Av Harald Harsson

Glasgow-derbyet mellom Celtic og rangers er Europas største lokaloppgjør. Her er en fullstendig statistikk over samtlige offisielle Old Firm, siden den første ble spilt 21 mars 1890 (dette var en ligakamp som ble spilt på Celtic Park og endte 2-2).

Den aller første kampen mellom Celtic og rangers ble riktignok spilt 28 mai 1888, men var kun en privatkamp, og teller derfor ikke (resultatet ble likefullt 5-2 til Celtic over et allerede etablert rangers-lag). Celtic og rangers har også møtt hverandre i en rekke "uoffisielle" cuper og velferdsturneringer ("Charity Cups"), og ikke minst i Glasgow Cup som ble spilt helt frem til begynnelsen av 1970-tallet. Men, ingen av disse kampene blir regnet som offisielle. Under andre verdenskrig tok det skotske fotballforbundet opphold, men det ble arrangert egne ligamesterskap i "privat" regi. Heller ikke disse krigskampene er med i statistikken (og det skal vi kanskje være glade for, fordi i et av krigsoppgjørene hadde Celtic mistet så mange spillere til britenes tropper, at det før en kamp mot rangers ble spurt over høyttaleranlegget om noen av tilskuerne kunne tenke seg å spille for Celtic - for i det hele tatt å kunne stille med 11 mann på banen. Celtic tapte den kampen 1-8, men heldigvis er den altså ikke offisiell). Blant offisielle kamper regnes kun liga, cup og ligacup (og Europa-cup, hvor Celtic og rangers dog aldri har møtt hverandre). Totalt har Celtic og rangers møtt hverandre 336 ganger (tar man med alle de "uoffisielle" møtene blir det nesten 500 Old Firms!), og er blitt sett av ikke mindre enn 25 millioner tilskuere! Nesten seks ganger Norges befolkning! Her er alle Old Firm kampene (Celtic alltid nevnt først):

Liga Old Firm
Verken Celtic eller rangers har noen gang rykket ned, så de har alltid spilt i toppdivisjonen, og dermed aldri opplevd en sesong hvor de ikke har møttest. Fra 1975/76-sesongen ble Premier Division (nå Premier League) introdusert, med dobbel dobbel-serie (dvs fire innbyrdes ligamøter pr sesong).
Tegnforklaring: Uthevet = hjemmekamp, # = spilt på Hampden Park pga utbedring av egen stadion, * = "play off" om seriemesterskapet på Hampden (1904/05), ¤ = rangers spilts sin "hjemmekamp" på Celtic Park (1899/1900).
1890/91 2-2 2-1
1891/92 3-0 1-1
1892/93 2-2 3-0
1893/94 0-5 3-2
1894/95 5-3 1-1
1895/96 4-2 6-2
1896/97 1-1 0-2
1897/98 4-0 0-0
1898/99 0-4 1-4
1899/1900 3-3¤ 3-2
1900/01 2-1 1-2
1901/02 2-2 2-4
1902/03 1-1 3-3
1903/04 0-0 2-2
1904/05 2-2 4-1 (2-1)*
1905/06 2-3 1-0
1906/07 2-1 1-2
1907/08 2-1 1-0
1908/09 3-1 2-3
1909/10 0-0 1-1
1910/11 0-1 1-1
1911/12 1-3 3-0
1912/13 3-2 1-0
1913/14 2-0 4-0
1914/15 2-1 1-2
1915/16 0-3 2-2
1916/17 0-0 0-0
1917/18 2-1 0-0
1918/19 0-3 1-1
1919/20 0-3 1-1
1920/21 1-2 2-0
1921/22 1-1 0-0
1922/23 1-3 0-2
1923/24 0-0 2-2
1924/25 0-1 1-4
1925/26 0-1 2-2
1926/27 1-2 0-1
1927/28 0-1 1-0
1928/29 1-2 0-3
1929/30 0-1 1-2
1930/31 2-0 0-1
1931/32 0-0 1-2
1932/33 1-1 0-0
1933/34 2-2 2-2
1934/35 1-1 1-2
1935/36 2-1 3-4
1936/37 1-1 0-1
1937/38 1-3 3-0
1938/39 6-2 1-2
1946/47 2-3 1-1
1947/48 0-2 0-4
1948/49 0-1 0-4
1949/50 0-4 1-1
1950/51 3-2 0-1
1951/52 1-1 1-4
1952/53 2-1 0-1
1953/54 1-1 1-0
1954/55 2-0 1-4
1955/56 0-0 0-1
1956/57 0-2 0-2
1957/58 3-2 0-1
1958/59 2-2 1-2
1959/60 1-3 0-1
1960/61 1-5 1-2
1961/62 2-2 1-1
1962/63 0-1 0-4
1963/64 1-2 0-1
1964/65 3-1 0-1
1965/66 1-2 5-1
1966/67 2-0 2-2
1967/68 0-1 2-2
1968/69 2-4 0-1
1969/70 1-0 0-0
1970/71 2-0 1-1
1971/72 3-2 2-1
1972/73 3-1# 1-2
1973/74 1-0 1-0
1974/75 1-2 0-3
1975/76 1-2 1-1 0-1 0-0
1976/77 2-2 1-0 1-0 2-2
1977/78 2-3 1-1 1-3 2-0
1978/79 3-1 1-1# 0-1# 4-2
1979/80 2-2 1-0 1-1 1-0
1980/81 1-2 0-3 3-1 1-0
1981/82 2-0 3-3 0-1 2-1
1982/83 3-2 2-1 0-0 4-2
1983/84 2-1 2-1 3-0 0-1
1984/85 0-0 1-1 2-1 1-1
1985/86 1-1 0-3 2-0 4-4
1986/87 0-1 1-1 0-2 3-1
1987/88 1-0 2-2 2-0 2-1
1988/89 1-5 3-1 1-4 1-2
1989/90 1-1 0-1 0-1 0-3
1990/91 1-1 1-2 0-2 3-0
1991/92 0-2 1-1 1-3 2-0
1992/93 1-1 0-1 0-1 2-1
1993/94 0-0 2-1 2-4 1-1
1994/95 2-0 1-3# 1-1 3-0#
1995/96 0-2 3-3 0-0 1-1
1996/97 0-2 0-1 1-3 0-1
1997/98 0-1 1-1 2-0 0-2
1998/99 0-0 5-1 2-2 0-3

Ligastatistikk:
                          S        V     U        T         Mål
Celtic Park    124     48     38     38     193-164
Ibrox Park      123     26     37     60     127-199
Hampden Park  6       3       1        2       10-7
Totalt              253    77     76   100    330-370

Pga svært magre Celtic-år på 1930, 40 og delvis 50-tallet, er ikke ligastatistikken spesielt positiv for Celtic. Ser vi derimot på Premier-statistikken, er det uhyre jevnt til tross for at rangers i denne perioden bl.a. har vunnet ni-på-rad:

Premier-statistikk:
                          S       V      U       T         Mål
Celtic Park     46     20     14     12     67-49
Ibrox Park       46     11     15     20     51-73
Hampden Park 4       1       1       2        5-5
Totalt               96    32     30     34    123-127

FA Cup Old Firm
Første skotske cupturnering ble arrangert i 1873/74, mens Celtic første gang deltok 1888/89, hvor de sensasjonelt kom til finalen. Det ble ikke arrangert noen FA Cup i de fem sesongene 1914-19 (første v-krig), eller de syv sesongene 1940-46 (andre v-krig). Totalt er det blitt arrangert 114 FA cupturneringer, hvorav Celtic har deltatt i 99 av dem (og vunnet 30) - og av disse 99 deltagelsene har Celtic møtt på rangers 36 ganger, hvorav 14 ganger i finale.
Tegnforklaring: Uthevet = hjemmekamp, kursiv = nøytral bane (Hampden Park), understreket = finale, * = etter alvorlige opptøyer ble den siste finalekampen aldri spilt (1908/09), ** = Celtic Park ble brukt som nøytral bane (dvs billettene ble likelig fordelt) fordi Hampden Park var under ombygging.
1890/91 1-0
1891/92 5-3
1893/94 1-3
1898/99 2-0
1899/1900 2-2 4-0
1900/01 1-0
1902/03 0-3
1903/04 3-2
1904/05 0-2
1906/07 3-0
1907/08 2-1
1908/09* 2-2 1-1
1919/20 0-1
1924/25 5-0
1927/28 0-4
1952/53 0-2
1956/57 4-4 2-0
1958/59 2-1
1959/60 1-1 1-4
1962/63 1-1 0-3
1963/64 0-2
1965/66 0-0 0-1
1968/69 4-0
1969/70 3-1
1970/71 1-1 2-1
1972/73 2-3
1976/77 1-0
1979/80 1-0
1988/89 1-0
1989/90 1-0
1990/91 2-0
1991/92 0-1
1995/96 1-2
1996/97 2-0
1997/98** 1-2
1998/99 0-1

FA Cup-statistikk:
                          S     V     U    T       Mål
Celtic Park     13     9     1     3     26-16
Ibrox Park         7     3     1     3       9-8
Hampden Park23   8     6     9     30-31
Totalt                43 20     8  15     65-55

Ingen tvil om at cup-statistikken taler mer i vår favør, og ser vi på de rene Old Firm finalene er det Celtic som har overtaket:

Finale-statistikk:
                             S     V     U     T     Mål
Hampden Park 18     7      5     6   22-23

Ligacup Old Firm
Ligacupen ble første gang spilt i 1946, og har siden blitt avholdt uavbrutt, dvs 53 ganger. Celtic har deltatt alle gangene, men tok ikke denne "nye" turneringen seriøst det første tiåret. På disse 53 årene har Celtic møtt rangers 27 ganger (altså i mer enn halvparten av alle gangene Ligacupen har vært arrangert!) - hvorav 11 har vært finaler. Ligacupen har alltid blitt arrangert om høsten (slik at om man f.eks. vant turneringen høsten 1957, står man i statistikkene oppført som vinner i 1957/58-sesongen). Frem til og med 1976 ble Ligacupen spilt som gruppespill med hjemme- og bortekamper, der vinnerne i hver pulje gikk til semifinale. Derfor var man garantert to Old Firms om man havnet i samme pulje som rangers. Fra 1977-80 ble hver runde spilt med hjemme- og bortekamp, unntatt i evt semifinale og finale. Fra 1981-83 var det tilbake til puljespill igjen, mens det fra 1984/85-sesongen har vært "vanlig " cupspill i Ligacupen.
Tegnforklaring: Uthevet = hjemmekamp, kursiv = nøytral bane (Hampden Park), understreket = finale, * = dette var egentlig Celtic’s hjemmekamp, men pga utbygging av Paradise ble kampen spilt på Ibrox Park.
1947/48 0-2 2-0
1948/49 3-1 1-2
1949/50 3-2 0-2
1951/52 0-2
1955/56 4-1 0-4
1956/57 2-1 0-0
1957/58 7-1
1960/61 3-2 1-2
1963/64 0-3 0-3
1964/65 1-2
1965/66 2-1
1966/67 1-0
1967/68 1-1 3-1
1968/69 2-1 1-0
1969/70 1-2 1-0
1970/71 0-1
1971/72 2-0* 3-0
1973/74 2-1 1-3 3-1
1975/76 0-1
1977/78 1-2
1978/79 2-3
1982/83 2-1
1983/84 2-3
1986/87 1-2
1990/91 1-2
1993/94 0-1
1995/96 0-1

Ligacup-statistikk:
                              S     V    U     T       Mål
Celtic Park         12     8     0     4     19-18
Ibrox Park           15     5     2     8     17-20
Hampden Park  13     5     0     8     23-20
Totalt                  40   18     2  20     59-58

The Huns har et lite overtak på Ligacup-statistikken, og har vært flinkere til å avgjøre Old Firm finalene, men takket være en ikke helt ukjent 7-1 seier i 1957 har i alle fall Celtic positiv målforskjell …

Ligacupfinale-statistikk:
                             S     V    U     T       Mål
Hampden Park 11     4     0     7     18-16
 

Totalstatistikk for alle offisielle Old Firm gjennom tidene:
 
 
 

Av Harald Harsson

På alle fronter blir verden stadig mindre, mens de store aktørene blir stadig større - ikke minst i fotballverdenen. Internasjonalisering og kommersialisering er to sentrale stikkord. De store ønsker å bli enda større, og for å kunne bli det må de inn på nye arenaer, der de små blir skviset. Fra det første gang ble hvisket om en britisk liga, har ropene nå blitt så høye at det nesten er umulig å ikke høre dem. Vil en britisk liga være veien å gå for å møte ulvene ute i Europa, og hvilke følger vil en eventuell britisk liga få for The Old Firm og skotsk fotball?

La det være sagt med en gang: Jeg er konservativ av natur, og ser derfor med betinget entusiasme på det å rive opp en liga med over hundre år lange tradisjoner. Så i utgangspunktet er jeg ikke tilhenger av en felles britisk liga.

Britisk liga. British Premier League. BPL. Hvem skal få være med? The Old Firm selvfølgelig. Hibs, Hearts, Aberdeen og Dundee United har et potensial som gjør at de burde få innpass i en BPL, selv om de ikke alle sportslig sett er kvalifisert nå. De står ikke noe tilbake for Southampton, Coventry, Derby etc, som henger med i engelsk PL, så enten det blir 18 eller 20 lag i en mulig BPL, burde minimum fem skotske lag være med. Men, dette får diskuteres ved andre anledninger, for nå er det Old Firm og BPL.

For å kunne vurdere om en forandring vil bli til det bedre, må man først stikke den berømmelige fingeren i jorda, og vite hvor man står. Hva taler mest for å bevare den skotske ligaen som den er? Først og fremst tradisjonene. Til tross for at skottene ikke lenger er noen nasjon, er de et stolt folkeslag som er stolt av fotballen sin. Skotsk fotball har lange tradisjoner, og selv om statusen kanskje ikke er så høy i dag, så var det tider for noen tiår tilbake da skotske lag ble regnet som de beste i verden - ja til og med bedre enn de selvgode engelskmenn - og etter at de europeiske cuper ble innført, herjet skotske lag vilt på slutten av 1960 og begynnelsen av 1970-tallet, samt begynnelsen på ‘80-tallet. Da kom skotske lag regelmessig til kvart- og semifinaler, og sågar finaler ble vunnet. Og dette var ikke bare The Old Firm, også "de andre" var med på de europeiske korstogene. Et annet moment for å bevare den skotske ligaen slik den er i dag, er den skotske nasjonalismen (NB! Husk at nasjonalisme i Skottland og Irland er et positivt ladd ord, og ikke har noe å gjøre med høyreorienterte krefter slik det er assosiert med i Norge!). Skottland har naturressurser, de har olje, de har et parlament med stadig mer selvbestemmelsesrett, og ikke minst: de har et flertall i folket som ønsker løsrivelse fra England og det britiske samveldet. Om det skulle gå slik de fleste skotter ønsker, at Skottland igjen blir en selvstendig stat, ville det jo være trist om fotballagene deres befant seg i en britisk liga.

Og hva er så det negative ved å beholde den eksisterende skotske ligaen? Det skotske markedet er lite - kanskje for lite til å kunne trekke til seg den kapital som er nødvendig for å ta opp kampen med de store (om man da ikke klarer å drive som Rosenborg…). Det har også blitt et så stort gap mellom de beste og nestbeste i skotsk fotball nå, slik at det kan sies å være hold i utsagnet om at det spilles for mange kamper mot for dårlige lag. Det er ikke når man møter svak motstand at man utvikler egne ferdigheter. Det kanskje viktigste ankepunktet fra Celtic’s side er all bortdømmingen fra dommerne, som alt for ofte synes å ha direkte bånd til rangers ved at de er med i Orange-ordenen, frimurerordenen, eller til og med har sesongbillett på Ibrox! Det samme kan sies om det skotske forbundet SFA, som viser akkurat de samme symptomer ved tilfeller med grov diskriminering av Celtic.

BPL: Hvilke negative følger kan det få for The Old Firm? For det første vil det bare bli to Old Firm kamper pr sesong (!) samt mindre sjanse for å møtes i cupene. Dessuten vil sølvtøypusserne i Glasgow få tøffere tider, for langt færre pokaler vil bli vunnet av The Old Firm i en britisk liga sammenlignet med nå. Det vil også bli noe vanskeligere å kvalifisere seg til E-cupene - selv om The Old Firm normalt bør klare å være blant de fem-seks beste. Både Skottland og England har sterke cup-tradisjoner, så et dilemma vil være hvor cupfinalen skal spilles: på Hampden Park eller Wembley, eller vekselvis. For Old Firm fansen blir det mange lange bortekamper, og det er dyrt. Kanskje kan det gå slik at den virkelige fansen ikke lenger får råd til å følge laget. Mange Celts sliter allerede nok med å henge med som det er. For Celtic’s skotsk/irske fans kan det også bli tøft å reise til bortekamper mot engelske lag som er kjent for store innslag av høyreekstreme blant sine tilhengere, bl.a. Chelsea, Millwall, Man. City, Birmingham m.fl. (rangers-fansen derimot kan få det desto morsommere på disse turene…). Det kan også hende at engelske dommere vil dømme i disfavør av de skotske lagene, både bevisst og ubevisst. Med mer attraktiv motstand, er det også å forvente at billettetterspørselen blir enda mer prekær, og at dette kan være med på å presse prisene på Celtic Park opp på samme nivå som rikmannsklubbene i England. Det vil altså bli flere prispressende faktorer. Celtic har alltid vært en arbeiderklasseklubb med sosiale misjoner for dem nederst på samfunnets rangstige. Skulle det bli for dyrt å følge Celtic, er det en overhengende fare for at Celtic kan miste sine "ekte" fans, og oppleve det som er i ferd med å skje i England, der en tyst middelklasse og overklasse - uten tradisjoner for fotball - tar over på tribunene slik at det meste av stemningen forsvinner (som Man. United dessverre er det beste eksempel på). Videre kan det fort gå slik at Celtic mister sin skotske, og ikke minst irske (!), identitet i en strømlinjeformet og fullkommersialisert britisk liga. Ser man på situasjonen for de gjenværende lag i Skottland, vil de fort kunne ende opp som en bakgårdsliga, slik den walisiske og n-irske er i dag. Og det vil bli langt vanskeligere for skotske talenter å slå seg frem.

Det ble innledningsvis snakket om skotske storhetstider i internasjonal fotball, og spørsmålet er om Skottland noen gang vil kunne oppleve en slik storhetstid igjen. I tidligere tider da idrettsglede, entusiasme og stolthet var drivkraften bak fotballen, kunne man oppleve tilfeller som "The Lisbon Lions". Men, i dagens verden, med den småklubbs-diskriminerende Bosman-regelen og hyperkapitalistiske storklubber, er det svært vanskelig for dem som ikke befinner seg i det ypperste Europa-sjikt å klare og holde på eller tiltrekke seg de store talentene. Derfor vil det nok realistisk sett være mer naivt enn drømmende å tro at skotske lag atter en gang skal kunne herje i Europa. Og, under slike forhold må selv jeg innse at en britisk liga kan være verdt en vurdering!

Det sentrale spørsmålet i debatten er hva Celtic og rangers har å hente på å gå med i en britisk liga. Supporternes første tanke er at det vil være mer attraktivt å møte engelske toppklubber enn skotske hverdagsklubber, samt at det gir muligheten til å kunne mose snørrhovne og arrogante engelskmenn i annet enn ‘Testimonials’ og privatkamper. Dessuten vil troféer smake enda bedre i et all-britisk selskap. Men, det må vel finnes andre fordeler enn de rent nasjonalromantiske - og, det gjør det! Det mest tungtveiende argumentet er utvilsomt markedsfordelen. I Skottland bor det ca 5,5 millioner mennesker - i Storbritannia er det 60 millioner! Å komme inn på et slikt marked vil bety enormt på inntektskilden. Ikke bare gjennom de eventyrlige TV-inntektene en slik liga vil generere (jfr. engelsk PL i dag), men også i form av rene reklame- og sponsorpenger fordi man opptrer i en langt mer attraktiv liga, med den ekstra fokusering det innebærer. Kort sagt vil markedsverdien på The Old Firm stige betraktelig. Med flere attraktive motstandere, vil som tidligere nevnt den allerede sprengte billettetterspørselen øke enda mer, som igjen kan medføre at Celtic’s foreløpig vage planer om å bygge ut også den gamle hovedtribunen raskt kan bli en realitet, og Paradise vil bli en av Europas desidert største arenaer med over 80.000 sitteplasser. Det samme kan dog ikke sies om the Huns, for de har knapt mer å gå på når det gjelder stadionutbygging, men det er kanskje ikke så farlig for de klarer knapt å fylle sitt 50.000+ stadion… Å spille i en mer fasjonabel liga, med tilhørende økte inntekter, vil også gjøre det enklere å knytte til seg stjernespillere fra både fjern og nær. Med den økte status det vil være å spille i en BPL, vil spesielt Celtic få bedre mulighet til å utnytte sitt potensial som ligger i den mest trofaste supporterskaren på øyriket, største stadion, og enorme støtte blant de engelskspråklige deler av verden (hovedsakelig N-Amerika, Oceania samt Irland). For Celtic vil det også være en klar fordel å slippe dommere med medlemskap i Orange-ordenen, sesongbillett på Ibrox osv. Et annet moment som bare Celtic-fansen vil ta som en fordel, er at en britisk liga helt sikkert i større grad vil avdekke rangers-fansens sekterisme og hooligan-oppførsel når de er på tur - og det er noe som sikkert vil skape enda flere Celtic-tilhengere… Til slutt kan det også tas med som en sekundæereffekt, eller skal vi si tertiæreffekt, at The Old Firm i BPL vil gi oss i Norge muligheten til å se Celtic i Tippekamper, og kanskje Arne Scheie & co endelig får opp øynene for hvor store Celtic egentlig er, og hva klubben står for!

Hjertet sier nok fortsatt skotsk liga, men forstanden sier noe helt annet. Det er klart at for en klubb med et så stort potensial som Celtic (og også rangers formoder jeg), vil mulighetene være enorme ved å gå inn i en felles britisk liga, og ha muligheten til å forsyne seg av dets matfat. Derfor burde konklusjonen være klar: The Old Firm synes å ha nesten alt å vinne på å gå ut av SPL og inn i en BPL.

I Glasgow finnes det mange nordmenn, og skandinaver forøvrig, de fleste av dem studenter. Innen denne gruppen er det en klar overvekt av Celtic-supportere - blant dem som er fotballtilhengere vel og merke. I Norge har man etter hvert fått en supporterklubb for Celtic med over 300 medlemmer, mens den ellers så jevnbyrdige Glasgow-rivalen rangers ikke engang har en supporterklubb. Hvorfor har det blitt slik, og hva er egentlig forskjellen mellom de to Glasgow-rivalene, som de fleste utenforstående ser på som likebyrdige på både godt og vondt?

For å dra innledningen litt lenger, kan man dele den nordiske representasjonen i Glasgow inn i tre grupper: de som er totalt uinteressert i fotball, passive fotballtilhengere og aktive fotballtilhengere. For den førstnevnte gruppen sier det seg selv; de er ikke interessert, og vet knapt hva The Old Firm er. De passive fotballtihengerne er de som følger med på fotball gjennom aviser og TV, men som aldri går på noen kamper selv. Blant denne gruppen er det nok en overvekt av rangers-tilhengere, for som de fleste sier: "Vi er jo protestanter, så da må vi holde med rangers". I den virtuelle verden de blir presentert gjennom mediene er det heller ikke så mye annet å vente, men de er nesten unnskyldt, for det stikker jo ikke særlig dypt. I den siste gruppen, de aktive fotballtilhengerne, finner man de som deltar aktivt ved å gå på kamper, og som kanskje spiller for et lag selv også. Blant disse vil man nok finne en del som i utgangspunktet holder med rangers, men siden dette er aktive fotballtilhengere, går de ofte på kamper - både på Celtic Park og Ibrox, og andre baner. Etter hvert havner fler og fler regelmessig på Celtic Park og i Celtic-miljøer. Og når de reiser hjem etter sitt Glasgow-opphold, er de nær sagt alle som én blitt ihuga Celtic-tilhengere - noe CSCN er et resultat av. Så da kan man spørre igjen: Hva er det disse aktive fotballtilhengerne har erfart med The Old Firm, som de mindre aktive ikke får med seg?

For å begynne med begynnelsen; det første møtet med Celtic- og rangers-fans. Kommer man som utlending til Celtic-miljøet, blir man naturlig nok spurt om hvor man kommer fra og om man er katolikk siden man har uttrykt sympati for Celtic. Når en da svarer Norge og at man er protestant, i likhet med 95% (eller deromkring) av den norske befolkning, får man til svar at det ikke er så viktig. Og liksom for å trøste, ramser de opp flere protestanter de kjenner som er Celtic-tilhengere - og så kjøper de gjerne en Guinness til deg for å understreke at du virkelig er velkommen. Sammen med rangers-tilhengere får man de samme spørsmålene, og når de får høre om "protestant-landet" Norge, er det ikke måte på hvor flott det landet er. Helt til de får høre at du kanskje har litt sympatier for Celtic, og hadde sansen for Irland under siste fotball-VM. Da nærmest freser de tilbake at du som god protestant må være lojal, og ikke ha noe med det avskummet fra den andre siden av byen å gjøre. Allerede da begynner det å blinke et varsellys for mange, om at Glasgow’s protestantlag kanskje ikke er det hyggeligste å menge seg med.

På selve kampene opplever man mye av det samme. Inne på Celtic Park blir man møtt med åpenhet og ektefølt nysgjerrighet overfor en "utlending". Men viktigst av alt; en fantastisk atmosfære, skapt av et folk som ofte befinner seg langt nede på samfunnets rangstige, men som gir alt på hver eneste kamp for å støtte laget som gir dem litt stolthet her i livet, og som gjør at de kan gå på jobben med hevet hode også neste uke. Med 60.000 av dem, blir stemningen så intens at den bare må oppleves for å forstås. Og selv i motgang møter supporterne opp til respektable tilskuertall. Borte på Ibrox Stadium trenger man bare se på parkeringsplassen at det her er snakk om et folk høyere opp i det sosiale klasseskillet. Inne på stadion blir man lett ignorert, alle er opptatt av seg og sitt - og få kjøpt seg noe å spise. Atmosfæren er langt mer variabel; fra en sjelden gang etter scoringer å være i nærheten av Celtic, til det helt stille og enkelte ganger klagende. I motgang velger rangers-supporterne heller å tilbringe lørdags ettermiddagene på golfbanen, enn å se sitt lag slite mot Dundee Utd, Aberdeen og andre presumptivt svakere lag. På sitt verste på 1980-tallet hadde rangers ved flere anledninger mindre enn 5.000 hjemmefans på sine kamper. Det er ikke slikt som imponerer en nordbo som er vokst opp med engelske tippekamper.

Etter hvert som man blir bedre kjent med forholdene, oppdages stadig nye momenter som er små brikker i et stort puslespill som stadig tar mer og mer form. I rangers-miljøet støter man stadig på høyreekstreme elementer. Folk fra fascistiske og nynazistiske grupper, og man ser Ku Klux Klan tatoveringer og andre anti-katolske symboler, som f.eks. Orange-ordenen. Inne på stadion står flere av dem og deler ut løpesedler for sine ekstreme synspunkter. På Celtic Park får ingen drive politisk propaganda, men litt utenfor stadion er det venstresiden og deres solidaritetsprinsipper som blir synliggjort gjennom Celtic-fanziner og andre trykksaker. Og selvfølgelig har man stor fokusering på kampen for å få gjenforent det nordlige Irland med resten av Irland.

I det vanlige bybildet begynner man også å legge merke til detaljene. I det "nøytrale" sentrum er det mange rangers-trøyer å se, men ikke så mange som går i Celtic-effekter. Etter hvert forstår man hvorfor. Enten man selv går med en Celtic-trøye, eller er i nærheten av noen andre som gjør det, kan skjellsord høres til stadighet fra rangers-folk som ikke tåler synet av de grønn/hvite farger. Da forstår man at ikke så mange Celts orker å ta den belastningen det er å gå i sine favorittfarger når de beveger seg blant offentligheten. Folk i rangers-effekter får gå i fred - selv midt i Celtic-områder som Barrowlands og Parkhead. Celts misliker synet, men lar det være med det. Skulle en person i Celtic-farger derimot forville seg inn i områder som Bridgeton og Govan, er han i livsfare bokstavelig talt - noe to Celts så sørgelig fikk erfare da de forrige sesong ble drept etter en reservelagskamp (!) på Ibrox. Hele seks Celts har blitt drept bare på de siste tre sesongene, og det skjer stadig stygge overfall mot Celtic-tilhengere, begått av rangers-tilhengere som ikke tolererer at det finnes noen med ulikt syn enn dem selv.

Når The Old Firm er ute på tur, kan man se den samme trenden. Celtic-fansen vinner venner hvor enn de ferdes, og siden Europa-cupen startet har Celtic supporterklubber vokst opp som paddehatter på de stedene hvor Celtic har spilt E-cupkamper. Selv mot engelske lag har vennskapsbånd blitt knyttet. Når Celts er på tur vil de "leve livet" (eller "have a good time" som de sier på skotsk), og med det mener de å drikke øl og støtte laget sitt ved å synge Celtic-sanger og irske sanger. Med sitt glade åsyn og imponerende verbale bidrag, har Celtic-fansen sjarmert sine motstandere over hele Europa. Selv den svært så beryktede Paris St Germain-fansen trykket The Celts til sitt bryst da de møttes i Cupvinner-cupen for et par år tilbake - og det sier det meste. Med rangers er det som så ofte før, rake motsetningen. Der er det opptøyer, slåssing og barbarisk oppførsel som følger i kjølvannet av klubbens utenlandsreiser. Opptøyene i Barcelona, Leeds, Liverpool og Sunderland burde være velkjente (og der finnes utallige flere eksempler), og nå senest har man knivstikkerepisoden i Torino og vandalismen på den "nøytrale" grunnen i Tranmere da irske Shelbourne var motstander. Faktisk er det slik at rangers-fansens oppførsel ute i Europa, er med på å skape mange Celtic-tilhengere!

Den aktive fotballtilhenger lar seg ikke uventet fascinere av Old Firm rivaliseringen, og begynner derfor også å sette seg inn i historien til disse klubbene. Da faller enda flere biter på plass i puslespillet. Celtic startet som en veldedig organisasjon for å samle inn penger til suppestasjoner for de fattigste i slummen på østkanten, og i reneste Espen Askeladd stil vant den folkets hjerter og halve det skotske fotballriket. Klubben har alltid vært åpen for alle trosretninger og hudfarger, og gir den dag i dag store deler av sitt overskudd til veldedige formål. På den andre siden står rangers, de etablertes klubb, med en ikke like fullt så heroisk fortid. Klubbens teologiske apartheidpolitikk er velkjent. Siden "tidenes morgen" har katolikker vært uønsket, og eksemplene er mange på spillere og andre ansatte i klubben som har blitt frosset ut fordi det har kommet frem at de har katolske aner, eller fordi de har giftet seg med katolikker. Så ille har det vært, at rangers så sent som på 1980-tallet ble etterforsket av FIFA for sin sekterisme. Klubbens nære ledetog med den anti-katolske organisasjonen Orange-ordenen er også velkjent, og Ibrox Stadium blir sågar lånt ut uten vederlag til Orange-ordenens beryktede Orange-marsj.

I en oppsummering av forskjellen på The Old Firm står ett ord sentralt: toleranse. Det meste rangers står for og assosieres med - Orange-ordenen, anti-katolisisme, høyreekstremitet, trakassering etc - har med intoleranse å gjøre. Celtic er motpolen, der solidaritet er stikkordet. Da er det ikke lenger så vanskelig å forstå hvorfor nordmenn og andre skandinaver, som er oppvokst i en av verdens fredeligste avkroker uten tradisjoner for diskriminering, velger å følge laget med det positive livssyn der menneskeverdet står i fokus!

Ja, du leste faktisk riktig, denne artikkelen handler om Huns det står respekt av. Et treffende ordtak sier at "ikke alle Huns er fascister, men alle fascister er Huns". Med andre ord finnes det noen Huns som ikke er som de andre. Uansett hvilke usympatiske organisasjoner man måtte oppsøke, vil det alltids finnes noe positivt. Her er altså en oversikt over ‘hyggelige Huns’ opp gjennom historien:

1. Alfie Conn. Da Alfie Conn i 1973 scoret det andre målet i rangers’ 3-2 triumf over Celtic i den skotske cupfinalen, var det nok få Celts som kunne forestille seg han som noe mer enn én av "dem". Så gikk hans ferd til Tottenham, før han igjen var tilbake i Glasgow, men denne gang hos Celtic! Om det var Jock Stein’s overtalelsesevne eller hans lærdom av hva rangers sto for - eller kanskje en kombinasjon - som førte ham til sin gamle rival vites ikke. Han ble historisk med sin overgang, og dobbelt historisk da han i 1977 vant cupfinalen med Celtic, mot nettopp rangers. Dermed er han den eneste person som har vunnet Old Firm cupfinaler på begge sider. Til tross for en skjev start på karrieren, endte det godt… Med sitt karrierevalg var han ikke bare sympatisk, men han var også svært modig, og det står det respekt av. Dermed førsteplass til Alfie på vår liste.

2. Alex Ferguson. Kanskje ikke så mange som visste at den nå gudbenådede manageren i Manchester United har en fortid som rangers-spiller. Han kom til rangers fra Dunfermline på slutten av 1960-tallet, og det er kanskje årsaken til at han var en helt atypisk Hun. Det kan bl.a. nevnes at han i 1970, året etter at han og rangers hadde blitt forsmedeliggjort med et 0-4 tap mot Celtic i cupfinalen, reiste han til Milano for å heie på Celtic (!) i deres Europacupfinale mot Feyenoord. Og enda større honnør skal han ha for sin opptreden da rangers i sin tunge periode på første halvdel av 1980-tallet ville ha sin gamle spiller som manager. Da svarte Ferguson: "Managerjobben i rangers er ikke aktuell for meg hvis jeg ikke kan kjøpe de spillerne jeg selv ønsker, uavhengig av hvilken religion de tilhører!". Klar tale fra en stor mann, og dermed gikk rangers glipp av det som har vist seg å være Storbritannias største manager siden Jock Stein.

3. Alex Craig. Som de fleste vet, har det vært mange tvilsomme dommeravgjørelser, med politiske undertoner, imot Celtic opp gjennom årene. Ett av de først kjente tilfellene var i en Old Firm i mars 1905. En av Celtic’s største stjerner gjennom tidene, Jimmy Quinn, ble mot slutten av kampen holdt igjen av en halvt liggende Alex Craig. I et forsøk på å komme seg fri, eller rett og slett holde balansen, mente dommeren at Quinn hadde tråkket Craig i ansiktet, og utviste Quinn - til tross for at Craig selv sa han ikke var blitt utsatt for noe, og heller ikke hadde en skramme å vise frem i ansiktet! Dommeren sendte saken til høyeste hold i det skotske forbundet. Da Quinn ble bragt inn til høringer hos SFA, stilte rangers-backen Craig opp igjen og forsvarte Quinn. Likevel presterte forbundet å ilegge Celtic’s superstjerne en lang karantene for en forseelse som aldri hadde funnet sted. Alex Craig fra rangers skal likevel ha ros for å være så ærlig at han stilte opp til forsvar for sin rival.

4. Willie Campbell. På rangers sitt årsmøte 20 desember 1983, ble det stor ståhei da den 77 årige aksjonæren Willie Campbell krevde en garanti fra rangers-styret at klubben ville kjøpe spillere uavhengig av hvilken religion spillerne hadde. Ikke nok med det, han hadde også tipset pressen på forhånd om sitt krav, så det ble et svare leven både på årsmøtet og i tiden etterpå, for ingen i rangers ville vel åpne for katolikker, samtidig som ingen heller ville uttale dette offentlig (med FIFA-granskingen friskt i minne). Campbell fikk naturlig nok ikke sin garanti, og var heller aldri en velkommen mann lenger på Ibrox Park, men han skal i alle fall få litt heder her, med en fjerdeplass på vår liste over respektable Huns.

5. Jimmy Simpson. Spilte for rangers i perioden 1928-39. Etter å hatt treneransvaret for den lille klubben Buckie Thistle et par sesonger etter krigen, fikk han plutselig tilbud om en trenerjobb hos sin gamle klubb. I grunnen et fantastisk tilbud, men rangers hadde en baktanke med det hele. Det de egentlig ønsket var Simpson’s sønn Ronnie, som viste seg å være et keepertalent utenom det vanlige. Med Jimmy som trener håpet rangers at han ville overtale sin sønn til å komme til Ibrox. Jimmy ønsket imidlertid ikke at hans sønn Ronnie skulle gå til rangers, så han takket nei til det fristende trenertilbudet. Det skal vi Celts være glad for, fordi to tiår senere var nemlig Ronnie Simpson keeper på Celtic’s lag som høstet så mange triumfer - inkludert E-cupfinalen i Lisboa!

6. John Wilson. Året 1952 er nok en skamplett for det skotske fotballforbundet når det gjelder sekterisk trakassering av Celtic. Den gang hadde Orange-menn og frimurere i SFA-ledelsen bestemt seg for at det skulle være forbudt for Celtic å flagge med det irske flagget på Celtic Park (episoden har senere fått tilnavnet "The Great Flag Flutter"). Celtic’s formann, Sir Robert Kelly, var på den tiden en særdeles oppegående mann, som ikke ville la seg pille på nesen. Da han skjønte at flertallet av klubbene i den skotske ligaen støttet SFA’s syke krav om at den irske trikoloren måtte fjernes fra Celtic Park, satte han hardt mot hardt og svarte: "Celtic er en klubb med stolte irske røtter, så vi kommer aldri til å fjerne det irske flagget - da trekker vi oss heller ut av den skotske ligaen og begynner med gælisk fotball i stedet!". Av alle ting var det rangers-lederen John Wilson som først innså konsekvensene av en Celtic-uteblivelse, og ga derfor sin støtte til Kelly og Celtic for at de skulle få beholde det irske flagget. Så selv om Wilson gjorde det av hensyn til sin klubb, fordi han forutså hvilke økonomiske konsekvenser det ville få om Old Firm kampene forsvant, skal han likevel få en sjetteplass på vår liste fordi han torde tale Celtic’s sak. Det førte i alle fall til at SFA led et sviende prestisjenederlag, og i Paradise vaier fortsatt den dag i dag den irske trikoloren stolt mot Glasgow-himmelen.

7. Jim Baxter. Baxter var en viktig spiller for rangers på 1960-tallet. Ja, faktisk så viktig at han ble tilgitt sin rebelske oppførsel. I rangers har det alltid vært viktig med stil og kadaverdisiplin. Dette var noe Baxter hatet, og han brøt bl.a. med klubbens dresskodeks - noe som vekket oppsikt og harme i rangers-kretser. Men enda verre var det at han var kompis med Celtic-spilleren Paddy Crerand!

8. Davie Provan. En rangers-spiller litt utenom det vanlige på 1960-tallet (NB! Må ikke forveksles med Celtic-spilleren Davie Provan, som herjet på 1980-tallet). Mens de fleste rangers-spillere var mer kjent for rå muskelkraft, sto Provan frem som den reneste "fair play" engelen i forhold. Celtic’s Jimmy Johnstone - en av de største driblekunstnere i britisk historie, og samtidig den som trolig har fått mest "juling" i sin fotballkarriere - nevnte Provan spesielt i sin bok "Fire In My Boots". Der fortalte Johnstone bl.a. hvor tøft det kunne være i Old Firms, hvor så mye sto på spill. rangers-spillere som hadde blitt rundet et par ganger for mye av lille "Jinky", pleide ofte å hevne seg med noen grusomme tacklinger slik at han flere ganger måtte forlate banen. I boken sin var det imidlertid én rangers-spiller Johnstone fremhevet som "gentleman", fordi denne aldri hadde brukt et ufint tricks mot ham, samme hvor mange ganger han var blitt driblet - og det var Davie Provan. Så en fjær i hatten til Provan for det, og åttendeplass på vår liste.

9. …

Vel, lenger kom vi ikke i denne omgang, men kanskje det en gang i fremtiden dukker opp noen flere respektable Huns, så vi kan få komplettert vår ti-på-topp liste…