Et godt nytt år	Moral	Pass på	Boys of the Old Brigade

Et godt nytt år! av Idar Larsen og Rune Christiansen
 
Selv om der ikke var arrangert fellestur til nyttårskampen mot rangers, var allikevel hele syv nordmenn å finne på The Willow Hotel. Linda, Helge og Idar fra Bømlo reiste sammen med Nina fra Kristiansand. Og fra Bærum kom de tre ungdommene Rune, Morten og Morten.

En uforglemmelig nyttårsaften på Celtic Park

Linda, Helge, Nina og Idar tilbragte nyttårsaften på Celtic Park. Vår alles gode venn Martin Boyd hadde ordnet fire billetter til nyttårsfeiring i Walfrid Restaurant. Vi ankom i syv-tiden om kvelden, hvorpå vi ble mottatt av to sekkepipeblåsere i kilt, og det var tent fakler langs inngangspartiet til «Paradise». Dette gjorde mektig inntrykk.

Vel inne ble vi godt mottatt, og personalet var nysgjerrige på hvem vi var da de hørte at vi ikke snakket skotsk. Servicen var vanvittig god da de hørte at vi var fra Norge, men den avtok litt senere da de fant ut at vi ikke var i slekt med Harald Brattbakk, slik de først trodde. Uansett var både personalet og de andre gjestene veldig hyggelige, og atmosfæren var i skikkelig Celtic ånd. Menyen var enorm, med fire retters middag og galla oppdekning, men tonen var likevel uformell. Alt i alt, med både mat å drikke, kom hele kvelden på bare £35, noe som i Norge ville ha kostet godt over tusenlappen.

Etter middagen var det omvisning for de som ikke hadde vært på Celtic Park før. Vi startet med styrerommet og pokalsamlingen (hvilken samling, og sentralt plassert E-cupens store pokal som aldri rangers har vunnet) før turen gikk til et tomt stadion. Synet av et tomt Celtic Park svakt opplyst en vinterkveld er til å bli religiøs av! Det er vanvittig stort, og holder på å bli større. Helge prøvesatt styreformann Fergus McCann’s stol, og kunne godt tenke seg å bli sittende en sesong eller to. Resten av kvelden var det dans, drikking og Celtic prat. For å sitere Martin Boyd: I Celtic finnes det ingen ukjente, bare en masse venner som du ikke har møtt før.

Den beste dagen i våre liv

Morten, Morten og Rune hadde feiret nyttårsaften på Brazen Head og George Square. Dagen derpå gikk ferden til Edinburgh og lokaloppgjøret Hearts-Hibs. En miniatyrutgave av Old Firm, hvor Hibs-fansen hadde irske flagg, mens Hearts-hunsen opptrådte meget usympatisk med masse drittslenging til Hibs-supporterne.

Men så var altså den store dagen kommet, 2 januar 1998. Vi våknet tidlig den morgenen, og følte oss nesten uvel av alle sommerfuglene som oppholdt seg i magene våre. Vi var heller ikke særlig sultne, bare enormt spente. Kampforberedelsene startet på MacConnell’s hvor vi skulle møte Martin med hans følge og Helge & Co. Derfra gikk turen til East Enders i Gallowgate hvor brødrene til Martin var. På vei opp til Celtic Park var vi fulle av spørmål som snart skulle besvares. Kunne Celtic vinne idag? Er rangers-fansen så skremmende som vi hadde blitt fortalt? I "Paradiset" hadde vi fått plasser rett bak målet i East Stand, og bare noen titalls meter fra rangers-supporterne.

Kampen åpnet med et grusomt rangers-press, men de fikk aldri skutt ballen mot mål. Utover i førsteomgangen kom Celtic sterkere; anført av sola og verdens beste fans. Harald Brattbakk hadde et par meget gode muligheter, men Andy Goram var som vanlig i kjempeslag. Celtic rundspilte rangers fra start av andre omgang. Det måtte bare bli mål. Og det ble det, i det 67 minutt knallet Craig Burley inn ledermålet. Celtic Park eksploderte av glede, det er sagt før men jeg sier det igjen, dette er ubeskrivelig og kan bare oppleves for å forstås.

Mens Celtic-fansen sang ‘Fields of Athenry’, sto Huns-fansen med strak høyrearm og "sieg heil!". Mange av dem hadde malt nesa si blå, og de sang også ‘Rule Britannia’. De var mye verre enn vi noen gang hadde våget å forestille oss! Rett foran oss varmet Gazza opp. Vi var med å sang "Gazza beats his wife…" av full hals. Og udyret svarte med den omtalte fløytegesten sin. Senere kom han innpå og vi ante det verste. Men fem minutter før slutt sendte Paul Lambert Celtic-fansen til himmels med et langskudd i krysset. Utvilsomt årets mål. I det øyblikket fløy sommerfuglene av gårde, og lettet kunne vi og over 40.000 andre Celts synge "Happy New Year" til Walter Smith.

Etter kampen omfavnet Martin oss og vi dro ned til Cabins Bar i Gallowgate og tok oss en velfortjent Guinness. Resten av kvelden tilbragte vi tre ungdommene på Brazen Head. Der så vi hele kampen på storskjerm i reprise. Og etterpå hadde «Êire Ôg» konsert. Kvelden var fullkommen! Da vi kom tilbake på hotellet og fikk snakket litt, begynte det etterhvert å gå opp for oss hva vi hadde opplevd. Konklusjon: Den beste dagen i vårt liv.

Helge og gjengen dro hjem tidlig den 3 januar. Samme dag dro «Morten’ene» og Rune til Kilmarnock for å se Killie møte Motherwell. Kontrastene til Old Firm var så store at vi hadde vanskelig for å forstå at det dreide seg om den samme ligaen. Selv om kampen var artig var det godt å komme tilbake til Glasgow hvor Charlie & The Bhoys hadde konsert.

Dagen etter skulle vi hjem, og vi handlet bort alle pengene våre. Grunnet værproblemer kunne vi ikke reise hjem og flyselskapet tok ikke noe ansvar. Uten penger og uten husly ringte vi Martin. Han ba oss hjem til huset sitt i Livingston. Der ble vi mottatt av en gjestfrihet det ikke finnes maken til. Kona , Mary, vartet opp med et herlig måltid. Martin ver i storslag og serverte oss Celtic-historier til langt på natt. Vi takket værgudene for at vi fikk en ekstra dag.

Å komme hjem til Norge ble en enorm nedtur. Borte fra det fantastiske Celtic-miljøet. En Glasgow-tur er verdt hver eneste krone du bruker.

Moral av Finn Sein

Det er mangt som kan virke uforståelig her i verden, og ett av disse "mysterier" er hvordan så mange skandinaver kan stille sine tjenester til disposisjon for en fotballklubb som pga sine ekstreme politiske utfoldelser har fått tilnavnet ‘mørkets krefter’ av sine konkurrenter. Et stikkord er penger, og da i ufattelige mengder. Men et kanskje enda mer interessant stikkord er moral, eller snarere mangel på sådann. 

Alle skandinaver som har vært i Glasgow, har sikkert fått spørsmål om hvordan det er mulig for skandinaviske spillere, som kommer fra klodens fredeligste hjørne, å kunne tilby sine tjenester til rangers FC. En klubb som i et århundre har vært assosiert med diskriminering og menneskeforakt, og som hele tiden har hatt nære forbindelser til organisasjoner med samme nedverdigende menneskesyn mot annerledes tenkende. Så la oss sende spørsmålet videre til de rette vedkommende, til Laudrup, Thern, Stensaas og de andre skandinavene (og til andre utlendinger, som også like gjerne kunne vært inkludert): Hvordan i himmelens navn er det mulig?

Det er kvalmt å se Laudrup storme mot fansen etter en scoring, og nærmest omfavne dem med sine fakter, når man vet at denne fansen har drept fem Celts bare på de siste to årene, og som etter tap har angrepet irske puber med flasker og murstein. Denne fansen som i så stor grad er ryggraden også i den sekteriske organisasjonen Orange-ordenen, og som diskriminerer og fordømmer irer og keltere pga et annet teologisk livssyn. Hvordan kan du omfavne dem Laudrup! 

Så har vi Thern, som sier han er stolt over å spille for rangers. Hva er det du er så stolt av - er det klubbens historie? En historie som knytter den opp mot Orange-ordenen, det tvilsomme skotske frimurervesenet og høyreekstreme politiske organisasjoner. En historie som innbefatter skotsk fotballs største skamplett; nemlig da rangers på 80-tallet ble etterforsket av FIFA for brudd på menneskerettighetene. Er det dette du og dine skandinaviske kolleger er stolt av Thern, eller er det de flotte lagkameratene! Lagkamerater som i større grad en noen annen britisk klubb har blitt tatt for fyllekjøring, slåssing og ordensforstyrrelse. Lagkamerater som står for konemishandling og seksualforbrytelser, og som støtter protestantiske aktivister i N-Irland og feirer fotballtriumfer med å synge sekteriske sanger til politiet må bryte inn. Eller kanskje det er det flotte stadion Ibrox dere er så stolt av. Et stadion der profitt-tenkende ledere satte sikkerheten til side for å spare penger, med det resultat at deler av stadion har brutt sammen ved fire anledninger med et hundretalls omkomne. At Ibrox lånes ut til Orange-marsjen er nok et flott tiltak for dem som er tilhengere av etnisk og religiøs segresjon.

Man kan jo også være stolt av Ibrox, som på ‘30-tallet var det største rekrutteringsstedet for skotske nazister, noe man også har spor av i dag, siden fansen fortsatt synger ‘Billy Boys’-sangen som nazistene laget i disse harde mellomkrigsår. Ibrox er også det eneste stadion i Storbritannia hvor hakekors-flagget har vaiet, og det er vel også noe å være stolt av - eller hva, Thern… Ikke det, da er det kanskje supporterne som gjør deg og dine medsammensvorne stolte. De som av fotball-Skottland har fått tilnavnet "Dyrene" og som nylig voldtok en kvinne på toget på vei hjem fra bortekamp, og som dreper Celts. Og så går de jo amok når de skal støtte laget utenfor Skottlands grenser. Det er vel nok å nevne Barcelona, Leeds, Liverpool, Sunderland, Newcastle og Torino, eller er det flere steder som kan gjøre en rangers-spiller stolt av sine tilhengere. Det stolteste var vel da rangers ikke fikk lov til å forsvare sin Cupvinnercup-tittel i 1972, fordi rangers-fansen gikk amok etter seieren! Joda, det er mye å være stolt av i rangers FC, Jonas Thern…

I beste skandina(i)viske stil sier blåøyde Stensaas og hans kompaner at de spiller for fotballklubben rangers, og ikke den politikk klubben og dens tilhengere står for. Fotball og politikk hører ikke sammmen sier han som kommer fra Kardemommeby-idealene i Norge. Det må vel gå an å åpne øynene for utenverdenen selv om man er vokst opp med Torbjørn Egner. Idrett og politikk hører ikke sammen sier de prektige skandinaver, men prøv å fortelle det til en gammel jugoslav, eller til sportsministeriet i det tidligere DDR, eller til de internasjonale organer som utestengte Sør-Afrika fra all form for idrett pga sin apartheid-politikk, eller til militærjuntaen i Argentina under fotball-VM i 1978 osv, osv.

Det er utenkelig at det går an å tilbringe lengre tid i rangers, og Glasgow, uten å oppfatte hva klubben står for. Så om man ikke tilfeldigvis skulle stå for de samme sekteriske synspunktene selv, er det eneste motivet for å spille i rangers å fylle lommene med penger. Om bare seddelbunkene blir store nok, blinker dollartegnene i øynene, og moral blir satt til side. Så til Laudrup & co; dere er like lette å kjøpe for penger, som det er å lokke småbarn med godteri! Med hoder like tomme som Celtic’s premieskap på første halvdel av ‘90-tallet, er det kanskje ikke mer å forvente. Det er vel sånne som dere som kunne stilt opp i valgkamp for Jack Kjuus og Hvit Valgallianse - bare pengesekken hadde vært stor nok.

For en araber er det verre om du ikke tror på noe, enn om du tror på en annen gud enn ham. På samme måte aksepterer jeg fullt ut rangers-spillere som er i klubben fordi de sympatiserer med dens politiske holdninger, selv om jeg er totalt uenig i deres synspunkter - slik tilfellet f.eks. er med Stuart McCall, Andy Goram, Ian Ferguson m.fl. Disse spillerne ville aldri latt seg kjøpe av Celtic (samtidig som Celtic heller aldri ville kjøpe spillere med slike holdninger). Og i enda større grad finnes det spillere som sier de aldri kunne ha skrevet under for rangers. Det beste eksempelet her er John Collins. Han takket nei til et kjempetilbud fra rangers, til tross for at han var protestant, og sa istedet ja til et mer beskjedent tilbud fra Celtic på et senere tidspunkt. Han kunne blitt rik på både penger og pokaler om han hadde sagt ja til rangers, men han fulgte sin overbevisning og moral, og takket nei til dette. Slikt står det respekt av!

Når skandinavene i sin feighet sier at de bare spiller fotball for rangers og ikke har noe å gjøre med politikken til klubben, er det like naivt som om privatsjåføren til adolf hitler skulle sagt at han ikke brydde seg om politikken til arbeidsgiveren, for jobben hans var bare å kjøre bil! Det er på tide at skandinavene, og også andre utlendinger i rangers, slutter med svada-pratet sitt, og heller innrømmer at de spiller i rangers for pengenes skyld. Om da ikke motivene virkelig er at de støtter politikken fra institusjonen rangers FC, men da må de da også kunne stå frem med det, slik deres skotske lagkamerater gjør, og ikke bare være skap-fascister.

Moral kjære venner, moral!

Pass på! av Martin Boyd

Det er ting som foregår i Glasgow som kanskje utenforstående har vanskelig for å kunne skjønne. Jeg vil på ingen måte skremme noen fra å reise hit, men jeg ønsker å gi en advarsel om hva som kan hende intetanende fotball-turister, om de uforvarende skulle komme bort i personer eller områder de ikke burde.

Celtic har ikke opplevd mye suksess det siste tiåret sammenlignet med de blå horder, men det har ikke blitt noe bråk fra vår side etter alle våre nederlag. Så slo vi dem i cupen forrige sesong, og hva hender?! Det blir opptøyer i gatene, og uskyldige folk blir knivstukket og banket opp. Selv etter reservekampen i høst - som jeg vet flere av dere var på - ble to Celtic-tilhengere drept av en feig og råtten rangers-gjeng. Den dag i dag har fortsatt ingen blitt arrestert for denne udåden! Disse gjengene angriper alltid ensomme personer, eller unge/gamle personer som de vet ikke vil kunne yte mye motstand. Og de feige angriperne slipper som regel unna fordi de opererer i mørke avkroker, samtidig som politiet lukker øynene. Det synes som politiet ikke gidder å bry seg når det er Celtic-fans som er ofrene, fordi som det heter i sangen; "Aren’t we all Irish anyhow". Det som bekymrer meg mest er at politiet lar disse ondskapsfulle skapninger få ture frem, slik at visse områder både i Glasgow og andre steder i Vest-Skottland, blir til områder hvor mennesker i grønt ikke kan bevege seg. Glasgow kan meget vel bli et annet Belfast før man aner.

Vi slo dem i årets Nyttårskamp, og hva hender?! De blå horder går fullstendig amok, og angriper Celtic puber og Celtic-supportere. Og igjen løfter ikke politiet en finger! Hvordan i herrens navn kan politiet unngå å legge merke til gjenger på 50-60 personer som sprer terror i gatene etter en fotballkamp? De vet det, men de ønsker ikke å vite det. De bare snur seg vekk. Jeg sier bare dette for igjen å minne alle mine norske venner om at det i Glasgow foregår en kamp som har pågått i uminnelige tider. En kamp som utkjempes på ulike premisser, der det dessverre ikke finnes likhet for loven. Jeg vil dere skal vite om det, og kanskje også spre budskapet utenfor Skottlands grenser.

Den virkelige faren kommer fra organisasjonen kalt Orange-ordenen. Deres eneste hensikt er å fordrive alle katolikker. De sier de er lojalister, men det er de egentlig ikke. I Orange-ordenens forfatning står det at de skal være lojale mot den kongelige trone "så lenge den forblir protestantisk". De eksisterer kun for å hate, og hadde katolikkene plutselig en dag forsvunnet, ville de vendt sitt hat mot negre eller jøder - eller kanskje nordmenn for den saks skyld. Deres ‘religion’ er i bunn og grunn bare hat og uforsonlig intoleranse. De lever i en eksistens uten kjærlighet. Det er mørkets krefter som styrer deres liv, for deres øyne, som er sjelens vindu, er lukket. De ønsker ikke å se. De har ingen nestekjærlighet, og eksisterer kun for å hate. De er ikke annet enn et sørgelig syn, men de er veldig farlige.

Jan Frode hadde helt rett da han kalte dem fascister, for de er en del av et internasjonalt broderskap for hat og intoleranse. Og likevel, hvert eneste år, får de politiets velsignelse til å paradere gjennom Skottlands gater i sin Orange-marsj, hvor de kan spre sitt simple budskap om hat gjennom fløytespill og bannere. Deres grupper og tilreisende åndsfrender sprer terror og frykt hvor de ferdes og marsjerer. Og alt dette mens politiet står rolig og ser på, og passer på at ingen får forstyrre denne karavane av bigotteri. Orange-marsjen har førkjørsrett, all annen trafikk må stoppe opp og pent vente. Tilskuere kan saktens spørre seg om det er dette som menes med demokrati. Hvordan kan et angivelig sivilisert samfunn fostre slike skapninger? Vi som tilskuere spør oss selv, mens vi prøver å finne omveier hjem for å unngå å krysse i Orange-marsjens spor. For å unngå å bli sjikanert og spyttet etter. En som har opplevd den på nært hold, vil gjøre alt for å slippe og gjenoppleve det fordrukne galskap som en Orange-orden parade er.

Min store sorg er at den naturlige skjønnhet som finnes i mitt fedreland, og som trekker så mange turister hit, blir tilsmusset av slike opptredener fra Orange-ordenen og deres like. Jeg er ytterst skamfull når jeg tenker på hva disse turistene forteller til sine venner og familie om Skottland, når de kommer hjem og har vært så uheldige å være på feil plass til feil tid, og uforvarende har fått oppleve Orange-ordenens fordomsfulle marsj på nært hold.

Paul Gascoigne er prototypen på en rangers-fan. Han og rangers fortjener hverandre. De er støpt av samme form: arrogante, ignorante, ukultiverte, hensynsløse og gemene. Derfor er det tragisk at han også er i besittelse av et fotballtalent som gjør ham i stand til å spille den vakreste fotball på høyeste nivå. Men, ignoranse og intoleranse er som gift for kreativitet, så hans talent vil dø en langsom død i hans bane av orange liljer og klossete oppførsel.

Håper jeg ikke har skremt noen, men snarere vekket dere. Å følge Celtic er så veldig mye mer enn bare det å følge en fotballklubb, og det håper jeg alle skal forstå. Og til slutt, husk mine vise ord: Det viktigste er ikke å vinne, men å være en Celt. Det vet jeg, for jeg har levd lenge - lenger enn ni-på-rad!

Celtic-sanger - "Boys of the Old Brigade"

Det finnes mange meninger om Celtic’s initiativ "Bhoys Against Bigotry" (BAB), og det finnes mange måter å tolke F. McCann’s motiver for dannelsen av BAB på. Det er spesielt to irske sanger som står sentralt i debatten: "Fields Of Athenry" og "Boys Of The Old Brigade" - den førstnevnte er ‘lovlig’ mens sitnevnte er blitt erklært ‘ulovlig’ under dekke av BAB. "Fields…" har vært presentert tidligere, så denne gang ser vi nærmere på "Boys…" og historien bak sangen, samt årsaken til at den er så het i diskusjonen rundt BAB.

Det er nå to år siden BAB ble introdusert, og en analyse av McCann’s motiver har som nevnt flere sider. Det vil føre for langt å gå i detaljer, men det mest iøynefallende er naturlig nok de kommersielle motiver. Samtidig skal man heller ikke se bort fra at BAB er McCann’s måte å gi rangers et spark ‘der dere vet’. For, det burde være hevet over enhver tvil at det er i rangers at sekterismen og bigotteriet står sterkest. Skulle de fulgt i Celtic’s fotspor her, som de ellers så ofte har gjort, er sannsynligheten overbærende for at klubben ville begynne å rakne fra innsiden.

Vel, hvor kommer så "Boys…" inn i bildet? Svaret ligger i de kommersielle motivene, men først litt mer bakgrunnsstoff fra historien: Siden Irland i så mange århundrer har vært okkupert av britene, er det ikke så unaturlig at det fortsatt er friksjon disse nasjonene imellom mens konflikten i dagens N-Irland pågår - selv om det på offisielt hold tilsynelatende hersker et normalisert forhold. Irer er kjent som et godlynt folkeslag, glad i både øl og sang. Og det var nettopp sangen som holdt moralen oppe da det så som mørkest ut mot den britiske overmakten. Paralleller kan trekkes til Norge under andre V-krig, der synging av nasjonalsangen og andre patriotiske sanger var med å holde moralen oppe i motstandsbevegelsens kamp mot tyskerne.

Forskjellen er bare at irenes frihetskamp har vart så uendelig mye lenger, og at det på disse årene har oppstått mang en irsk kampsang (eller "rebel song" som det kalles på engelsk). Budskapet i disse sangene omfatter naturlig nok hyllning av eget land og egne helter, og fordømming av okkupasjonsmakten. "Boys…" er nettopp en slik sang, og da behøver man ikke akkurat være en Sherlock Holmes for å finne ut at engelske/britiske investorer muligens vil vegre seg når de hører slike sanger på stadion. Av disse kommersielle hensyn har McCann valgt å bannlyse denne og tilsvarende sanger fra Celtic Park. På den annen side ønsker han å holde i hevd Celtic’s irske arv, og har i den forbindelse trukket frem "Fields…" som en perfekt sang for fansen å synge - en sang som også spilles over høyttaleranlegget på hver hjemmekamp.

Det paradoksale er at "Fields…" og "Boys…" har samme budskap - om irenes kamp mot britene. Forskjellen er bare det at "Fields…" ikke inneholder noen direkte ‘fy-ord’, dvs politisk ladde ord (selv om enkelte Hun-journalister i mangel av bedre stoff, ynder å hevde at sangen er sekterisk fordi hovedpersonen i en strofe sier han gjorde opprør mot kongens menn). Mer om disse politiske ‘fy-ord’ senere.

Uinvidde vil sikkert spørre seg hva dette har med Celtic og skotsk fotball å gjøre. Så for dem som av forskjellige grunner ikke har fått dette med seg, kommer her en kort men grunnleggende repetisjon: Celtic FC ble stiftet av utvandrede irer i det irske innvandrermiljøet på Glasgows østkant, med det mål for øye å kunne samle inn penger til suppestajoner i de fattigste slumkvarterene. Celtic er selvfølgelig en skotsk klubb i den skotske liga, men både fansen og klubben selv har aldri lagt skjul på sine irske røtter. Det irske flagg har alltid vaiet over Celtic Park, sammen med det skotske, og fansen har alltid hatt irske (kamp-)sanger innlemmet i sitt fotballsangrepertoar.

De fleste irer er som kjent katolikker, og Celtic ble dermed også en klubb for skotske katolikker - som en motpol til de etablerte protestantene i Queens Park og rangers. Selv om Celtic opprinnelig var katolsk, har de siden 1892 vært åpen for alle religioner og raser. Ved mange anledninger har de hatt flere protestanter enn katolikker i stallen, mens det blant fansen alltid har vært et flertall av katolikker. rangers har alltid vært rent protestantisk, og rangers-fansen har derfor i alle år sunget anti-irske og pro-britiske sanger.

Nå over til sangens historie. Irland ble invadert av britene så langt tilbake som 1169, og har altså vært okkupert i over 800 år! På disse årene har det irske folk måttet lide stor urett, og alt av verdier har blitt tynet ut av landet for å havne i lommene på britiske godseiere og i den britiske statskasse. Opp gjennom årene ble det gjort mangt et forsøk på opprør for å få kastet okkupantene ut, men fattige bønder hadde lite å stille opp med mot en verdens-stormakt. Det endte i tragedie hver gang, og i tillegg svarte britene med hensynsløse represalier for å skremme andre fra å prøve det samme. Først i 1916 klarte irene å organisere seg såpass at de hadde en reell mulighet. Første påskedag dette året ble det forsøkt et nytt opprør - derav navnet Påskeopprøret. Dette ble først slått ned, men tilslutningen til den frivillige irske hær (IRA) var enorm, slik at de klarte å fortsette kampen. Etter fem års krig måtte engelskmennene trekke seg tilbake, og Irland var endelig på irske hender igjen - bortsett fra de seks fylkene i nordøst, der britene bare skulle oppholde seg midlertidig inntil de trakk seg ut for godt (hvordan det har gått er en annen historie, som alle kjenner…). Det er altså dette Påskeopprøret som er temaet i "Boys…", der en far prøver å forklare denne viktige historiske hendelse til sin sønn.

Der "Fields…"-sangen forteller en historie om kampen mot britisk undertrykkelse uten bruk av politisk ladde ord, er "Boys…" mer direkte i bruken av slike uttrykk. Med kjennskap til bakgrunnshistorien, er det ikke vanskelig å forestille seg at ærefryktige britiske sjeler har vondt for å fordøye uttrykk som ‘den gamle brigaden’, IRA, Påskeopprøret m.fl.

I England likte man tapet mot den irske ‘bondehær’ dårlig, og tviholdt siden på N-Irland for å unngå det totale nederlag. Pga det anspente forholdet, er alle de irske kampsangene blitt forbudt i Storbritannia. Selv den irske nasjonalsangen er forbudt, og synger du den i Glasgow, blir du tauet inn av politiet - bortsett fra når du befinner deg på Celtic-puber eller på stadion. I Irland derimot, kan man kjøpe CD’er og kassetter (med sangtekster og det hele) av disse rebell-sangene nær sagt over alt; fra suvenirbutikkene i Dublins handlegater til tax-free butikkene på flyplassene!

Spesielt interesserte bør avlegge muséet i Kilmainham Jail (Dublin) et besøk neste gang de er i Irland, om de ønsker å lære mer om Påskeopprøret 1916 og den irske kamp for selvstyre. De som kommer til Irland og Skottland vil merke at virkeligheten er en noe annen enn den man har fått inntrykk av i Norge, fordi norske medier ensidig har formidlet den britiske versjonen av nyhetsbildet. Gjennom irske øyne, ser konflikten nokså annerledes ut.

Til slutt er det én ting vi aldri må glemme: Hadde det ikke vært for britenes brutale håndtering av Irland, hadde ikke så mange irer sett seg nødt til å emigrere - til bl.a. Glasgow - og det ville dermed ikke eksistert noe Celtic FC i dag!

Hvorvidt McCann mener det i fullt alvor eller ei, når han sier at "Boys…" er uønsket på Parkhead, er den likefullt én av de mest populære sangene på Celtic-pubene. Og spesielt på kampene mot rangers. Vær beredt til neste Glasgow-tur, og lær deg sangen. Lydfil finnes på hjemmesidene våre.