Det er alltid dristig å påberope seg "sannheten" i en konflikt. Men, ett er i alle fall sikkert med tanke på den irske historien; at Irland ble okkupert av engelskmennene i 1169, og fra da av har vært besatt av sakserne mot den lokale befolknings vilje. Siden England (og senere Storbritannia) er en verdensstormakt, har det alltid vært deres versjon av konflikten som har blitt hørt. Siden Celtic FC er en direkte følge av britenes herjinger i Irland, burde det derfor være av interesse å prøve og se konflikten med grønne øyne.

Irland er kjent som den grønne øya, fordi det er så rikt og frodig der. Følgelig er det et paradoks at den irske historien gjennomgående handler om fattigdom, sult og elendighet. Årsaken er egentlig innlysende; fordi de engelske okkupantene sendte alt av verdi til London, slik deres imperialisme sugde rikdommen ut av mangt et land verden over. Storbritannia var en stormakt, så hvem ville vel bry seg med å høre på ropene om hjelp fra de stakkars irene. Dessuten var det ingen som turde legge seg ut mot det mektige britiske imperium. Britene på sin side, var lure nok til å prøve å "pynte" på virkeligheten. Ved å deportere deler av lokalbefolkningen til fjernereliggende strøk (som f.eks. Australia), og fylle på med egne lojale folk, fikk de det til å se ut som de hadde stor støtte i landet. (Dette er en metode som mang en diktator har tatt dem etter, bl.a. Stalin i det tidligere Sovjetunionen). Så selv om etterkommere av disse implanterte "irene" hevder de ønsker fortsatt britisk herredømme, har britene like liten historisk rett til å styre i N-Irland, som de hvite (boerne) har i Sør-Afrika.

Selv om irene var et fattig, kuet og undertrykt folk i sitt eget land, klarte de med sjeldne mellomrom opp gjennom historien å samle seg til opprør mot okkupantene. Mot en militær verdensmakt som Storbritannia, hadde de alle odds imot seg, og alle opprørsforsøk ble brutalt slått ned - med grusomme represalier som følge. Først i påsken 1916 klarte irene å samle seg til et bærekraftig opprør, organisert av den frivillige irske hæren, som senere er blitt kjent som IRA. Tidspunktet var velvalgt med tanke på at britene på dette tidspunkt var engasjert i første verdenskrig. Etter seks års kamp, førte påskeopprøret fra 1916 til at Irland igjen skulle få bli et fritt og selvstendig land. I følge avtalen skulle britene bare midlertidig trekke seg tilbake til de seks nordøstre grevskapene av Irland, hvor de siden har bitt seg fast, og har vært kilden til den nord-irske konflikten.

Det er alltid seierherrene og stormaktene som skriver krigshistorien. I f.eks. Norge, som var med å vinne andre verdenskrig, kan man i historiebøkene lese om heltene fra Milorg og Hjemmefronten. Deres sabotasjetokter mot tyskerne er omtalt som de største bragder - og det er nettopp det de var. Dette var heltedåd mot nazistenes mektige krigsmaskin. Ingen er vel i tvil om det. Men, sett at tyskerne hadde vunnet krigen…! Da ville nok historiebøkene hatt en helt annen ordlyd; der de tapre norske motstandsmenn ville blitt omtalt som banditter og terrorister. Den irske konflikten har en lignende parallell, hvor britene omtaler den frivillige irske hæren og andre frihetskjempere for terrorister, mens de samme gruppene i Irland blir sett på som helter. I Irland finner man i enhver souvenirbutikk, og til og med på deres internasjonale flyplass, litteratur, musikk, plakater, etc til støtte for de irske frihetsforkjemperne. I Storbritannia derimot, er dette bannlyst stoff!

Man skal selvfølgelig ikke stikke under en stol enkelte utbrytergruppers feilgrep begått uaktsomt eller med forsett. Selv om det ikke kan forsvares, kan slike uttrykksformer forstås i lys av den desperasjon som må føles etter 800 års undertrykking. Uten at det er noen unnskyldning, har britene og pro-britiske grupper stått for langt de fleste overgrepene. Men, det er detaljer omverdenen ikke trenger å få vite om, for det ville jo skade den thatcheriske glansbilde-versjonen av det britiske regimet. Når utenforstående politikere i forbindelse med årets Fredspris uttrykker glede over at det nå endelig ser ut til å gå mot slutten på 30 år med uro, beviser de ikke bare at de er historieløse, men også arroganse overfor et irsk folk som har opplevd 800 (!) år med uro.

Så hvorfor så mye internasjonal politikk i et organ for en fotballklubb. Vel, som de fleste sikkert vet, er Celtic FC et resultat av nettopp denne politikken. Celtic ble til som følge av britenes råskap i Irland. På grunn av umenneskelige levevilkår var det mange irer som ikke så noen annen råd enn å rømme fedrelandet. Ikke alle kom seg til Amerika og mulighetenes land, men endte istedet opp på det britiske fastland. Der ble de behandlet som siste rang mennesker. Eksempelvis var det på mange barer og puber skilt hvor det sto: "Hunder og irer ingen adgang!". Det var for disse mennesker nederst på samfunnets rangstige, at Celtic FC ble stiftet. Selv om klubben befinner seg i Glasgow og Skottland, har den aldri glemt eller prøvd å legge skjul på sin irske arv eller irske integritet.

Skandinavia, og kanskje Norge i særdeleshet, har siden andre verdenskrig hatt en nær allianse med Storbritannia. Derfor har det nærmest vært likhetstegn mellom britiske utenrikspolitiske synspunkter og de skandinaviske - så også i den irske konflikten. Ensidig har historiebøker og massemedier forfektet det britiske syn. Det er av denne grunn ikke så merkelig, snarere forståelig, at "hjernevaskede" skandinaviske sjeler har sperret øynene opp ved besøk på Celtic Park, og ikke minst på Celtic-puber, hvor irske kamprop og såkalte rebell-sanger blir fremført med innbitthet og andakt. Rebell-sanger som hyller gamle irske helter, og minner om hva det irske folk har måttet lide under den engelske trone. Da er det forståelig at ufrivillig uvitende skandinaver kan føle seg noe usikre. Men, ethvert oppegående individ vil fort se at virkeligheten er en annen enn den som kommer gjennom britiske øyne. Det er vel derfor Celtic slår så godt an hos skandinaver, mens the Huns har vanskeligere for å få aksept.

Verre står det trolig til med de ansvarlige for den norske utdelingen av Nobels Fredspris. Politisk taktikkeri og ren og skjær uvitenhet må ligge bak, når den viktigste og mest innflytelsesrike personen i N-Irlands fredsprosess ikke var blant prisvinnerne. Mens en intolerant lojalist, om enn liberal, som hele tiden har nektet å ta plass ved samme bord som motparten under fredsforhandlingene, utrolig nok har fått en fredspris for dette. Det viser nok en gang hvor vanskelig det er for de små å nå frem med sine synspunkter og budskap.

Heldigvis er Celtic et lys i den mørke tunnellen for de undertrykte og svakerestilte. Og de som har tilegnet seg litt mer kunnskap enn skolens historiepensum, vil forstå hva som ligger bak når denne artikkelen er valgt å avslutte med følgende keltiske uttrykk: Tiocfaidh ár lá!
 

Av Harald Harsson

Bortedrakten er en bastard innen fotballplagg. Når to lag med samme fargekombinasjon på draktene møtes, må bortelaget skifte til andre farger, som ofte ikke er i pakt med de klubbfarger supporterne elsker. Enda verre er det når både hjemme- og bortefargene kolliderer med motstanderen, slik at en tredjedrakt må benyttes. I dag lager kåte designere bortedrakter i de grelleste farger, og for å få opp salget blir disse draktene ofte benyttet selv om det ikke er behov for det - til gremmelse for supporterne. Celtic, med sin unike drakt, har sluppet relativt billig. De har riktignok måttet ta i bruk bortedrakter, men i takt med klubbens tradisjoner, har aldri fargevalgene vært overlatt til tilfeldighetene.

Akkurat når Celtic begynte å ta i bruk en andredrakt er noe usikkert, siden de grønn/hvite stripene ikke kom i konflikt med noen av de andre skotske lagene. Den første kjente bortedrakten er den fra 1950-tallet, og som forbindes med dengang Celtic slo rangers 7-1 i Ligacupfinalen - selv om det var den originale stripedrakten som ble benyttet i den kampen. Utseendemessig er nok dette den mest populære av alle Celtic’s bortedrakten. Den var hvit med grønne ermer, og hadde en stor versjon av det irske nasjonalsymbolet, Shamrock (en trekløver), på venstre bryst. Denne bortedrakten ble benyttet helt til siste halvdel av ‘60-tallet.

Nettopp den irske inspirasjonen har vært en rød tråd gjennom Celtic’s bortedrakthistorie, og med klubbens irske arv, er det flott at den har fulgt denne linjen. Den dagen Celtic skulle få en blå (eller oransje) bortedrakt, er ikke Celtic lenger Celtic!

Fra slutten av ‘60-tallet og opp gjennom ‘70-årene vekslet Celtic på å ha andredrakter i helgrønt, helhvitt og helgult - de irske fargene. Mange vil sikkert si at det irske flagg er grønt, hvitt og oransje, og det er nok riktig. Men, av naturlige årsaker er ikke oransje en veldig populær farge i Celtic-kretser, og ei heller blant republikanske irer, derfor sier de heller at de irske farger er grønn, hvit og gullgul ("green, white and gold"). Nytten av at et lag som spiller i grønt og hvitt skifter til helgrønt eller helhvitt kan vel saktens diskuteres, men det gikk tilsynelatende greit på den tiden.

Et annet kontrovers i draktvalgene var da Celtic møtte Hibernian, som også hadde sine irske røtter (men langt fra så sterke i vår tid som Celtic), og som også spiller i grønt og hvitt (dog i grønn med hvite ermer). Da disse to grønn/hvite lagene møttes, spilte begge i sine hjemmedrakter, slik at det var et skue av 22 mann i grønne og hvite farger. Ikke før godt utpå ‘90-tallet begynte Celts og Hibs å bytte til bortedrakter ved innbyrdes møter. Når de to eneste "grønne" lagene i skotsk fotball ikke byttet til bortedrakt når de møttes, kan man igjen undre seg over vitsen med å ha en bortedrakt for Celtic - bortsett fra i E-cupen da.

På mesteparten av ‘80-tallet, hadde Celtic en ny variant av en helgrønn bortedrakt: lysegrønn overdel og mørkegrønn bukse og strømper. På slutten av dette tiåret begynte "fancy" design å bli vanlig, og Celtic fikk en (irlandsriktig) bortedrakt i helgult med noe grønt "krimskrams" som dannet vertikale striper. Denne drakten ble benyttet frem til 1991, da en drakt i nonfigurative grønnfargede mønstre, som minnet mest om en militær kamuflasjedrakt, tok over. Det var på denne tiden at "toårssyklusen" for fotballdrakter begynte å bli gjeldende - for å optimalisere gevinsten av draktsalg. Men, for at ikke både hjemme- og bortedrakten skulle skiftes ut samme år, varte "kamuflasjedrakten" bare én sesong.

Fra 1992-94 hadde Celtic den kanskje motemessig stiligste drakten, spesielt i den første sesongen den var i bruk, for da hadde Celtic ingen draktsponsor. Denne drakten hadde grønne og sorte vertikale striper, med en smal hvit stripe inne i de grønne stripene - og så nesten ut som en penskjorte… Denne ble erstattet av det jeg personlig mener er den "verste" bortedrakten: en drakt som så ut som den var designet av et skolebarn som nettopp hadde fått seg en linjal... Dessuten var kombinasjonen av sorte og hvite striper litt for fremtredende, slik at man ikke kunne unngå å få en litt små-vemmelig Dunfermline-følelse. I februar 1995 introduserte også Celtic sin første, og eneste (!), tredjedrakt. Den var egentlig veldig flott, og irsk-inspirert, med hvit hoveddel og én grønn arm og én gul arm, samt en grønn og gul stripe som krysset hverandre i en bølgebevegelse over den hvite hoveddelen. Som introduksjon ble den brukt også på hjemmekamper, men etter hvert som alternativ til (den mindre stilige) andredrakten. Tredjedrakt var tydeligvis ikke tingen for Celts, som gjennomskuet den kommersielle hensikten med en tredjedrakt, og derfor har det for Celtic’s vedkommende kun blitt med denne tredjedrakten, som varte fra januar 1995 til ut ‘95/96-sesongen (den sto også oppført i ‘96/97 katalogen, men ble aldri benyttet denne sesongen).

I 1996 kom for første gang en bortedrakt med horisontale striper, eller "hoops" som det kalles på engelsk, og dermed var Celtic’s berømte striper også overført til bortedrakten; med sorte og "selvlysende" gule striper - eller limegrønt som det offisielt het. Dette skulle vise seg å bli den største salgssuksess blant Celtic’s bortedrakter. Og i sine selvlysende skrikende farger ble den en slager på mangt et "house-party". Etter sine tilmålte to år, var det imidlertid ubønnhørlig slutt for denne populære andredrakten, og fra i høst har vi altså fått den helsorte drakten med noen få og meget smale horisontale grønne striper. Så langt har også den vært en kommersiell suksess, og ser ut til å slå alle tidligere salgstall.

Mange vil sikkert si at forandring fryder, men for en Celt forblir de grønne/hvite stripene det eneste alternativ!
 

Artikkelforfatteren er opprinnelig fra Belfast, men har de siste årene bodd i Norge - og har lært seg norsk veldig godt som man kan se av artikkelen. Til vår serie om "Celts verden rundt", har han laget dette innslaget fra sin gamle hjemby.

Av Edward C Whyte

Da krigen i det britiskokkuperte N-Irland blåste opp for fullt tidlig på 1970-tallet, ble bybildet i Belfast dramatisk forandret. Byens sentrum ble enda mer utrygg for irske republikanere, og behovet for et sted hvor folk trygt kunne samles ble mer aktuelt enn noensinne. En gruppe beboere i arbeiderstrøket Ardoyne slo seg sammen og stiftet en forening som de kalte "Crumlin Star". Klubben var lokalisert i et trehus, og til å begynne med hadde de noen få gamle, halvbrukne stoler og et gammelt utslitt biljardbord med tre bein. Tjue år senere er Crumlin Star den største "social club" i hele Irland!

Crumlin Star Celtic Supporters Club har lokaler i  "The Star", og feirer i år sitt 10-års jubileum. Klubbens medlemmer kommer hovedsakelig fra nærmiljøet i Ardoyne - et av de mest utsatte områdene i det britiskokkuperte nordøst Irland. Paddy McGlinchey er klubbens kasserer. "Vi har kommet langt de siste årene. Vi begynte med et biljardbord og nå er vi Irlands største klubb. Det er vi temmelig stolt av – tenk det, Irlands største klubb!" sier Paddy og ler høyt.

"Supporterklubben er en viktig del av miljøet på "The Star". Vi har nylig åpnet en egen Celtic-Bar der klubbens supportere samler seg for å se på kamper og prate om the Bhoys. Liverpool har også en supporterklubb med tilhold i klubblokalene – de svakerestilte i vårt samfunn må også ivaretas…" smiler Paddy. "Hvert år organiserer vi en fotballkonkurranse oss imellom. I år tapte vi på straffespark, men neste år skal vi ta dem igjen!". Kampen mellom Celtic- og Liverpool-supporterne gikk på Cliftonville’s hjemmebane "Solitude", og var en del av årets festival eller "Fleadh" som det heter på irsk. Festivalen finner sted de første 14 dagene i august, og er nå blitt Europas største, gratis byfestival! Paddy forteller hvordan festivalen ble til.

"Den 9 august 1971 innførte britene fengsling uten dom – tusenvis av mennesker ble internert uten rettssak. Ardoyne er et sterkt republikansk område og ble spesielt utsatt for husransakelser - det var ikke en eneste familie i området som ikke ble berørt. Naturligvis var det gateprotester, og demonstrasjonene førte ofte til sammenstøt mellom ungdommen og britiske styrker. Britene hadde gevær, ungdommen hadde bare stein - flere ble drept i disse konfrontasjonene."

"Selv om internering ble avskaffet i 1976, fortsatte tradisjonen med å demonstrere den 9 august hvert år. Det var en tradisjon som var viktig for lokalbefolkningen: å vise at de ikke ville la seg knekke, samtidig som de var klar over at britene ville bruke enhver anledning til å vise sin militære overlegenhet på gatene. Demonstrasjonene ble konsekvent stoppet med makt før de kom til sentrum, og gatekonfrontasjonene mellom britene og rasende ungdommer førte til død og ødeleggelser i våre egne bydeler. Noen av oss begynte å tenke i nye baner. Istedenfor å demonstrere mot overgrepene, skulle vi feire at vi hadde overlevd - og bli sterkere av det. I år valgte vi til og med vår egen ordfører! Vi skulle ikke lenger demonstrere mot britene, men vi skulle heller feire vår egen kultur som bevis på at vi hadde overlevd det verste de kunne gjøre mot oss. Vi begynte med et enkelt karnevalsopptog for ti år siden, og siden har festivalen bare vokst seg større og større for hvert år. I år hadde vi titusenvis av mennesker som deltok i festivitetene, og det hele ble avsluttet med en gratis friluftskonsert med alle Celts’ favoritter: The Wolfe Tones! 15.000 mennesker møtte opp på fotballbanen i Holy Cross for å feire."

Så over til supporterklubbarbeidet. Jeg spør Paddy hvor mange Celtic supporterklubber (CSC) der finnes i Belfast. "Nå spør du vanskelig! Vi har seks eller syv bare i nord-Belfast. Det er sikkert like mange i vest-Belfast, og minst to til på østkanten og i sør-Belfast. Dessverre finnes det ingen sentral forening for irske CSC’er, men vi jobber med saken. Hovedmålet er at CSC’ene på denne siden av Irskesjøen blir tatt vare på. I de siste årene er det blitt veldig vanskelig å få tak i billetter til de store kampene. I fjorårets avgjørende kamp mot St Johnstone, gikk vi glipp av det hele. Vi reiste til Glasgow likevel for å delta i feiringen, men det var umulig å få tak i kampbilletter.

Hvordan fortoner en typisk kampdag seg for dere? "Bussen reiser fra The Star kl 07. Det er ca 40 minutter til Larne, og derfra tar vi båten til Stranraer og buss videre til Glasgow. Før pleide vi å grue oss til turene. Vi ble behandlet som dyr. Nord-irske Huns fikk de beste båtene, og kunne kose seg på den to timer lange overfarten. Vi måtte nøye oss med det som ble bestemt av de såkalte sikkerhetsstyrkene – de fleste av dem er Huns. Vi fikk ikke lov å vise fargene, fikk ikke lov å synge, fikk ikke lov å sitte samlet i baren en gang. Vi måtte holde en veldig lav profil."

"Noen ganger reiste noen av oss på egenhånd, utenom The Stars’ regi – da kunne vi velge hvilken båt vi ville ta så lenge vi var forsiktige. Ofte reiste vi med den samme båten som Huns-tilhengerne – da måtte vi ligge veldig lavt i terrenget!!! Vi torde ikke engang åpne kjeften. Det er også mange britiske soldater som reiser med båten, så vi måtte virkelig passe oss. Barområdet på disse turene var en skandale – en ren apekattfest." Paddy rister på hodet og bytter tema. "Det har blitt bedre nå siden Stena Line overtok, men det lønner seg fortsatt å være forsiktig. Det er ikke uvanlig at Celts blir fysisk angrepet på båten – heldigvis har det blitt mye mindre av det. Vi har en del sesongbilletter og vi deler dem blant medlemmene. Vi har organiserte klubbturer åtte-ni ganger i året, og flere turer der vi reiser "uoffisielt". Da vi var yngre reiste vi med det vi kalte for "Night Rider-båten", som gikk fra Larne 03.00 natt til lørdag. Vi var ikke hjemme før søndag kveld, og etter to dagers heidundrende festing, var vi ikke i form igjen før langt utpå tirsdagen. Kjempegøy, men veldig slitsomt! Vi er blitt for gamle til slike turer nå, og Gudskjelov for det! Jeg har vært kasserer siden klubben ble stiftet, og vi har også hatt den samme lederen i ti år. De fleste medlemmene er på vår alder (rundt 40), men vi har også en del nytt blod. Vi gamlingene har roet oss ned etter hvert – nå må de yngre overta."

Hva var din første Celtic kamp? "Det var nok her i Irland. Celtic mot Dundalk i 1978 tror jeg. Jeg har alltid vært Celtic-tilhenger, men det har hele tiden vært farlig å vise fargene i Belfast. Trakassering og juling er en del av hverdagen for Celtic-tilhengere i Belfast. Det var helt utenkelig for meg som ungdom å spasere gjennom Belfast sentrum i en Celtic-trøye – alt for farlig! Det var derfor vanlig for oss å ha to lag. Celtic og ett til. For meg var det Spurs. Jeg skrev "Spurs" på skolesekken der det var synlig. På den delen av skolesekken som ikke var synlig, skrev jeg Celtic i enda større bokstaver!"

"Den beste kampen jeg har sett var mot Partisan Beograd, der vi vant 5-4. Dziekanowski scoret hat-trick. Vi sto i "The Jungle", tettpakket som sardiner – det var ingen sitteplass den gang", sier han og ler høyt. "Det var bare helt fantastisk. "Jackie" scoret det første målet etter ca ti minutter, og vi hoppet og skrek som galninger. En svær Celt som sto foran meg og veide minst 200 kilo hoppet rett på skinnleggen så hardt at jeg begynte å blø. Jeg håpet da at det ikke ville bli flere mål! Celtic spilte en kjempekamp, og vi burde ha avansert, men Anton Rogan tullet bort ballen da det var et par minutter igjen, og Partisan scoret."

Selv om den gamle Celt Anton Rogan er fra disse traktene, er han ikke særlig populær her? "Nei, det stemmer nok det. Han er fra vest-Belfast, men valgte å spille for det såkalte Nord-Irland. I den første kampen ble han pepet på og av banen. Det var selvfølgelig Huns som gjorde det. De utgjør det store flertallet av dem som heier på "Nord-Irland" . Det er deres lag og de er ikke så veldig begeistret for å ha en ‘Taig’ på laget. De fleste Celtic-supporterne i den nordlige delen av Irland følger republikken Irland – det er vårt lag. Det er nesten stygt å si det, men Rogan fortjente det. Han burde aldri ha spilt for dem. Og det hjalp ikke noe særlig at han også bommet på straffe i cupfinalen mot Aberdeen i 1990," sier Paddy og slår seg i pannen helt oppgitt.

Hvordan har Belfast reagert på McCann-Brown-sagaen? "Supporterne i Belfast kan godt ha mange og lange diskusjoner om lagformasjoner, spillerferdigheter - alt som har med Celtic å gjøre. Men det er en ting alle Belfast-fans er ganske enige om, og det er deres oppfatning av McCann og Brown. De fleste er takknemlig overfor McCann. Han var en ukjent forretningsmann som reddet klubben. La oss ikke glemme at vi var minutter fra å bli slått konkurs. McCann var mye i Irland på den tiden for å forberede kjøpet. Han visste at han ville være avhengig av irsk-eide aksjer for å kunne overta klubben. Vi stolte på ham da. Han har gjort en kjempejobb med klubbens økonomiske situasjon. Men, vi reagerer alle på hans "Bhoys Against Bigotry" (BAB). Vi har ikke noe imot kampanjen, men måten den blir kjørt på er absolutt kritikkverdig. Det virker som om BAB tar utgangspunkt i at alt som har med Irland å gjøre er årsaken til sekterismen i Glasgow. De (McCann og Brown) har et veldig naivt og ubalansert syn på det politiske. For bare noen måneder siden var f.eks. McCann her borte og presenterte en sjekk på £50.000 til Mo Mowlam. Pengene skulle brukes til forsoning mellom katolikker og protestanter i Belfast. Herregud – så pinlig! For det første er det ikke en religiøs konflikt. Det virker som om McCann har svelget den britiske propagandalinjen. For det andre, hvordan i all verden kunne han finne på å gi pengene til den britiske ministeren for Nord-Irland!?! Vi var skuffet over det – det var på mange måter en erkjennelse av det britiske styret i Nord-Irland. Var det gjort med vilje eller var det ren uvitenhet – vi foretrekker å tro det siste."

"Det går en del rykter om at det irske flagget ikke lenger skal vaie over Paradise, alle irske sanger vil bli forbudt, CSC’er som spiller irske sanger på bussen vil ikke få tilgang til Celtic Park osv. Jeg tror ikke disse ryktene er sanne – men det at noen tror det sier mye om hvor alvorlig det er blitt. BAB fokuserer alt for mye på Irland og religion, og de irske Celts føler nesten at de blir uthengt av McCann og Brown. Det gikk så langt at McCann måtte komme med en offentlig uttalelse hvor han beklaget disse ryktene, og la vekt på viktigheten av den irske tradisjonen på Celtic Park. Vi synes det var på tide med den beklagelsen. For min del må jeg innrømme at jeg synes det er helt naturlig for Celtic-tilhengere å ha sterke følelser mht frigjøringskampen her hjemme. Klubben er en irsk klubb som lenge har adoptert gode tradisjoner fra Irland. Det ville ha vært rart om ikke tilhengerne også adopterte et politisk perspektiv på Irland."

Har frimurerne samme posisjon i Irland som i Skottland? "Her er ‘The Masons’ (frimurerne) de "fattige" fetterne til Orange-ordenen. Disse fascistene bruker forskjellige navn men har den samme filosofien – National Front, KKK, Orange Order, Masons, kall dem hva du vil – de er alle medlemmer av de hemmelige klubbene som opererer etter prinsippet ‘en tjeneste er en annen tjeneste verdt’. Husker du kampen mot rangers der Cadete scoret i siste minutt, men linjedommeren vinket for offside. Det viste seg at linjedommeren hadde sesongbillett på Ibrox! Helt utrolig at slike ting fortsatt kan skje i 1998!"

Hva med Harald Brattbakk, Paddy? "Ooofff! Stakkars Harald! Du må huske at Jansen akkurat hadde begynt å omstrukturere laget, ikke sant? Tommy Burns hadde bygd et flott lag. Ærlig talt, de tapte bare én kamp, men vant likevel ikke ligaen. Helt utrolig når du virkelig tenker på det. Burns ble sparket – mange var uenig i det, meg inkludert. Men da Jansen kom til Paradise, gjorde han jobben sin og vant ligamesterskapet for oss. Burns er utvilsomt en av de største Celts noensinne. Han hadde et stort hjerte og var Celtic tvers igjennom. Da Burns gikk av, mistet vi samtidig tre av de beste spillerne som noen gang har tatt på seg stripene: di Canio, van Hooijdonk og Cadete – hele angrepsstyrken forsvant. Brattbakk arvet et stort ansvar – bare se på det som var igjen av laget. Darren Jackson har få tilhengere – på begge sider av Irskesjøen – han er ikke av Celtic-klasse. Sid er for liten. Han scorer, ja, men de fleste av Sid’s fans er jenter. Og jeg sier ikke det bare fordi jeg er misunnelig! Hvis Cadete var sliten, byttet vi inn Sid. Nå var Cadete borte. Brattbakk var under stort psykisk press – forventningene ble skrudd i været. Det er stor forskjell på fotball i Skottland og Norge. Harald så sliten ut fra den første kampen. Det var forståelig, han var akkurat ferdig med den norske serien og Mesterligaen, og var sikkert helt utslitt. På tross av at han så sliten ut, spilte han bra i de første kampene. Vi hadde store forventninger til ham – hadde ikke hørt om annet i seks-syv uker: "Brattbakk kommer, Brattbakk kommer." Så scoret han de berømte fire målene, men siden har det bare gått nedover. Det virker som om selvtilliten er borte. Han er enten ikke i form, eller rett og slett for pysete for den skotske ligaen – han trekker seg for ofte fra 50/50-baller. Han bør stå på. Kampene i Skottland er veldig fysiske - han må finne en ny stil ellers er jeg redd han er på vei ut. Jackson er allerede på vei ut. Harald har ikke mer enn 3-4 måneder på å vise hva han kan."

PS! Intervjuet ble foretatt i høst før Jock Brown sluttet. Supporterforeningen Paddy henviser til er nå etablert og har allerede inngått direkte forhandlinger med Celtic Park mhp kampbilletter og bedre ivaretagelse av Celtic-fans som reiser fra Irland. Enda et signal om at det kan gå mot lystigere tider for våre venner fra Irlands nordøstre hjørne…
.

Av Edward C Whyte

Det har alltid vært sterke bånd mellom Irland og Celtic. For mange er Celtic like mye irsk som skotsk, og irene har lenge hatt en spesiell plass i Paradise. Tradisjonen begynte i 1888 da irske Broder Walfrid stiftet klubben, og har siden fortsatt frem til i dag. Mange av Celtic’s skotske fans er av irsk opprinnelse, og båndene mellom den nordlige delen av Irland og Glasgow er spesielt sterke.

Det irske flagget har vaiet over Paradise så lenge de fleste kan huske, og irske sanger har også lenge hatt en spesiell plass blant Celtic-tilhengerne. I dag er det "The Fields of Athenry" som har overtatt fra andre gamle irske favoritter som "Boys of the Old Brigade", "The Broad Black Brimmer", "Sean South" og "God Save Ireland".

Like tradisjonelt er det at Celtic-fans synger den irske nasjonalsangen "Amhrán na bhFiann" - eller "Soldatenes sang" på norsk. Nasjonalsangen er opprinnelig skrevet på irsk, og oversatt til engelsk. De fleste Celtic-fans vil nok foretrekke den engelske versjonen. Sangen ble skrevet i 1907 av Peadar Kearney (1883-1942) som var onkel til den senere verdenskjente forfatter og tidligere IRA-soldat Brendan Behan.

"Amhrán na bhFiann" ble først trykket i 1912 i 'Irish News', og ble raskt adoptert av Oglaigh na hEireann (The Irish Volunteers), som på denne tiden hadde begynt å organisere den irske frigjøringsbevegelsen. Sangen ble enda bedre kjent under Påskeopprøret i 1916, og senere i de mange fangeleirene der opprørerne ble fengslet. Men det var ikke før i 1926 at sangen offisielt ble anerkjent som Irlands nasjonalsang – inntil da tilhørte den æren den gamle Fenian Brotherhood sang "God save Ireland" (ikke å forveksle med den britiske "God save the queen"!). Det burde vel ikke være noen tvil om at "fienden" det synges om er engelskmennene - akkurat som skottene i sin nasjonalsang "Flower of Scotland".

I en tid da irske sanger var forbudt på britisk radio, og der valgte representanter for den republikanske bevegelsen var nektet tilgang til media, var "Amhran na bhFiann" spesielt populær blant Celtic-tilhengerne. I internasjonale mesterskap, som OL, VM ol var det alltid ekstra stas når irer tok gull, for da ble selv britene nødt til å høre denne "forbudte" hymne bli spilt. I Glasgow blir alle "live"-konserter på Celtic-puber avsluttet med at bandet spiller "Amhrán na bhFiann" på originalspråket gælisk. I Paradise er tradisjonen at vi kun synger refrenget, som er et samlingsrop til unge menn i Irland og i utlandet til å reise seg og slåss for fedrelandet. Merkelig nok er sangen spesielt populær i Old Firm kamper…

Her følger den populære irske nasjonalsangen i sin opprinnelige gæliske språkdrakt, samt den engelske oversettelsen som benyttes av fansen:

Amhrán na bhFiann

Curfá:
Sinne Fianna Fáil
A tá fé gheall ag Éirinn,
buion dár slua
Thar toinn do ráinig chugainn,
Fé mhóid bheith saor.
Sean tír ár sinsir feasta
Ní fhagfar fé'n tiorán ná fé'n tráil
Anocht a théam sa bhearna bhaoil,
Le gean ar Ghaeil chun báis nó saoil
Le guna screach fé lámhach na bpiléar
Seo libh canaídh Amhrán na bhFiann.

Seo dhibh a cháirde duan Óglaigh,
Cathréimeach briomhar ceolmhar,
Ár dtinte cnámh go buacach táid,
'S an spéir go min réaltogach
Is fonnmhar faobhrach sinn chun gleo
'S go tiúnmhar glé roimh thíocht do'n ló
Fé chiúnas chaomh na hoiche ar seol:
Seo libh canaídh Amhrán na bhFiann.

Curfá

Cois bánta réidhe, ar árdaibh sléibhe,
Ba bhuachach ár sinsir romhainn,
Ag lámhach go tréan fé'n sár-bhrat séin
Tá thuas sa ghaoith go seolta
Ba dhúchas riamh d'ár gcine cháidh
Gan iompáil siar ó imirt áir,
'S ag siúl mar iad i gcoinne námhad
Seo libh, canaídh Amhrán na bhFiann.

Curfá

A bhuíon nách fann d'fhuil Ghaeil is Gall,
Sin breacadh lae na saoirse,
Ta scéimhle 's scanradh i gcroíthe namhad,
Roimh ranna laochra ár dtire.
Ár dtinte is tréith gan spréach anois,
Sin luisne ghlé san spéir anoir,
'S an bíobha i raon na bpiléar agaibh:
Seo libh, canaídh Amhrán na bhFiann.
_________________________________

(og her den engelskspråklige versjonen:)



A Soldier's Song

Refreng:
Soldiers are we
whose lives are pledged to Ireland;
Some have come
from a land beyond the wave.
Sworn to be free,
No more our ancient sire land
Shall shelter the despot or the slave.
Tonight we man the bairnwail
In Erin's cause, come woe or weal
'Mid cannons' roar and rifles peal,
We'll chant a soldier's song.

We'll sing a song, a soldier's song,
With cheering rousing chorus,
As round our blazing fires we throng,
The starry heavens o'er us;
Impatient for the coming fight,
And as we wait the morning's light,
Here in the silence of the night,
We'll chant a soldier's song.

Refreng

In valley green, on towering crag,
Our fathers fought before us,
And conquered 'neath the same old flag
That's proudly floating o'er us.
We're children of a fighting race,
That never yet has known disgrace,
And as we march, the foe to face,
We'll chant a soldier's song.

Refreng

Sons of the Gael! Men of the Pale!
The long watched day is breaking;
The serried ranks of Inisfail
Shall set the Tyrant quaking.
Our camp fires now are burning low;
See in the east a silv'ry glow,
Out yonder waits the Saxon foe,
So chant a soldier's song.