NFP nr 3 - juni, sesongen 2000/01
Totalt nr 31
/ Årgang 9
Bobby
Murdoch
«17 august 1944
†15 mai 2001
– en
Celtic-legende er gått bort
Av Harald
Harsson
Spilleren
Murdoch
Bobby Murdoch vokste opp i
Bothwell, Lanarkshire (i utkanten av Glasgow). Han skrev under for Celtic
allerede i 1959, og fikk sin debut en uke før sin 18-årsdag i 1962. Dette var en
tung epoke for Celtic, men med Murdoch kom en ny generasjon spillere. Og da Jock
Stein tok over som manager i 1965, gikk Celtic inn i sitt mest gyldne tiår –
anført av midtbanemotoren Bobby Murdoch. Høydepunktet i Murdoch’s karriere (og
også i Celtic’s historie...!) kom da Celtic i 1967 ikke bare ble første britiske
klubb til å vinne Europacupen for serievinnere (i dag Mesterligaen), men også
første ikke-latinske klubb til å klare denne bragden (inntil da hadde kun lag
fra Spania, Italia og Portugal vunnet). Murdoch var en del av en kameratgjeng
som alle hadde vokst opp innen en radius av 3-4 mil fra Celtic Park, og i mot
alle odds slo de storfavorittene Inter Milan 2-1 i finalen i Lisboa. Murdoch
scoret ikke, men var likevel involvert i begge scoringene og var totalt sett
kampens dominerende spiller. Murdoch var også toneangivende da Celtic spilte seg
frem til en ny Serievinnercupfinale i 1970, men denne gang var det Celtic som
ikke maktet favorittstempelet, og tapte 1-2 for Feyenoord. Hjemme i Skottland
var Murdoch med på å vinne ligaen 8 ganger, SFA cupen 4 ganger og ligacupen 5
ganger. I 1968/69 ble han også kåret til ”Årets spiller”. Høsten 1973 gjorde
personlige motsetninger til at han forlot Celtic, og havnet i engelske
Middlesbrough. Celtic-manager Jock Stein uttalte likevel etterpå at Murdoch var
den største fotballbegavelsen han noen gang hadde æren av å jobbe med – og de
ordene fra Stein sier ikke så rent lite! Murdoch hjalp Middlesbrough tilbake til
toppdivisjonen, og ble siden både trener og manager i klubben. Som manager hadde
han ingen videre suksess, men som spiller blir han fortsatt husket av
Boro-fansen som en av de største. Utrolig nok fikk Murdoch bare 12 landskamper
for Skottland, men det var ikke hans skyld...! Det var dessverre politisk
betinget, for i et sekterisk betent Skottland, var det ikke like populært i alle
kretser at spillere fra ”irske” Celtic spilte på landslaget. Celtic-spillere på
landslaget ble da også pepet ut av Rangers-supportere. Forholdene har heldigvis
bedret seg betraktelig i våre dager, men altså for sent til at Murdoch kunne få
bryne seg skikkelig på landslagsnivå. For Celtic spilte Murdoch totalt 484
kamper og scoret 105 mål. Og innsatsen var av en slik overbevisende art at hans
navn alltid er med når ”Tidenes Celtic-lag” skal kåres. Murdoch er en legende i
ordets rette forstand.
Livet går sin gang, og
selv ikke Lisbon Lions kan fysisk leve evig. Med unntak av Jimmy Johnstone, som
var én måned yngre, var Murdoch yngstemann blant the Lisbon Lions. Derfor kom
det som et sjokk at han skulle bli den første som skulle falle fra – og 56 år er
heller ingen alder. Murdoch var en Celt tvers igjennom, så det betydde enormt
mye for ham å få spille for Celtic. Det var lett å se, for han var et skikkelig
følelsesmenneske. Om Celtic hadde vunnet, gråt han av glede, og om Celtic hadde
tapt, så gråt han av skuffelse. I tv-opptakene etter at E-cuptriumfen i 1967 var
sikret, vil man legge merke til hvordan gledestårene rant i strie strømmer
nedover kinnene på Murdoch. Ingen var mer glad eller stolt enn han! Selv om
Murdoch er en av Celtic-historiens største helter, ble han ikke rik av penger
for sin innsats, for hans karriere var i en tid da fotballspillere ikke tjente
stort mer enn industriarbeidere. Da han la støvlene på hylla, hadde han ikke noe
å falle tilbake på. Etter å ha gitt opp som trener og manager, forsøkte han
senere å drive et vertshus, men det var et prosjekt som satte ham i bunnløs
gjeld. Et til tider for stort alkoholkonsum samt overvektsproblemer gjorde at
helsen ikke var så god lenger, og etter å ha fått slag sovnet han stille inn, kl
05 om morgenen tirsdag 15 mai, med familien ved sin side.
Det er underlig å tenke på
at bare en måned før han døde, så hadde han sagt ja til å besøke
supporterklubben vår, og være vår æresgjest ved årets Supportercup. Skjebnen
ville det altså annerledes, og dermed mistet mange av våre medlemmer muligheten
til å få møte denne Celtic-legenden og fotballens ”gentleman”. Undertegnede har
imidlertid vært så heldig å få møte Murdoch ved et par tidligere anledninger, og
du finner knapt en mer jordnær og sympatisk person enn ham – i sterk kontrast
til de alt for mange primadonnaene som finnes i dagens fotball, til tross for at
de ikke en gang rekker Murdoch til knærne når det gjelder heltestatus. Jeg
husker spesielt godt da jeg som Glasgow-student var på Baird’s Bar før jeg
skulle på en tilstelning i anledning 25-årsjubiléet for Lisbon Lions. Da traff
jeg Murdoch, og havnet i prat med ham. Han hadde E-cup vinnermedaljen med seg,
og lot meg få holde den i hånden! Du verden så stolt jeg var da. Etterpå skulle
Murdoch dra sammen med Bertie Auld og Willie O’Neill, men da de fikk høre at jeg
og en kamerat skulle samme vei, ble vi tilbudt å sitte på med dem. Jeg følte meg
forlegen, og avslo høflig, fordi bilen så liten ut i forhold til min
kroppslengde, samtidig som jeg ikke turde være til bry for disse eminente
herrer. Men, de insisterte på at min kamerat og jeg skulle sitte på med dem. Så
der satt jeg da, i en liten og trang bil sammen med tre E-cup vinnere...! Jeg
måtte klype meg i armen for å være sikker på at jeg ikke lå og drømte hjemme på
studenthybelen. Men, det var sant – og det sier det meste om Murdoch’s (og hans
Celtic-kollegers) personlighet. Hvor ellers i verden ville du som en vilt
fremmed bli tilbudt skyss av tre E-cup vinnere...?!! Suksessen gikk aldri til
hodet på Murdoch, og han så alltid på seg selv som en Celtic-supporter på linje
med alle oss andre – forskjellen var bare at han var ute på banen, mens vi var
på tribunen. Murdoch er en av de fineste representanter fotballen noen gang har
hatt. Nå er han dessverre gått fra oss, men blant Celts vil hans minne leve for
evig. You’ll never walk alone, Bobby!
”The
Treble”!
Trippelvinnere! Celtic ble
trippelvinnere. Hvilken eventyrlig sesong Celtic har hatt! Og hvem ville vel
trodd noe slikt for ett år siden! Ikke jeg – og ingen andre heller med vettet i
behold... Selv må jeg innrømme at jeg var en av tvilerne til O’Neill. Hans
personlige egenskaper har jeg dog aldri betvilt, og jeg støttet ansettelsen av
ham fullt ut, men jeg var usikker på om hans faglige kompetanse var god nok til
å kunne ta opp kampen med rangers og Advocaat de nærmeste årene. Som jeg sa for
ett år siden, så ville vårt eneste håp være at rangers skulle møte litt motgang
i starten, mens O’Neill’s lag kunne få flyt og nødvendig selvtillit. For det er
ingen tvil om at lagmoralen og samholdet i rangers er langt dårligere enn i
Celtic, så de ville takle motgang langt dårligere enn vi har gjort de siste
årene. Derfor var 6-2 seieren sist høst nøkkelen til vår suksess og rangers’
nedtur. Etter den kampen begynte det virkelig å murre i rangers-leiren, og de
gikk på flere overraskende poengtap. Advocaat er rake motsetningen til O’Neill,
for hans største styrke er det fotballfaglige (som vi bl.a. så da rangers med
overbevisende taktisk kløkt slo Parma ut av Mesterligaen forrige sesong), mens
hans svake side er de personlige egenskapene. Advocaat er ingen god manager i
motgang! Nest etter 6-2 seieren, vil jeg si at de viktigste kampene var tapene
mot rangers og Bordeaux... Ja, jeg mener det. For tapet mot rangers kom på et
tidspunkt da vi begynte å tro at vi var uslåelige, og det er farlig i fotball,
for når man da først møter motgang, kan trenden være vond og snu. Stortapet mot
rangers var derfor et effektivt spark i rumpa om at skjerping trengs. Tapet for
Bordeaux var også et ”gunstig” tap, fordi spillerstallen var for tynn til at vi
ville ha klart å henge med både i Europa og i de hjemlige turneringer. Dette kom
også tydelig til syne da vi alltid tapte poeng i ligaen etter å ha spilt ute i
Europa. Neste sesong vil vi forhåpentligvis stå bedre rustet, med
forsterkningene vi fikk utover sesongen, og med nye forsterkninger vi håper å få
i sommer. Foreløpig har ingen nye ansikter vist seg på Celtic Park, men det er
nok ingen grunn til panikk, for O’Neill synes å ha full kontroll på det han
gjør, og vil heller vente til han får den ”rette” spilleren enn å kjøpe for
kjøpets skyld (slik det kan se ut som rangers alltid gjør, og hvor det går lang
tid og mye penger mellom hvert suksesskjøp...). Det skal bli veldig spennende å
følge Celtic neste sesong, og se om O’Neill er i stand til å følge opp
suksessen. I tillegg til å forsvare ligatittelen, er mitt største håp at vi
klarer å kvalifisere oss for Mesterligaen og kan gjøre en god figur der, slik at
Celtic kan få tilbake noe av den respekten klubben
fortjener.
I en sensasjonell sesong,
har Henrik Larsson vært en av de mest sensasjonelle spillerne. Med sine 35
ligamål ble han toppscorer i Europa (vinner av ”Golden Boot”), og totalt for
hele sesongen scoret han 53 mål! Med en slik etterkrigsrekord i antall mål, har
Henke paradoksalt nok vært mindre synlig spillemessig denne sesongen enn før. I
tidligere sesonger har Henke vært ”playmakeren”, i tillegg til å score mange
mål. I O’Neill’s Celtic-lag har det vært så mange gode spillere og
tilretteleggere, at Henke kun har trengt å konsentrere seg om å være måltyv – og
det har gitt usedvanlig mange mål! Henke har det ikke bare i bena, men også i
hodet, i dobbel forstand. Henke er ingen lykkejeger, som løper etter de klubbene
som betaler mest. Han har forstått at Celtic er klubben der kjemien passer best
for ham, og der han for alltid vil være ”kongen”. Om andre klubber kan betale
mer, så vil han med liten sannsynlighet kunne bli mer lykkelig i en annen klubb.
Det har Henke forstått, og tatt konsekvensen av, for nå har han forlenget sin
kontrakt ytterligere, og vil være i Paradise i (minst) tre år til. Henkes
intelligens synes også på fotballbanen, der han er i besittelse av de to
viktigste egenskapene en fotballspiller kan ha: Nemlig evnen til å finne de
enkleste løsningene, og evnen til å gjøre sine medspillere gode. Det å finne den
enkleste løsningen er en universell egenskap. Enten man er ingeniør eller bonde,
fotballspiller eller håndballspiller, så er alltid den enkleste løsningen den
beste! Så enkelt er det... Men, det er bare ikke alle forunt å kunne se de
enkleste løsningene. Der andre spillere prøver på de merkeligste og mest umulige
løsninger (som bare sjelden lykkes, men da ser det til gjengjeld fint ut...), så
gjør Henke det enklest mulig, og bare legger ballen enkelt og greit i mål,
utenfor keepers rekkevidde. Uten alt for mye fiksfakserier. Kun når ingen andre
løsninger finnes, prøver han på det spektakulære, og med sitt generelle
balltalent lykkes han rett så ofte med det også! Men, om Henke ser spillere
bedre plassert, er han ikke sen med å spille fra seg ballen. Og med sin
uselviskhet og gode overblikk, er han dyktig i å gjøre sine medspillere bedre.
En egenskap som spesielt Nils Arne Eggen har dyrket frem i Rosenborg, og som har
gitt dem mange fine kvelder i Mesterligaen... Henke er det beste eksempel til å
ta livet av postulatet om at ”gode spisser må være egoister”! De som ikke vil
anerkjenne Henke, fordi han spiller i en såkalt lavstatus liga vet ikke hva de
snakker om, for hva med alle stjernespillerne som har vært hentet inn av rangers
(bl.a. toppscorere fra Nederland, Frankrike, Danmark m.fl., samt både EM- og
VM-toppscorere!) og aldri har vært i nærheten av det antall scoringer Henke har
prestert! Skotsk liga er ikke så dårlig, men Henke er en unik spiller som
har klart å bli en udødelig Celtic-helt i løpet av sine fire år i Paradise.
Kongen er død, leve Henke!
De siste månedene har også
supporterklubben vår opplevd mange suksesser, og har gått fra høydepunkt til
høydepunkt. Men, våre suksesser har vært mer på det sosiale enn sportslige plan.
I Supportercup-helgen hadde vi besøk av Celtic-legenden Ronnie Simpson, samt
dagens ”Lisbon Lions administrator” Patrick Rolink. Et besøk de begge i ettertid
har uttrykt stor tilfredshet med. I selve Supportercupen gjorde våre to lag en
god figur, selv om vi ikke kom lenger enn til kvartfinalen, men nok en gang
hadde vi oppmøterekord, så det var ingen tvil om hvilken klubb som hadde flest
og mest livlige supportere på Voldsløkka! To uker senere var Shebeen på besøk,
og spilte fire konserter på vår Celtic-pub i Oslo, Sláinte. I skrivende stund er
et U-16 lag fra Celtic South på et trenings- og kulturutvekslingsopphold her i
Norge (mer om dette i neste NFP), og i juli arrangerer supporterklubben tur til
Celtic-festivalen i Athenry. Om vi ikke er den største supporterklubben i
landet, er vi nok den mest aktive. Men det koster å være såpass aktiv med et
relativt lite mannskap som vi har, for hvis du f.eks. lurer på hvorfor dette NFP
er så forsinket, så er det fordi forberedelsene og gjennomføringen av de nevnte
aktiviteter har tatt nesten all tid. Skulle noen derfor føle seg kallet, er de
hjertelig velkomne til å melde seg til tjeneste... Imens får NFP-staben jobbe
videre etter mottoet: Bedre sent enn aldri.
Ha en fortsatt
trippel-fortreffelig sommer, og vel møtt igjen neste
sesong.
Hail Hail
Det
ble advart mot det i forrige NFP, at Neil Lennon ville måtte regne med ”pepper”
fra de lojalistiske n-irske supporterne etter at han ble Celtic-spiller. Og av
alle ting skulle hans første kamp for ’Nord-Irland’ etter at han ble en Celt,
være mot Norge. Spådommene holdt (dessverre!) stikk, men at reaksjonen fra den
lojalistiske fansen skulle bli så aggressiv, og til og med inneholde alvorlige
dødstrusler mot stakkars Lennon, var mer enn mange hadde
fryktet.
Etter at den irske
republikken frigjorde seg fra britisk okkupasjon i 1922, tviholdt britene på de
seks nordøstlige grevskapene, der andelen av britiske etterkommere og lojalister
var størst. Irene/republikanerne nektet å anerkjenne at britene hadde rett på
noe land i Irland, og ser derfor på ”Nord-Irland” som en del av Irland – som
fortsatt er under britisk okkupasjon. De britiskvennlige/lojalistene tviholder
på ”Nord-Irland” som en del av Storbritannia. Så imot irenes vilje, fikk
”Nord-Irland” et eget landslag – på lik linje med de andre provinsene i
Storbritannia (dvs England, Skottland og Wales).
Republikanske spillere i
det nordlige Irland har imidlertid mulighet til å velge om de vil representere
republikken eller ”Nord-Irland”. Og på dette området har det vært en del
gnisninger mellom det irske republikanske fotballforbundet (FAI) og det n-irske
fotballforbundet (IFA), fordi sistnevnte beskylder republikken for å lokke til
seg alle de beste spillerne. Denne beskyldningen er egentlig grunnløs, for man
burde heller ha spurt hvilke republikanske spillere som ønsker å representere
”Nord-Irland” når man vet hvilke forhold som der råder. Det har seg nemlig slik
at hjemmebanen til ”Nord-Irland” er Windsor Park, som også er hjemmebanen til
Linfield, og Linfield fra Øst-Belfast er den verste sekteriske klubb som tenkes
kan – enda verre enn rangers! Linfield er broderklubben til rangers, og alle
Linfield-supportere er rangers-supportere, og omvendt. Det var
Linfield-supporterne som i sin tid angrep og lemlestet Belfast Celtic’s
spillere, slik at Belfast Celtic ledelsen ikke så noen annen utvei enn å legge
ned klubben på slutten av 1940-tallet (Belfast Celtic var republikanernes klubb,
og broderklubben til Glasgow Celtic). Om en republikaner skulle havne blant
Linfield-fansen (en hypotetisk tanke, selvfølgelig), vil han neppe komme levende
fra det. Og videre kan det nevnes at den offisielle n-irske supporterklubben har
sine kontorer midt blant lojalistpubene i Shankill Road, den farligste gaten for
republikanere å bevege seg i! Og siden republikanerne nekter å anerkjenne noe
”Nord-Irland”, støtter de heller den irske republikkens landslag. Derfor er det
stort sett bare lojalister som går på ”N-Irlands” kamper.
Når man kjenner denne
bakgrunnen, er det ikke vanskelig å forstå at forbundet i den irske republikken
ikke akkurat trenger de største overtalelseskunster for å få republikanske
fotballtalenter sørover. For hvem vil vel representere en okkupasjonsmakt, der
hjemmesupporterne er så aggressive mot ens eget folk at man ikke en gang tør å
be venner eller familie om å komme og se på kampene man
spiller...!
Neil Lennon er en
republikaner (katolikk) som kommer fra Lurgan, et sterkt republikansk område
sydvest for Belfast. Siden Lennon er republikaner kan man derfor undre seg
hvorfor han ikke gjorde som majoriteten av sine ”landsmenn”, og søkte seg til
det irske republikanske landslaget. Da Lennon var en ung spiller på
aldersbestemte lag, ble han oppdaget av n-irske talentspeidere. For en liten
guttunge var det selvfølgelig smigrende å bli gitt oppmerksomhet av
representanter fra et fotballforbund. Og som en ung spiller med ambisjoner, og
kanskje ikke så god kjennskap til det politiske spillet, var det nok fristende å
la seg lokke av opplegget til IFA, for å få spille internasjonale kamper. Det
gikk likevel ikke så lang tid før unge Lennon angret på sitt valg om å spille på
aldersbestemte lag for ”Nord-Irland”. Om det var hans møte med lojalistene,
eller om det var en gryende politisk bevissthet som førte til det, er usikkert,
men han skrev i alle fall et brev til forbundet i det sørlige Irland (FAI), og
spurte om han ikke kunne få representere republikken Irland. Til hans skuffelse,
sa FAI nei, fordi de skjønte at om de lot Lennon komme til seg, så ville de få
enda mere bråk fra det n-irske forbundet, som ville beskylde dem for å ha lokket
enda et av deres talenter sørover...! Dermed var Lennon’s eneste mulighet til å
få opptre på den internasjonale arena, å fortsatt spille på det n-irske
landslaget.
Så lenge Lennon spilte i
engelske Leicester, og alltid ga 100% i den n-irske landslagstrøya, kunne
lojalist-fansen til ”Nord-Irland” ignorere hans republikanske bakgrunn. Men, så
ble Lennon en Celt...
Lennon
som Celt
Ikke
før hadde Lennon skrevet under for Celtic i desember, før ”N-Irlands” manager
Sammy McIlroy gikk ut i mediene og oppfordret ”N-Irland” fansen til å legge
gammelt sekterisk hat bak seg, og fortsatt støtte Lennon. Men, alle forsto (og
sikkert McIlroy også) at dette var å tale for døve ører. Lojalistene kunne til
nød akseptere en republikaner fra en engelsk klubb, men når Lennon gikk til sin
barndoms favorittklubb Celtic, en klubb som er et av de største ikoner for irsk
republikanisme, da var grensen nådd for lojalistene.
Det
kom klare signaler fra de n-irske supporterne om at de ikke kom til å høre på
manager McIlroy, ei heller synes de å ha latt seg påvirke av IFA’s såkalte
”kampanje” mot sekterisme. Kampanjen er da heller ikke annet enn noe som skal se
flott ut på papiret. Pga all den negative omtalen fotballen har fått i det
nordlige Irland, pga sekterismen fra lojalistene, har IFA satt i gang en
kampanje for å ”sparke ut sekterismen fra fotballarenaene”, som det så fint
heter. Et interessant ledd i kampanjen er at den mest brukte (og sekteriske)
rangers-sangen, ”Hello Hello”, ikke lenger skal være lov å synge på
landskampene...
Ikke mange trodde
på at de n-irske supporterne ville følge McIlroy’s oppfordring. Det var heller
forventet at Lennon ville få en minst like tøff behandling som forrige Celt som
akslet den n-irske landslagstrøya: Anton Rogan (som spilte for Celtic og
”N-Irland” på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet). Rogan selv
kom også på banen, og prøvde å støtte Lennon så godt han kunne. Men, det var til
ingen nytte overfor hjemmesupporterne på Windsor Park. Faktisk gikk de enda
lenger i sin hetskampanje mot Lennon enn det de gjorde mot Rogan, for da
landskampen mot Norge nærmet seg, og Lennon for første gang skulle representere
”N-Irland” etter at han hadde blitt en Celtic-spiller, hadde hatkampanjen gått
over til drapstrusler! Veggmalerier (såkalte ”Murals”) i lojalistiske strøk i
Belfast levnet ingen tvil; med tegninger av en mann dinglende i en galge, og med
teksten ”Neil Lennon hvil i fred”, var budskapet klart. Til tross for at Lennon
er ”N-Irlands” desidert beste spiller, ønsket altså hjemmesupporterne ham nå
død...
Landskampen
mot Norge
Mens hjemmesupporterne
ønsket sin beste spiller død fordi han nå tjente til livets opphold i Celtic,
var de mer enn villige til å ønske en av motstanderne velkommen, nemlig den
norske rangers-spilleren Tore André Flo! Hjemmefansen møtte opp i hopetall på
Norges treninger for å ta sin store helt nærmere i øyesyn, og for å få ham til å
signere deres rangers-drakter. Heldigvis for Norge, får man si, så var Flo
skadet og kunne ikke være med på landskampen. Dette til lojalistenes store
skuffelse, men de fant allikevel noe trøst i å få møte ex-Hun Ståle Stensaas.
Stensaas på sin side klarte å sjokkere norsk presse da han på et spørsmål om han
ville støtte Lennon etter drapstruslene, svarte et kontant nei...! Dette fordi
han mente drapstruslene ikke var så farlige (...), og at det var verre før! Han
sa også at politikk og religion ikke burde blandes på denne måten (?), og at det
alltid blir bråk når spillere bytter religion... Hva nå enn han mente med det
siste! Det er ytterst urovekkende at en norsk spiller så lettsindig avfeier
drapstrusler mot en fotballkollega, og samtidig opphøyer seg selv til en
allviter om konflikten i det nordlige Irland. En konflikt han tydeligvis har
null kunnskap om! Dette beviser bare at Stensaas enten har så lav intelligens at
han ikke bør uttale seg om mer kompliserte ting enn hvorfor Postmann Pat var for
sen med posten i siste barne-tv. Eller at han ble så preget av sitt opphold i
rangers at han nå har tatt til seg deres sekteriske og anti-irske holdninger.
Etter sine uttalelser hadde Stensaas fortjent å bli iført en Celtic-trøye, for
så å bli sendt ned i Shankill Road! (Selv om ingen egentlig fortjener en slik
”dødsstraff”...).
Da det endelig var klart
for privatlandskampen mellom N-Irland og Norge, var det ikke mye å se til det
n-irske forbundets anti-sekteriske kampanje. Men, så er det da heller ikke mange
som tror at kampanjen er verdt mer enn papiret den står skrevet på. Dette er
bare en PR-gimmick fra provinsens fotballedelse. For hva skal man si til at selv
sikkerhetsvaktene hjalp supporterne med å henge opp sekteriske flagg på indre
bane før kampstart, og under kampen var det ingen form for reaksjon mot de som
spredde verbal sekterisme på tribunen (men, da ville vel tribunen ha blitt
tom...). Stakkars Neil Lennon ble møtt med øredøvende pipekonserter og de verst
tenkelige sekteriske tilrop. Til pause hadde Lennon fått nok, og kom aldri ut
til andre omgang. At Norge vant kampen 4-0, var av underordnet betydning denne
dagen, da nok et kapittel var skrevet i skammens bok for nord-irsk
fotball.
Heldigvis syntes Lennon
selv å være mentalt sterk nok til å tåle medfarten fra lojalistene, for i sin
neste Celtic-kamp noen dager senere, spilte han strålende mot Dunfermline og
scoret sitt første Celtic-mål. Verre var det for hans familie, spesielt de
hjemme i det nordlige Irland. Lennon gikk derfor i tenkeboksen en god stund for
å vurdere sin landslagsfremtid. Det endte til slutt med at han valgte å
fortsette sin landslagskarriere med ”Nord-Irland” – konkurranseinstinktet og
hans higen etter å kunne måle krefter med de beste ble avgjørende. Ingen Celts
klandrer ham for det, for så lenge han gir alt for ’stripene’ er det alt som
betyr noe for oss. Det er også mange som syntes det var positivt at Lennon med
sitt valg ønsker å prøve og overvinne sekterismen. På den annen side er det også
de som er kritiske, og mener at Lennon med dette valget på en måte ”legaliserer”
sekterismen fra lojalistene – med andre ord, gir sekterismen
aksept.
Om noe positivt kan
trekkes ut fra omstendighetene rundt Lennon og landskampen mot Norge, så er det
at mediene nå endelig begynner å sette søkelys på sekterismen. Helt til på
Rogan’s tid, for bare 10-15 år siden, var sekterismen mot Celts knapt
samtaletema i mediene, fordi det var så utbredt at det ble sett på som helt
”vanlig”. Så i lys av dette, var landskampen mot Norge et lite skritt i riktig
retning.
Supportercupen
2001
- med Ronnie
Simpson som æresgjest
Av Harald
Harsson
La
det være sagt med én gang; det må hvile en forbannelse over Celtic i
Supportercupen. Selv med Celtic-legenden Ronnie Simpson som æresgjest og ivrig
supporter på sidelinjen, tapte Celtic nok en gang på straffer i kvartfinalen.
For sjette gang på rad tapte vi en straffesparkkonkurranse...! Sånt skal ikke
være lov statistisk sett, så det må hvile en forbannelse over Supportercupens
eneste skotske deltager! Men, det var likevel en stor helg, ikke minst pga
besøket av nevnte Simpson og ”supporter-kjendis” Patrick Rolink, så la oss ta
det hele fra begynnelsen.
Det hele startet fredag
ettermiddag, da Martin, Kriss og undertegnede stilte opp på Gardermoen med
Celtic-drakter og Celtic-flagg. Og det virket nesten uvirkelig da Ronnie Simpson
dukket opp – for å møte oss! Lørdag morgen måtte vi tidlig opp for å komme oss
til Supportercupen på Voldsløkka. Nok en gang var Supportercup-arrangørene
heldige med været, for det var helt strålende, samtidig som det ikke var for
varmt. Dette var ellevte gang Supportercupen ble arrangert, og det har fortsatt
aldri regnet!
Både Celtic1 og Celtic2
stilte med sorte sørgebind, og før vår første kamp, hadde vi ett minutts
stillhet til ære for Bobby Murdoch, som skulle ha vært vår gjest om han ikke
hadde sovnet inn etter slag to uker tidligere. Celtic2 innledet med en flott 4-0
seier over Southampton, og våre unggutter kjempet etterpå heltemodig mot et
voksent Liverpool-lag, men måtte se seg slått 0-3. Med seier mot Leeds2 i siste
kamp ville de likevel gå videre til sluttspillet, men til tross for gode
sjanser, ble det "bare" 0-0. Celtic2 kom riktignok på en fin andreplass i
puljen, men av de ni puljene var det kun de syv beste toerne som gikk videre,
Celtic2 var åttende beste toerlag... Det var synd, men ungguttene på Celtic2
(pluss Helge på 50 år!) hadde gjort en kjempeinnsats, og viser at rekrutteringen
ser bra ut når vi "gamlegutta" en gang må gi oss. Simpson var mest imponert over
den uredde keeperen Tom Viggo Vigmostad, men også Espen Bjørnsen fikk rosende
omtale, i likhet med resten av laget. Målscorere for Celtic2 var: E Bjørnsen, T
Hansen, A Pedley og Ø Hansen 1 mål hver.
Når det gjaldt Celtic1,
åpnet vi med en 5-0 seier over Ipswich. Til tross for seiersmarginen, spilte vi
en dårlig kamp. Kjetil Bekkeli ble historisk da han scoret vårt andre mål i
denne kampen, for det var CSCN sitt mål nr 100 i Supportercupen! I den andre
kampen i puljen, overrasket QPR stort ved å slå fjorårsmestrene Wimbledon hele
6-2. Dons så ut som de fortsatt var i seiersrus fra i fjor, og var dermed nødt
til å slå oss i neste kamp for ikke å være utslått. Vi dominerte stort i
banespillet mot Wimbledon, men hadde dårlig samhandling, og klarte ikke å skape
så veldig mye utover en straffe vi ble snytt for. Dons på sin side virket
farligere på sine få kontringer, og klarte å score på én av dem – om det var
selvmål av oss skal være usagt, men vi tapte i alle fall kampen 0-1. Dermed var
det vi som hadde kniven på strupen, for Ipswich hadde tapt hele 9-0 for QPR. Vi
måtte derfor slå QPR med minst fem mål, eller håpe på at Wimbledon ikke skulle
vinne for mye mot Ipswich... I skjebnekampen mot QPR løsnet det endelig for oss
spillemessig, og vi kjørte over dem, og tok tidlig en 2-0 ledelse. Men, etter
dette brant vi utallige 100%-sjanser, slik at resultatet "bare" ble en 2-0
seier. QPR-spillerne jublet hemningsløst, og vi hørte dem rope fornøyd at de
hadde slått ut Celtic! Vårt eneste halmstrå nå var at Wimbledon ikke måtte vinne
med mer enn åtte mål mot Ipswich, men det virket ikke særlig realistisk med
tanke på hvor svake Ipswich var. Vår Celtic-gjeng tok oppstilling på sidelinjen,
og heiet infernalsk på Ipswich, for å peppe dem opp til å yte maksimal motstand
mot Wimbledon. Og det så faktisk ut til å virke – i alle fall for en stund.
Wimbledon misset noen store sjanser, og de stakkars Ipswich-spillerne bare
beinet ballen unna så langt de kunne hver gang de fikk tak i den, til vår store
jubel. Vår sterke støtte til Ipswich kunne kanskje sies å være på grensen til
det usportslige, men det var vårt eneste håp til å kunne gå videre (og etterpå
fikk vi høre av arrangørene at de bare syntes vår støtte til Ipswich var artig).
Til slutt fikk Dons hull på byllen, og de fikk raskt et mål til, og enda ett, og
enda ett – men, tiden gikk. På stillingen 7-0 var det nesten ikke til å holde ut
for oss Celts, men Ipswich kjempet fortsatt tappert. Tre-fire minutter var igjen
– veeeldig lange minutter. Spesielt når man vet hvor fort målene kan komme i
7'er fotball. Til vår lykke brant Wimbledon noen kjempesjanser, der
Ipswich-spillere på mirakuløst vis fikk reddet på streken eller blokkert på
annet vis. Wimbledon trengte to mål, og begynte å bli desperate (og litt
frustrerte pga Ipswich-støtten på sidelinjen...?). Dons tok ut keeperen sin,
slik de gjør i ishockey, for så total var deres dominans. Men, da ca to minutter
gjensto, fikk en Ipswich-spiller tak i ballen. Han løp langs kanten opp mot
midtlinjen, og akkurat da en Dons-spiller kom for å ta ballen fra ham, sendte
han av gårde et skikkelig lompeskudd, som trillet sakte men sikkert mot mål.
Ingen Wimbledon-spillere var på egen halvdel, så ingen fikk stoppet ballen der
den rullet pent og pyntelig inn i det tomme målet. Ipswich klarte det – de hadde
reddet oss videre med sitt 1-7 tap. Fjorårsmesterne derimot var utslått, som
beste lag noensinne som ikke har gått videre, for med seks poeng og 10-7 i
målforskjell ville de ha gått videre i en hvilken som helst pulje i alle
tidligere år! Det første vi gjorde etter å ha takket Ipswich-spillerne, var å
trøste Dons-gutta, samtidig som vi beklaget vårt engasjement på sidelinjen, og
gjorde det klart at det ikke var personlig ment. Og jeg tror de forsto oss.
Andre "nøytrale" tilskuere var i alle fall ikke i tvil om at uten vår støtte til
Ipswich, ville deres innsats langt fra vært den samme, og vi ville vært
utslått.
Nå
kunne vi i alle fall se frem mot trekningen av 1/8-finalene. Og der trakk vi QPR
igjen. Kampen mot dem ble akkurat som den første. Vi kjørte over dem, selv om de
nå virket litt bedre forberedt på vårt høye tempo og raske spill. Vi fortsatte
der vi slapp mot dem sist, og brant den ene store sjansen etter den andre. Et
stolpeskudd var det nærmeste vi kom, før vi mot slutten endelig fikk hull på
byllen, og vant helt fortjent 1-0 (vår keeper var knapt i aksjon). I
kvartfinalen ventet våre gode gamle venner fra Exeter nok en gang...! Vi spilte
enda en god kamp, mot et Exeter-lag som tilhørte forhåndsfavorittene (sammen med
bl.a. oss selv). Det var en god kamp av to gode lag, uten så mange store
målsjanser – men det meste som skjedde av farligheter var foran Exeter-målet.
Men, dessverre klarte vi ikke å utnytte overtaket, og dermed måtte straffer til.
Og da gikk det som det alltid gjør med oss: Vi tapte. Straffetapet ble på 1-3.
Dette var vårt sjette rake straffetap i Supportercupen, så det ser utvilsomt ut
til å hvile en forbannelse over oss i denne turneringen... Det var veldig
bittert å ryke ut, når vi hadde spilt oss så bra opp utover dagen. Og litt
utrolig er det jo, at på våre ni deltagelser har vi nådd kvartfinalen syv
ganger, og i fire av disse har vi møtt Exeter, og i tre av dem har vi tapt mot
dem på straffer, og hver gang har de nådd finalen etterpå! Bortsett fra i 1998,
har laget som har slått oss ut alltid nådd finalen. Denne gangen nådde Exeter
finalen (igjen), men måtte der selv se seg slått av Wolves på straffer. Det
burde vært oss...
Vel, vel, vi var utslått,
men hadde likevel stått for en prestasjon som vi kunne være stolte av overfor
Ronnie Simpson. Han og Patrick var meget imponert over hvor profesjonelt hele
arrangementet var. Hos Celtic1 var Simpson mest imponert over vår
forsvarsspiller Reidar Bruusgaard, som Simpson mente så ut som og beveget seg
akkurat som en "proff" fotballspiller (og det kan han jo ha rett i, siden Reidar
har ti års fartstid i Div 1 klubben Skeid...). Ellers fremhevet Simpson vår gode
keeper Kenneth Skjervold, som med bare ett baklengsmål i turneringen (vår
målforskjell ble til slutt 8-1 på fem kamper), har gått inn i statistikken som
beste CSCN-keeper gjennom tidene i Supportercupen! Celtic1 sine mål ble forøvrig
scoret av: I Larsen 4 mål, H Harsson 2 mål, K Bekkeli og Hans K Kneppen 1
mål.
Ellers skal alle som møtte
opp for å heie på våre lag ha ros. Og en spesiell takk til Eirik som tok turen
helt fra Ålesund for å være med, samt Jon Olav fra Kristiansand, Bent fra
Stavanger, og ikke minst Helge fra Bømlo, og Linda og Idar m/familie fra Bømlo.
Eline, Marte og Elisabeth var kjempeflotte duskedamer, og Ola var en fin maskot.
En stor takk til dere, og alle andre som møtte opp. Vi satte ny oppmøterekord,
med 65 av våre medlemmer – og teller vi med familie og kompiser de hadde med,
var vi ikke langt unna 100! Meget bra! Og det er vel unødvendig å si at Celtic
nok en gang var den største klubben på Supportercupen.
Da vi var utslått, dro vi
rett ned på Sláinte, hvor vi fikk med oss andre omgang av Celtic’s cupfinale mot
Hibs. På Sláinte var det kjempestemning (selvfølgelig), og større oppmøte har
det aldri vært (med unntak av en Old Firm i høst). Ronnie og Patrick var i alle
fall imponert – over både puben og stemningen. Og da seiersjubelen etter
trippeltriumfen begynte å legge seg, må stakkars Ronnie nær ha blitt snøblind av
alle blitzlampene han fikk av folk som ville la seg avfotografere med ham. Men,
dette så han ut til å være vant med.
Etterpå bar det opp til
Ulf Børke på Grefsen, hvor det tradisjonen tro var grillfest i hagen. Over 30
Celts var tilstede, og også det var ny rekord. Vi delte ut pris til "Årets
supporter" (som ble Båsse), og vi overleverte pengene vi i år har samlet inn til
Veldedighetsfondet vårt, og som vi altså i år hadde valgt å gi til Lisbon Lions
Testimonial Fund. Simpson mottok pengene på vegne av fondet. Pengene vi samlet
inn til Bobby Murdoch's familie ble gitt til Patrick, som skulle møte familien
om kort tid. Han holdt etterpå en rørende tale om Bobby. Deretter trakk vi inn
og hadde vår tradisjonsrike Celtic-konkurranse. Og her var det overraskelser i
fleng. Noen tippet nok Ronnie og Patrick som favoritter, men de kom "bare" på
henholdsvis niende og sjette plass. Dette viser imidlertid at det finnes mye
Celtic-ekspertise blant oss. Overraskende var det også at Bent bare ble nr syv,
for han er den som har vunnet flest konkurranser tidligere. Vegar tok en flott
fjerdeplass, Jofle kom på tredje, mens den eneste "favoritten" som innfridde var
Jens Helge, som kom på andreplass, slått med bare et halvt poeng av vinneren,
som var Jon (og han var debutant!!!). Jon gikk stort sett under tilnavnet
Bellona-mannen, siden han jobber i Bellona. Og han kunne fortelle en artig
fotballhistorie om Bellona-russeren Nikitin og hans forhold til Celtic etter at
han som ung Dinamo Kiev fan så Celtic i E-cupen i 1967...
Kvelden hos Ulf ble som
vanlig avsluttet med en sangsesjon, før vi tok trikken ned til sentrum. Ulf og
samboer Hege fortjener en stor takk for at de nok en gang stilte hage og hus til
disposisjon for festglade Celts! Tusen takk! 70-årige Simpson var utrolig
utholdende, men nå tok han kvelden, og det var velfortjent! Vi andre fyllte opp
bakerste trikkevogn, og sang omtrent vinduene ut av trikken på vår ferd ned mot
sentrum og Sláinte. Og for de fleste ble dette siste stopp på en lang og
begivenhetsrik dag.
Til tross for et surt tap
i Supportercupen, hadde det likevel vært en utrolig dag – ikke minst med tanke
på at en utopisk trippeltriumf nå var en realitet. På søndag hadde Ronnie og
Patrick en rolig dag på Sláinte, mens de var bedt ut på middag på Aker Brygge om
kvelden. Mandag ble brukt til sightseeing, og tirsdag morgen dro våre eminente
gjester hjem igjen.
Kort oppsummert var dette
en fantastisk helg, og det vil nok ta lang tid før det egentlig går opp for meg
at jeg virkelig har tilbragt en hel helg med en Lisbon Lion...! Og alle som tok
del i denne helgen på et eller annet vis kan være stolte, for både Ronnie og
Patrick sa etterpå at de hadde hatt det storartet under sitt første (!)
Norges-besøk. Og de fortalte meg også at de trodde de hadde opplevd det meste
når det gjelder Celtic-supporterklubber verden over og deres hengivenhet for
Celtic, men oppholdet deres blant norske Celts hadde gitt dem en ny dimensjon!!!
Og det synes jeg vi kan være litt stolt av – alle sammen. Jeg vil derfor
avslutte med å si både gratulerer og takk til alle som var med denne helgen.
Dere har vært de beste ambassadører for Celtic FC og supporterklubben vår! Og så
får vi håpe at neste år, da skal det bli vår tur i Supportercupen...
Shebeen
– tilbake i Norge
ett år etter
Av Harald
Harsson
Og hvilken utrolig
musikalsk opplevelse vi fikk denne helgen fra Shebeen og dets nye besetning. Med
Sinky var endelig en levende bassist på plass, og med den "ordentlige"
gitaristen Pat, kunne Joe gjøre det han er best til: å traktere trommene. Mens
vokalisten Alan og trekkspill/fløyte/munnspilleren Timmy opptrådte som de alltid
har gjort, med energi og innlevelse.
Fire fantastiske konserter
fikk vi oppleve, men det var ett minus, og det var ikke helt uvesentlig:
publikumsoppmøtet. Selv på fredag og lørdag var det knapt halvfullt på Sláinte!
På torsdag var det enda verre, mens det på søndag var mindre enn 20 (!) tilstede
da bandet startet, men det tok seg litt opp utover i konserten – spesielt da en
del Vålerenga-supportere kom hjem fra sin bortetur til Sandefjord, og
publikumsmassen ble doblet...
Det er synd og skam (for
ikke å si pinlig) at et så stort "Celtic-band" som Shebeen ikke får flere
publikummere på konsertene sine her. De fortjener langt flere tilhørere enn de
fikk. Heldigivis fikk de oppleve en del andre ting under oppholdet sitt, så jeg
tror de likevel var fornøyd. Det ga de i alle fall uttrykk for, og de snakket
også allerede om å komme tilbake neste år.
Den det er mest synd på er
imidlertid Eugene, som satset en del kroner på å få Shebeen over, og som tapte
det meste pga det dårlige besøket. Men, kanskje har det vært en lekse å lære
her, at markedsføring er viktig selv med et band som Shebeen. I fjor hadde vi
som kjent fulle hus på alle Shebeen-konsertene, etter å ha bekreftet konsertene
et halvt år i forveien, og siden fulgt opp med info i NFP, forhåndssalg av
billetter og trykking av plakater mm. Alt dette krever selvfølgelig veldig mye
arbeid. At Eugene derfor fikk den etter hvert så berømte rettssaken med
Carlsberg på samme tid, gjorde det ikke akkurat noe lettere. Skal vi ha Shebeen
tilbake, bør det nok heller ikke skje i juni, for erfaringen nå viste at det
kanskje er den vanskeligste av alle måneder å arrangere noe. Det beste er nok å
ha slike arrangementer i fotballsesongen, for da kan man drive markedsføring og
forhåndssalg av billetter når man møtes for å se Celtic-kamper på
tv.
Selv om oppmøtet ikke var
så bra som håpet, var det allikevel upåklagelig stemning blant dem som var
tilstede, med allsang og høy partyfaktor! Selv gikk jeg glipp av
torsdagskonserten, men var på de tre andre. Og så vidt jeg vet, ble jeg bare
slått av én person: nemlig Ted. Han var på alle fire konsertene, og kjørte løpet
helt ut (...) alle kveldene! Imponerende!
På fredag var det en
herlig liten Shebeen-artikkel i Aftenposten (Norges nye rebell-avis...?), med
fargebilde og det hele. Vi mobbet Shebeen-gutta litt for at det bare var
Aftenposten som presenterte dem, og sa at de derfor ble sett på som et
konservativt band i Norge...
På lørdag var Shebeen
invitert til lydtest på Åråsen Stadion, men det ble raskt slått fast at
mikseanlegget der ikke tillot noen "live"-konsert. Det var likevel gøy å kunne
rope noen irske slagord over høyttaleranlegget, og boltre seg med ball ute på
Lillestrøms nye 13 millioner kroners gressmatte (håper ikke banemannen leser
dette...). Etterpå bar ferden til Holmenkollen, hvor Shebeen fikk en rask
innføring i norsk skihistorie og tradisjoner. Alle prøvde skisimulatoren, mens
bare Alan våget å bli med opp i tårnet...
Søndag formiddag ble
tilbragt litt rundt i Oslo by, før ferden bar til Lillestrøm og Tippeligakampen
mellom Lillestrøm og Molde. Det var selvfølgelig gjevt å høre Shebeen over
stadionanlegget. Hele den siste halvtimen før kampstart ble Shebeen-CD'n spilt,
bare avbrutt av de faste postene med reklame, informasjon ol! Og den irske
rebellmusikken må ha vært god oppladning for hjemmelaget, for imot alle odds
feide de topplaget (?) Molde av banen med 4-1, og klatret selv opp på
medaljeplass!
Med det dårlige oppmøtet
på Sláinte søndag kveld, ble det en veldig spesiell konsert. Shebeen tok det vel
mer som en "treningsøkt", og imponerte med masse ablegøyer. Og de spilte
"cover"-versjoner vi vanligvis ikke forbinder med band av denne typen... Også
flere publikummere fikk prøve seg som sangere – med vekslende hell. Mest
imponerte trommeslager Joe, som spilte en fantastisk melodi bare ved å tromme på
strengene til gitaristen Pat (må oppleves!). En merkelig, men meget
underholdende konsertopplevelse for oss som var tilstede. Like over midnatt ble
det imidlertid en brå stopp, for da dukket onkel politi opp, og klaget på støy.
Med en gang politiet kom inn, dro sangeren Alan i gang "Go On Home", men det
hjalp ikke...! Da politiet forlot lokalene, ville Alan fortsette med enda høyere
volum, men det var ikke pub-betjeningen så klar for... Dermed ble det kun den
"obligatoriske" avslutningen med den irske nasjonalsangen, før det norske
Shebeen-eventyret var slutt for denne gang.
Og skal vi trekke en
konklusjon, kan vi trygt slå fast at det musikalsk sett var bedre enn noen gang,
mens det publikumsmessig var mye å gå på (selv om de som var tilstede gjorde
sitt ytterste for å skape topp stemning).
Avslutningsvis vil jeg på
vegne av supporterklubben få overbringe en stor TAKK til Eugene fordi han gjorde
det mulig å få oppleve Shebeen i Norge nok en gang. Det var som sagt en veldig
stor opplevelse for oss publikummere. Rosende omtale fortjener også Ted, Båsse,
Marius, Espen og Ulf for på forskjellig vis å ha vært med på å bidra til at
Shebeen likevel reiste hjem med gode minner fra Norge – og fortsatt vil komme
tilbake. TÁL!
Dette
er en politisk artikkel, så den som ikke tåler denslags er herved
advart.
Celtic er en klubb med irske røtter, og som fortsatt har sterke bånd
til Irland. For mange Celts verden over er derfor Irlands kamp for rettferd og
frihet av stor interesse. I disse dager er det 20 år siden en av de største
begivenheter i den irske motstandskampen: Da ti unge menn sultet seg til døde i
den britiske konsentrasjonsleiren Long Kesh utenfor Belfast. Et av
supporterklubbens medlemmer – som for tiden er student i Bradford i England –
har besøkt Belfast i anledning 20-års markeringen, og her er hans
skildring:
20
år
-
en moderne martyr til minne
Av
Trond Hagenes
Bobby
Sands døde tidlig på morgenkvisten tirsdag 5 mai 1981, i en politisk sultestreik
i det beryktede Long Kesh, i utkanten av Belfast. Påsken 20 år etter er jeg på
vei til den unge poetens hvilested, Milltown gravlund, i den republikanske
bydelen Falls i Belfast.
Veggen på det lokale Sinn
Fein hovedkvarteret i Falls Road, som bare ligger noen få meter fra den massive
lokale Celtic-puben (The Celtic Bar), er prydet med et veggmaleri av Bobby. Med
det lange mørke håret og de bleke kinnene kan han minne om en Jesus-skikkelse.
Man mer enn aner at markeringen av 20-årsdagen for Sands’ død kommer til å ha et
religiøst preg over seg.
Som majoriteten av
republikanere/katolikker i det nordlige Irland, fikk Bobby tidlig smake
sekterisk vold og undertrykkelse. Ikke bare ble han mobbet bort fra
lærlingejobben ved en lokal bussfabrikk – han ble til og med knivstukket.
Undertrykt og uten synlige veier ut av den håpløse situasjonen, vervet Bobby seg
til Den irske republikanske bevegelsen, IRA, som 18-åring. Bobby steg raskt i
gradene, og var snart leder for en såkalt ”active service unit” (ASU) i West
Belfast. Den unge mannen kunne under mer levelige forhold kanskje ha utviklet
sine kreative evner til noe mer enn det han fikk sjansen til. Han var en
talentfull lyriker: “My lord, I gave him pleasantries / I gave him cups of
tea / I even begged him to confess / upon my bended knee / and after some more
pleasantries / My lord, he did agree. / Sergeant, there seems to be some claim /
that you forced him to confess / and that you walked upon his spine / and beat
him up no less? / No! No! My lord, that was his own / self-inflicted
mess!”
Bobby ble arrestert sammen
med tre andre motstandsmenn i 1977, mistenkt for å ha sprengt en lagerbygning.
Paradoksalt nok fikk den britiske påtalemakten [sic] ikke dømt dem for
den påståtte sprengningen, men domfelte dem til gjengjeld for besittelse av
skytevåpen... De hadde vært i besittelse av én revolver på deling. Straffen: 14
år i Long Kesh for alle mann!
Bare navnet Long Kesh kan
få det til å gå kaldt gjennom årene til enhver ire. Selv har britene endret navn
til The Maze, fordi Long Kesh ble en såpass stor belastning for dem, da
Europadomstolen dømte dem for bruk av tortur. Men, for irene vil denne
konsentrasjonsleiren aldri ha noe annet navn enn Long
Kesh.
Mens jeg med andakt
vandrer over Milltown gravlund, er det mange tanker som farer gjennom hodet;
ikke minst hvordan det må ha vært med titusener av sørgende tilstede. Det var
forresten her på Milltown at lojalisten og rangers-supporteren Michael Stone i
1989 skjøt og drepte tre republikanere under en stor begravelsesseremoni.
Michael Stone er som kjent en av de nye kompisene til Tore André Flo – alle
husker vel avisbildene hvor de smilte så pent i sammen...
Bakgrunnen for
sultestreiken for 20 år siden var at de republikanske fangene var blitt fratatt
sin politiske status, og ble behandlet som regulære forbrytere. Protestene
begynte med at fangene nektet å kle seg i fangedrakter, for ifølge
internasjonale lover har krigsfanger rett til å gå i sine egne klær – og ikke
fangedrakter som er for vanlig kriminelle og forbrytere. Istedet brukte de
sengetøyet, som de tyllet seg inn i. Dette utviklet seg til “skittprotesten”,
fordi republikanerne ble nektet å slippe ut av cellene pga at de ikke ville ikle
seg britenes fangedrakter. Selv ikke pottene sine fikk de tømt, så avføringen
ble smurt utover veggene. Forholdene var bokstavelig talt umenneskelige – selv
ikke dyr ville noe sted fått en så forferdelig behandling! Sultestreiken ble
påbegynt som en ytterligere eskalering av konflikten, i et desperat forsøk på å
få omverdenen til å reagere mot de grusomme forholdene. Men, de britiske
myndigheter med Margareth Thatcher i spissen nektet ikke uventet å gjøre
innrømmelser overfor fangene.
Omtrent halvveis inn i
sultestreiken, ble Bobby Sands valgt inn i det britiske Parlamentet som
representant for valgkretsen ’Fermanagh & South Tyrone’. Til britenes
forferdelse hadde han imot alle odds slått den britiske hær og unionisten Harry
West i valget. Sands sanket 30.492 stemmer mot West’s 29.046. Bobby Sands kunne
dermed føye tittelen MP (”Member of the Parliament”) til sitt navn. På tross av
at han nå var folkevalgt representant til Westminster, gikk ikke Thatcher med på
å gi de irske krigsfangene politisk status. Bobby døde en knapp måned senere,
etter å ha sultestreiket i 66 dager. Og i kelternes sorg, triumferte
rangers-supporterne på makabert vis, for nå hadde de på få dager tatt ”the
double”: både cupen og Sands...! Bobby Sands ble av sine medfanger beskrevet som
“et frihets- og sannhetssymbol, og en evig inspirasjon for dem som slåss for
rettferdighet”.
Mer enn 100.000 mennesker
fulgte Bobby til hans endelige hvilested på Milltown Cemetery. En enslig
sekkepipeblåser spilte tonene til sangen som begynner:... ”I’ll wear no
convict’s uniform / Nor meekly serve my time / That England might brand
Ireland’s fight / Eight hundred years of crime...”
20 år senere er hele Falls
fullt av påminnelser om Bobby og de ni andre fangene som døde i sultestreiken.
Selve minnesmerket på gravplassen er særdeles velholdt, med friske blomster og
kranser. Graven til en moderne martyr. Bobby Sands MP.
Jeg er ved veis ende, og
velger å avslutte med kelternes slagord: Tiocfaidh ár lá!
PS! Mer om
sultesteiken:
Filmen
“Some Mother’s Son” fra 1996 (som nylig ble vist på NRK), med blant andre Helen
Mirren, gir et godt bilde av Long Kesh-fangenes kamp for sine
menneskerettigheter. Fionnula Flanagan, Aidan Gillen og David O'Hara spiller
også viktige roller i filmen, mens John Lynch er vår helt Bobby
Sands.