NFP nr 3 - mars, sesongen 1996/97

Totalt nr 16 / Årgang 5

Celtic til England?

Av Harald Harsson

Fergus McCann er en mektig mann som ikke vil la seg pille på nesen. Etter tre år som Celtic-direktør begynner han nå å bli varm i trøya, og ser en del ting han er misfornøyd med i den skotske ligaen. Han mener bl.a. at småklubbene dirigerer for mye uten å bidra med noe selv, og da det nå kom forslag om en reorganisering av ligaen for å gjøre Premier Div større - hvilket i praksis vil si å gjøre en relativt svak liga enda svakere og med flere uinteressante kamper - syntes Fergus det gikk for langt. I tillegg har han også fått føle sekterismen i skotsk fotball, som går helt opp til øverste hold, og med den horrible håndteringen av Old Firm kampen andre nyttårsdag med påfølgende nedslående avsløringer rundt kamplederne var det nok.

I etterkant av den så mye omtalte nyttårskampen, var det mange Celts som i oppgitthet mente at Celtic måtte komme seg ut og vekk fra de gjennomsyrede sekteriske forholdene i Skottland. Derfor ble muligens ikke overraskelsen så stor da Celtic slapp bomben om at de gikk med planer om å forlate Skottland til fordel for den engelske ligaen (Premier League). Planen var etter sigende å kjøpe ut Wimbledon, som har de laveste tilskuertallene og dermed bidrar minst i Premier League.

Tanken på å spille i PL er besnærende, om enn kanskje noe umoralsk og illojalt overfor Skottland. Slik ville vi nok tenkt for bare kort tid siden, men etter avsløringene om at SFA har satt opp dommere som var rangers-supportere i viktige Old Firms, og sett hvor forferdelig tendensiøs dømmingen var, var følelsene snudd til at dette egentlig var til pass for SFA og den skotske liga. Så kunne rangers få vinne 9x9 på rad, om de synes det er så gjevt å vinne ved juks.

Da ryktene om å flytte til den engelske ligaen svirret som verst på alle avisers førstesider, gikk Celtic-ledelsen ut og dementerte ryktene. Men, ingen røk uten ild sier nå vi, og dessuten var mye av hensikten oppnådd ved å få denne debatten.

Å spille i en liga i et annet land er ikke noe ukjent fenomen - man trenger faktisk ikke å bevege seg utenfor den skotske ligaen en gang. Det engelske laget Berwick R. spiller i den skotske 2. divisjon. Likeledes spiller de walisiske lagene Wrexham, Cardiff og Swansea i den engelske ligaen. Paradoksalt nok kan Wrexham bli Englands representant i Cupvinnercupen hvis de nå skulle klare å vinne FA cupen (er klar for kvartfinale). Ellers er jo Monaco’s opptreden i den franske liga et kjent eksempel på lag som har slått seg ned i en fremmed liga. I Nord-Irland har det største publikumslaget Derry City gått inn i den irske ligaen pga sekterisme og bråk hver gang de spilte borte mot de lojalistiske (britiskvennlige) lagene i den nordirske serien. Derry har hatt stor suksess med flere ligatitler i Irland i tillegg til store publikumstall, slik at det nordirske forbundet nå ønsker dem tilbake igjen. Til slutt i denne oppsummeringen kan det legges til at lag fra lilleputtnasjoner som Andorra og Liechtenstein spiller i lavere divisjoner i henholdsvis Spania og Sveits.

Ved en eventuell overgang fra en liga til en annen, er det ikke bare de involverte ligaene som skal bli enige, men også UEFA og FIFA ønsker å ha et ord med i laget. UEFA har skjerpet inn på kravene når det gjelder å flagge ut, så det spørs vel om noen av eksemplene nevnt ovenfor hadde latt seg gjøre i dag. Derfor er det vel lite trolig at UEFA hadde tillatt Celtic å flytte til England. I disse kommersielle tider er det nok riktig å være restriktiv på dette området, for hvordan ville det gå hvis de ressurssterke til en hver tid skulle kjøpe seg inn der det var mest penger. Man kunne se for seg at Ajax forsvant til Italia, Benfica til Spania, Anderlecht til Tyskland osv. En lite gunstig situasjon. Et annet problem Celtic ville stått ovenfor, er at det i SFAs regelverk heter at hvis et lag går ut av den skotske liga (egentlig tenkt på som følge av konkurs), så blir spillerne SFAs eiendom. Dermed måtte Celtic ha kjøpt tilbake sine egne spillere, og det kunne bli en svært dyr affære - bare Cadete og di Canio er alene verdt mer enn hele Wimbledon!

Istedet for å flytte til engelske Premier League er det, som Fergus sier, mer sannsynlig å bli med i en europeisk liga. Denne er det planlagt skal gå i midtuken, mens de nasjonale kampene vil fortsette å gå i helgene. Sikkert er det ihvertfall at mye vil være forandret i løpet av det nærmeste tiår.

Leder:
Rico til ettertanke

Celtic har knyttet til seg nok et spennende navn i italieneren Enrico "Rico" Annoni, som kom fra Roma. Celtic-fansen jubler over å ha fått en forsterkning fra selveste Serie A. Ved nærmere ettertanke kan denne overgangen ses på som et tegn i tiden om hvilken vei fotballen begynner å gå etter den famøse Bosman-dommen. Celtic har alltid vært kjent for å få frem unge skotske talenter, og da vi vant E-cupen i 1967 ble vi de første, og hittil eneste, som har gjort dette uten en utlending på laget! Rico er nå syvende utlending i vår A-stall - en direkte følge av Bosman-dommen. Vi ønsker selvfølgelig Rico hjertelig velkommen til Paradise, og håper han vil få mange fine sesonger her, men samtidig må vi heller ikke glemme alle de skotske talentene som lider under den samme Bosman-dommen. Det er risikabelt å satse på unggutter, for de kan ende opp som en "flopp" etter at det har vært investert mye ressurser på dem, i håp om å få dem frem. Tidligere var det likevel verdt å satse på dem, for de var billige å få til klubben, samtidig som man kunne tjene store penger om bare en av dem slo til. Nå, i den post-bosmanske tid, risikerer man å ikke få noen ting igjen for å ha alet frem unge talenter - slik særlig Aberdeen og Hearts så smertelig fikk erfare etter forrige sesong. Derfor virker det som klubbene nå heller satser på å hente etablerte spillere, gjerne på tampen av sin karriere, gratis fra utenlandske klubber. Da vet man hva man får, samtidig som man løper en minimal økonomisk risiko. Det er spesielt i små fotballnasjoner som Skottland og Norge at de unge talentene må lide, for klubbene har ikke råd til å kunne satse på unge spillere uten vissheten om en økonomisk gevinst dersom en av dem skulle slå til. Nå er ikke Celtic den klubben som vil lide mest under Bosman-dommen, men det er likevel et tankekors at da Celtic nylig møtte Hearts, var halvparten av de 22 aktørene utlendinger…

Nå står vi foran det som sies å være tiårets to viktigste Old Firms (når dette leses er nok begge kamper spilt). Avisene hevder sågar at det er de to viktigste kampene dette århundre, men media skal som vanlig overdrive. Enten vi liker det eller ikke, så vil disse to kampene langt på vei være med på å avsi dommen over manager Tommy Burns; om han er et geni eller en tilbakestående taktiker. Det er også to kamper som vil få Celtic-fansen til å hoppe av glede eller hoppe fra høye bygninger… Det er med litt bange anelser vi Celts går disse kampene i møte, for det skotske forbundet har satt opp to rangerstilhengere til å lede kampene. Dommer i cupkampen skal være den kontroversielle orange-mannen McCluskey, som dømte forrige Old Firm. Seriekampen skal ledes av en viss herr Dallas, som i et intervju en gang har skrytt av at rangers aldri har tapt en kamp han har dømt! Når det gjelder The Old Firm, finnes det ingen nøytrale personer i fotball-Skottland, så hvorfor kan ikke forbundet hente inn dommere utenifra - slik de bl.a. gjør i det fotballgale Brasil.

Det er noen som mener vi vier for mye oppmerksomhet til anti-rangers stoff i medlemsbladet vårt. Med all den feilinformasjon og uvitenhet som eksisterer rundt The Old Firm her i landet, er det nærmest vår plikt som en Celtic supporterklubb å prøve og rette opp i dette. The Old Firm er langt mer enn byrivaler og en teologisk konflikt. Det er flere århundrer med hat og stridigheter. De undertrykte mot undertrykkerne. Det gode mot det onde. Med fakta på bordet burde det ikke være tvil om hvilken side man står på, om man har normalt utviklede sjelsevner og rettferdighetssans (les: alle som ikke har høyreekstreme legninger). Når det er sagt, skal det understrekes at vi streber etter å være en seriøs supporterklubb, der våre medlemmer skal vite at de kan stole på det som står i medlemsbladet. De som kjenner rangers og deres folkeferd, vet at det ikke er noe problem å finne mange og gode rangers-historier - som er sannferdige!

"The Fields Of Athenrye"

Av Odd T. Benkestok

Å høre 40-50.000 Celtic-struper synge 'The Fields of Athenry' er gripende, og bør oppleves av alle Celtic fans. Det er ganske uvanlig at en så langsom og melankolsk sang blir en 'hit' på fotballtribunene, men så synger jo Celtic fansen bedre enn de fleste.

Sangens komponist, Pete St John fra Dublin, forteller at han skrev sangen tidlig på åttitallet, etter å ha lest gamle gæliske beretninger om den store hungersnøden som hjemsøkte Irland på 1840-tallet. Han fikk nesten hjertestans - så stolt ble han - da han hørte at Celtics supportere hadde adoptert låta hans. 50.000 av de irene som rømte den grønne øya den gang slo seg ned i Skottland, til et hardt liv nederst på samfunnets rangstige. 'The Fields of Athenry' er på mange måter en hyllest til de som ble igjen, og rører dermed en streng hos mange etterkommere av irske emigranter. Celtic F.C. er jo selv et resultat av nettopp disse hendelsene, og miljøet er preget av møtet mellom det irske og det skotske, innvandreren og de innfødte, minnene om det de forlot og drømmene om det nye landet som langsomt ble deres eget. Klubben er som de fleste andre vellykkede ting i kulturen, en salig blanding av gode idéer fra flere hold. Viva El Bastardismo!!!

Celtic er med andre ord en skotsk klubb som er stolt av sine irske aner. Og all denne lengsel får et majestetisk uttrykk på tribunene gjennom den vakre balladen 'The Fields of Athenry'. Bruken av sangen er imidlertid omstridt, og den har møtt kritikk fra enkelte hold.

De som mener at teksten oppfordrer til sekterisme og hat må ha lest den med en usedvanlig vrangvilje, og trukket enkeltlinjer fullstendig ut av sammenhengen. Hva da med den skotske nasjonalsangen med sine linjer om å sende den engelske arméen tilbake for å tenke seg om? Eller den engelske med sine fraser om å knuse de gjenstridige skottene? Det er ingenting i veien med 'The Fields of Athenry'. Komponisten selv avviser bestemt at sangen har et sekterisk budskap, og kan fortelle at han har en venn fra Bangor i Nord-Irland som er aktiv unionist. Denne unionisten har et glansnummer han pleier å fremføre i lystig lag. Og hva heter låta? Riktig - 'The Fields of Athenry'.

I følge Fergus McCann er politiske og fordomsfulle sanger i strid med Celtics sosiale charter, som tilstreber en stolt klubb, fri for hat og fordommer. Men han påpeker at 'The Fields of Athenry' er en sang klubben og fansen kan synge med stolthet. Dermed avviser han alle grinete argumenter fra blånesene. The huns er dessuten neppe de rette til å belære noen om sekterisme. De er vel bare sure for at de ikke har noen fine sanger selv, tenker jeg. De kan like gjerne venne seg den først som sist -den er kommet for å bli!

Når det er sagt, er det ikke til å komme bort fra at sangen kan ses på som et direkte angrep mot den britiske undertrykkelse og maktmisbruk i Irland. Riktignok mot det britiske regimet som herjet i forrige århundre, men det er ikke til å underslå at mange velger å tolke sangen som et spark bak også til dagens britiske regime og dets okkupasjon av nordøst Irland. Det geniale med sangen er at den ikke ikke inneholder noen "fy-ord", dvs politisk ladde ord, samtidig som det står mye å lese mellom linjene - for den som forstår seg på det.

‘The Fields of Athenry' er en praktfull tribunesang, med et tema som er uløselig knyttet til Celtic FC’s opprinnelse. Hungersnøden og det engelske vanstyret som drev halvparten av Irlands befolkning i døden eller på vandring, bl.a. til Glasgows østkant. Stiftet av den katolske presten Brother Walfrid for å lindre nøden blant de lutfattige irene i Glasgows trøstesløse slumkvarter. Det ble spilt veldedighetskamper for å skaffe mat til de fattigste, i tillegg til at klubben ble en betydelig kilde til stolthet for folk som ble møtt med fordommer og forakt ellers i uken. Fotballen ble rett og slett en psykisk og sosial sikkerhetsventil - en måte å ta igjen på. Man ble kanskje holdt nede av den protestantiske overklassen som tviholdt på sine privilegier. Men på lørdag - da var det kamp på Celtic Park, der grønn- og hvitkledte helter fra nabolaget som oftest sørget for å sende motstanderne hjem med tap. Og det med stil!

Det er altså en åpenbar forbindelse mellom den katastrofale hungersnøden som rammet Irland på 1840-tallet og stiftelsen av Celtic FC i Glasgow 40 år senere. Derfor er det helt naturlig for fansen å synge en vakker sang som henspeiler på selve bakgrunnen for klubbens eksistens. Hør den. Lær den. Syng den av hjertens lyst.

Det ironiske er, at hadde engelskmennene styrt Irland på en mindre brutal og mer anstendig måte, så hadde det ikke vært nødvendig for irene å flykte fra sitt land. Og Celtic FC hadde derfor kanskje aldri eksistert!

Teksten til The Fields of Athenrye finnes vil finnes her om ikke lenge.

Matthew Marr fra Dundee kom i kontakt med supporterklubben etter å ha lest om oss i Celtic-fanzinet 'Not The View'. Han er sesongbillettinnehaver, og i tillegg bekjent av godt informerte Celtic-kilder. Dette får vi nyte godt av i hans kronikker.

Matthew Marr's Meldinger

Som vanlig har det vært noen begivenhetsrike måneder siden sist. Én hendelse er Kenny Dalglish sagaen, der det syntes å råde en "Kongen er død. Leve kongen!"-innstilling. Kenny forble the Huns’ super-speider i hele to UKER! Han tok deres penger, for så å stikke av til Newcastle! Godt å se at Kenny fortsatt får rangers til å gå i sirkler! Det har siden vært en uavbrutt munterhet på bekostning av sirkus Ibrox. Deres siste kjøp, chileneren Sebastian Rozental, pleide (og jeg understreker pleide) å ha en interessant måte å feire sine mål på: han korset seg! Ikke overraskende selv om han er jøde, for han kommer fra et lag kalt Universidad Catholica. Da han ankom Ibrox for første gang, ble han raskt forklart at det å korse seg var en uting han straks måtte legge seg av med. Var det noen som prøvde å overbevise oss om at det ikke eksisterer sekterisme på Ibrox?!

Tåpelighetene fra rangers etter at de hadde vunnet ligacupen her på Celtic Park, bare understreker hva de egentlig er laget av. BBC Scotland, som dekket finalen, måtte ha hjelp av politiet til å få spillerne til å slutte og synge ‘The Sash’, for det hørtes så godt i bakgrunnen da det ble foretatt intervjuer utenfor garderoben. Det dukket også opp uforutsette problemer etter at laget hadde forlatt stadion, for da ryddemannskapene kom inn i garderoben etterpå, lå det og fløt ekskrementer i et badekar! Veldig voksent gjort av en gjeng som liksom skal være forbilder og forsvare millionlønninger.

Vår nye stjerne Paolo Di Canio har ikke bare fulgt gamle Celtic-tradisjoner med blendende vingspill, han har også slått et slag for veldedighet. I kampen mot Aberdeen på Pittodrie, brukte han et par gyldne fotballstøvler (gullstøvler om du vil). Med disse scoret han sågar et fantastisk mål, som sikret en 2-1 seier. Etter kampen auksjonerte han bort gullstøvlene, noe som innbragte hele £58.000 (600.000 NOK)! Vinnerbudet kom fra eieren av en sportskjede og var på £30.000. En lottomillionær hadde lagt inn et bud på £28.000, men selv om han ikke vant med dette budet ga han pengene likevel (reklamen har rett: lottomillionærer er ikke som andre millionærer! red. anm.).

Nå har vi endelig kjøpt en midtbanespiller, som fansen så lenge har etterspurt. Det ble til slutt David Hannah, som kom fra Dundee United for £600.000. Han er ganske lik Peter Grant i spillestil, og jeg må innrømme at jeg har litt sansen for ham. Han har ihvertfall glidd fint inn på laget, og ser ut som nok et klokt kjøp av vår manager.

Et av våre største problemer de siste månedene har vært forsvaret. Tommy Boyd ser ut til å ha sin verste sesong for oss, samtidig som hele forsvarsfireren virker veldig uorganisert og usikker. For øyeblikket ligger vi i forhandlinger med Roma om å kjøpe forsvarsspilleren Enrico Annoni, men jeg er ikke helt sikker på om dette er noen god løsning. For på "Channel 4", som har spesialisert seg på italienske kamper, blir det sagt at Roma-tilhengerne ler seg skakke over at Celtic ønsker å kjøpe Annoni. Vel, vi får bare vente og se - den som ler sist ler i allefall best!

Det er ikke bare Celtic’s kjøperykter som har preget nyhetene i det siste, det har versert utallige rykter om salg også. Det siste er at Leeds har bydd £4 mill for Jorge Cadete, men har fått avslag fra både klubb og spiller. Kriserammede West Ham har prøvd seg på store Pierre, men trakk seg visstnok i siste minutt. West Bromwich og Oxford har begge vært ute etter Malky Mackay, men han ønsker å bli. Til slutt har det vært sagt at Andreas Thom var på vei tilbake til Tyskland, men foreløpig ser ikke dette ut til å bli noen realitet. Alle rykter og historier i avisene bør tas med en ekstra stor klype salt, for de har ved flere anledninger vist at de ikke er å stole på. For eksempel så var det et hett diskusjonstema før jul, rundt nyheten om at Celtic skulle åpne en egen pub, "The Celtic Pub". Debatten gikk høyt, helt til avisen innrømmet at de bare hadde diktet opp historien!

Dette til tross, den største historien hittil i år har vært om linjemannen fra forrige Old Firm, Gordon McBride. Han vinket av Cadete’s mål i sluttminuttene uten noen som helst grunn, et mål som ville betydd uavgjort og langt bedre posisjon i kampen om ligatroféet. Det har i ettertid vist seg at denne linjemannen mest sannsynlig er en frimurer, at han er en svoren rangers-tilhenger og står på venteliste for å få sesongbillett på Ibrox!!! Og vi blir beskyldt for å være paranoide…? Ytterst tvilsomt. Uansett, hans liv har blitt et mareritt etter denne kampen og de påfølgende avsløringer. Han har fått slått inn vinduer på huset sitt, og blitt truet på livet. Hva mer kan man si?

Det har i det siste blitt hevdet at Tommy Burns aldri har signert den kontrakten Celtic tilbød ham. Dette har fått vann på mølla for de som ønsker Tommy vekk fra klubben, og mener han burde sparkes. Akkurat det er jeg ikke helt enig i, for han har hevet Celtic betraktelige siden han tok over, så jeg tror han vil være mannen som styrer oss til ligatittelen igjen. Man kan kanskje heller stille spørsmålet: hvilken ny manager villle gjort det så mye bedre?

Av alle ting ser det ut til at Celtic nå ønsker å flytte til Premier League i England. Det var snakk om at Celtic skulle bli nye Wimbledon, men beholde det gamle Celtic-navnet. Idéen synes for meg å være dødfødt, idet det er lite trolig at verken SFA eller FA vil godta en slik klubboverdragelse. Jeg er imidlertid ikke helt sikker på om Celtic virkelig har ment dette i fullt alvor, for kunngjøringen kom like etter at Jack Steedman (formann i Clydebank) hadde arrangert et møte om omstrukturering av ligaen (til fordel for de mindre lagene selvfølgelig), uten at Celtic eller rangers var invitert. Utspillet om å flagge ut til England var nok helst en maktdemonstrasjon fra Fergus McCann’s side, for å vise SFA at de ikke kan behandle Celtic på hvilken som helst måte.

Vi er nå fem poeng bak rangers, og har fortsatt igjen en hjemmekamp mot dem. Det er derfor absolutt mulig å innhente dem, slik at det blir vi som kan feire hele mai måned til ende - la oss ihvertfall leve i håpet!

Helt til slutt vil jeg bare si at jeg er blitt bedt av Celtic FC om å takke alle dere norske Celts for gavesjekken dere hadde samlet inn til Celtic Charity Fund, i forbindelse med kåringen av van Hooijdonk som årets spiller. Så herved overført; tusen takk!

Hail! Hail!

Tim Taler
Propagandaministeriet

Bare en løgn blir gjentatt ofte nok, blir den en sannhet. Dette var mottoet til nazistene og deres propagandaminister Josef Göbbels under deres fremmarsj på 30-tallet. Dette ser også ut til å være taktikken til Jim Farry og det skotske forbundet SFA, etter århundrets dommerskandale i nyttårskampen mot the Huns. Bortforklaringene (les: løgnene) kan ikke karakteriseres som annet enn patetiske i lys av de faktiske realiteter.

Etter den nevnte Old Firm 2 januar, der så mange tvilsomme avgjørelser gikk mot Celtic og i favør rangers, ble det gjort en del undersøkelser for å finne ut mer om bakgrunnen til dommeren (Jim McCluskey) og den siden mye omtalte linjedommeren (Gordon McBride). Detektivarbeid av både Celtic-fans og avis-journalister (til og med fra Daily Ranger) førte til sjokkerende avsløringer. Linjedommer McBride, som bl.a. på helt uforståelig vis vinket offside på Cadete’s mål, viser seg å komme fra Govan og fra en familie med lange rangers-tradisjoner. I tillegg står han nå på venteliste på å få sesongbillett på Ibrox!!! Det stopper imidlertid ikke med det, for han er medlem av en rangers supporterklubb og reiser med supporterbussen til bortekamper når han selv ikke må dømme kamper i den skotske ligaen. Før jul deltok han i en veldedighetskamp, og da stilte han opp i sin rangers-drakt! Det kom også frem sterke indisier på at han var frimurer, men dette er vanskelig å bevise så sant man ikke er medlem selv. Likevel, det er helt utrolig at en slik person får lov til å dømme i en så viktig kamp hvor han er så sterkt involvert i den ene parten. Inhabilitet kalles dette blant dommere i rettsvesenet. På spørsmål fra journalistene om ikke hans sterke tilknytning til rangers påvirket avgjørelsene hans under kampen, var hans eneste kommentar at spørsmålet var irrelevant. Akkurat, og det skal du ha oss til å tro!

Med dommer McCluskey førte etterforskingen til nesten like graverende resultater. McCluskey er nemlig en Orange-mann, og har til og med blitt arrestert under en Orange-marsj en gang. Når man kjenner Orange-ordenens lojalitet overfor den britiske trone, og deres intense hat til irer, skal det ikke mye tankevirksomhet til for å forstå at også dommeren kan regnes som svært inhabil.

Da alle fakta ble lagt på SFAs velbeslåtte bord, regnet man med - eller i det minste håpet man på - at her ville det bli et oppgjør på kammerset. Men nei, det eneste som kom fra propagandaministeriet var at de hadde snakket med de to nevnte dommere, og at disse forsikret at deres langt fra nøytrale bakgrunn ikke hadde påvirket dømmingen. Hvor naiv går det an å bli - en slik løgn kan gjentas en million ganger, og likevel vil den ikke bli svelget av Celts, eller nøytrale personer for den saks skyld. Uansett hva disse dommerne sier og hvor mye de påstår å mene det, så finnes det også en psykologisk effekt som ligger der i underbevisstheten, og gjør oss til det vi er; mennesker og ikke maskiner. Det burde være nok å se på noen få episoder for å anskueliggjøre det. Hvorfor fikk ikke Ferguson gult kort da han med et horribelt overfall bakfra prøvde å gjøre en slutt på McStay’s fotballkarriere der og da? Stubbs fikk gult kort for noe som ikke lignet på annet enn å hoppe opp sammen med keeper i en duell. Like etterpå gikk Petric opp i duell med Kerr og satte albuen i kinnbenet hans uten at dommeren reagerte. Di Canio fikk en albue i ansiktet av McLaren da sistnevnte var rangers’ bakerste mann - rødt kort ville dette blitt i et hvilket som helst annet land, men ikke på Ibrox. Di Canio ble også lagt ned som et høstslakt av Petric innenfor 16-meteren, uten at dommeren hevet øyebrynene til tross for at han sto helt oppe i situasjonen (istedet for å heve øyebrynene, senket han vel heller øyelokkene!). Da Cadete scoret målet som ble annulert for offside, hadde han McLaren i ryggen da ballen ble spilt fra Pierre. Under hele kampen ble Celtic vinket av ved den minste tvil, selv om de var et par meter onside. På den annen side slapp rangers unna med opptil fire meter offside, og de fikk godkjent det siste målet selv om det var to offside-trekk i forkant.

Alle Celts - spillere, ledere og fans - har i alle år vært smertelig klar over at de blir diskriminert mot av forbundet og dommerstanden som er infiltrert av frimurere og orange-menn. Offisielt er det ingen som nevner dette, ihvertfall ikke blant spillere og ledere, men på tomannshånd er det ingen som legger skjul på det. Celtic er imidlertid ikke alene om å dele denne oppfatningen, for i en supporterundersøkelse var det desidert viktigste ankepunktet til andre skotske fans at når de møtte rangers, og da særlig på Ibrox, så følte de at de også spilte mot dommerne. Som sagt, denne konspirasjonsteorien er noe man ikke snakker så høyt om, men etter kamper som forrige Old Firm er det vanskelig å la være. Selv manager Tommy Burns hadde vanskeligheter med å skjule sin forargelse, og kom inn på emnet i et radiointervju. Et av ankepunktene var at dommerne i Skottland har en slags immunitet, dvs at de skal slippe å måtte svare for seg etter en kamp og heller ikke har lov til å komme med noen forklaring på hvorfor de dømte som de gjorde. I alle andre land i UEFA er det lov å stille dommerne spørsmål etter kamper, og ta en diskusjon rundt kontroversielle hendelser. Dette er imidlertid ikke lov i Skottland, og en slik lov er bare med på å fyre opp under konspirasjonsteorien ved at skotske dommere kan dømme så horribelt de vil uten å måtte forklare seg. Det var altså dette Burns tok opp i intervjuet, og man ville trodd at dette kunne få SFA til å gå i seg selv og kanskje endre noe på regelverket. Dessverre skjedde det stikk motsatte, hyklerne hevdet at Burns bragte fotballen i vanry med sine kritiske og "politiske" spørsmål, og ila ham en klekkelig bot samt at de vil etterforske saken nærmere. De beskyldte også the Celts for å være paranoide, og da er vi tilbake til propagandaministeriet igjen. Hver gang Celts har tatt opp diskrimineringen mot dem og andre ømtålelige emner, har de fått i retur at de er paranoide, og så ofte har dette skjedd at Huns og andre nærmest tar det for en sannhet.

Med tanke på at rangers har fått fire røde kort på ti kamper i E-cupen, mens de har spilt to år og 90 kamper uten en utvisning i Skottland, har fått mange (særlig Celts…) til å kreve at det bringes inn nøytrale dommere utenifra (fra England eller EU) til Old Firm kamper. Det burde egentlig ikke være noe urimelig krav, for i landskamper er det alltid nøytrale dommere, og i Old Firms står det oftest mer på spill enn i en "skarve" landskamp. Samtidig er det vel også praktisk umulig å finne en person i Skottland som er nøytral i forhold til the Old Firm. Det har vært forsøkt én gang tidligere i historien, å hente inn en nøytral dommer utenifra. Da ble en engelsk dommer innhyret for å dømme en O.F.-seriefinale. Celtic vant kampen 2-1, og siden har aldri nøytrale dommere blitt påkalt! På de siste 30 årene har det vært to (!) dommere som man ut fra deres navn kunne anta hadde Celtic-sympatier. For begge endte karrieren brått og brutalt. Den første var dommer Callaghan som dømte på slutten av ‘60-tallet, og under en Old Firm unnlot han å utvise Celtic-spilleren "Yogi" Hughes etter en stygg tackling. Dette falt SFA meget tungt for brystet, så de ekskluderte Callaghan og sørget for at han aldri fikk blåse i en fløyte igjen. Den andre dommeren med antatte Celtic-sympatier var Kevin O’Donnell. Han opererte på slutten av ‘80-tallet, og i en kamp mellom Celtic og Hibs dømte han en straffe til Celtic. Det ble ikke tatt godt i mot av den offisielle dommerobservatøren, så da SFA mottok dennes rapport ble stakkars O’Donnell degradert til linjedommer i 2nd Division (den laveste div på den tiden). Han ga likevel ikke opp, men da han også som linjedommer fikk huden full i rapporten fra dommerobservatøren, skjønte han hvor landet lå og ga opp dommerkarrieren på dagen.

Tvilsomme dommeravgjørelser for og imot jevner seg ut over en lang sesong sies det, og det er nok riktig i de fleste tilfeller, men dessverre ikke i Skottland. Noen flittige sjeler har gått gjennom alle Old Firms de siste 50 år (!) og laget en statistikk over alle tvilsomme dommeravgjørelser. Kilden til dette enorme stykke arbeid er kampreferater fra avisen The Glasgow Herald (en av få aviser som blir ansett å være nøytral). Femti år er et langt tidsaspekt, så statistisk burde det meste være utjevnet på denne tiden, men som det går frem av de nakne fakta under, er dette ikke tilfellet:

Konklusjonen må bli at i to av tre kamper oppleves dommerkontroverser, og at 75% av dem går i favør av rangers!

"Celtic er paranoide. Ingen dommere er frimurere og ingen dommere dømmer til fordel for rangers, selv om de har sympatier i den retningen". Propagandaministeriet, SFA 1997.

Oppgjørets time

Med tapet i nyttårskampen, og det faktum at vi med det lå 17 poeng bak the Huns, var det bare å innse at de kommer til å utligne vår sakralhellige 9-på-rad! Kun et mirakel kan redde oss, men mirakler har jeg sluttet å tro på etter konfirmasjonen, så derfor var det bare å se sjokket i øynene. Fordelen med å bli hektet av så tidlig, er at vi får tid til å bearbeide sjokket, slik at ikke verden raser sammen en mai-dag idet oppgjørets time er der. Det kan sammenlignes med å miste et familiemedlem etter lang tids sykeleie, kontra det å miste noen brått og uventet. Sorgen er like tung, men sjokket er dempet. Slik føltes det altså etter denne Old Firm kampen, og den påfølgende postsjokkperioden kan beskrives i tre stadier:

Desperasjon: Orange-dommer og frimurerlinjemann, og tap etter nok en gang å ha ligget klart over i spill og sjanser.
Det finnes ingen rettferdighet, det finnes ingen gud. Det føles helt tomt innvendig, samtidig som jeg føler meg full av elendighet. Nå skal jeg bare høre på death metal musikk og kle meg i svart, og bare det, og grave meg ned og bli der. Jeg orker ikke mer - jeg melder meg ut av tilværelsen.

Faktasøk: OK, så har the Huns ranet vår 9-på-rad, men da vi vant 9-på-rad, var det med en kameratgjeng som nesten alle kom fra Glasgow og som spilte for æren og ikke penger. rangers måtte investere astronomisk ganger så mye penger for å oppnå det samme.
Da vi vant 9-på-rad, gjorde vi det i en tid da nivået på skotsk fotball var meget høyt. Både vi og rangers nådde flere finaler i E-cupene, og selv Dunfermline og Kilmarnock herjet i Europa på den tiden (semifinaler). I tiden da rangers har tatt sin 9-på-rad, har skotske lag vært nede i den dypeste bølgedal i dette århundredet, så motstanden i ligaen har langt fra vært den samme.
Da vi vant 9-på-rad, var det fortsatt noe som het ære i skotsk fotball, og de økonomiske forskjellene var minimale. Under rangers sin 9-på-rad har de rådd den økonomiske grunnen alene, og kjøpt opp alt som har kunnet krype og gå av klassespillere i Skottland, og også England. Dette mens alle konkurrentene i Premier Division har sett konkursspøkelset i øynene; inkludert Celtic, Hibs, Hearts, Aberdeen og Dundee United.
Da vi vant 9-på-rad så gjorde vi det med stil og feiende flott angrepsfotball, som ga oss ære og berømmelse langt utenfor Skottlands grenser. rangers har vunnet pga av fysikk og muskler, og de største heltene har vært slaktere og råtasser som Graeme Souness, Terry Butcher, John Brown, Terry Hurlock, Ian Ferguson og Paul Gascoigne.
Da vi vant 9-på-rad hadde vi ikke mye hjelp av dommerne. De var like sekteriske i rangers’ favør dengang, men vi var så overlegne at vi overvant også dem. rangers har alltid hatt hjelp av frimurere og orange-menn blant dommerstanden, og særlig de siste sesongene hvor Celtic har utgjort en reell trussel, og egentlig vært bedre enn the Huns. rangers har vunnet 9-på-rad med juks!

Trøst: Ved å se på fakta, er det klart at rangers må vinne 9x9 på rad for å oppnå samme prestasjon og kunne sammenligne seg med oss da vi vant 9-på-rad. Dessuten var vi de første som vant 9-på-rad. Hvem er det egentlig som bryr seg om andremann. Alle vet hvem som var førstemann på månen, men hvem kjenner heltene fra den andre månelandingen? Alle husker at Lars Grini var førstemann som hoppet over 150 meter på ski, men hvem husker andremann som var over 150m?

Konklusjon: rangers sin 9-på-rad er bare et dårlig plagiat!

Finn Sein