Oppsummert av Harald Harsson

Etter utallige konsertopplevelser med såkalte "rebel-band" (eller republikanske band om du vil) på Celtic-puber i Glasgow, har vi i den indre kjerne av supporterklubben lekt med tanken om å prøve å få ett av disse bandene over til Norge. Etter en viss modningstid, fikk idéen ben å gå på da Mjøndalens store sønn Marius Holmsen flyttet til Glasgow for en periode, og begynte å få nærkontakt med bandene. Det var mye veiing for og imot, fordi det var en ikke ubetydelig risiko både økonomisk og arrangementsmessig – hva om ikke bandet ville slå an i Norge, supporterklubben tape penger og bandet vende misfornøyd tilbake til Glasgow. Mange usikkerhetsmomenter til tross, vi valgte å forsøke. Og nå i ettertid er det heldigvis bare en ting å si: Hvilken suksess det ble!

Det var allerede på sensommeren i fjor at vi tok avgjørelsen, og siden St Patrick’s Day falt på en fredag syntes dette å være den perfekte helgen for en slik anledning. Og når vi først skulle satse, hvorfor ikke gå for det beste, så dermed ble Shebeen kontaktet. Overraskelsen så vel som gleden var stor da de takket ja til vårt tilbud og beskjedne økonomiske ramme. Gutta i Shebeen skal ha all ære for at de stilte opp for oss i nesten ren veldedighet, for hvis de hadde blitt i Glasgow eller Irland denne St Patrick’s Day helgen ville de ha spilt inn minst 50.000 kr – og dette sier det meste om bandets status i Celtic-kretser, og ikke minst om hvilket "scoop" vi gjorde ved å få dem hit!

Nitidig arbeidet med planlegging og forberedelser kulminerte da Shebeen for første gang trådte norsk jord 15 mars, til dette som skulle bli deres første spillejobb utenfor Irland/Storbritannia. Etter en liten bytur i Drammen – som viste seg fra en overraskende god side denne onsdagskvelden – ble gutta innlosjert hos Marius i Mjøndalen, hvor de bodde under hele sitt Norges-opphold.

Torsdag 16 mars var første konsertdag, og det var ingen tvil om at vi som arrangører var langt mer nervøse enn det rutinerte bandet. Vår nye stampub i Oslo, Sláinte, var åsted for Shebeen’s første "live"-opptreden i Norge. Sláinte er en relativt nyåpnet pub, så litt improvisasjon måtte til for å få rigget bandet på plass, men når de først kom i gang, ble det en kveld som svingte i rebel-takt for alle som var møtt frem på den intime puben. Det var nesten som Brazen Head i miniatyr, med allsang og det hele. Og mest fornøyd syntes pubvert Eugene å være, og det må være det beste skussmål for en vert er aldri fornøyd om ikke gjestene er fornøyde. Dermed var Shebeen’s første etappe over, og listen var lagt…

Så var den store dagen kommet, med konsert på Oslos største irske pub O’Malley’s – på selveste St Patrick’s Day (irenes nasjonaldag). Og av alle ting hadde den konservative (!) avisen Aftenposten forhåndsomtale og bilde av Shebeen. Hvor ble det av Dagbladet, Arbeiderbladet og dere andre "frigjorte" aviser som vanligvis er talsorganer for politisk kunst av denne art?! Til konserten på O’Malley’s hadde supporterklubben drevet forhåndssalg av billetter, og det var til stor glede at opptellingen viste over 180 forhåndssolgte billetter! Ikke verst for en supporterklubb med under 300 medlemmer. Det kan nevnes at det kom Celts fra fjern og nær; helt fra Bømlo og Stavanger. Men, de aller mest langveisfarende var Dorthe fra Danmark og Stephen fra England! For mange var engelskmannen (!) Stephen et kjent fjes, for han er nærmest fast inventar på Brazen Head og andre puber der Shebeen spiller. Han ynder å kalle seg Shebeen’s største fan, og hans status som Shebeen nr 1 supporter ble ikke akkurat mindre av at han tok turen til Norge for å se dem. Det var nok også en stor opplevelse for ham, da han fikk bo sammen med sine idoler hjemme hos Marius.

På O’Malley’s var det stappfullt (over 300 gjester) allerede før kl 20, slik at de som ikke hadde hørt på vår anmodning om å forhåndskjøpe billetter, samt å være tidlig ute, dessverre ble stående utenfor på denne store dagen. Denne kvelden hadde Shebeen fått et oppvarmingsband fra Irland, Tailor’s Twist. De er meget dyktige på tradisjonell irsk musikk, men dessverre falt de nå for danskebåtband-fristelsen å dra cover-låter av popsanger, og dermed falt de igjennom på en kveld som denne. Men, de visste i alle fall hvor landet lå, for mot slutten av sin opptreden gjentok sangeren et republikansk kamprop gjennom en hel gitarsolo! Og endelig kunne Shebeen entre scenen – sent men godt. Det var full trøkk fra første akkord, med alle de kjente og kjære sangene fra Celtic-pubene i Glasgow. Med dyktige musikere som Shebeen, blir det også en musikalsk opplevelse å høre disse sangene, selv om de er hørt hundrevis av ganger før. Men ikke minst var musikken fengende også for dem som verken hadde hørt sangene eller bandet tidligere. Shebeen er også i stand til å variere, fra de mest fartsfylte og "rocka" versjonene, til sørgmodige og stemningsfylte ballader, og litt avveksling med fløyte og trommespill i ren "Republican Flute Band" stil. I 3½ time holdt Shebeen det gående, og viste en utrolig utholdenhet. For en del av tilhørerne var det tydeligvis verre, for etter nesten fem timer med Tailor’s Twist og Shebeen, var det bare de aller hardeste som holdt det gående med allsang og dansing foran scenen på Shebeen’s siste sett. Bandet ga alt av seg selv, og kommuniserte mer med publikum enn vi vanligvis er vant til å se dem. Kvelden ble som seg hør og bør avsluttet med den irske nasjonalsangen på originalspråket gælisk.

Neste dag skulle det være St Patrick’s Day parade i Oslo; fra Jernbanetorget, opp Karl Johans gate og ned til Rådhusplassen hvor det skulle være appell av en irsk konsul. Etter en hard St Patrick’s Day feiring var det bare så vidt vi rakk paraden, men vi var der alle mann og nøt det strålende solskinnet bak et sekkepipeorkester opp Karl Johans gate sammen med ca 400 irer og andre irsksinnede. Etter appellen på Rådhusplassen bar det tilbake til Drammen og Mjøndalen med tog. Her skal det sies at Shebeen-gutta viste storform, og underholdt hele toget med sine ablegøyer. Til tross for lange spillejobber, mye drikking og lite søvn, imponerte Shebeen med sin utholdenhet. De var alltid i fin form og godt humør, som togturen fra Oslo til Drammen var beste eksempel på. I motsetning til vanligvis egosentriske musikere og popstjerner, holdt Shebeen en ydmyk linje og viste oppriktig interesse og respekt for de nye omgivelsene de befant seg i. Og til tross for at de viste stor forkjærlighet for edle brune dråper, var de alltid 100% profesjonelle i forhold til spillejobbene og opptrådde aldri "fulle", slik enkelte band har for lei vane å gjøre.

Vel tilbake i Mjøndalen, var det bare å gå rett til verket, og rigge til for turnéens siste konsert – på Mjøndalen Gjæstgiveri. Da Shebeen-turnéen ble annonsert var det mange som stilte spørsmålstegn ved konserten i Mjøndalen, og spurte hvorfor de skulle spille på et "sånt" sted. Til dem er det bare én ting å si: Våkn opp! Norge er mye mer enn bare Oslo, og faktisk er det sånn at det kan være mye triveligere å gå ut på mindre steder enn i litt for urbane og følelseskalde storbyer. Så til dem som ikke kunne klare en dag utenfor Oslo, kan det sies at de gikk glipp av en stor kveld – turnéens høydepunkt!

Før konserten i Mjøndalen var gutta i Shebeen bedt på vorspiel til Mjøndalen-avdelingen av CSCN. Det var Mjøndalens nest største sønn, Arvid Stærkeby, som sto for dét arrangementet, og han var ikke snauere enn at han ga bort hele sin samling av norske landslagstrøyer fra ‘90-tallet til bandmedlemmene. Dette satte de tydeligvis pris på, for de beholdt trøyene på under konserten. Mjøndalen Gjæstgiveri på sin side hadde gjort gode forberedelser med både markedsføring og innleie av lydanlegg. Stikk i strid med vanlig erfaring, virket lydanlegget ved første test av på-knappen, og det var i en klasse for seg hva lyden angikk. Med topp lyd og en herlig miks av en hard kjerne Celts sammen med lokale mjøndølinger, ble dette en helt spesiell konsertopplevelse og et verdig punktum for tre store kvelder med Shebeen. Mens Celt’ene sang og "ojet" i kjent stil, ble det lokale klientellet revet med i den fulle puben (over 300 mennesker også her). Selv om mange av dem verken visste hva Shebeen eller rebell-sanger var, så vet de det nå. En mann på nær 40 sa til meg dagen etter at han syntes musikken var så bra at han bare måtte danse – og det hadde han ikke gjort på 25 år! Mot slutten av konserten brøt Shebeen med en uskreven regel om ikke å slippe tilhørere opp på scenen, men denne gangen var det Shebeen selv som inviterte deler av den "harde" Celtic-kjerne opp på scenen, og lot dem få stå for syngingen på et par sanger. Om akkurat det låt så bra er vel usikkert, men det var det ingen på puben som syntes å bry seg om. Da kveldens siste tone døde ut i 03-tiden, var Shebeen’s Norges-turné ubønnhørlig over, og det ble feiret med et skikkelig nachspiel hjemme hos Marius. På spørsmål om hvorfor Shebeen lot fansen komme opp på scenen, som vi aldri tidligere har sett, var svaret at: "Selv om mange tydelig var beruset, oppførte de seg likevel eksemplarisk, så vi så ikke noe problem i å slippe opp noen glade og engasjerte fans som en del av scene-showet". Så der fikk vi den; en fjær i hatten til alle mann.

Søndag kunne lett vært en dagen-derpå dag, men ikke for Shebeen-gutta som stadig imponerte med sin utholdenhet og gode humør. Noen av dem ville gjerne prøve å stå på ski, så en tur til Aronsløypa ble lagt inn, der de for første gang hadde slalåmski på bena. Et artig syn for oss som er født med ski på bena, men våre skotske venner viste stor iver og mestret etter hvert litt svingteknikk på flaten i bånn av bakken. Skal ikke se bort fra at alpinanlegget på Ben Nevis (Skottlands høyeste fjell) får noen nye gjester neste vinter… Kokken på Gjæstgiveriet, Eivind, hadde denne søndagen invitert Shebeen til sin hytte ved Eikeren (en stor innsjø mindre enn en halvtimes kjøring fra Mjøndalen). Dette var den beste rekreasjon som kan tenkes, i en idyllisk liten hytte i rolige og naturskjønne omgivelser ved Eikerens bredde. Pub-eier Knut Arne og noen venner var også med, og han hadde med medbragt fra baren, slik at ingen trengte være tørste på hytta. Eivind og Knut Arne var også ute og dro garn, og fikk både sik og ørret. Det var helt tydelig at Shebeen-gutta satte pris på hytteturen til denne naturperlen, som ga den totale sjelefred etter dager med høyt tempo og fullt kjør. Og dagen ble fullkommen da radioen ble skrudd på og meldingen om at Celtic hadde vunnet Ligacup-finalen nådde oss.

Mandag morgen var avskjedsstunden kommet, og livet måtte vende tilbake til hverdagen. Etter en slik helg var det særdeles vanskelig å samle tankene om jobben, der alt virket så meningsløst som det så ofte gjør etter at man har vært igjennom begivenheter som dette. Først i ettertid går det opp for en hvor stort arrangementet egentlig var, og hva vi egentlig hadde fått til på disse hektiske dagene. Og med litt tid til ettertanke er det mye man ønsker å beskrive som det ikke går an å sette ord på.

Selv om det var det samme bandet og de samme sangene, ble det tre helt forskjellige konserter – og alle hadde sine særpreg. Fellesnevneren var at alle var knallbra, med allsang og stor stemning á la Brazen Head etc. Av tre fantastiske konserter mente Shebeen selv at konserten i Mjøndalen var den beste. Ikke bare fordi lydanlegget der var best, men også pga den spesielle og herlige atmosfæren det ble mellom de hardbarkede Celts og lokalbefolkningen. Shebeen var i alle fall så fornøyd med oppholdet og opplegget, at de mer enn en gang ytret ønske om å få komme tilbake igjen. Og når både Sláinte og Mjøndalen Gjæstgiveri også var så fornøyde at de gjerne vil gjenta bedriften, skal vi ikke se bort fra at dette kan gjentas.

Målsettingen for supporterklubben med arrangementet var ikke å tjene penger, men at det skulle bli et arrangement som folk i ettertid skulle huske som en stor positiv opplevelse – og at det skulle trekke fulle hus og bli litt liv slik at også bandet skulle kunne reise hjem til Skottland med gode minner fra sitt Norges-opphold. Ikke ett negativt ord har vi hørt, verken om bandet eller arrangementene. At det stort sett sto rebell-sanger på repertoaret syntes heller ikke å bekymre "nøytrale" tilhørere, og det tar vi som et sunnhetstegn. Det eneste negative som har kommet oss for øre, har gått på barbetjeningen på O’Malley’s, som opptrådde arrogant og svært lite service-vennlig, slik at ventetider opptil 20-30min for en øl forekom. Arrangementsmessig var det kun én ting som ikke ble en suksess, nemlig party-bussen vi hadde satt opp fra Oslo til Mjøndalen. Der dukket det opp bare halvparten så mange som vi hadde håpet. Personlig må jeg si at det pinligste som skjedde var da jeg selv ble trukket ut som vinner av hovedpremien i lotteriet vi hadde på O’Malley’s – sånt skal jo bare ikke skje!

Med alle de positive tilbakemeldingene vi har fått, tror jeg at vi i all beskjedenhet kan si at vi har lykkes – og det gjør utrolig godt for oss som la ned så mye arbeid i dette arrangementet. Til slutt vil jeg derfor få rette en spesiell takk til Marius, Asbjørn og Eddie for topp innsats, og til alle billettselgere, og alle dere som var tilstede og gjorde dette til en uforglemmelig helg. Men, kanskje mest av alt fortjener Shebeen ros for sin innsats, og at de valgte å holde sitt løfte om å komme til oss, til tross for mange større og fristende tilbud andre steder. Så på vegne av CSCN; takk til Shebeen ved frontfigur og kraftsanger Alan, den sjenerte men dog så sjenerøse gitaristen Mark, den alltid tankefulle trekkspilleren Timmy, og den unge sjarmøren og trommeslageren Joe.
 

Til dem som ansatte Barnes som Celtic-trener, og trodde han ville lykkes, vil jeg bare spørre: Tror dere på julenissen også – eller på sjøormen i Loch Ness!

Noen hederlig unntak som bekrefter regelen finnes selvfølgelig, som f.eks. finansakrobaten Bjørn R Gjelsten i finansverdenen, Bill Gates i teknologiverdenen og Jock Stein i fotballverdenen. Disse var alle relativt uskolerte, men klarte likevel ved hjelp av en stor dose naturtalent (og selvfølgelig også noe flaks) å oppnå resultater andre bare kan drømme om. Men, det går ikke mange av disse på dusinet – kanskje bare en håndfull i hundreåret.

Så hvor stor er derfor sannsynligheten for at Celtic finner en ny Jock Stein ved å ansette noviser? Den er forsvinnende liten, for vi har antageligvis brukt opp vår porsjon flaks for de nærmeste femti årene (minst!). Derfor bør vi nå heller sørge for at vi har oddsene med oss ved å være mer profesjonelle i utvelgelsen av neste hovedtrener, og ansette en som har den rette bakgrunn og utdannelse, slik at vi ikke lar tilfeldighetene råde over Celtic’s resultater.

Derfor kjære Kenny Dalglish, håper jeg at du har fått med deg at hele tre store trenerkapasiteter nå er ledige på markedet, og disse er ingen ringere enn Leo Beenhakker, Guus Hiddink og Luis van Gaal. Dette er menn for Celtic! Skal vi ha noen som helst sjanse mot rangers trenger vi en trener av deres format. Disse har gått den rette skole, og har massevis av erfaring fra høyeste nivå over lang tid. Vi kan bruke så mange millioner på spillere vi bare orker, men det vil ikke hjelpe om vi får nok en trener som bare er en avdanket gammel spiller uten utdannelse (les: Joe Kinnear, David O’Leary, Martin O'Neill, Mick McCarthy ol).
 
Mot et rangers med en toppkvalifisert trener som Advocaat, vil vi være hjelpeløse om vi ikke får en trener av minst samme format. Herrene Beenhakker, Hiddink og van Gaal er alle nederlendere og kommer fra verdens beste trenerutdanningsinstitusjon. Hvilken som helst av dette trekløveret vil være vår mann. Med en av disse som ny hovedtrener trenger vi sannsynligvis ikke kjøpe flere nye spillere for å ta over tronen fra the Huns. Se bare hva f.eks. Eggen har fått til med et RBK-lag som ikke har én spiller som individuelt ville klart å få en plass i Celtic  –  likevel er det få som ville levnet dagens Celtic en sjanse mot lagmaskinen til RBK.
 
Det jeg mener er at spillerne betyr noe, mens treneren betyr mest! Det burde vel være nok å nevne Jock Stein for å overbevise om at dette postulatet er korrekt  –  ut av en gjeng lokale gutter skapte han verdens beste lag. Med noen få unntak fantes det ingen store stjerner i Lisbon Lions, og det understrekes ved at ingen av dem lyktes i større grad da de prøvde seg utenfor Celtic. De var rett og slett et produkt av treneren! Nå er det på tide med en ny sterk mann i trenerstolen, som kan skape et nytt vinnerlag i Celtic. Og Beenhakker, Hiddink eller van Gaal kan være mannen  –  i utgangspunktet er det det samme hvem av dem det blir, for de er alle det utvilsomt sterkeste kortet blant alle trenere som for tiden er ledig på markedet!

Med kanskje ett hederlig unntak i Manchester United, finnes det ingen andre klubber i Storbritannia som er så profilert som Celtic. Det resulterer da også i en rekke bokutgivelser om klubben, både offisielle (i samarbeid med klubben) og ikke minst de uoffisielle. Det være seg om klubbens historie, statistikk, ledere og enkeltspillere, eller rivaliseringen med rangers. Undertegnede blir av mange betraktet som en "bokorm", og ja, jeg prøver å få med meg det meste som blir utgitt av og omkring Celtic (i tillegg til en del irsk historie). Mye er dessverre dårlig, men fra tid til annen dukker det opp en interessant bok eller to. En av dem som går inn under sistnevnte kategori, er tidligere "General Manager" Jock Brown sin selvbiografi – "Celtic Minded" med undertittelen "510 Days in Paradise". Boken inneholder en del interessante opplysninger og historier som ikke tør være kjent for så mange.

Boken er lettlest og gir et troverdig inntrykk av hva som skjuler seg bak kulissene i en fotballbedrift som Celtic FC i dag er. Brown har som de fleste vet bakgrunn som advokat og journalist, og han mestrer kunsten med å formidle sitt budskap. Han legger ikke skjul på at han ble overrasket da Celtic forespurte ham om stillingen som "General Manager - Football Operations", eller teknisk direktør som vi kaller det på norsk. Likeledes går det frem av boken at han ikke er så lite stolt over det han fikk til i løpet av sine 510 dager på Celtic Park – selv om det skulle vise seg til tider å bli svært så hektisk og turbulent. Det som forundrer meg noe er at Brown så å si ikke tar selvkritikk før i bokens siste kapittel, hvor han legger frem fem-seks punkter hvor han i ettertid mener han burde ha opptrådt annerledes.

Brown’s rolle i  Celtic var å være et bindeledd mellom den daglige driften av fotballdivisjonen og den administrative ledelsen i bedriften. Hovedtrener, sjef for talentspeiderne, reserve- og juniortrenerne samt det medisinske og fysikalske støtteapparatet rapporterte direkte til Jock Brown, som igjen på sin side rapporterte til Celtic’s mektige mann – administrerende direktør Fergus McCann. I ledergruppen til McCann inngikk blant andre økonomidirektør Eric Riley og PR-sjefen Peter McLean. Brown hadde ansvar for bl.a. alle spillernes kontrakter, og han ledet forhandlingene ved kjøp av nye spillere. I tillegg hadde han et budsjettansvar i forbindelse med kjøp og salg, og han var klubbens medietalsmann i alle fotballoperasjonelle spørsmål og hadde ansvaret for tilrettelegging av turneringer, reiser etc. Celtic hadde mao valgt å gå bort fra den tradisjonelle britiske stilen med en såkalt "manager" med totalansvar.

Allerede på sin først dag – eller rettere sagt før Brown offisielt tiltrådte stillingen – ble han sendt av sted til Kypros for å snakke med en kandidat til den ledige jobben som hovedtrener, som nå var den nye tittelen på den gamle "manager"-stillingen. Tommy Burns hadde akkurat fått sparken som manager etter nok en sølvmedalje i den hjemlige ligaen. Det lå i kortene at McCann ville ha en utenlandsk kapasitet som hovedtrener. Mannen Brown besøkte på Kypros kalles i boken kun for "Mr Z". Nå ble det ikke Celtic-jobb for denne mystiske skikkelsen, og det skal vise seg at denne "Mr Z" også dukker opp i slutten av boken – og da som en kandidat som Wim Jansens etterfølger. Mellom linjene kan det leses at denne "Mr Z" er en internasjonal storhet og en hovedtrener Brown meget godt kunne tenke seg å ansette. Wim Jansen – ja, denne for skottene så ganske ukjente nederlender ble til slutt Celtic’s valg som ny hovedtrener. Med seg fikk han den tidligere Celtic-spilleren Murdo MacLeod som sin assistent. Utnevnelsen av MacLeod er forøvrig den beslutning Brown i ettertid karakteriserer som sin største tabbe på de 510 dagene han hadde Celtic Park som arbeidsplass.

Jansen, MacLeod og Brown begynte arbeidet med å forsterke spillerstallen i samarbeid med sjef for talentspeiderne, den tidligere spiller og manager David Hay. Hay hadde fungert som konstituert daglig leder før Celtic ansatte Brown, og rykket nå opp som Brown’s assistent. Brown og Hay kjente hverandre fra før; Brown hadde bl.a. vært Hay’s juridiske rådgiver da han ble sparket som Celtic-manager i 1987. Brown legger heller ikke skjul på at han var svært glad for å få en kapasitet som Hay som sin høyre hånd. Forholdet mellom de to skulle etter hvert vise seg å skrante. Jansen ville ha forsterkninger i hver lagdel og han ville bygge sitt lag på en basis av skotske spillere. Skottene Craig Burley, Darren Jackson og Jonathan Gould ble kjøpt inn. Men, den som sto høyest på lista var en svenske ved navn Larsson… Henrik Larsson spilte under Jansen i Feyenoord, og nederlenderen var klar over svenskens potensiale. Åpningen av sesongen 1997/98 fikk den verst tenkelig start, og Celtic tapte sine to første ligakamper (mot Hibernian og Dunfermline), og hadde nettopp solgt stjernespillerne Paolo di Canio og Jorge Cadete. Spesielt førstnevnte var Jansen svært innstilt på å beholde, og han lot det skinne igjennom at han syntes Brown hadde taklet salget av italieneren på en heller dårlig møte. - Jeg er ikke interessert i å miste mine beste spillere, skal en irritert Jansen ha uttalt.

Jansen og Brown var to totalt forskjellige typer, og Brown legger i boken ikke skjul på at Jansen er en av de vanskeligste menneskene han noen gang har arbeidet med! Jansen, MacLeod og Hay fant raskt tonen og disse tre utgjorde – i følge Brown – en egen "stat i staten", og isolerte seg mer og mer fra de øvrige ansatte på Celtic Park. Spesielt var Brown skuffet over Hay og MacLeod. Like etter at Hay ble utnevnt til Brown’s assistent ba han om et lønnspålegg og en utvidelse av sin allerede eksisterende bonusordning. Dette kravet kunne ikke Celtic imøtegå og Hay tok dette svært personlig. Hvorvidt han var skuffet over ikke selv å få jobben som daglig leder vites ikke, men Brown var klar over vanskelighetene det ofte kan være å ha personalansvar over en person som i sin tid søkte på samme stilling – og spesielt da den nye sjefen er rekruttert eksternt... I utgangspunktet skulle Brown og Hay dele kontor, men etter hvert tok Hay med seg sine saker og jobbet sammen med Jansen og MacLeod i deres kontorlandskap. Ofte var Hay ikke innom sitt kontor i løpet av en hel arbeidsdag, og kom først innom like før han skulle gå hjem for å sjekke sine e-brev og annen post. For Brown ble dette mer og mer uholdbart, og i boken går det frem at det ikke kun var et spørsmål om lønn. Enden på visa var at Hay’s kontrakt ble sagt opp og han forlot sin stilling i slutten av oktober 1997. Også MacLeod og Brown hadde sine uenigheter om lønnsbetingelser, og spesielt førstnevntes uttalelse om at:  - Jeg ville gjort en langt bedre jobb hvis jeg hadde fått bedre betalt, irriterte Brown kraftig. I boken legger ikke Brown skjul på at han mener MacLeod hadde en veldig dårlig innflytelse på Hay, og tillegger MacLeod en stor del av skylden for at det i utgangspunktet gode samarbeidet med Hay til slutt sprakk.

Utover høsten hadde Jansen og MacLeod fått fart på Celtic-skuta, og klubben klatret stadig nærmere toppen av ligaen. Likevel var tiden inne til forsterkninger av laget. Dansken Marc Rieper og skotten Paul Lambert ble kjøpt inn. Kjøpet av sistnevnte foregikk ikke uten dramatikk, og Lambert skrev i sin selvbiografi at Brown ikke likte ham som spiller. De to har i ettertid skværet opp. Noe av det siste Hay gjorde før han forlot Celtic Park var å anbefale Rosenborgs Harald Martin Brattbakk som ny spiss for Celtic. Nordmannen med nesten ett mål i snitt pr kamp skulle bli den siste brikken i Jansens nye mesterlag. Celtic har en regel om at aktuelle spillere skulle ses "live" minst seks ganger før et eventuelt innkjøp. Hay og Brown hadde sett Brattbakk ved flere anledninger, og nå var turen kommet til Jansen. Han mente at han hadde fått et godt nok inntrykk av Brattbakk på video, og nektet å bli med Brown til Trondheim for å se Brattbakk i en Mesterliga-kamp. Jansen dro heller til Manchester for å se Manchester United mot PSV Eindhoven – som PSV’s gjest!

Kun A-laget interesserte Jansen. Han skulle fungere som hovedtrener, og meningen var at han skulle lede trenerstaben og involvere seg både i reserve- og juniorlaget. Nederlenderen ga mer eller mindre blaffen i alt annet enn sine spillere, og det hjalp ikke med flere irettesettelser fra Brown. Ansatte i trenerstaben, som Eric Black (reservelagstrener) og Willie McStay (juniortrener), var meget frustrerte over Jansens lederstil og arroganse (for å bruke Brown’s uttrykk). De hadde forventet seg – og delvis blitt lovet – en internasjonal trenerkapasitet som skulle følge opp trenerstaben og holde et øye med både reservene og juniorene. Et annet eksempel på forskjellene mellom Brown og Jansen utspilte seg da tiden var moden for å se på forsterkninger foran 1998/99-sesongen. Brown ga Jansen instruks om å sette opp en skriftlig begrunnet liste over spillere Celtic burde forsøke å kjøpe etter sesongslutt. Dette for at Brown skulle ha noe å legge frem for klubbens styre. Jansen svarte: - Jeg er ikke interessert. Det er ikke slik jeg arbeider. Gi meg heller en sum vi kan bruke på nye spillere. Dette var vanskelig å svelge for systematikeren Brown, og nok et eksempel på nederlenderens motvilje til å arbeide etter klubbens regler. Det faktum at Jansen i mars lekket til pressen om at han vurderte å gå av etter sesongslutt, uten at Brown eller noen andre i Celtic visste om det, gjorde ikke forholdet mellom Brown og Jansen noe lettere.

Sesongen 1997/98 skred frem, og som alle vet kunne kaptein Tom Boyd løfte "bøtta", og Celtic var blitt seriemester og hadde brutt rangers’ niårige seiersrekke. Utad var Jansen og MacLeod genierklært av supporterne, og Brown trekker heller aldri i tvil nederlenderens evner som trener. Likevel sitter jeg med en følelse av at svært få på Celtic Park – dog med unntak av de fleste spillerne – ikke akkurat var lei seg da Jansen kun dager etter ligatriumfen gjorde alvor av sin trussel og trakk seg som hovedtrener etter kun én sesong. Han hadde en klausul i kontrakten om at han kunne forlate Celtic etter sin første sesong selv om kontrakten var av treårig varighet. Sammen med Jansen valgte også assistenttrener MacLeod å trekke seg tilbake.

Egil "Drillo" Olsen ble raskt Brown’s mål som ny hovedtrener. Den kontroversielle nordmannen som i britiske medier tidligere har blitt beskrevet som en gal professor; hadde oppnådd svært gode resultater med det norske landslaget. Brown hadde flere møter med Drillo, og han var så sikker på at nordmannen skulle bli den neste treneren på Celtic Park at han lente seg tilbake og kun ventet på at fotball-VM i Frankrike skulle bli overstått, og Drillo var ledig på markedet. På dette tidspunktet hadde Celtic ingen andre reelle kandidater! Dette ved siden av beslutningen om å ansette MacLeod anser Brown som sin største tabbe på Celtic Park. Drillo valgte som kjent å takke nei til Celtic (pga den lange karantenetiden hans hund ville få i Skottland…!), og Brown måtte begynne forfra igjen. Laget var allerede i full gang med forberedelsene til 1998/99-sesongen under ledelse av Eric Black, og det hastet med å få en ny hovedtrener og forsterke spillerstallen.

Gerard Houillier var aldri noen kandidat ifølge Brown, selv om media hevdet dette. Franskmannen ble som kjent manager i Liverpool. Kun en snau måned før ligastart ble slovaken Jozef Venglos annonsert som ny hovedtrener – stikk i strid med medias uendelige liste av "sikre" kandidater. Brown hadde hatt flere møter med Venglos, og medgir at han ga et svært godt førsteinntrykk. Mot slutten av boken roser Brown Venglos for sin profesjonalitet og sitt joviale vesen. En rakere motsetning til den innesluttede Jansen finnes knapt, skriver Brown. Venglos var på plass, og Celtic skulle ut i kvalifisering for Mesterligaen. Ny turbulens rundt spillernes krav til høyere bonuser. En samlet bonus på £280.000 for å sikre avansement mot Kroatia Zagreb ble kontant avslått av spillerne. Brown legger ikke fingrene imellom når han beskriver spillernes grådighetskultur, men roser samtidig kaptein Tom Boyd’s opptreden i konflikten. Enden på visa ble at McCann gav £50.000 av tilbudet til veldedige formål, og da skjønte spillerne litt av alvoret og godtok til syvende og sist tilbudet på £230.000. Ironisk nok greide ikke Celtic å slå ut de kroatiske mesterne…

Brown’s tid som teknisk direktør på Celtic Park var turbulent. Mange av supporterne var i utgangspunktet veldig kritisk til ham pga hans fortid – og han ble fra dag én stemplet som "Hun" (rangers-tilhenger). Selv sier Brown at hans hjerte alltid har stått Celtic nær, men innrømmer at Hamilton Academical (!) var hans favorittlag som gutt. Mange mente at Brown (som kom fra et borgerlig hjem) var arrogant, hensynsløs og ikke hadde den rette bakgrunnen for å jobbe i Celtic. I begynnelsen av november 1998 var Brown’s dager talte på Celtic Park, og det klassiske spørsmålet: "Did he jump or was he pushed", ble nok en gang stilt. Sannheten ligger nok et sted midt i mellom. Pga sommelet med å skaffe en etterfølger til Jansen samt mangel på forsterkninger av laget, ble Brown av fansen gjort til syndebukk for den dårlige åpningen på 1998/99-sesongen. Presset mot Brown fra fansen og mediene ble utover høsten 1998 formidabelt, og det var i samråd med McCann at Brown valgte å avslutte sin turbulente tid som Celtic’s første tekniske direktør – etter 510 dager.
 

Av Roy Ellingsen (Liverpool John Moores University)

Jeg sitter på datarommet på universitetet og titter nervøst på klokken. Den er 18:30 engelsk tid. På dataskjermen foran meg har jeg siste nytt fra 16 mai-kampen i Bergen. Det er første gang i mitt 23-årige liv at jeg ikke er tilstede på Brann Stadion på 16 mai.

Ti minutter senere reiser jeg meg fra stolen og logger meg av PC’en. Fortsatt ingen mål på Staddaen. Jeg løper nervøst bortover Rodney Street og klarer til slutt å få vinket til meg en taxi. Jeg setter meg inn og sier til sjåføren: "Anfield, please!" Drosjesjåførens blikk i bakspeilet sier: "Not again!", men han setter fart oppover Everton Valley i retning av fotballkatedralen. Rutinert etter ti kamper på Anfield denne sesongen, lar jeg drosjen sette meg av i en sidegate før jeg manøvrerer meg bortover mot stadion.

Gatene er fulle av feststemte mennesker. Enten de er kledd i hvitt og grønt eller rødt, er de alle feststemte og gode venner. Mange er ikledd begge lags farger. Selv har jeg på meg Brann-drakt og et Liverpool – Celtic vennskapsskjerf. Jeg tar meg ikke tid til å suge inn karnevalsstemningen utenfor. Klokken har blitt 19:05, og det er tid for avspark i forkampen mellom Liverpool-legender og Celtic-legender.

For min egen del var det stort å få se Phil Neal, Bruce Grobbelaar og Steve McMahon i aksjon for de røde, og Peter Latchford og brødrene McStay spille for Celtic. Men i en kamp mellom disse to lagene er og blir Kenny Dalglish den store attraksjonen! King Kenny spilte for Celtic i første og for Liverpool i andre omgang. Vendingen og blikket er der fortsatt. Steve McMahon fikk forøvrig oppfylt sin livsambisjon (!) idet han ikledde seg stripene i andre omgang. Kveldens hovedperson Ronnie Moran hadde sin fulle hyre på sidelinjen etterhvert som old-boys-spillerne på banen ble trøtte. Moran var nemlig lagleder for begge lagene!

Selv hadde jeg billett midt på The Kop. Rundt meg hadde jeg mange kjente ansikter fra tidligere i sesongen, men det var også mange Celtic-fans rundt meg. På motsatt side var det proppfullt! Celtic hadde solgt ut hele sin andel på 12.000 billetter. Da hovedkampen nærmet seg, tok jeg meg selv flere ganger i å stå å studere Celtic-fansen på motsatt side. Det var som om hele folkemassen gynget i takt. "Hail Hail" satt som et skudd selv om den som regel ble noe kort. For en som ikke enda har hatt min pilegrimsferd til Paradise, var dette nærmest en religiøs opplevelse!

Klokken 20:00 kommer lagene på banen med Ronnie Moran i spissen. En kort seremoni avsluttes med at Gerry Marsden er forsanger på "You’ll Never Walk Alone". Gerry kom ens ærend fra Montreal til ære for Ronnie Moran, og det ville neppe blitt det samme uten hans tilstedeværelse. Jeg tror det gikk kaldt nedover ryggen på flere enn meg selv når 40.000 fotballfans (ikke turister fra Dokka, Järvenpää eller Hong Kong!) tok i under det lave taket på Anfield.

Dette var en festaften for Liverpool’s og Celtic’s tilhengere, og ingen lot seg irritere eller affisere av resultatet. Mest oppsiktsvekkende var det at Celtic for anledningen var styrket av Blackburn-duoen Christian Dailly og Jason McAteer. Celtic’s skadesituasjon og begges ønske om en dag å spille for Celtic, sies å være årsaken. Liverpool stilte i neste års hjemmedrakter med nummer 1-11 på ryggen. Celtic stilte i sine vanlige stripete drakter med sine faste trøyenumre og navn på ryggen. De innlånte hadde navn, men ikke nummer på ryggen.

Mot slutten av kampen, ble det mindre og mindre fotball og mer og mer en supporter-happening. Ti minutter før slutt, satte The Kop i gang og sang taktfast "CEL-TIC!" Celtic-supporterne på motsatt side svarte med "LI-VER-POOL!" I mange minutter fortsatte dette med CEL-TIC – LI-VER-POOL, CEL-TIC – LI-VER-POOL frem og tilbake over gressmatten.

Med bare få minutter igjen å spille, ble skjerfene nok en gang hevet over hodene og YNWA ble sunget igjen (og igjen og igjen). Begge lag tok imot hyllest fra alle fire sider av banen da siste fløytestøt lød. Etter at Ronnie Moran hadde fått sin hyllest, og alle 40.000 fremmøtte var hese, var det tid for å begi seg nedover mot Liverpool sentrum for å fortsette festen.

I gatene utenfor Anfield er forbrødringen mellom de to lags supportere total. Rundt meg ser jeg mange fans bytte drakter og skjerf med hverandre. Midt i all galskapen, piper det i lommen min. Tekstmelding fra faderen: "Brann – Moss 2-0. Helstad 83, Karadas 87. Vi leder serien!" Et glimrende punktum for en super fotballopplevelse!

For Ronnie Moran var dette en perfekt avslutning på karrieren til en mann som ga 49 år av sitt liv til Liverpool Football Club. At Celtic fortsetter å bli invitert til slike kamper år etter år, er en stor fjær i hatten for klubben og dens supportere. Når Celtic, med sin tradisjon og kultur, kommer til kanskje den irskeste av alle byer (noen mener til og med at Liverpool er irskere enn selveste Dublin), er det nødt til å bli suksess!

Celts er alltid velkomne i Liverpool, uansett hvem man spiller mot. Mange jeg har snakket med etter kampen, har tatt til orde for en årlig avslutningskamp mellom CFC og LFC, annethvert år i Liverpool og annethvert år i Glasgow.

– Det ville ikke være meg i mot!
 
 

Sagt om kampen:
– "Jeg var meget fornøyd med å score to mål i kampen mot Celtic, men jeg vil også huske kampen for den utrolige støtten Celtic hadde. Jeg tror alle var imponert. Det å se så mange Celtic-supportere på Anfield i går kveld etter det som må ha vært en generelt skuffende sesong for dem, var imponerende. Jeg kan virkelig forestille meg hvordan det må være å spille foran 60.000 slike gale mennesker i hver hjemmekamp! Utrolig!"
Erik Meijer, Liverpool-spiller

– "Det var virkelig synd at jeg ikke kunne spille mot Celtic, for det var litt av en festaften på Anfield. Jeg tror at Ronnie Moran likte det like mye som laget gjorde."
Sander Westerveld, Liverpool-spiller

– "Jeg må bare få takke Celtic-fansen for en utrolig kveld. Jeg hadde med min 12-årige sønn på kampen, og kunne ikke annet enn å fortelle ham at da jeg var på hans alder, da hadde også Liverpool tilhengere som det Celtic har. Men, det var dessverre før middelklassen kom og tok over setene på Anfield!"
Gary, Liverpool-tilhenger

– "Jeg har hatt sesongbillett på Anfield i over 20 år, og har aldri sett så bra bortesupportere. Gratulerer Celtic! Og unnskyld fra 99,9% av oss Liverpool-fans for han ene som sto i rangers-drakt."
Mike Adams, Liverpool-tilhenger

– "I mine 16 år som sesongbillettinnehaver har jeg aldri opplevd så positiv og bra atmosfære blant bortefansen. De 12.000 tilreisende Celts viste meg og ikke minst alle såkalte Liverpool-tilhengere hvordan man skal støtte sitt lag. Havet av grønt og hvitt sammen med intens synging var intet mindre enn overveldende!"
Mike Eccles, Liverpool-tilhenger

– "I motsetning til alle opptøyene vi så i UEFA-cupfinalen i København, viste våre tilhengere og Liverpool-tilhengerne hvordan fotballsupportere kan skape en fest i sammen!"
Matt McGlone, Celtic-tilhenger og ‘Celtic View’ spaltist