskjell at de har et forskjellig geografisk ståsted. I Europa ellers, finnes det også noen klubber som står for noe mer enn geografisk stolthet og kommersiell drift: f.eks. Barcelona som representerer katalanerne på samme måte som Athletico Bilbao er baskernes stolthet i "krigen" mot overklassens hvite Real Madrid, en feide som strekker seg tilbake til borgerkrigen og kampen mot Franco og fascistene. Enda sterkere var rivaliseringen i det gamle Jugoslavia, da ligaen bestod av klubber som representerte serbere, kroater, muslimer osv!

En annen grunn til den overdrevne anglofilien i Norge, er illusjonen om at den engelske fotballatmosfæren er så unik. Joda, den var det i stor grad, helt til herr Taylor kom med sin rapport som krevde ståplassene avskaffet. Med ståplassene forsvant også den tribunestemningen alle var så opptatt av. Det som er igjen i dag er bare en skygge av fortiden. Likevel kommer disse norske souvenirsupporterne tilbake fra pakketurene til England, og skryter uhemmet av den store stemningen, bare fordi en seksjon på 5-10.000 fans dro i gang sporadiske dusinvaresanger så det ga et fint ekko i stadionets vegger og tak. Også tippekampreporterne på TV er flinke til å innbille seg en "topp stemning". Prøv en Old Firm video før du skrur over på tippekampen, og overgangen vil være som å gå fra en Pogues-konsert til kirka!

Merkelig at man alltid tror at gresset er så mye grønnere på den andre siden. Norske supportere (les: Brann, LSK og VIF), og sikkert også mange danske og svenske, er mye flinkere enn engelske fans til å støtte sine lag; ved å ha bedre og mer varierte og sanger, og aller viktigst; de står på i samtlige 90 minutter - også i motgang. Det eneste problemet i Norge er at det ikke er så mange av supporterne og at stadionene ikke har vegger og tak til å få opp akustikken. Selv Celtic-fansen, som går under tilnavnet "World’s Best Supporters" har litt å lære av de norske når det gjelder å støtte laget i samfulle 90 minutter. Celts kan nok virke noe blaserte i enkelte kamper, og være stille i perioder, men når det først tas i, så lever de opp til sitt tilnavn. Hele stadion reiser seg, også de på VIP-tribunen (!), og synger av full kraft, og dét trykket oppleves ingen andre steder. Det er noe som setter seg i ryggmargen, og bare kan oppleves - ikke beskrives.

Spør du en gjennomsnittlig fotballsupporter hvorfor han (eller hun) følger sitt lag, vil svaret oftest være: "Jeg vet ikke, jeg bare gjør det" - "fordi faren min gjorde det", "fordi broren min gjorde det", "fordi alle gutta i gata gjorde det" etc, etc. Tilfeldighetene råder! Spør du en Celt hvorfor han/hun følger Celtic, vil svaret ALDRI være: "Jeg vet ikke" osv.

Som Celtic-ordtaket sier "Once a Tim, always a Tim!", sier jeg:

Vær Celt, vær stolt!

FINN SEIN

Celtic-sanger
"You'll Never Walk Alone"

 Av Harald Harsson
 
 

Etter en forbrødring og unison avsynging av ‘You’ll Never Walk Alone’ under UEFA-cupmøtene mellom Celtic og Liverpool, kan det være på sin plass å komme med forhistorien til denne stemningsfulle sangen, og kanskje få svar på hvilke av supporterne som først begynte å ta den i bruk…

Sangen har sin forhistorie fra USA, og det hele begynte med en teatergruppe kalt The Guild, som i et halvt århundre hadde sine oppføringer på Broadway. I 1921 satte de opp stykket "Liliom", av den berømte ungarske skuespillforfatteren Ferenc Molnar, der handlingen var lagt til Budapests utkantstrøk. Stykket var en suksess i mange år, men ledelsen i teatergruppen trodde det kunne bli enda større suksess hvis det ble gjort om til en musikal. Etter en del frem og tilbake skulle stykket gjøres om til musikal, men det var nå blitt 1944, da andre verdenskrig raste som verst. Med Nazi-okkupasjonen av Europa, ville ikke Budapest passe så bra som åsted for det amerikanske publikum. Derfor ble musikalutgaven av Liliom omskrevet og lagt til New England, på slutten av det forrige århundre. Musikalen fikk navnet "Carousel".

Det var to av tidenes største musikk og tekstforfattere, Richard Rodgers og Oscar Hammerstein, som fikk oppgaven med å skrive sangene og musikken til "Carousel" - og en av disse sangene var altså ‘You’ll Never Walk Alone’. For dem som er interessert i musikaler, kan det nevnes at slagerne ‘Soliloquy’ og ‘If I Loved You’ også kommer fra "Carousel". Rodgers & Hammerstein står også bak andre verker, som f.eks. "Oklahoma!" og "The King And I".

"Carousel" ble satt opp på Broadway i april 1945, og ble en umiddelbar suksess, som skulle vare i mange år. I 1950 ble stykket også satt opp i London, hvor suksessen fortsatte. Og i 1956 kom også filmversjonen av den populære musikalen.

‘You’ll Never Walk Alone’ ble brukt i avslutningsscenen, der hovedpersonen Billy (som da var død) spirituelt besøker sin enkekone og deres lille datter nede på jorden. Denne rørende avslutningen ble ekstra spesiell ettersom så mange av tilhørerne nettopp var enker, foreldre eller barn som hadde mistet en kjær under den annen verdenskrig.

Av grunner som ingen riktig kjenner, er det kun Celtic og Liverpool som har adoptert denne musikalsangen i sitt fotballsang-repertoar. Men, hvem av dem var først ute med å bruke den: Det finnes en del Celts som mener at Celtic-fansen begynte å bruke ‘You’ll Never Walk Alone’ etter det tragiske dødsfallet til keeper John Thompson, som døde mot rangers i 1931. Siden sangen først ble fremført i 1945, medfører nok ikke dette riktighet. The Jungle kan tidligst ha begynt å bruke sangen på slutten av 40-tallet, men mest sannsynlig var det kanskje at de tok den i bruk på 50-tallet, for da hadde både musikalen og filmversjonen kommet til Storbritannia. Når det gjelder Liverpool-fansen, tok de i bruk ‘You’ll Never Walk Alone’ på midten av 60-tallet, etter at byens store popgruppe, "Gerry & The Pacemakers", hadde spilt inn sin versjon av sangen i 1963. Dermed burde vårt spørsmål om hvem som først tok sangen i bruk være besvart. Felles for både The Celts og The Reds er at alle står og holder skjerfet over hodet når sangen avsynges - en enormt stemningsfull opplevelse!

Det er kanskje de som diskuterer om det er Celtic eller Liverpool som er flinkest til å synge ‘You’ll Never Walk Alone’, men selv garvede Kopites innrømmer at trykket nok er bedre på Celtic Park. Ikke fordi The Kop er noen dårlige sangere, men fordi i "Paradise" er alle, ja absolutt alle!, med på å reise seg og heve skjerfet over hodet. Da kan the Huns bue og pipe så mye de vil, for de klarer aldri å overdøve The Celts når de synger ‘You’ll Never Walk Alone’: