Intervjuer Rune Christiansen

Hvordan var det å prøve seg i Cliftonville?
Veldig morsomt. Jeg kom til en klubb som slet i nedrykksstriden. Men det var en sammenspleiset gjeng som tok meg vel imot. Og optimismen var stor, man var jo tross alt regjerende seriemestre!

Hvordan gikk det for deg rent sportslig?
Det kunne gått bedre, men jeg er veldig fornøyd. Pga militærtjeneste var jeg langt unna toppformen og manglet matchtrening. Men jeg fikk starte i A-lagets treningskamp mot Lurgan Celtic (fra 2 div). Jeg spilte sentral midtbane, hadde en målgivende pasning, og fikk en albue i øyet - skikkelig blåveis... Vi vant 4-1.
Deretter fikk jeg med meg en trening før det var klart for ny kamp. Denne gang reservelagskamp mot Portadown. Jeg hadde en målgivende pasning denne gangen også. Vi spilte uavgjort 3-3. Men burde vunnet. Portadown fikk straffe på overtid etter en felling langt utenfor 16-meteren. Jeg trodde dommeren tullet. Men det var alvor. I det hele tatt var det en skikkelig hat-kamp, fordi Portadown er et skikkelig lojalist-lag (se bare på alt bråket Orange-folket steller i stand der nede). Våre spillere var skikkelig tente. Latterlig var det at vi som hjemmelag måtte spille i bortedrakter bare fordi Portadown nektet å bytte drakter!

Fikk du inntrykk av at Cliftonville blir urettferdig behandlet i ligaen?
Ja, det er vel ingen tvil om det. Etter reservekampen mot Portadown fikk vi vite at A-lagskampen mot samme lag ble gjort om til bortekamp isteden. Og også cup-semifinalen mot Linfield. Utrolig demotiverende for gutta. Forbundet begrunner det med at det er farlig for Portadown og Linfield-fansen på Solitude (banen til Cliftonville). Cliftonville får jo derfor flere bortekamper enn hjemmekamper hvert år. Cliftonville måtte altså spille en av sesongen viktigste kamper borte istedenfor hjemme. Kvelden før kampen hadde protestanter jaget katolikker ut av husene sine i Portadown. Ingen Cliftonville supportere turte å dra på kampen. Og det ble 3-0 tap. Men forbundet mener altså at det er trygt for våre supportere å dra til Portadown. Bedøm selv.

Hva tror du om klubbens fremtid?
Det er ikke godt å si. I dag er Cliftonville en protestantisk-styrt klubb, men med katolske tilhengere. Før holdt de med Belfast Celtic. Men den klubben måtte jo som kjent legges ned. Siden da har man valgt ut Cliftonville som sitt lag. Jeg tror at det vil foregå en evig diskriminering mot Cliftonville og at man heller aldri vil bli noen storhet. Hadde klubben gått ut og sagt at man er en katolsk (les:republikansk) klubb, ville de antagelig hatt 10-20.000 tilskuere i snitt. Og da ville det blitt penger nok til å bli best i landet. Men, på den annen side ville de nok ikke fått delta i ligaen om de hadde sagt det. Og hvis de hadde fått være med, så hadde de vel fort delt skjebne med Belfast Celtic. Donegal Celtic er en av de store klubbene i Belfast. Men de får ikke være med. Selv om de nå har vunnet B-ligaen et tjuetalls ganger.

Og din fremtid i klubben da?
De ønsker meg velkommen tilbake. Og om jeg flytter dit vil jeg få kontrakt. Smigrende og litt fristende. Fint at de syntes så bra om meg. Det var jo ikke bare å venne seg til å spille med mannsmarkering på midtbanen. Jeg tjente £30 på de to kampene. Og ville fått mer om jeg skrev under kontrakt. Belfast er en kjempefin by og de har et bra universitet. Men, det skal nok mye til at jeg flytter fra Norge for å spille i nord-irsk liga.

Så standarden var for dårlig?
Nei. Den var perfekt. Kan sammenlignes med norsk 2. divisjon. Men det er jo et helt annet spillesystem. Det hadde vært gøy. For stadion og publikum er jo på Tippeliga-nivå. Og gjør du det bra, kommer det tilbud fra engelske klubber på rullende bånd.

Til slutt, hva annet fikk du med deg?
Siden Cliftonville skulle spille mot serieleder Glentoran, ville de bruke sitt faste lag, så jeg fikk fri. Da fikk jeg heldigvis vært med dere til Glasgow for å se Celtic. Ellers fikk jeg oppleve en by som inneholder nærmest to forskjellige land. Man kunne lett merke konflikten selv om det er våpenhvile. En fantastisk tur med mange og sterke opplevelser!
 

Søndag 2 mai har av mange blitt kalt "Bloody Sunday", men å dra paralleller fra dommer Dallas sitt blodige hode til ofrene fra den virkelige "Bloody Sunday", er egentlig en hån mot disse. Uansett, Old Firm kampen 2 mai utviklet seg til å bli den største skandalekamp på mange år. De britisk-skotske tabloidavisene har aldri vært kjent for å si for mye pent om Celtic. Men, siden det svært sjelden skjer de store skandalene rundt Celtic-spillerne, lederne eller fansen, er det dessverre for dem deres eget kjære rangers som besørger skandaleoppslagene i de aller fleste tilfeller. Etter skandalekampen derimot kunne det endelig brukes skandaletyper om Celtic, og en del journalister gikk helt av hengslene i deres beskrivelse om hvor skandaløse Celtic og fansen hadde vært denne søndagskvelden. Hadde de dogmatiske journalistene gått litt under overflaten, ville nok også de ha sett at skandalene hadde flere sider - og at de største faktisk kom fra den kanten de pleier å komme fra!

Det var ikke bare én skandale som ga skandalekampen tilnavnet sitt - de florerte, under kampen og etter kampen, på stadion og utenfor stadion. Men, det var ikke Celtic og Celts som sto for de verste eller fleste skandalene, slik en kunne få inntrykk av i media. På banen ble Mahe og Riseth gjort til syndebukker pga sine røde kort, men hadde de all skyld selv? Mahe fikk sitt første gule kort etter at han hadde fått Wallace’s albue i ansiktet tidlig i kampen, noe han protesterte høylydt mot. En episode der Wallace burde hatt det gule kortet, og ikke Mahe. Ved det neste kortet skjedde det Mahe fikk mest kritikk for. Det bør imidlertid påpekes at det først var etter at han var blitt vist det røde kortet at det kokte over for ham. Før det var hans eneste dyd å ha mimet til dommeren at han burde gi kort til McCann, som hadde hektet franskmannen ufint etter først å ha blitt fintet bort av ham. Det mest skandaløse i denne saken var egentlig at Amoruso gjorde samme "kort-gest" senere i kampen, uten engang å få tilsnakk av dommer Dallas! Med en annen og upartisk dommer, ville neppe Mahe ha fått noen kort i det hele tatt denne kvelden. Det kan derimot ikke sies om Riseth, for hans takling var brutal, men den skjedde på et tidspunkt som ikke ga følger for kamputfallet, og den var et resultat av gjentatt fysisk trakassering fra rangers-spillerne etter en episode mellom Riseth og Wallace. Den mye omtalte Wallace fikk også marsjordre, uten at han måtte tåle i nærheten av så mye kritikk som de to Celts.

Etter kampslutt brøt rangers-spillerne alle de henstillinger de hadde fått fra politiet; om å gå rett i garderoben etter kampen. Istedet løp de rundt på banen i en seiersdans som fikk Celts til å se rødt (les: blått…). De toppet det hele med å stille seg opp foran hovedtribunen og ta en "huddle", liksom for å håne Celtic-tilhengerne. Det var ikke bare tåpelig, men også dumt gjort, for rangers-spillerne måtte etterpå inn i spillertunnellen på samme tribune, og da ble de selvfølgelig skikkelig pepret av the Celts. I nyhetene på TV ble bl.a. denne pepringen vist, mens man hendig hadde utelatt å vise hva rangers-spillerne hadde gjort først. På den måten fikk man understreket Celtic-tilhengernes dårlige oppførsel. Nok et eksempel på den tendensiøse mediedekningen.

På tribunen skjedde også skandaløse episoder. De best kjente og mest omtalte er mynten i hodet på Dallas, og stormingen av banen fra fire tilskuere som ville å prøve og forklare Dallas noen fotballregler det kunne se ut som han hadde misoppfattet… Myntkastingen var selvfølgelig en skandaløs hendelse det ikke finnes unnskyldning for, så kritikken på det området er berettiget. Men det å si at Celtic-tilhengerne er så ille pga dette og fire baneinvaderere, er drøy kost når Celtic Park denne sesongen har hatt over 1,3 millioner tilskuere. Da er ikke fire "hooligans" mye å snakke om. Det ble aldri brukt så store overskrifter da rangers-fans kastet en mynt i hodet på dommeren under en kamp på Easter Road for et par år siden, så dette minner mer om heksejakt. Det ble også ymtet frempå om at Celtic var ansvarlig for baneinvasjonen og burde straffes økonomisk for dette, men det blir ikke riktig så lenge Celtic kjøper sine vaktholdtjenester fra et selskap hvis oppgave er å holde orden på tilskuerne. Derfor burde det vært dette vaktholdselskapet som burde straffes, og ikke Celtic. Selv om det ikke på noen måte kan forsvares, må det sies at den egentlige årsaken til den hodeløse (u)gjerning fra en håndfull Celts, skyldtes hodeløs dømming av Dallas. At en drøm brister pga skandaløs dømming kan få det til å koke i topplokket på den mest sindige. At Celtic fikk drømmen om seriegull ødelagt av tendensiøs dømming på grensen til det skandaløse, var en skandale som tydeligvis var mindre interessant for våre "venner" tabloidjournalistene.

At hele Celtic-fansen blir stemplet etter episodene hvor bare en håndfull begikk dumheter, føles veldig urettferdig, særlig ettersom rangers-fansens oppførsel var langt verre - som vanlig! Men dette ble altså hendig ignorert siden tabloidene endelig hadde historier om noen Celts som hadde gått over streken. At rangers-fansen gjør nazi-hilsen til taktfaste "sieg heil" rop er i seg selv mye styggere enn det de nevnte Celts sto for. At the Huns i tillegg gjorde hærverk og ødela stolene på sin tribuneseksjon hadde også fortjent mer omtale. Og hva skal man si til den lille balljenta, som gråtende forlot sin post fordi hun var blitt utsatt for de forferdeligste verbale overgrep fra rangers-fansen! Det som for henne skulle være en stor dag, ble istedet et eksempel på hvor lavmål enkelte mennesker kan være i sin intoleranse.

Etter kampen og utenfor stadion, feiret the Huns sin triumf i sedvanlig stil, dvs ved å utøve vold og skadeverk mot sin konkurrent. Da Celts forlot Celtic Park, som er deres hjemmebane, var det likevel de som måtte ta av seg eller skjule sine klubbfarger for å unngå å bli overfalt av Huns som feiret sitt ligagull! Dessverre klarte ikke alle Celts å komme seg unna rangers-mobben. En familie på tre måtte på sykehus etter å ha blitt kraftig banket opp av "staute" Huns. I et møte med fem barske rangers-supportere, fikk en jente to blåveiser og en brukket nese! En del Celtic-busser ble også ramponert mens de sto fast i de endeløse køene utenfor stadion. Skandaløs oppførsel fra de blå horder, men likevel syntes ikke tabloidjournalistene dette var verdt å bruke mye spalteplass på. Er det kanskje fordi pøbeloppførselen til rangers-tilhengerne er så vanlig at den ikke har noen nyhetsverdi…

Det ble også meldt om en del knivstikkerepisoder. Veldig lite informasjon blir som vanlig gitt i slike saker, men det var ikke noe som tydet på at Celts var innblandet som aktører - heller som ofre. En del av knivbruken var sågar mellom rangers-supportere! Også brorparten av de 130 arrestasjonene var Huns. Det var ikke bare etter kampen at det utspant seg bråk fra rangers-tilhengerne. Før kampen ble det meldt om kaos og panikkartet stemning i en ellers så fredelig gate i nærheten av Celtic Park. En rangers-mobb markerte sin ankomst ved å la det regne med tomflasker, og så fulgte de opp med å denge løs på alt som kom i deres vei. Kaos oppsto, og skrekkslagne foreldre løp med ungene under armen for å komme seg unna rangers-pøbelen. Men heller ikke dette var skandale av slik karakter tabloidene ønsket å skrive om.

Ok, så var ikke the Celts heller så snille som de pleier å være, for utpå kvelden ble noen ruter slått inn på huset til skandaledommer Hugh Dallas. Men i motsetning til rangers-skandalene, ble denne ruteknuserepisoden behørig eksponert i mediene. Dette var selvfølgelig ingen nobel handling utført av Celts, så kritikken får vi bare ta. Derimot burde vi vært spart for all den usaklige kritikken som også fulgte i kjølvannet. Isteden burde heller toppene i skotsk fotball prøve å analysere situasjonen, og spørre seg hvorfor slike ting kan oppstå. Kanskje de ville funnet ut at dette var handlinger utført i desperasjon over urettferdigheten ett av Glasgow-lagene til stadighet utsettes for - og da gjerne i form av en rekke tvilsomme dommeravgjørelser som dessverre alt for ofte får avgjørende betydning for utfallet av både kamper og titler, og som uten unntak går i favør av et annet Glasgow-lag.

Det føles bittert og urettferdig at the Celts skulle bli stemplet med dårlig rykte pga skandaløs oppførsel fra bare noen ytterst få Celtic-tilhengere, særlig når man vet hva rangers-fansen får slippe unna med - men de har heller ikke noe godt rykte å miste! For alle som var tilstede på skandalekampen, var det bare én vinner. Og det var Celtic-tilhengerne, som til tross for nederlagets time sto opp og sang så kraftfullt og rørende for sitt lag. Det var i alle fall det de sa, alle celebritetsgjestene på Celtic Park denne søndagskvelden. Så da kan tabloidjournalistene skrive hva de vil. Til tross for en liten ripe i lakken, og medienes forsøk på å blåse dette opp, er The Celts fortsatt de største og de beste supporterne.

Vår tid skal komme!

Visepresidenten i rangers, Donald Findlay (48), har gjort seg bemerket på flere måter. Kanskje først og fremst som en advokat med stort talent - et talent han dessverre skusler bort i ondskapens tjeneste, fordi han er blitt blind av sitt eget hat mot annerledes tenkende. Findlay er en av Skottlands mest beryktede for sine sterke anti-irske, anti-katolske og anti-Celtic holdninger. Hans medlemskap i den heller tvilsomme frimurerordenen hersker det heller liten tvil om. Som den dyktige advokat han er, har han klart å balansere på den smale eggen det er å spre sin sekteriske propaganda uten å gå så langt at han kan bli "tatt" for det. Mest oppsikt vakte det da han to ganger de siste årene stilte opp som forsvarer for rangers-supportere som hadde drept Celts. Hans forsvarstale for disse morderne, og hans forsøk på å bagatellisere drapene av Celts, var skremmende og ville gått selv Hitler en høy gang i menneskediskriminering. Istedet for å bli erklært uønsket av rangers, stilte altså selveste visepresidenten opp for å forsvare morderne! Ikke i noe annet sivilisert land ville dette vært mulig, men i Skottland ble det akseptert - forsvarsadvokater har visst lov å være litt "gale". Etter å ha balansert på sin hårfine egg i mange år, tråkket Findlay endelig feil, og det på selveste cupfinalekvelden. På seiersfesten om kvelden, steppet plutselig Findlay opp på scenen, og holdt et ti-minutters show, der han liret av seg de mest sekteriske og anti-irske sangene som eksisterer. Han var ikke akkurat edru mens han holdt på, og flere ganger under seansen truet han med "straff" til dem som gikk til pressen med noe av det som skjedde under seiersfesten. Bare timer etter at en ung Celt var blitt myrdet av en gjeng feirende Huns, står Findlay på scenen og synger at han skal vasse til knes i irsk blod, og at irene skal utryddes. Kvalmende! Det er visstnok ikke første gang det utspinner seg kvalmende scener på en rangers-fest, men gjestene har alltid vært skremt av Findlay’s trusler, om de offentliggjorde innholdet på festen. Denne gangen var det imidlertid en med videokamera som ikke lot seg skremme. Etter å ha filmet hele Findlay-seansen, gikk han rett til avisene med videoen, og dermed ble historien brettet ut for allmennheten. Dommen var klar: Findlay hadde gått over streken. Og med de fellende bevisene, skjønte advokat Findlay at spillet var tapt - han måtte trekke seg fra visepresident-vervet i rangers. Det var ellers et trist syn på videoen, å se flere av (de katolske!) italienerne klappe og jodle med mens Findlay liret av seg sitt verbale grums. Hadde de bare skjønt hva han sang… En som skjønte var nykommeren Neil McCann, som har katolsk bakgrunn. På videoen satt han bare og stirret stivt ned i bordet, uten å gjøre en mine. Med sin bakgrunn burde han visst bedre. Håper han er stolt over klubben han nå representerer…! Det er Findlay også, og i en avskjedskommentar sa han med dårlig skjult undertone, at han ville fortsette å støtte klubben som han alltid hadde gjort…