Reisebrev fra Stutgart

Dixie Deans - Celtic legende

Reisebrev fra Stuttgart av Bent Uvaag Johansen

Det har blitt en tradisjon på CSCNs turer at en av ”førstereisgutta” må skrive det obligatoriske reisebrevet til News From Paradise (NFP). Dog var det ingen ”rookies” på denne turen, så valget falt etter en kort diskusjon på undertegnede. Til sammen syv personer reiste til Stuttgart onsdag 26 februar – dagen før kampen. Kjetil fløy fra Bergen via København til Stuttgart. Harald og undertegnede reiste fra Gardermoen med direktefly til Frankfurt, og deretter med intercity tog til Stuttgart. Jens, Ola, Marius og Thomas reiste fra Torp med RyanAir til Frankfurt Hahn, og ankom Stuttgart med leiebil. Siden Jens til daglig kjører taxi, var ikke valget av sjåfør spesielt vanskelig.

Celts fylte opp to av vognene på toget vårt til Stuttgart, og lagde skikkelig stemning.Harald hadde greid kunststykket å glemme flaska med Buckfast hjemme, men vi livnærte oss på øl og diverse smaksprøver av ”misfarget” Cola av ymse kvalitet fra spandable med-Celts på toget...

Kjetil kom først til vårt utmerkede Hotel Ibis am Löwentor, strategisk plassert 200 meter fra trikken til sentrum. Alternativt var det ca ti minutters gange. Deretter kom Harald og undertegnede og til slutt taxisjåfør Jens med sitt følge. Hotellet var flittig ”booket” av Celts. Etter et raskt klesskifte, tok vi trikken til sentrum, og inntok en ”bedre middag” på McDonald’s. I Tyskland serveres det øl på ”mækkern”, og det satte vi tørste nordboere pris på! Kvelden ble benyttet i hyggelig passiar med andre tilreisende Celts på den irske puben O’Reilly’s (ikke i slekt med vår egen pub i Oslo).

Dagen etter var vi tidlig oppe og inntok en solid tysk frokost. Jens, Ola og undertegnede var i det kulturelle hjørnet, og benyttet formiddagen til museumsbesøk – nærmeste bestemt på byens Porsche-museum. Interessant nok, men det var selve butikken som var mest spennende. Prisene var faktisk ikke så avskrekkende, og vi var alle enige om at dette kunne vi hatt råd til (hvis vi holder de aller dyreste modellene utenfor…). I tillegg til å være hjembyen til Porsche, er Stuttgart også hovedkvarteret til Mercedes Benz.

Flere tusen Celts hadde allerede samlet seg på Schlossplatz – i byens absolutte sentrum, da vi ankom i 12-tiden. Overalt hvor vi snudde oss var det et hav av grønt og hvitt! Et herlig skue! Det som overrasket oss mest var hvor lav profil politiet holdt. Tenk dere om 10.000 mennesker hadde drukket øl og sunget rebellsanger på Rådhusplassen i Oslo! Da hadde nok mange måttet tilbringe natta i ei flatseng på fire kvadratmeter tenker jeg...! Nei i Tyskland er det lov å drikke på offentlig sted, så slottsplassen og gågata var et perfekt sted for en massiv Celtic-fest! Etterhvert ble hyllene i sentrumsbutikkene tømt for øl, og det eneste som til slutt var å oppdrive var Clausthaler og annen alkoholfri drikke. Det var rene påskestemningen med ca 17 grader i lufta, og vi tilbragte noen timer i godt selskap med ca 10.000 Celts på denne slottsplassen og tilliggende gågate.

Harald er tydelig et kjent ansikt blant tilreisende Celts, og mange kom bort til ham og takket for sist, enten de hadde møtt ham på Brazen Head, i Irland, Las Vegas eller på andre Celtic-treff. Nå skal det legges til at den godeste Harald er lett gjenkjennelig med sitt ”Neil Lennon-hår” og det faktum at han rager nærmere to meter over bakken. Blant annet fikset Harald to billetter til den allerede utsolgte kampen mellom FSV 05 Mainz og St Pauli til dagen etter, gjennom en av sine ”bekjentskaper”. På Schlossplatz traff vi mange ”kjenninger” som vi har møtt på tidligere turer i regi av CSCN, bl.a. Andrew Milne fra Celtic-festivalen i Duleek (Irland) i fjor. En annen kjenning var ”piasava’n” eller Jock McDonald som han egentlig heter. Harald og undertegnede traff ham i Athenry i 2000. Navnet ”piasava’n” fikk han av oss grunnet hans mildt sagt særegne 80-talls sveis som best kan sammenlignes med en piasavakost! Jock har tidligere jobbet for Sex Pistols, og var bl.a. i Norge på deres turné her på 1970-tallet!

CSCN ble sporenstreks invitert til konsert med bandet The Bollock Brothers etter kampen – visstnok med Sex Pistols’ tidligere trommeslager på plass. Konserten hadde vært utsolgt i over en måned, men Jock lovet å sette oss på gjestelisten. Jock er forøvrig også svoger til den tidligere Arsenal-backen Kenny Sansom.

Nå var tiden kommet for dagens første arrangement; nemlig konsert med velkjente Charlie & The Bhoys (CATB) på klubben Proton. Etter å ha kommet seg forbi en diger neger i døra var vi samlet i et typisk nattklubblokale fra 80-tallet; med disco-kuler, neon-lys og det hele. Dessverre var ikke betjeningen bak disken spesielt forberedt på det store innrykket av festglade Celts, så det kunne ta irriterende lang tid å få servering i baren. Men, stemningen var god; folk drakk og danset og koste seg. CATB spilte på hele sitt repertoar av kjente Celtic-sanger og irske rebell-sanger. Et godt vorspiel foran kampen!

Harald hadde på morgenen mottatt en SMS-melding fra Rune, om at han dessverre var blitt syk og ikke kunne komme. Hyggelig som han er, sendte Harald en stemningsrapport tilbake til Rune, og tenkte ikke mer over dette. Overraskelsen var derfor stor da den muntre Oslo-mannen plutselig dukket opp like før CATB gikk av scenen!!! Influensaen til tross; Rune hadde blitt såpass inspirert av Haralds SMS-melding at han hadde hevet seg på første og beste fly til Stuttgart(!) – uten kampbillett, uten hotellrom, uten returbillett, og i ganske dårlig forfatning! Men Rune var ikke født i går – dessuten var han student i Glasgow på 1970-tallet, og hadde derfor lang erfaring i å snike seg inn på utsolgte kamper uten billett. Ikke mindre enn tre kontrollposter måtte vi gjennom for å komme inn på stadion, men Rune presterte kunststykket å komme seg gjennom alle tre!

Og hvis du lurer på hvordan du skal komme deg inn på en europacupkamp uten billett, her er oppskriften: På den første kontrollposten, var det politi som sjekket billettene. Da slo Rune om til sin bredeste Glasgow-aksent, og hevdet at ”kameraten” som nettopp var sluppet gjennom sperringen hadde billetten hans. Det trodde politimannen selvfølgelig ikke på. Da spilte Rune panisk, og sa at han bare måtte forbi, for å ta igjen kameraten med billetten. Han benyttet så sin lille kropp i den store menneskemassen, og løp igjennom sperringen og ble ”borte” i folkemassen. Neste kontrollpost var ved telleapparatene.

Smarte Rune hadde funnet ut at det ikke var lov å ha med øl inn på stadion, og at de som hadde det måtte enten drikke det opp eller sette det fra seg. Han kjøpte derfor to øl, én i hver hånd, så da han skulle gjennom telleapparatet, hadde han ingen ledige hender til å finne frem billetten. Siden trengselen var så stor bakfra, kunne han ikke snu i det trange telleapparatet, så han ble sluppet igjennom for at han skulle sette fra seg ølene, og hente frem billetten. I menneskemassen sørget selvfølgelig Rune for å bli borte igjen!

Siste kontrollpost var øverst i trappene, idet man skulle gå inn på selve stadion. Rune passet nok en gang på når det var mye folk, og alle vaktene var opptatt med å vise folk hvor plassene deres var – da smatt Rune inn på stadion, og hadde klart kunststykket å komme inn på en europacupkamp uten billett!!! Hans tapre innsats til tross, Runes helsetilstand forverret seg såpass mye, at han dessverre ikke så noen annen utvei enn å måtte forlate stadion i pausen! Men, da var jo kampen i realiteten avgjort. Og selv om han ikke fikk med seg hele kampen, så kan ingen ta fra ham kunststykket med å komme inn uten billett!

Litt mindre enn en time før avspark var vi alle mann på plass på Gottlieb-Daimler Stadion, etter en kort togtur fra sentrum. Vi ønsket å unngå den samme tabben som i Trondheim høsten 2001 da vi løp som gale i oktoberkulda for å rekke kampen! Anlegget, som huset friidretts-VM for noen år siden, var gigantisk, men dessverre ikke egnet til fotball pga løpebanen rundt. Som nevnt hadde vi alle plasser i seksjonen ved siden av den offisielle Celtic-svingen, men som sagt det spilte ingen rolle hvor vi var, for omtrent hele svingen var fylt opp av feststemte Celts, som ikke satt et sekund under hele kampen. Syngingen før kampstart må karakteriseres som bra, men siden vi var en rutinert gjeng med mange turer ”på baken”, var vi ærlig talt litt skuffet.

Selve kampen skal jeg ikke komme spesielt nærmere inn på, for den burde være kjent for de fleste. Vi var i ekstase etter at Celtic scoret to ganger etter et kvarters spill (selv om vi sto såpass langt fra gressmatta at vi ikke helt kunne hvem som scoret!), men også litt skuffet over at Celtic så unødvendig tapte denne kampen som vi hadde så god kontroll på. Etterhvert fikk vi greie på at Liverpool også hadde gått videre. For å sitere fra ”Over and Over”: ”... if you go to Liverpool, we will meet you there ...”

Det var et øredøvende liv på trikken tilbake til sentrum. Etter nok et ”bedre måltid” på McDonald’s, skilte gruppa lag. Jens, Marius, Ola, Thomas og undertegnede reise hjem til hotellet, og ble sittende i baren sammen med mange andre Celts. Alle med unntak av Harald og meg skulle reise hjem dagen etter med RyanAir fra Frankfurt Hahn, og måtte således stå opp kl 05 for rekke frem til flyplassen tidsnok. Harde bud! Harald og Kjetil benyttet seg av tilbudet om å dra på konserten med The Bollock Brothers på klubben ”Schlesinger”. Like før konserten skulle begynne entret Jock scenen, og alle forventet at han skulle ønske velkommen eller flytte et mikrofonstativ eller noe lignende. Men neida, det viste seg at ”piasava’n” var frontfigur og vokalist i bandet! Konserten ble en stor opplevelse.

Bandet spilte god gammeldags punk, men det som gjorde bandet spesielt bra var at ”piasava’n” ikke sang, men hadde en rytmisk snakke-vokal til musikken – som en blanding av Leif Helgeland og Michael Krohn! Originalt og spesielt, men med god ”trøkk”! Med bandnavnet Bollock Brothers, og en frontfigur som er kompis med Sex Pistols, var det ingen bombe at bandet var ganske inspirert av de gamle punk-legendene. Og publikum ble da også servert flere Sex Pistols svisker, på Bollock Brothers’ egen måte, med ”piasavan’s” dype eggende vokal. Bollock Brothers må forresten være populære i Tyskland, for det tyske publikum syntes å kunne alle sangene, og allsangfaktoren var imponerende høy!

Etter at resten av følget måtte reise tidlig fredag morgen, reiste Harald og jeg med toget til Mainz like utenfor Frankfurt, for å se Celtic’s tyske broderklubb St Pauli mot hjemmelaget FSV 05 Mainz. Det har lenge vært nære bånd mellom supporterne til Celtic og St Pauli grunnet mange felles politiske ståsteder. Derfor var det ikke overraskende å se mange St Pauli fans i Stuttgart med sine brune og hvite effekter. Og omkring 500 Celts tok turen til Mainz. St Pauli er som mange sikkert vet fra Hamburg, og har markert seg med sine kampanjer mot rasisme. Klubben rykket ned til 2. Bundesliga etter fjorårssesongen, og sliter nå dessverre med å unngå ytterligere nedrykk. FSV 05 Mainz derimot er et av topplagene og kjemper om opprykk til 1. Bundesliga sammen med gamle storheter som FC Köln og Eintracht Frankfurt.

St Pauli fansen er lett gjenkjennelige da knapt en av dem kan karakteriseres som noe i nærheten av ”A4 personer”. Til det er antall hanekammer og piercinger altfor fremtredende. Når man står midt blant St Pauli fansen, er det ikke fritt for at man har følelsen av å være på et Blitz-arrangement... Vi var ute i god tid, og traff bl.a. noen gamle St Pauli kjenninger fra Brazen Head, og kjøpte litt supporterutstyr. Det var ca 3.000 St Pauli fans som hadde tatt den 600km lange turen til Mainz, og det så ut til at det var en fin tone mellom begge lags supportere, der de gikk i samlet flokk til stadion. Men plutselig skjedde det noe rett ved der vi sto. To fyrer i Celtic-drakt pluss en håndfull andre St Pauli fans gikk plutselig til angrep på noen Mainz fans. Det var nesten sjokkerende å se noen i Celtic-drakt oppføre seg aggressivt, for det har vi aldri sett før. Men vi ble fortalt at gruppen med Mainz-supportere som var blitt angrepet, hadde gått med nazi-symboler, og det er noe anti-fascistene fra St Pauli ikke setter særlig pris på...! Nynazistene rømte i alle fall med halen mellom bena, og siden var alt bare fryd og gammen igjen.

Selve kampen ble ikke noe høydepunkt, selv om tempoet var overraskende bra til å være nestøverste divisjon. Det satte utvilsomt liv i kampen at bortelaget St Pauli scoret først. Til slutt endte kampen 1-1 og det kan nok St Pauli være godt fornøyd med. Det var god stemning på tribunen, og St Pauli fansen bidro positivt med mye synging og mange kamprop. Men, skuffende var det at omtrent alle sangene deres var på engelsk. Som f.eks. ” We are the boys in brown ” og ” We love St Pauli we do ” med skikkelig dårlig tysk-engelsk aksent.

Når man tross alt er en tysk klubb, bør man ha sanger på tysk! De sang til og med Celtic-sangen ” we shall not be moved ... not by the Hearts the Hibs or the rangers ...”, og da ble det nesten morsomt, når St Pauli fansen synger at de ikke vil la seg slå av en gjeng skotske lag... Etter kampen gikk vi ned til jernbanestasjonen sammen noen Celts vi hadde truffet på toget fra Frankfurt til Stuttgart to dager i forveien, og ønsket dem lykke til videre på veien hjem! Harald ble værende i Tyskland på jobb hele helgen, mens jeg reiste hjem lørdag ettermiddag.

Artikkelforfatteren vil benytte anledningen til å takke CSCN-delegasjonen for nok en stor tur! Våre Celtic-turer er og blir noe for seg selv!!!

Celtic-legend - Dixie Deans av Harald Harsson

Celtic’s gamle målmaskin Dixie Deans kommer til Norge som æresgjest av CSCN på Supportercupen i Oslo, lørdag 24 mai! Her er historien om den noe kontroversielle stjernen, som du nå har muligheten til å treffe på Supportercupen.

Dixie Deans kan på mange måter sies å være en rebell. Han ble født 30 juli 1946, og hans døpenavn var John Kelly Deans. Han vokste opp som protestant, og var derfor naturligvis rangers-tilhenger. Hans fotballkarriere begynte i Motherwell, og hans usedvanlige scoringsteft gjorde at han raskt ble døpt om til Dixie Deans, etter den gamle storscoreren Dixie Dean i Everton på 1930-tallet. Dixie var som sagt en rebell, og ble sett på som en skikkelig urokråke pga alle sine disiplinærproblemer. Etter fem år i Motherwell, var det derfor stor sensasjon da Jock Stein valgte å kjøpe Dixie. Én ting var at han var kjent som en rangers-tilhenger, men det manglet heller ikke på advarsler om hvordan hans disiplinærproblemer kunne gå ut over Celtic som lag.

Men, den legendariske Jock Stein visste hva han ville, og gjorde alle advarsler til skamme da han fikk Deans for den lusne sum av kun £17.500 i oktober 1971. På det tidspunkt hadde Deans fortsatt fire uker igjen å sone av en seks (!) ukers suspensjon, en suspensjon som gjorde at Deans nær la støvlene på hylla i protest. Pga at Celtic kjøpte ham i suspensjonstiden, fikk Celtic en bot på £50... Det skulle likevel vise seg å bli ett av tidenes røverkjøp! Under Jock Stein’s myndige ledelse, skjerpet Deans seg, og scoret allerede i sin debut, i 5-1 seieren over Partick Thistle 27 november 1971. Hans eneste utvisning på sine fem sesonger i Celtic, var i en reservekamp... Dixie minnet ikke akkurat så mye om en storscorer, der han kun raget 172cm over bakken, og hadde en kroppsform som ville gjort ham perfekt til å spille rollen som Smørbukk i skoleteatret. Men skinnet kan bedra. Han var både rask og spenstig, slik at han både kunne løpe fra forsvaret og slå forsvarere som var hodet høyere enn ham i luftdueller. Dixie var som et rovdyr, og ga seg aldri før ballen lå i nota. Med et scoringssnitt på 0,71 mål pr kamp, er han Celtic’s tredje mest effektive spiss etter krigen – kun slått av Joe McBride og en viss Henrik Larsson.

I den skotske cupens 130-årige historie, har det kun skjedd tre ganger at en spiller har scoret hat-trick i cupfinalen. Den første var James Kelly for Renton mot Cambuslang i 1888 (det hører med til historien at denne Kelly senere samme år gikk til Celtic, og der ble en nøkkelspiller i den nystartede Glasgow-klubben...). Den andre hat-trick scoreren i en skotsk cupfinale var Celtic-spilleren Jimmy Quinn, som scoret alle målene da rangers ble slått 3-2 i 1904. Og den tredje og siste spilleren som har klart bragden å score hat-trick i en cupfinale, er Dixie Deans, da Celtic slo Hibernian hele 6-1 i 1972.

Den sesongen hadde Hibs en av sine aller beste årganger, slik at før finalen, så hadde veddemålselskapene Celtic og Hibs som nesten like store favoritter. Celtic tok ledelsen, men Hibs utlignet, og det så ut som det skulle bli så jevnt som alle hadde trodd på forhånd. Men, det var én vesens forskjell på lagene, og han het Dixie Deans. Celtic’s lille ”klumpete” spiss stjal hele showet, og scoret tre fantastiske mål. Det tredje målet var selve prototypen på Deans. Han driblet og tråklet rundt inne i Hibs-feltet, og ga seg ikke før han nærmest fikk kranglet ballen i mål, med et kobbel av Hibs-spillere rundt seg. Etter den scoringen hoppet og spratt han rundt av glede, som om han var en gummiball! Denne 6-1 seieren i regi av Dixie Deans er også tidenes største seier i en skotsk cupfinale (Celtic har som kjent seiersrekorden i Ligacupen også, med en ikke ukjent 7-1 seier over rangers, men det er en annen historie).

Bare 17 dager før Dixie’s store cupfinale, opplevde han sin største nedtur i karrieren. Så slik sett var hans prestasjon i cupfinalen enda større! Den 19 april skulle Celtic spille semifinale i Europacupen (det som i dag er Mesterligaen) mot Inter Milan. Første kamp nede i Italia hadde endt 0-0, så Celtic hadde et godt utgangspunkt. Men, Jock Stein visste at italienere var flinke til å spille for 0-0, så de siste dagene før kampen hadde laget trent på straffer. I tilfelle det skulle bli målløst også på Celtic Park, slik at straffesparkkonkurranse måtte til. Under all straffetreningen var det en spiller som skilte seg ut, og det var (selvfølgelig) Dixie Deans. Han skal etter sigende ikke ha misset på en eneste straffe mens de trente. Men så, på den store dagen, hvor en finale i selveste Europacupen er så nær, så ender kampen 0-0, og det hele skal avgjøres på straffer. Deans er først ut av Celtic-spillerne, men preget av stundens alvor skyter han over! Ingen av de ni andre straffesparkeksekutørene bommer, og dermed taper Celtic 4-5 på straffer, pga Deans’ miss. Som protestant og tidligere selverklært rangers-tilhenger, ville det vært lett å forstå om Celtic-fansen hadde latt sin vrede gå ut over denne spilleren som bare hadde vært i klubben i seks måneder. Men de gjorde det ikke. Istedet støttet Celtic-fansen ham hundre prosent.

I neste ligakamp, som gikk mot Motherwell tre dager etter, sto hele stadion og sang ”Dixie! Dixie!”. Og da Celtic fikk straffe, skrek alle supporterne at Dixie måtte ta den. Det gjorde han – og scoret selvfølgelig! Og to uker senere skulle han altså betale Celtic-fansen tilbake for deres støtte, med et fantastisk hat-trick i cupfinalen mot Hibernian.

Til tross for sin bakgrunn, ble Dixie elsket av fansen, mye fordi han ga så mye av seg selv, og ble en hengiven Celt så snart han kom til klubben. Det var aldri tvil om at han var en Celt nå. Dessuten hadde han sjarm, og stor humor. Den godeste Dixie gikk ikke av veien for en fest i ny og ne, og slik sett var han i godt selskap med Jimmy Johnstone. Dixie var ofte å se i det norske student-miljøet i Glasgow, fordi de norske studentene var kjent for å ha bra fester...! Flere av CSCN-medlemmene som var studenter på 1970-tallet har gode historier å fortelle om Dixie og Jinky, så kanskje vi får høre noen av dem når Dixie nå kommer til Norge...

Ikke nok med at Dixie scoret hat-trick i cupfinalen 1972, men han scoret også hat-trick i Ligacupfinalen i oktober 1974. Også dengang var Hibernian motstander, men resultatet denne gang ble 6-3. Til tross for at Dixie ble en ekte Celt, er det mulig at det fortsatt var noe blått igjen i ham, for når det gjaldt scoringer var det spesielt det andre grønne laget som fikk svi. Dixie scoret nemlig hele 18 mål på de 13 kampene han spilte mot Hibernian! Hans største scoringsbragd kom derimot i en ligakamp mot Partick Thistle 17 november 1973. I denne kampen på Celtic Park vant Celtic 7-0, og Dixie scoret seks av målene, hvorav fire av dem på rad! Det eneste lille mørke kapitlet i Dixie’s Celtic-karriere, er at alle hans scoringer kun ble belønnet med to landskamper. Men det vet vi kom av sekterismen som satt dypt i det skotsk forbundet helt til 1990-tallet. Derfor fikk Celtic-spillere sjelden landskamper, samme hvor mye Celtic herjet i skotsk fotball og i Europa.

Sommeren 1976 ble den da 30-årige Deans solgt til engelske Luton. På sine fem sesonger i Celtic spilte han totalt 184 kamper og scoret 124 mål (hvorav 126 ligakamper og 89 ligamål). På disse fem sesongen vant han tre ligamesterskap, to cupmesterskap, og ett ligacupmesterskap. Dixie Deans er et stort navn i Celtic-folkloren, og nå kommer han altså til Norge. Hvis du vil møte en Celtic-legende på nært hold, bør du derfor komme på Supportercupen 24 mai!