NFP nr 4 - juni, sesongen 1995/96

Totalt nr 13 / Årgang 4

Tim Taler:
Mørkets Makter har slått til igjen


I NFP nr 2 kunne man lese om en ung Celt som ble drept av våre fascistiske blå rivaler. Vi håpet selvfølgelig at dette var et engangstilfelle, og at vi ville slippe slike tragedier igjen. Dessverre må det meddeles at i løpet av denne sesongen er det hele tre unge Celts som har måttet bøte med livet, fordi intoleransen blant våre rivaler er så stor. Siden det blodige slaget i Irland i 1690, har irer/katolikker blitt forfulgt, drept, utpint og diskriminert. I vår opplyste tid i et sivilisert samfunn, er selvfølgelig dette uakseptable metoder å løse en konflikt på. Likevel finnes det fortsatt mennesker som er så primitive at de lever tre hundre år tilbake i tid med sin intoleranse. Disse menneskene organiserer seg i Orange Order og det spesielle skotske frimurerbroderskapet. Begge disse ytterst tvilsomme organisasjoner har sine sterke og gjensidige bånd til rangers FC. Dermed bærer rangers den primitive arven mot annerledes tenkende i Skottland, og virker derfor også som en magnet på de mest intolerante og primitive i dagens samfunn: fascistene og nynazistene.

For sindige skandinaver som bare er vant til sportslig rivalisering, er det vanskelig å sette seg inn i forholdet mellom de to Glasgow-gigantene. En illustrasjon kan være rettssaken i etterkant av et av de nevnte drapene. Der satt lederen for en rangers supporterklubb på tiltalebenken. I sin forklaring sa han at han ikke mente å drepe, men ville bare gi den tilfeldig forbipasserende ungdommen i Celtic-farger en omgang. Å si at han ikke mente å drepe, er en grotesk vits, når offeret får skåret over strupen og er død før han treffer bakken. Det verste av alt er at gjerningsmannen bak udåden er lederen av en rangers supporterklubb! Det sier det meste om hvilke folk som sogner til den klubben. Celtic-tilhengerne har vist sin storhet ved ikke på noen måte å gjengjelde noen av de tragiske drapene. I stedet har de bare stått enda tettere sammen og sunget enda mer intenst sine sanger på pubene og på kampene.

Det er sørgelig når ikke våre rivaler kan nøye seg med å slå oss på fotballbanen, men i tillegg må utøve fysisk vold for å tilfredsstille sin trang til undertrykkelse. Tidligere eksisterte det en fotballklubb i Nord-Irland som het Belfast Celtic. De ble grunnlagt og drevet over samme lest som vår egen Glasgow Celtic. I Belfast er forholdende om enn enda tøffere enn i Glasgow, og både spillere og tilhengere av Belfast Celtic ble systematisk drept av ekstreme protestanter. Det gikk så langt at styret i Belfast Celtic vedtok å legge ned hele klubben for å få slutt på alle de meningsløse drapene. Det finnes flere blant rangers og deres medsammensvorne i Orange Order og frimurerordenen som mener at Glasgow Celtic skulle vært utslettet på samme måte. Man kan derfor undre seg om drapene siste år bare er begynnelsen, og at det kanskje bare er et tidsspørsmål før noen av våre spillere blir likvidert. Det er å håpe at det aldri vil skje, men uansett vil den gode Celtic-ånden, blant tilhengere og spillere av alle religioner og raser, aldri dø.

Det siste drapet på en Celt skjedde natt til 17 mars (St Patrick’s Day). Da var det det største talentet på Celtic’s guttelag som ble tatt av dage. Hans navn var Lawrence Haggart, og han rakk bare såvidt å fylle 15 år. Lawrence hadde spilt seg til fast plass på det skotske guttelandslaget, og hadde et talent utenom det vanlige. Så var han da også arvelig belastet, siden hans grandonkel var den gamle Celtic-legenden Neilly Mochan. Mange engelske storklubber var ute etter å signere en såkalt S-form kontrakt med Lawrence, men han fulgte familietradisjonene og valgte Celtic. Dessverre får vi nå aldri se hvor stor han hadde blitt i Celtic. I forkant av hjemmekampen mot Aberdeen ble det holdt ett minutts stillhet for å hedre minnet av Lawrence. Aldri har det vært en så intens stillhet på Celtic Park! Også i programmet til denne kampen ble unge Haggart hedret - med en helsides siste hilsen, som kan sees på neste side.

Dine siste minutter var brutale for deg Lawrence. Hvil i fred - ditt minne vil alltid være hos oss.

- En siste hyllest til unge Lawrence "Hags" Haggart. Fra Celtic-programmet til kampen mot Aberdeen 1 april 1996

En litt annerledes oppsummering av sesongen som gikk
Årets...

...kamp: 5-0 seieren over Aberdeen. Pga kampdatoen, 1 april, har denne historiske kampen fått tilnavnet "The April Fool’s Massacre".
...mål: Andreas Thom’s kanonskudd som brøt både rangers-muren og lydmuren på Ibrox, i 3-3 kampen.
...spiller: Det er det dere lesere som skal avgjøre - se nærmere omtale på midtsidene.
...sang: The Fields of Athenry.
...jubelbrøl: Kom etter Cadete’s 5-0 mål mot Aberdeen. Volumet ble så høyt at det sprengte BBC’s radiooverføring av kampen, slik at de falt av luften i tre minutter!
...synging: Celtic-fansen borte mot Paris SG i Cupvinnercupen. Der ble PSG-supporterne, kanskje Europas mest beryktede, satt på plass av 8.000 Tims.
...bragd: Celtic som gikk gjennom en hel sesong uten bortetap! Det har aldri skjedd siden Premier League ble innført i 1975.
...blindebukk: Dommeren som ikke så at John Collins ble lagt i bakken av tre Killie-forsvarere innenfor straffefeltet da han var igjennom alene mot keeper. Resultat: 0-0, igjen.
...mest talentløse overgang: Talentet Eoin Jess som forlot den tradisjonsrike og ikke minst oppadstigende klubben Aberdeen, til fordel for middelmådige og lite ambisiøse Coventry. Så grønt er ikke gresset på den andre siden av grensen!
...fascist: Paul Gascoigne da han mimet en "orange walk" fløytespiller etter å ha scoret sitt første mål for the Huns.
...mest patetiske: rangers som boikottet BBC ved å nekte dem å intervjue rangers-spillere, fordi BBC hadde lagd store oppslag og kritisert Gazza etter episoden der han mimet en fløytespiller i det sekteriske "orange walk" etter at han scoret sitt første rangers-mål.
...skuffelse: Å stå uten en eneste seier mot rangers, til tross for å ha utspilt dem i seks serie- og cupkamper.
...redning: Andy Goram’s tigersprang som avverget et van Hooijdonk skudd fra seks meters hold, i 3-3 kampen på Ibrox.
...raid: Tosh McKinlay som mot Aberdeen forserte fra egen 16-meter til Aberdeen’s dødlinje før han la perfekt inn til Donnelly som lagde 4-0 målet.
...overraskelse: At Celtic fikk straffe på Ibrox, for første gang på et ukjent tosifret antall år! John Collins scoret på dette historiske øyeblikk.
...unnlatelse: Dommeren, som i den TV2-sendte tippekampen mellom the Huns og Dons, unnlot å gi Gazza så mye som et gult kort, selv etter en nedskalling og diverse albuetacklinger i ansiktshøyde.
...uttalelse: Pierre van Hooijdonk som i et intervju hevdet at rangers med sine sekteriske grunnholdninger heller ville kjøpe en middelmådig protestant enn Romario!
...nedtur: Semifinaletapet mot rangers, og deres påfølgende 8-på-rad. Nå må de stoppes, ellers kan Skottlands befolkning bli halvert neste år!
...tabbe: BBC som trodde at avspark tas av keeper like utenfor 16-meteren. BBC skjønte nemlig ikke at David Robertson’s "mål" mot Celtic ble annulert for offside, slik at både kommentatorene og teksten oppe i venstre hjørne på skjermen indikerte at stillingen var 1-1 i over en halv omgang før de ble forklart fadesen og kunne rette til 1-0 til Celtic (som alle vet endte kampen 3-3).
...kelner: Gordon Marshall som serverte ballen på et sølvfat til Ally McCoist i semifinalen.
...bot: rangers-målvakt Andy Goram som fikk 1.000kr i bot for å ha kjørt uten gyldig forsikring av bilen sin - og det etter at rangers har lansert sitt eget forsikringsselskap (etter samme mønster som Celtic).
...melding: Legendariske Brian Clough’s svar til en rangers-supporter i et innringingsprogram: "rangers er ikke noe fotballag, de er en gjeng villmenn!".
...komet: Unggutten Jackie McNamara som kom fra en anonym tilværelse i Dunfermline (1st Div.), og spilte seg rett inn på Celtic og U-landslaget. På Parkhead hviskes det allerede om en ny Danny McGrain.
...kort’este: Vår "sympatiske og intelligente venn" Paul Gascoigne som endte opp med 20 gule og rød kort i sin første sesong med the Huns!
...skuespiller: Går for 7. år på rad til Darren Jackson i Hibs.
...trynefaktor: David Robertson, som ville fått selveste Frankensteins mor til å rødme av stolthet over sitt avkom.
...modigste: De syv Celtic-supporterne som tok den 40 timer lange reisen tilbake til fortiden, for å følge Celtic i bortekampen mot Dynamo Batumi i Georgia, totalt isolert fra all sivilisasjon.
...tristeste: Tre unge Celts som ble drept av noen fascister som sogner til Ibrox Park.
...barkeeper: Gode gamle Bertie Auld på Baird’s Bar i Gallowgate, Glasgow.
...pub: The Seanachie i Prinsens Gate, Oslo.
...norske Celt: Eirik Christiansen fra Skjetten (se egen omtale annet sted i bladet).
...Celtic-bygd: Finnås på Bømlo, med sine 18 medlemmer av et befolkningsgrunnlag på .
...heldigste: Supporterklubbmedlem Øyvind Lystad (Drøbak) som satset 20kr på oddsen at Celtic skulle slå Aberdeen 5-0. Tipset gikk inn til 80 ganger innsatsen, slik at han kunne innkassere 1.600kr på sitt overoptimistiske tips.
...uheldigste: Geir Hval (Oslo), som røk akkillesen like før årets høydepunkt, Supportercupen. Det hører også med til historien at han rett før Supportercupen i ‘94 ødela menisken.
...CSC: Celtic Supporters’ Club - Norway, som begynte på null og endte opp med 150 medlemmer i sin første sesong etter oppstarten.

På safari i Glasgow

Av Odd Benkestok

Vidar, Harald og jeg møttes på Fornebu en vakker dag sent i mars for å fly til vårt åndelige hjem, Glasgow. Vidar debuterte, jeg skulle dit for annen gang, mens Harald skulle dit for n'te gang. Men de sitrende forventningene var vel sånn noenlunde like. Et utmerket eksempel på vår formanns administrative egenskaper (nå høres jeg vel ut som en journalist i "Pravda" ca. 1975?), var organiseringen av våre taxfree-innkjøp, som sørget for velfortjente gaver til våre verter og kontakter, samt et pent og variert utvalg likvide midler til felles avnytelse under oppholdet. Nevnte varer ble plassert på et lite bord i leiligheten i Sauchiehall Street. Dette hjørnet av stua ble etterhvert kjærlig omtalt som "Lounge'n" (en slik som de har på flyplassene), og var gjerne første punkt på dagsorden etter morgenens kattevask og tannpuss. (Det skal dog innrømmes at før jeg sto rødøyd og tapper foran "Lounge'n", hadde Vidar og Harald vanligvis gjort unna oppvask og en-og-en-halv dart-turnering allerede!). Husværet vi var så heldige å få bo i, lå altså i Sauchiehall Street, sentralt i Glasgow. Herved overbringes derfor en stor takk til medlem og Glasgow-student Tor, som lånte oss leiligheten sin mens han var hjemme på påskeferie. Siden Glasgow sentrum er nokså kompakt, var leiligheten et meget passende utgangspunkt for spaserturer rundt i byen. Når man så begynte å utveksle slitne eller tørste blikk med sine turkamerater, var det alltid en pub i nærheten, med mat av akseptabel kvalitet og drikke av prima kvalitet.

Den første morgenen i Glasgow "sprang" vi ned til avis-sjappa på hjørnet for å kjøpe en lokalavis, og se om det var noe fotball på gang. Vi var desperate etter fotball, og villige til å se hva som helst: Reservelaget! Juniorene! Amatører! Damefotball! Hva som helst!!! Men, nei - vi måtte nok smøre oss med tålmodighet. Muligheten ville by seg først dagen etter, da det var full ligarunde i Skottland. Vi bestemte oss for å se Partick Thistle mot Motherwell på Firhill Park i Nord-Glasgow. Firhill’s slitne og lite prangende fasade bar bud om at Partick Thistle nok er en klubb som tenker mer på å overleve enn å vinne E-cupen. Likevel, "The Jags" har sine fans der oppe i Nord-Glasgow. Jeg ble nesten litt rørt av å se gamle slitere og smårollinger iført Partick’s røde og gule farger. Det må være hardt å holde ut "The Old Firm's" dominans år ut og år inn, men det gjør de - år ut og år inn. "Skål for dem," tenkte jeg, og lovte meg selv å kjøpe en Partick Thistle drakt. Hvis en Hun våger seg inn i en Celtic pub, eller omvendt - særlig omvendt - så blir det bråk. Sprader man derimot rundt i en Partick-drakt, risikerer man neppe legemsbeskadigelse - snarere lett overbærende latter.

Der satt vi da på Firhill, sammen med 5.500 andre tilskuere, og overvar en lite minneverdig forestilling. "Jags"-fansen satt ikke og sang og hojet, som vi er vant til fra Celtic Park. De satt mer og bannet lavt til seg selv, som om de satt hjemme i stua og så det hele på TV. Bare at her var det mye kaldere. Den mest høylytte supporteren vi kunne høre i vår del av den antikvariske tre-tribunen, var en gammel dame på omkring seksti, utstyrt med skaut og sigarettsneip. "Come on you Jags! Give us a goal!" lød hennes raspende røst. Sikkert et rimelig krav med tanke på all den elendighet hun har betalt for å se gjennom et langt liv. Uansett - Motherwell vant 2-0 anført av ex-celt Willie Falconer. Til Partick Thistle’s forsvar kan vi si at de kom rett fra en glimrende borteseier mot Hearts, og at de sikkert bidro til at 2-4 tapet mot Celtic senere i sesongen er blitt omtalt som en av sesongens beste kamper. Men for all del; Jeg angrer ikke et sekund på besøket. Det var noe ekte og ærlig over slitet ute på banen og sliterne oppe på tribunene. Et eller annet vi kjenner igjen, vi som er vokst opp med britisk fotball halve året.

Nye Celtic Park reiser seg majestetisk over Parkhead-området i Øst-Glasgow. Når bygningsarbeidet er ferdig blir det plass til over 60.000 tilskuere. Dermed vil Celtic ha en av de største og mest moderne fotballstadioner i Europa. Et passende monument over verdens herligste fotballklubb. Kontrasten til Firhill er slående. Etter en bedre lunsj sammen med vår kjære venn Martin Boyd, på The Walfrid Restaurant (på Celtic Park), gikk vi ned til glassdørene ved inngangspartiet. Der traff vi som avtalt to norske Celts, Tommy og Trond, som hadde sett Liverpool gå til finalen i FA-cupen dagen før. Martin hadde ikke bare ordnet med billetter til kveldens kamp mot Aberdeen. Han hadde i tillegg ordnet med videokamera (filmen fås kjøpt gjennom supporter-klubben), møte med Celtic Supporters’ Association, samt omvisning på Celtic Park. "St. Peter" Boyd sto formelig og raslet med nøklene til perleporten. Vi skulle få se Paradise! Det ble en interessant rundtur med en engasjert og kunnskapsrik guide. Vi fikk også ta bilder av hverandre mens vi holdt diverse pokaler triumferende over hodet. På ettermiddagen gjestet vi Celtic Supporters’ Association’s vorspiel før kampen. Utrolig vennlig og entusiastisk stemning. Guinnessen og whiskyen fløt, mens "rebel-songs" spilte over anlegget. Derfra bar det rett til kampen mot Aberdeen, en kamp som er beskrevet nærmere under "Kampfakta". La meg bare nevne at gledesbrølet som fulgte debutant Cadete’s scoring, sprengte mikrofonene og sendte BBC’s overføring av lufta i 15-20 sekunder! Stemningen var elektrisk. Det ble sunget og brølt non-stop i to timer. Jeg har aldri opplevd maken! - hvertfall ikke siden cupfinalen mot Airdrie i fjor. Kvelden ble tilbragt på vår favoritt-pub, Bairds Bar (også omtalt i Lars Olsens gode artikkel i NFP nr. 1 1995/96). Der ble vi servert av ingen ringere enn Bertie Auld, som vant E-cupen for Celtic den kvelden i Lisboa i 1967. Det viste seg at noen av gjestene mente at Harald lignet på Morten Wieghorst, og at jeg kunne minne om Jorge Cadete. Da de i tillegg fikk høre at vi kom helt fra Norge for å se vårt elskede Celtic, syntes de vi var temmelig forrykte og veldig imponerende. Det tjente vi en Guinness på - så vidt jeg husker...

Det er ingen som spør hvor mye du tjener eller hvilken bil du har, om du er katolikk eller protestant - i motsetning til hos blånesene. Er du en celt, så er du en celt, og godtatt som en av dem. Ikke som en turist, men som en av dem. Så får det heller være at en sutrete møkkasabb fra den blå siden av byen freser et "Dirty Fenian bastard!" til deg i gågata. Ta det som et kompliment, og gå videre.

På den tiden vi var i Glasgow, hadde rangers nettopp kjøpt dansken Erik Bo Andersen, og var i forhandlinger med en annen danske, Mikkel Beck, samt at de allerede hadde dansken Brian Laudrup på laget. Mye dansk hos the Huns altså. Da folk som vi møtte på pubene hørte at vi var skandinaver fra Norge, ble vi derfor ofte forespurt hvorfor vi skandinaver, som kommer fra fredelige kår og har det så godt, er med og støtter rangers og deres politikk ved å inngå så mange forhandlinger og avtaler med dem. Det var ikke lett å se inn i deres triste øyne, fulle av angst og nag etter mange års diskriminering fra Glasgow’s intolerante halvdel, men vi prøvde å unnskylde våre danske brødre med at de forhåpentligvis ikke kjente så godt til forholdene. Mer positivt var det å få møte vår nye Skottland-skribent Matthew Marr. Han viste seg å være en ung forstandig herremann, mer reflektert enn alderen skulle tilsi, så hans skribentartikler vil være noe å se frem til i kommende nummer av NFP.

Jeg anbefaler alle som har anledning til å bli med på neste pilgrimsferd til Paradise, å gjøre det. Du blir tusen minner rikere. Det er egentlig fåfengt av en amatørskribent som meg å forsøke å formidle gjestfriheten, åpenhjertigheten og stemningen. Jeg prøver å beskrive noe ubeskrivelig. Bli med! Du vil ikke angre.

Kenny Dalglish : King Kenny

Av Eirik Christiansen

Celtic’s assisterende manager, Sean Fallon, sto og ventet utenfor inngangsdøren til en leilighet med utsikt over Ibrox. Hans mål var å få signaturen til en lovende tenåring. Innenfor døren rev unge Kenny Dalglish ned bilder av rangers-spillere fra veggen på gutterommet sitt, i et imponerende tempo. Han ble en av Celtic’s beste kjøp noensinne, men også en av de mest usannsynlige, fordi han aldri hadde vurdert å spille for klubben. Men, takket være Jock Stein’s overtalelsesevner klarte han å snappe denne spilleren som rangers ikke så talentet i.

Selv om unge Kenny hadde vokst opp som rangerssupporter i et rangersmiljø, gled han rett inn i Celtic-miljøet så snart kontrakten var i orden, og han viste seg å bli en av de mest dedikerte Celtic-spillere noensinne. Han entret laget som syttenåring og ble senere en del av en gruppe ynglinger som ble kjent som "the Qualitiy Street Kids" (gatas kvalitetsgjeng). Lou Macari, Danny McGrain og Davie Hay var andre medlemmer av denne gjengen, som blant annet banket rangers tosifret i en juniorcupfinale! De ble ryggraden i det laget som skulle ta over arven etter "Lisbon Lions", og oppnådde storparten av de ni ligamesteskapene på rad som er en av de store milepælene i Celtic’s historie.

Ulikt mange av de andre ungguttene som Stein hadde et tålmodig ansvar for under et par sesonger for reservene, fikk Dalglish sin debut allerede i september 1968 i en ligacupkamp mot Hamilton - men, det varte enda to år før han fikk fast plass på A-laget. Kenny debuterte med å feie inn en straffe - mot rangers selfølgelig. Ved slutten av sin kariere for Celtic, i 1977, hadde Dalglish vunnet alt som var å vinne i Skottland. Han hadde et sluttregnskap på: fire seriemesterskap, fire cupmesterskap og ett ligacupmesterskap, og han var godt i gang mot sine 102 landslagskamper for Skottland (som fortsatt er skotsk rekord). Dalglish var en svært moderne spiller som var like komfortabel med midtbanerollen som han var med rollen som angriper. Da man en gang spurte om hvilken posisjon han egentlig spilte på banen, svarte Stein: "Vel, bare slipp han ut på gresset!".

Dalglish hadde en konstant appetitt på å spille, og man fant han ofte stående og trene alene, eller med gutta som jobbet der, på treningsfeltet om kvelden når alle de andre hadde inntatt sofakroken. Hans ambisjoner var å nå de aller største høyder innen fotball, og etter de syv sesongene i Celtic følte King Kenny at det var nødvendig å flytte til England for å oppnå dette. Storlaget til Celtic var i ferd med å falle fra hverandre, og en lang periode med endeløs sukksess gikk mot slutten. Stein innså at han ikke kunne holde på den edleste juvelen lenger med et slikt mannskap.

Dalgilsh begynte sin andre karriere, i Liverpool, som erstatter for Kevin Keegan. I 1985 ble han manager på Anfield, etter at han også med Liverpool hadde vært med å vinne det som var å vinne. Det eneste han egentlig savnet fra sin karriere var en seier med Celtic i Europacupen. Men han hadde alt det andre...