NFP nr 4 - juni, sesongen 1996/97

Totalt nr 17 / Årgang 5

Parasitter

Lenge levde man i fred og fordragelighet, og alle var fornøyde. Helt til noe plutselig skjedde. En farsott herjet kontinentet, en farsott som var immun mot ærefrykt og stolthet, og som fjernet hjertet fra den som var blitt smittet. Hva er det egentlig som har skjedd?

Helt fra den runde kules opprinnelse har mang en tapper mann kastet seg inn i leken. Leken ble stadig mer alvorlig, for de tapre helter spilte for æren - ikke bare sin egen ære, men også sine kameraters ære. Sammen var de et lag, et lag som representerte det de var. Uniformen var lagets felles symbol, og da den ble trukket over hodet, la alle hjertet sitt utenpå. Æren var det viktigste. For æren skulle man slåss - med alle lovlige midler. Svikefulle var de som byttet uniform og fant seg andre slagmarker. Det som betydde noe var å få bære den "rette" uniform.

Som sagt, alt var fryd og gammen - inntil et decennium eller to tilbake. Da begynte en sykdom, som til da hadde vært holdt tilbake, å bre seg i leken med den runde kule. Sykdommen begynte etter hvert å bre seg i et epidemisk tempo. Snart var nesten alle de tapre helter smittet. Kun noen få sterke sjeler klarte å stå i mot. Men dessverre var deres mindretall så underlegne at det var dem som etter hvert ble sett på som pussige.

De klareste symptomene på farsotten var at hjertet, som alltid hadde ligget utenpå uniformen, visnet hen. Og i de fleste tilfeller ble helt borte. Vår tids farsott fikk navn som grådighet og egoisme!

Etter at de første utbruddene var blitt kartlagt, viste det seg at det var en parasitt som var årsaken til smittespredningen. En parasitt som var mer seiglivet enn de fleste levende vesener, og som ikke skydde noen midler for å finne seg en vert å snylte på og spre sin smitte. Parasitten går i dag under betegnelsen "agent".

Agentene er en pest og en plage for fotballen, verre en Svartedauen var det for Norge i middelalderen. Med agentenes innmarsj på fotballarenaen, har fotball gått fra å være en nobel sport til å bli noe som stinker. Dette er noe vår klubb Celtic sterkt har fått merke den siste tiden, i tilfellene van Hooijdonk, Cadete og di Canio.

Hvordan tjener en agent penger? Ved å selge spillere og ved å forhandle på spilleres vegne. Det verste som kan skje for en agent, er at spillerne er fornøyd med lønnen og trofaste mot sin klubb. Hvis alle spillere var som det, ville fotballens parasitter miste sitt livsgrunnlag og dø ut av seg selv. Dessverre har de klart å spre sin snikende sykdom av egoisme, grådighet og misunnelse til hele fotballverdenen.

Se på van Hooijdonk. Med en gang han fikk en landskamp, var parasitten frempå. Dette måtte utnyttes: nye lønnsforhandlinger for van Hooijdonk slik at parasitten kunne få flere prosenter. Eller kanskje et salg kunne gi enda bedre prosenter! Så kom Cadete. Han hadde blitt reddet fra en fotballdød i Portugal, og vært fornøyd i Celtic i over et år. Det passet agenten dårlig, for det ble lite penger ut av det. Noe måtte gjøres, og parasitten hevdet at det var Cadete selv som hadde kjøpt seg fri fra elendigheten i Portugal, derfor var dette penger han syntes han måtte få fra Celtic. Da Celtic viste kontoutskrifter som beviste deres rett, endret parasitten taktikk, og hevdet at Cadete muntlig var blitt lovet en mye større "sign-on-fee". Merkelig at en kontrakt som er så detaljert at kun advokater orker å lese mer enn overskriften, har uteglemt en så vesentlig avtale... Med muligheten til raske millionfortjenester, har sykdommen slått ut i full blomst hos Cadete, og han er i parasittens hule hånd. Hjertet som var utenpå drakten forsvant ved første stikk. En kontraktsavtale betyr tydeligvis ikke mye for en agent.

Etter en fantastisk sesong for di Canio, kunne selvfølgelig ikke hans parasitt forholde seg i ro lenger. En kontrakt gjelder tilsynelatende bare om spilleren er en flopp og ikke kommer med på laget. Da er det naturligvis uhørt å revurdere kontrakten med tanke på å sette ned lønningene i forhold til innsatsen. I motsatt fall er det en parasittisk selvfølgelighet at om en spiller gjør det bra, så må lønningene (og parasittens prosenter!) oppjusteres. di Canio har nå en lønn som er høyere enn det han noengang fikk i Italia, men det er tydeligvis ikke nok for hans agent. Og di Canio viser de tydeligste tegn på smitten. Så er vel han tapt snart også.

Til helvete med fotballens parasitter

Finn Sein

- Smittet: Vender du oss ryggen Cadete?

"Celtic Charity Fund"
- budskap og historisk kunngjøring

Da vi sist høst hadde overrakt vår innsamlede gavesjekk til Celtic Charity Fund, fikk vi en merkbar bedre anseelse fra både klubben og andre med-Celts. Vi fikk også et personlig takkebrev fra Celtic’s PR-sjef som i tillegg sendte oss en bunke med pressoppslag rundt Celtic’s offisielle veldedighetsfond, samt et skriv med historien rundt opprettelsen av dette fondet. For at dere skal vite mer hva Celtic står for også utenfor fotballbanen, gjengir vi her dette skrivet i en oversatt versjon:

Introduksjon og historie
Celtic Football Club ble stiftet i Glasgow by, anno 1888. Begrunnelsen for klubbens oppkomst var hovedsakelig å utnytte en fotballklubbs muligheter til å fremskaffe penger til de fattige på byens østkant.

Til tross for at Glasgow i 1888 var den rike og velstående annenbyen i det britiske imperium, var byens østkant et av de verste fattigkvartaler med en høy barnedødelighet. Stifteren av Klubben var en lokal katolsk prest av irsk opprinnelse. Han så nødvendigheten av en positiv integrasjon mellom skotter og irer boende i Glasgow, og derav fulgte navnet Celtic. Et navn som skulle understreke den kulturelle broen over Irskesjøen.

Celtic FC er en viktig sosial institusjon i det skotske samfunn, og henter sine tilhengere fra hele verden. Hovedsakelig fra emigrerte skotter og irer.

I løpet av det siste århundret har Celtic FC utvklet seg til en blomstrende næringsgren, og har et stolt navn og en stolt arv, kjent av en hel verden. Beklageligvis kom det år da klubbens opprinnelige veldedighetsprinsipper nærmest ble glemt, men da en ny leder med et nytt styre tok over i 1994, ble det vedtatt at vel så viktig som å maksimere klubbens forretningsmessige potensial, skulle den sosiale dimensjon igjen bringes på banen. Celtic skulle igjen bidra med sitt for veldedige saker, på linje med de opprinnelige stiftelseskriteriene.

. - Broder Walfrid startet Celtic FC i 1888 for å samle inn penger til de fattigste på Glasgows østkant.

I 1995 ble ‘Celtic Charity Fund’ offisielt innviet, med det mål å gjenopprette Celtic’s veldedige tradisjoner.

Målsetting
Celtic Charity Fond har følgende mål:
1. Å samle inn midler for å støtte spesielle områder innen veldedig arbeid, som hvert år velges ut av Celtic FC.
2. Å opprettholde og videreføre de veldedige prinsipper i arven til Celtic FC.

Satsingsområder
Celtic har tilkjennegitt tre hovedområder og tre tilleggsområder der det skal gis økonomisk støtte. Disse er:
Hovedsatsingsområder
1. Veldedighet til støtte for barn i sosial nød.
2. Samfunnskampanjer mot narkotika.
3. Prosjekter som fremmer religiøs og etnisk harmoni.

Tilleggsområder
1. Støtte til hjemløse.
2. Hjelp til arbeidsløse.
3. Prosjekter til støtte for uskyldig lidende i krigsområder.

Offisiell anerkjennelse
Celtic Charity Fund ble av skotske myndigheter offisielt registrert som et veldedighetsfond 31 mars 1996 (offisielt skotsk veldedighet-registreringsnummer: SC024648).

Tillitsvalgte
Et styre av tillitsvalgte består for øyeblikket av fire medlemmer, valgt av Celtic FC.

Disse tillitsvalgte har ansvaret for å følge opp at de veldedige tradisjoner og verdier hos Celtic blir fulgt ved styring, avtaleinngåelser og utførelse av fondfordelingen.

Aksjonsgruppe
"Celtic Charity Fund-raising Action Group" ble opprettet 27 februar 1996 med ansvar for å skaffe penger utelukkende til Celtic Charity Fund, samt fremme Celtic FC’s tradisjoner og verdibegrep.

Gruppen består av profesjonelle forretningsfolk som alle deler Celtic’s syn på veldedige tradisjoner og verdier. Gruppens medlemmer velges av Celtic FC.

Oppsummering
Celtic Charity Fund søker å opprettholde Celtic FC’s veldedige tradisjoner ved å følge klubbens historie og prinsipper slik det er statuert i "Celtic FC’s Social Mission Statement" (se NFP nr 3 95/96 red.)

Celtic FC etterstreber å arrangere en rekke tilstelninger og prosjekter for å skaffe til veie økonomisk støtte, og bevisstgjøring av valgte nøkkelområder i samfunnet.

De som ønsker å støtte fondet kan sende sine donasjoner til Celtic Charity Fond, c/o Celtic FC. De som ønsker å søke støtte gjennom fondet må be om Charity Fund søknadsskjemaer ved skriftlig henvendelse. Beslutning om bevilgninger blir gjort i juli måned hvert år, ved slutten av regnskapsåret.


I tråd med Celtic FC sitt sosiale charter har også supporterklubben opprettet sitt Veldedighetsfond. Vi vil være med å støtte "Celtic Charity Fund" og det dette står for. På side 24 kan du lese mer om hva du kan gjøre for å gi et bidrag.

Synspunktene hos Tim Taler er ikke nødvendigvis sammenfallende med supporterklubbens meninger, eller hva som regnes å være offisiell politikk fra Celtic FC.

Tim Taler
"Årets dommer"

I forbindelse med kåringen av årets spiller, er det stor festivitas, med gallamiddag og flotte taler. Hadde det vært en tilsvarende tilstelning blant dommerne, kunne reportasjen vært som følger:

Young årets pipeblåser!
Sist helg var den skotske dommerstanden samlet for å hedre Willie Young som stakk av med prisen "Årets dommer". Han vant avstemningen soleklart foran Hugh Dallas, som var like soleklar toer. I tilleg til alle dagens toppdommere var også alle så nær som én av de tidligere dommerne innbudt. Eneste mann som ikke fikk være med på SFA dommernes store høytidsdag var Kevin O’Donnell, som i 1987 sto for en veldig sekterisk dommeravgjørelse, da han helt urettvist ga Celtic en straffe mot Hibs.

Gallamiddagen fant sted i frimurerlosjen på Glasgow vest, arrangert av Govan’s Lojale Broderskap. Etter å ha mottatt sin velfortjente pris, sa Young i takketalen at han følte seg i takknemlighetsgjeld til alle sine dommerkolleger, for uten dem ville han ikke vært der han er i dag. Spesielt ble assistentdommer (tidligere linjemann) Gordon McBride fremhevet. "Jeg må også få takke forbundet, SFA, for at de har satt meg opp på så mange viktige rangers-kamper. Det var et hardt program, men jeg viste meg tilliten verdig. Høyrearmen min er fortsatt mør etter alle kortene jeg måtte dra frem til di Canio, Cadete og andre sekteriske utlendinger på Celtic. Men, med litt hvile i sommer skal jeg nok være klar til dyst igjen neste sesong".

Etter en slik takketale sto jubelen i taket, og sanger som ‘Rule Britannia’ og ‘The Sash’ runget gjennom lokalene! Noen av dommerne prøvde også å dra i gang rangers-sangen, men det syntes noen var for drøyt - for dette var tross alt dommernes aften. rangers-spillerne hadde jo allerede mottatt sin mengde av hyllest.

Nytt av året var at dommerstanden i tillegg til å feire seg selv, også hadde kåret en "Snill gutt pris". Ikke uventet var det Paul Gascoigne som fortjent fikk æren av å motta denne prisen. Fra nominasjonskomitéen het det at Gazza vant prisen pga hans intelligens, diplomatiske opptreden og sympatiske armføring. Han var beæret over å få en slik pris av "dem som var best til å dømme ham", som han selv sa det. Gazza demonstrerte sin intelligens da han raskt regnet ut at "Årets dommer", Willie Young, hadde dømt 109% av de kampene Gazza hadde spilt i. I sin takketale til dommerne inrømmet Gazza at han tidligere kanskje kunne ha vært et problembarn: "Før pleide jeg å få utløp for aggresjonen på fotballbanen, og det var nok ikke bra. Nå lar jeg istedet aggresjonen få utløp i hjemmet - så nu går alt så meget bedre!". Til slutt takket Gazza dommerne for at de ikke hadde gitt ham gult kort da han knuste kjeven på Scott Booth og kvestet Tim Stewart. "Jeg mente det jo ikke på orntlig. Dessuten kan jeg love at de fortjente det, for jeg hørte dem snakke stygt om dere dommere bak ryggen på dere". Dermed utbragte han følgende skål: "Tusen takk for prisen - og håper samarbeidet kan fortsette helt til vi har ti-på-rad".

Etter slike bevingede ord nådde festen uante høyder. Alle var fornøyde etter en kostelig kveld. Den eneste som fikk en ripe i lakken etter festaftenen var Glasgow Taxicentral. De hadde oppdraget med å få alle dommerne og forbundsrepresentantene trygt hjem etter festen - men de presterte å ha to pakistanere blant sjåførene, og slikt er jo uhørt når det er Glasgows aller ypperste som skal kjøres hjem!

Daily Mail

Tommy Burns sparket


Av Bent Uvaag Johansen

Tommy Burns ble den fjerde Celtic-manageren som måtte ta sin hatt og gå i løpet av det siste ti-året. Det startet med Billy McNeill som forsvant i 1991, fortsatte med Liam Brady to år seinere og Lou Macari som måtte gå etter en lite vellykket periode i sesongen 1993/94. Forventningene var store da Fergus McCann & co lanserte den tidligere Parkhead-favoritten Tommy Burns som ny manager sommeren 1994. Da hadde Celtic vært sultefôret på titler siden FA cupmesterskapet i 1989 (1-0 seier over rangers). Burns spilte nærmere 15 sesonger for Celtic og var en av klubbens desidert mest populære spillere. Etter sin aktive periode var Burns manager for Kilmarnock i fire sesonger og førte klubben fra 2. divisjon til toppserien (Premier League).

Første tittel på seks sesonger
Noe av det første Burns gjorde, var å børste støvet av den tidligere Celtic-manageren David Hay (manager i Celtic fra 1983 til 1987). Hay fikk ansvaret for Celtics talentspeidernettverk. I tillegg tok Burns med seg sin assistent og tidligere Celtic-spiller, Billy Stark. Willie McStay (Pauls storebror) ble ansatt som ansvarlig for juniorlaget. I pakt med gammel Celtic-tradisjon valgte Burns å satse på medarbeidere med tilknytning til Celtic. I sin første sesong styrket Burns laget ved å kjøpe Motherwells midtbanedynamo Phil O'Donnell. Senere den meget gode offensive venstrebacken Tosh McKinlay fra Hearts samt den nederlandske spissen Pierre van Hooijdonk fra NAC Breda. Samtidig startet han utrenskningen ved å kvitte seg med de heller mislykkede spillerinnkjøpene som forgjengerne Brady og Macari hadde foretatt. Burns ledet Celtic frem til ligacupfinale mot Raith Rovers i november 1994, men laget tapte som kjent etter den ulykksalige straffesparkkonkurransen (Paul McStay bommet på det avgjørende straffesparket). I den andre innenlandske cupturneringen, den mer prestisjetunge SFA Cup, geleidet Burns sine soldater frem til en 1-0 triumf over Ardrie i finalen på Hampden Park. I ligaen gikk det ikke fult så godt, og Celtic endte til slutt på en 4. plass etter rangers, Motherwell og Aberdeen. Laget scoret kun 33 mål på 36 ligakamper, og savnet av en målgjører var åpenbar.

Spillerstallen styrket
Foran 1995/96-sesongen styrket Burns laget vesentlig med å kjøpe den tyske angriperen Andreas "Andy" Thom. Tyskerens gode samarbeid med van Hooijdonk ble grunnlaget for en meget god sesong. Celtic tapte kun én ligakamp (0-2 mot rangers), som er rekord i den skotske toppserien. Senere i sesongen kjøpte Burns midtstopperen John Hughes fra Falkirk, den unge og meget lovende høyrebacken Jackie McNamara fra Dunfermline, danske Morten Wieghorst fra Dundee og helt på tampen av sesongen; portugiseren Jorge Cadete fra Sporting Lisboa. Ellers fortsatte utrenskningen av "vrakgods" for alvor denne sesongen og spillere som Paul Byrne, Barry Smith, Mark McNally, Wille Falconer, Rudi Vata og Andy Walker måtte forlate Parkhead. Ellers huskes 1995/96-sesongen for at Celtics desiderte beste spiller de siste sesongene, John Collins, forlot klubben gratis til fordel for franske Monaco (som en følge av Bosman-dommen). Normalt sett - med kun ett ligatap og hele 83 poeng - skulle Celtic ha vunnet 1995/96-seongen, men rangers var nok en gang flinkere til å plukke poeng i de innbyrdes oppgjør. Likevel - Tommy Burns hadde gitt Celtic-supporterne ny giv og forventningene til nøkkelsesongen 1996/97 var mildt sagt meget store.

Ni-på-rad
I løpet av sommeren 1996 og gjennom hele den etterpåfølgende sesongen ble det fokusert mye på om rangers skulle greie å tangere Celtics rekord fra perioden 1966-1974 hvor klubben vant ni ligatitler på rad. Ytterligere pundsedler ble lagt på bordet for å sikre den italienske vingen Paolo di Canio fra AC Milan samt den ettertraktede Bolton-stopperen Alan Stubbs. Sistnevnte kostet Celtic £3,5 millioner og han valgte Glasgow-klubben fremfor gode tilbud fra Arsenal og Manchester United. Celtic mønstret sesongen med en forrykende angrepsrekke; van Hooijdonk, Cadete, Thom og Di Canio - endelig hadde også Burns fått skikk på forsvaret (trodde man), mens det ble hevdet at den sentrale midtbanen nå var lagets akilleshæl. Peter Grant og Paul McStay hadde begynt å trekke på årene, Phil O'Donnell var mest skadet, og savnet av John Collins var fortsatt stort. Tapene mot et ordinært Hamburger SV i UEFA-cupen ga tidlig en indikasjon på at Celtic fremdeles har et stykke igjen til europeisk toppklasse. I 1996/97-sesongen tapte Celtic samtlige av ligakampene mot rangers (selv om Celtic var meget uheldige i ihvertfall tre av dem) i tillegg til unødvendige poengtap mot Kilmarnock, Raith Rovers og Motherwell. Den skotske toppserien er såpass duopolisert, at skal tittelen hentes hjem må man minst ta halvparten av antall tilgjengelige poeng mot rangers samt unngå for mange poengtap mot de øvrige motstanderne. I løpet av sesongen fikk Celtic-fansen også oppleve at forrige sesongs suverene toppscorer, van Hooijdonk, ble solgt til Nottingaham Forest etter å ha kommet i klammeri med Burns. Av overganger ellers; John Hughes ble solgt til Hibernian og følgende nye spillere ankom Parkhead; David Hannah (fra Dundee United), Enrico Annoni (fra AS Roma) og Aston Villas Tommy Johnson. Ikke overraskende ble semifinaletapet mot Falkirk i den skotske FA cupen Burns’ bane...

Manglende evne til å vinne da det gjaldt
Dette oppsummerer egentlig Tommy Burns' tre sesonger ved roret på Parkhead. Fire tap mot et sterkt svekket rangersmannskap (rangers' dårligste lag de siste ni årene?) samt unødvendige tap mot presumptivt dårligere motstandere forteller en del om Burns som manager. Han skaffet klubben mange gode spillere - de fleste av hans spillerinnkjøp har vært briljante - men han har ikke greid å skape et homogent og slagkraftig mannskap ut av det. Mye godt spill har blitt ødelagt av horrible taktiske "blemmer" i organisering og forsvarsspill. Et annet ankerpunkt mot Burns er at han er for mye supporter og ikke helt har klart å skille sine følelser for klubben med jobben som manager. Burns har vært tilknyttet Celtic i hele sitt liv. Likevel skal Burns ha skryt for å ha ledet Celtic inn på rett spor. Klubben er i langt bedre forfatning i skrivende stund enn da Burns tok over for tre år siden. Forskjellen fra Celtic under Brady og Macari er slående.

Hvem overtar roret?
Som vanlig etter at en managerpost i en storklubb som Celtic er ledig, begynner media å spekulere på hvem som bør overta. Bobby Robsons navns var raskt ute, likeledes Johann Cruyff og Leo Beenhakker. I tilleg har navn som Joe Kinnear (Wimbledon), Martin O'Neill (Leicester) og Kevin Keegan vært nevnt som seriøse kandidater. Terry Venables har også vært linket, men dette er nok mindre sannsynlig. Personlig hadde jeg sett en internasjonal kapasitet i managerstolen på Parkhead. Kinnear og O'Neill har begge gode resultater å vise til i sine klubber, men vi har sett utallige eksempler på at slike managere faller i gjennom på et høyere nivå... Hva med hovedpersonen selv - Tommy Burns - ja, han har gjort såpass bra jobb i Celtic at han burde få flere muligheter som manager. Han er allerede blitt satt i forbindelse med den ledige jobben i Everton.

Omstrukturering
Som følge av presset og arbeidsbyrden på en managers skuldre, har Fergus McCann sagt at han vil legge om managerrollen etter europeisk mønster: med én "general manager" og én hovedtrener. I dagens krevende fotballhverdag er nok dette absolutt veien å gå. Det skal bli spennende å se hvem som etter hvert blir tildelt stillingene. Foreløpig er det David Hay som har fått managerrollen på ubestemt tid. Blir det også han som får den permanent mon tro…