Henrik Larssons magiske tallverden		Reisebrev fra Las Vegas

Henrik Larssons magiske tallverden av Harald Harsson

Superlativene om Henke ble oppbrukt allerede for flere sesonger siden. I denne avskjedsartikkelen vil jeg derfor fokusere på de magiske tallene bak trollmann Larsson - nå som han har forlatt Paradise, og det eneste vi vanlig dødelige sitter igjen med er hans magiske tallverden. Jeg vil begynne med de to viktigste tallene: 242 mål på 315 kamper for Celtic! Smak ekstra godt på de tallene, for det kan bli lenge, meget lenge, til vi får oppleve noe liknende igjen. Henke og Celtic passet sammen som hånd i hanske - så unikt at her snakker vi om én av en million!

Greit nok at Jimmy McGrory og Joe McBride har bedre målsnitt, men McGrory levde før den moderne forsvarsorganiserings tidsalder, mens McBride opparbeidet sitt målsnitt over en kort tidsperiode før en alvorlig skade satte en stopper for hans Celtic-karriere. Henke har scoret sine mål i dagens moderne fotball, og han har levert varene over syv lange sesonger – i både medgang og motgang! Mange kjente målgjørere har hatt en tendens til kun å score i medgang, dvs å pynte på resultatet med et par mål når kampen allerede er vunnet, mens de sjelden blir matchvinnere i tette kamper.

Slik var ikke Henke (selvfølgelig!); han var en ekte matchvinner, som vel så ofte scoret det avgjørende vinnermålet i viktige kamper, som å putte på et par ekstra når motstanderen allerede hadde tapt kampen. I tillegg til å score alle sine mål, var Henke en lagspiller, som både serverte målgivende pasninger og som hadde den viktige egenskapen å spille sine medspillere gode.

Med dette har Henke effektivt avlivet den evinnelige (og bakstreverske) myten om at spisser må være egoister. Noen kritikere har prøvd å ta noe av glansen vekk fra Henke, ved å hevde at det bare er fordi han spiller i den skotske ligaen at han har scoret så mange mål. De som sier noe slikt er enten misunnelige eller så vet de ikke hva de prater om. For det første er ikke den skotske ligaen så dårlig – den er tross alt på nivå 2 på UEFAs rangering av de europeiske ligaene. For det andre, så er det en bragd å score nesten 40 mål i snitt pr sesong uansett hvilken liga man spiller i. Hvis det hadde vært så enkelt å score i den skotske ligaen, hvorfor klarte da ikke alle de store navnene som rangers hentet på deres økonomiske storhetstid på 1980- og 90-tallet å score flere mål enn hva de gjorde?!

rangers hentet bl a russeren som ble toppscorer i fotball-VM 1994, Oleg Salenko, men han var aldri i nærheten av de scoringstallene Henke kan vise til. Og det var heller ikke den franske toppscoreren og VM-vinneren, Stephane Guivarc’h, som også ble hentet til rangers på 1990-tallet, eller den nederlandske scoringsmaskinen Peter van Vossen. Og aller minst vår norske ”stjerne” Tore André Flo(p). Dessuten kom Henke med et vektig motargument selv: For han scoret også i bøtter og spann både i E-cupen (Mesterliga og UEFA-cup) og i landskamper for Sverige, hvor han har scoret i både EM- og VM-sluttspill.

På de siste sesongene har Henke bl a scoret tre ganger mot årets Mesterliga-vinnere, Porto – det er mer enn hva noen av de såkalte meritterte spissene på ”storlagene” har klart. Og med en målrate på 0,60 i E-cupen er det ikke mange spisser i Europa som følger Henke! Alle Celtic’s motstandere visste om Henkes kvaliteter, og hadde ofte to spillere til å fotfølge ham, ikke minst på dødballsituasjoner. Likevel scoret Henke i kamp etter kamp, enten motstanderen var Kilmarnock eller Porto. Dette klarte han ikke bare fordi han var fotballteknisk dyktig, men fordi han også var mentalt sterkere og mer intelligent enn alle sine motspillere! Og til tross for det horrible benbruddet i 1999, kom han tilbake sterkere enn noen gang. Det finnes nok av spillere som er blitt mentalt knekt etter langt mindre alvorlige skader enn Henkes doble leggbensbrudd. Henke var et unikum! Det vil nok gå mange år til vi får se noe liknende igjen: Ikke bare må spilleren være unik, men også kjemien må stemme mellom spilleren og klubb, manager, medspillere og fans. Alt dette traff så å si 100% med Henke og Celtic! Vil vi i det hele tatt kunne håpe på å oppleve noe liknende igjen?

Neppe så lenge vår generasjon lever – ikke uten at fotballens rammebetingelser endres radikalt, som f eks at det innføres rugby-mål i fotball, eller at cornere fjernes og i stedet blir erstattet av straffer! Da får det være nok prat. Her kommer de magiske tallene fra Celtic’s nr 7 gjennom 7 sesonger:

Alle Henkes Celtic-mål (antall kamper parentes):

Med sine 174 ligamål, er Henke på fjerdeplass på statistikken over Celtic-spillere med flest ligamål. Med 23 cupmål er han på niende plass over mestscorende Celts i SFA cupen. 10 mål i Ligacupen gir Henke en 27 plass i Celtic-historien. Når det gjelder E-cup mål er Henke med sine 35 mål mestscorende i Celtic-historien (og dette er også britisk rekord)! Og med sine totalt 242 scorede mål for Celtic, har Henke inntatt tredjeplassen blant Celtic’s mestscorende gjennom alle tider. Her følger Henkes viktigste statistikker:

Mot hvem scoret Henke flest mål (liga- og cupmål), ti på topp Dunfermline 30 Aberdeen 25 Hearts 23 Dundee Utd 19 Kilmarnock 18 Dundee 16 rangers 15 Livingston 14 Motherwell 14 St Johnstone 11 Hibernian 11
Henkes 174 ligamål (antall kamper i parentes) Henke har scoret mot samtlige lag som har vært i Premier League på de syv sesongene han spilte i Skottland. Her er en oversikt over hvor mange mål han scoret mot de 13 lagene han møtte i ligaen: Aberdeen 25 (21), Dunfermline 21 (22), Hearts 21 (24), Dundee 16 (19), Dundee Utd 15 (22), Kilmarnock 14 (21), Livingston 13 (10), Motherwell 13 (20), rangers 11 (23), St Johnstone 11 (14), Hibernian 9 (16), Partick Thistle 3 (6), St Mirren 2 (3) Henkes 35 E-cup mål Ingen spiller for et britisk lag har scoret flere E-cup mål enn Henke, som totalt scoret 35 mål i Mesterligaen og UEFA-cupen ( 8 mål i ML og 27 i UEFA-cupen, inkl kval.runder). Her er en oversikt over Henkes E-cup mål: Porto 3 Hapoel Tel Aviv 3 Suduva 3 Blackburn 2 Boavista 2 Juventus 2 Vitoria Guimaraes 2 HJK Helsinki 2 Teplice 2 Cwmbran Town 2. I tillegg scoret han ett mål mot Bordeaux, Valencia, Celta Vigo, Liverpool, Anderlecht, Villarreal, Zürich, Basel, St Patrick’s, Jeunesse d’Esch, Kaunas, og Hungaria.

Henke i historisk perspektiv

Henrik Larsson er en av tidenes største målkonger i Celtic-historien. Her er noen statistikker som viser hvordan han plasserer seg i et historisk perspektiv:

Celtic’s største målgjørere gjennom alle tider, liga- og cupmål (ant kamper i parentes)

• Jimmy McGrory 472 (445)
• Bobby Lennox 273 (571)
• Henrik Larsson 242 (315)
• Steve Chalmers 228 (405)
• Jimmy Quinn 216 (331)

Som man kan se av denne tabellen, er Henke på tredjeplass når det gjelder totalt antall scorede mål.

Flest scorede ligamål for Celtic gjennom alle tider (ant ligakamper i parentes)

• Jimmy McGrory 398 (378)
• Jimmy Quinn 187 (273)
• Patsy Gallacher 187 (432)
• Henrik Larsson 174 (221)
• Bobby Lennox 167 (335)

Henke befinner seg blant de ypperste målscorere i Celtic-historien, men klarer ikke å gå helt til topps på noen av disse statistikkene. Men, når vi ser nærmere etter, er det stort sett spillere fra før 1950 som ligger foran ham. Om vi derfor lager en statistikk over de mest flittige målscorerne for Celtic i ligaen siden 1950 (eller siden krigen om du vil...), så havner Henke på topp:

Celtic-spillere med flest ligamål siden 1950 (ant ligakamper i parentes)

• Henrik Larsson 174 (221)
• Bobby Lennox 167 (335)
• Steve Chalmers 155 (261)
• John Hughes 116 (255)
• Kenny Dalglish 112 (204)

På denne listen er Henke suveren – i alle fall i forhold til antall kamper han spilte.

2 x 7 ”rariteter” og andre ting du sannsynligvis ikke visste om målkongen Henke

Stor suksess for Celtic-Convention 2004 i Las Vegas av Ray Tørnkvist

Artikkelforfatteren ble medlem i supporterklubben i fjor, etter å ha vært best kjent som Leeds-supporter i en årrekke. Han har bl a havnet i rekordbøkene som eneste ”utlending” som har vært på samtlige ligabaner i Skottland og England! Som førstereisgutt fikk han i oppdrag å skrive reisebrevet fra årets tur til Celtic Convention i Las Vegas.

Deler av ferien ble i år lagt til Las Vegas, Nevada, da den nordamerikanske supporterføderasjonen NAFCSC arrangerte sitt Celtic Convention 2004 på gamle ærverdige Riviera Hotel. Etter å ha lest reisebrevet fra forrige Celtic Convention (for to år siden) bestemte jeg meg i vinter for at denne gangen skulle jeg være med. Det ”kriblet” virkelig i bena da Las Vegas turen ble planlagt sammen med reisefølget Harald, Bent og Espen. Hva ville turen bringe? Ville ti timer på flyet bli lenge? Ja, det var mange spørsmål når det nærmet seg avgang den 6 juni. San Francisco skulle også besøkes, der broren til Harald, Lars-Erik, skulle være vertskap, og det var planlagt massevis av utflukter. Det ble en opplevelsesrik tur der vi formelig ”sugde” inn de nye inntrykkene minutt for minutt så lenge turen varte!

Ringeklokka ringte 03:00 på morgenkvisten tirsdag 6 juni. Det var tid for den store turen, og fire timer til flyavgang fra Torp, Sandefjord. Alt var pakket og klart, og Bent ble plukket opp 04:00. Han er tilfeldigvis nær nabo på St Hanshaugen så det var ingen lang kjøretur. Espen ble plukket opp på Abildsø, og det er lenge mellom hver gang jeg ser så ”morgenfriske” folk! Han hadde valgt å ikke legge seg, og det var kanskje like greit. Harald kom på i Drammen, og vi ankom Torp flyplass litt før 06:00. Flyet til Amsterdam lettet i tide, og KLM beviste vel nok en gang at de ikke har verdens nyeste fly... Men til Amsterdam kom vi alle mann. Tre lange timer ble tilbragt på Schiphol flyplass, og etter en morgen-bayer var endelig vårt fly til San Francisco klar til avgang.

Umoderne fly igjen der plassen var ”ekstremt” liten, særlig for Harald (197 cm). Ungeskrik, toalettkø og mye slumring, men etter knappe 11 timer tok flyet bakken og ferien var begynt. ”America here we come!”

Passkontrollen gikk bedre enn ventet, og vi fant toget som tok oss til toget til Mountain View, San José, der Lars-Erik bodde. Toget var forøvrig en dobbeldekker bygd i Japan som var en uvant opplevelse, men ikke desto mindre en flott attraksjon for alle oss toginteresserte... Lars-Erik møtte oss på stasjonen, og hans nye hus huset oss alle og det ble en slags ”camp” der sengeplasser ble fordelt både på kjøkkenet og i stua, men vi var jo på ferie så det var bare gøy. Kvelden ble brukt til sightseeing i den sørlige delen av San Francisco, der bl a SF 49ers har sin hjemmebane. De som følger amerikansk fotball husker vel de gyldne 49ers fra ’80 tallet, med Montana, Rice, Rathmann og de andre... Dagen etter var det felles innkjøp av frokost, og deretter skulle vi fly fra San José til Las Vegas, som var turens høydepunkt!

Et opplegg med unummererte plasser på flyet gjorde at det minnet oss om en tur med RyanAir. Turen til Nevada-ørkenen og Las Vegas tok 90 minutter. Endelig var vi ved målet, og gjett hva som møtte oss på flyplassen...? Jo, en stor hall med spilleautomater...! Etter litt ”spaning” om å finne den billigste bilutleien, havnet vi opp med en Pontiac, og satte av sted den korte veien (trodde vi) til hotellet. Veien gikk på Las Vegas Boulevard (populært kalt The Strip), og bare det å rulle de knappe tre kilometerne ned til hotellet var som og komme til Disneyland. Her var hoteller og glitter og stas i alle fasonger, og inntrykket fra tv-skjermen holdt stand og vel så det! Hotellet var en opplevelse også det. Det var som en drabantby, med syv fløyer og 2100 rom – her bodde flesteparten av de 3.000 tilreisende Celts! Det tok en time og sjekke inn, men hva gjør vel det når en får rom i 20 etasje med utsikt ut over hele Las Vegas by!

I hotellets største bar kom en eldre mann bort til oss. Det viste seg å være den gamle Celtic-keeperen John Fallon. Han spurte om vi var fra Norge, og da vi kunne bekrefte det, spurte han om han ikke kunne få lov til å besøke oss neste gang det skulle være supportercup i Oslo! Han hadde nemlig hørt av gamle lagkamerater (Ronnie Simpson og Dixie Deans) at det skulle være så bra å få komme på besøk til Norge, så dette ville han veldig gjerne! (Så om Mr Fallon dukker opp på Supportercupen neste år, vet du hvor avtalen ble gjort...). Kvelden ble brukt til en vandring gjennom noen av de kjente casinoene, og særlig The Venetian Hotel var en opplevelse med sitt kunstige tak og flotte innendørs (!) kanaler.

Det ble en forholdsvis rolig kveld for mitt vedkommende men med nok av nye opplevelser. Dag nr to i Las Vegas ble brukt til å besøke de fleste store hotell-casinoene, hvor vi bl a var på hai-akvariet på Mandalay Bay, vi var innom Luxor, New York - New York (med en flott irsk pub!) og MGM (med løvepark!) og lot oss imponere av storslåttheten alle steder. Hotellene/casinoene var lagt opp som rene opplevelsesparker med hver sine temaer, så her må man nok være minst et par uker om man skal få med seg alle severdighetene og opplevelsene! Selv om ingen av oss er gamblere, kunne vi jo ikke være i Vegas uten å ha spilt litt. Vi spilte bort en dollar hver på noen 5-cent-automater i et av de utallige casinoene. Da Bent begynte å spille bort sin andre dollar, foreslo vi at det var på tide at han kontaktet foreningen for spilleavhengige...! Nei, spilleautomater var ikke noe for oss. Alle som fulgte med litt i statistikk og sannsynlighetsregning på skolen vet at man er dømt til å tape – automatene er jo programmert til det, for det er derfor casinoene tjener penger! Det kan likevel legges til at undertegnede var den eneste som gikk med overskudd i gamblingen vår; av en innsats på $1, satt jeg igjen med $2,70! Om kvelden var det vorspiel til den store Celtic-festen dagen etter og det var underholdning til langt på natt i hotellets storsal. Selv tok jeg meg en tur ut i bakgatene i Las Vegas, og fikk nok en gang bevist at hver medalje har en bakside. Her var det skitne bakgate-hoteller og skummelt klientell, og ikke mye glitter og stats... Én ting var sikkert: USA er kontrastenes land!

Fredag 11 juni var det klart for den store Celtic-festen: The 2004 NAFCSC Convention! Dette var en stor gallamiddag, med 3.000 Celtic-fans pluss tidligere spillere som var invitert. Bare det å få plassert tre tusen middagsgjester i en storsal sier litt om dimensjonene på hotellet! Neil Lennon var den eneste av dagens spillere som var tilstede, men i tillegg var det 20 ex-spillere som kastet glans over festen, og alle ble behørig presentert på den store scenen.

Selv om vi i CSCN hadde fått et bord langt bak i salen, gikk vi ikke glipp av noe for det var tre gedigne storskjermer plassert rundt i storsalen slik at vi fikk med oss alle detaljer fra scenen. Av gamle spillere som var tilstede kan nevnes: Danny McGrain, John Collins, Peter Latchford, Dixie Deans (som kom bort til oss flere ganger og takket for et fint opphold i Norge i fjor!), Bobby Lennox, Steve Chalmers, Bertie Auld, Harry Hood, George McCluskey, Tosh McKinlay med mange flere. Og ikke å forglemme Tommy Burns (som nå er talentutvikler i Celtic). Det ble en begivenhetsrik kveld der den lokale Elvis-imitatoren Hugo Straney var konferansier, samtidig som han også sang og underholdt. Men det tok ikke ordentlig av før den kjente Celtic/rebell-sangerinnen fra Glasgow, Tricia Ferns, tok over sammen med et band fra Boston. Men det store musikalske høydepunktet var kveldens siste band: det irske rebell-bandet Uisce Beatha! De holdt en fantastisk konsert, med en fin blanding av Celtic-sanger og irske rebellsanger.

På avslutningsnummeret kom også alle ex-spillerne på scenen, og ikke uventet sto Neil Lennon fram som en stor rebellsanger. Selv på ”Hail Hail”, der hvor teksten lyder ”It’s enough to make your heart go-o-o-oh”, men hvor fansen alltid tar en liten mellomstrofe hvor de sier ”f*ck the rangers”, der kunne vi alle lese på leppene at den godeste Lennon tok samme mellomstrofe som supporterne!!! Det ble en flott aften der vi heller ikke må glemme Tommy Burns som fikk prøve seg som Frank Sinatra – med stort hell. Jeg vil si bedre enn originalen.

Nok en kveld med futt og fart, og frokost var det få av oss som tenkte på etter disse sene nattetimene. Selv tok jeg meg en siste tur på morgenkvisten opp i Las Vegas, og hvem traff jeg? Jo, selveste Tommy Burns som var ute og gikk en tur. Jeg hadde tidligere i 1997 snakket med han i Hull i England, og han påsto han kunne huske det. Vi ble stående og prate en stund om litt av hans trener-karriere, og det siste han gjorde var å ønske oss norske supportere god tur hjem. Makan til kjernekar skal man lete lenge etter! Dette var vår siste dag i Las Vegas. Harald var med på årsmøtet til NAFCSC, mens vi andre tok en siste sightseeing i byen, bl a for å få med oss Caesar’s Palace før vi tok farvel med denne absurde byen. Etter også å ha vært en kjapp tur oppom Las Vegas sitt høyeste utsiktstårn Stratosphere (350m), var tiden for utsjekking på hotellet kommet. Det viste seg fort at det ikke var norske forhold, da hver gjest ble ilagt ca $4 pr natt i strømavgift, som kom i tillegg til den ”totale” prisen vi var blitt lovet på forhånd. Visst var det mye neonlys der, men å betale strømavgift synes jeg var noe drøyt.

Etter å ha fløyet tilbake til San José, var det tid for nok en leiebil, og denne gangen ble det en Jeep Cherokee. Lars-Erik førte bilen med stø hånd, og etter innsjekking i heimen hans spiste vi middag på en lokal mexikansk restaurant (San José er jo nesten som en mexikansk by å regne). Her ble vi servert mex-mat av beste merke. Det var ca 25 sorter taco, og masse annet rart som lå langt utenfor utvalget her hjemme! Etter å ha spist bar det nok en gang til San Francisco og noen irske puber. Størst inntrykk gjorde Ireland’s 32, byens største irske pub, som var en to etasjers hyllest til IRA og andre irske motstandsmenn. Pga et altfor høylytt jazzband denne kvelden var ikke stemningen akkurat slik vi hadde ønsket oss, men vi nøt vår Guinness i biljardsalongen i annen etasje, mens vi hadde en intern biljardkonkurranse.

Vi var også innom den irske puben til Celtic-supporterne i San Francisco, Abbey Tavern, og en annen irsk pub kalt The Plough. Her var det et irsk live band, men det hørtes ut som de fem bandmedlemmene spilte hver sin sang, så det minte mer om skranglemusikken til Kaisers Orchestra... Da var det tid for å ta kvelden.

Siden vi hadde ligget litt provisorisk da vi overnattet hos Lars-Erik den første natten, hadde vi nå kjøpt inn to luftmadrasser, slik at alle skulle få ligge komfortabelt. Men madrassene var nok litt i største laget, så vi fikk ikke blåst dem opp med menneskelig lungekapasitet. Sent på natten måtte vi derfor bort til en bensinstasjon for å få blåst dem opp. Og at de var store fikk vi bekreftet da vi måtte hive på den ene mynten etter den andre for å få luft, og da vi endelig hadde fått blåst dem opp, hadde det nok gått med bortimot $5 på luftautomaten! I oppblåst tilstand var de store madrassene også for store til å få inn i bilen vår... Eneste mulighet var å legge dem på taket, og så stikke armene våre ut av vinduene og holde dem fast så godt vi kunne!

Vi kunne ikke kjøre for fort, for da blåste bare madrassene av uten at vi klarte å holde igjen – det var nok litt av et syn! Det eneste vi måtte unngå var å møte politiet, for de ville nok helt sikkert ha lyst til å ta dette merkelige følget i nærmere øyesyn. Etter å ha passert over en liten bro, står det plutselig tre politibiler på motsatt side av veien, og nervøsiteten steg betraktelig i vår bil, nå var vi nødt til å bli tatt. Vi måtte til og med vente en ”evighet” på rødt lys i bunnen av broen, og ventet bare på at politiet skulle komme etter oss. Men, heldigvis så det ut til at de var opptatt med noen personer som sannsynligvis hadde alvorligere ting på samvittigheten enn noen alt for store luftmadrasser på taket... Etter en stri tørn fikk vi endelig madrassene på plass i Lars-Eriks leilighet, og kunne få oss en god natts søvn.

Søndag 13 juni var siste dag, og ferden gikk ganske tidlig til San Francisco bukta der verdensberømte Golden Gate Bridge var første stopp. Fantastisk utsikt mot byen, og den ble ikke mindre da vi besøkte sjømannskirken i San Francisco. Der ble det Solo og kake, og prat med misjonen en knapp time før båten til fangeøya Alcatraz var klar. Den verdensberømte fangeøya ga et skremmende inntrykk. Vi har vel alle sett en film eller to fra fangeøya. Veldig flott opplevelse var dette. På vei hjem til San José kjørte vi om Oakland og til universitetsbyen Berkeley, der kronprinsen for noen år siden studerte. Det var stort sett bare hippier der, men middag ble det før ferden gikk hjemover og litt søvn før avreisedagen.

Avreisedagen ble brukt til litt shopping før det var tid for avreise mot Nederland for flybytte til Torp Sandefjord. Bent kjørte oss til flyplassen da han hadde bestemt for å være igjen noen dager for å ta landet litt mer i øyesyn. Flyturen hjem ble en grei affære da det til hvert sete var egen video, med over hundre filmer, spill og masse valgfri musikk! Hjemturen gikk derfor nesten litt for fort... Vi var hjemme i Norge åtte dager etter at reisen hadde startet, og for en opplevelse! Jeg vil takke hele reisefølget for en flott tur, og Lars-Erik for alle overnattingene. Harald du var en flott reisefører og guide. Takk også til Bent for sin støhet, og Espen du var alltid i godt humør. Jeg kan på det varmeste anbefale alle andre Celtic-supportere å være med på en slik tur, så neste gang håper jeg vi blir enda flere. Dette er en opplevelse for livet!