Celtic Supporters Club in Norway

Historie

Celtic FC har en rikholdig historie, nærmest unik i fotballsammenheng, så det er ikke så lett å sette seg inn i alt på en gang. Her er et forsøk på å gi en lett innføring i Celtic's innfløkte historie – både sportslig og samfunnsmessig.

Den historiske bakgrunn
Dannelsen av Celtic FC er en direkte følge av historiske og politiske hendelser, så for å begynne med begynnelsen må man langt tilbake i tid. Man kan si at det hele startet da engelskmennene invaderte Irland i 1169, hvoretter de har holdt Irland okkupert i over 800 år. Engelskmennene styrte landet med jernhånd, og store deler av lokalbefolkningen ble gjort til treller og leilendinger. All motstand ble slått hardt og brutalt ned på, og det var lite irene kunne gjøre for å få den mektige okkupasjonsmakten ut. Irland er kjent som den grønne øya, pga den gode fruktbarheten, men dette hjalp ikke irene, fordi all dyrkbar mark var tatt av engelske godseiere, som sendte avlingene til London hvor de ble solgt.

De fattige irske bøndene, som måtte jobbe for godseierne, fikk bare en liten jordlapp hvor de kunne dyrke poteter. I årene 1845 til 1851 slo potetavlingene feil pga vanskelige klimatiske værforhold og potetpest, og det ble hungersnød blant den irske befolkningen i Irland.På den tiden bodde det 8 millioner mennesker i Irland, og over 1,5 millioner av dem sultet i hjel under denne hungersnøden (kjent som ”The Potato Famine”)!

Som en følge av hungersnøden flyktet også mer enn 1 million irer ut av landet. Mange dro til USA og noen til Australia og New Zealand. Men, de fleste hadde ikke ressurser til å reise lenger enn over til Skottland og England, hvor majoriteten slo seg ned i vestkystbyene Glasgow, Liverpool og Manchester, samt i hovedstaden London. I løpet av de neste 50 år ble befolkningen i Irland halvert! Og siden hungersnøden var påført dem av engelskmennene som hadde tatt fra dem all dyrkbar jord, oppsto det naturlig nok mye bitterhet.

Mange av irene som dro til USA, klarte seg etter hvert bra, og i dag blir det sagt at hver femte amerikaner har irske aner! Sågar flere presidenter, som bl.a. Kennedy, Reagan og Clinton (som alle er typiske irske navn), er etterkommere av irske utvandrere. Men, Celtic's amerikanske relasjoner vil det kommes tilbake til senere.

Celtic blir til
De irene som slo seg ned i Skottland og England levde under særdeles fattige og kummerlige forhold. Siden de var keltere med katolsk religion, ble de behandlet verre enn dyr, og ble stuet sammen i ghettoer.

De irske innvandrerne som kom til Glasgow ble plassert i slummen på østkanten av byen, hvor de rådende forhold var så ille at man vanskelig kan forestille seg det. Irer ble utnyttet og diskriminert, og hadde ingen rettssikkerhet. Helt til langt utpå 1900-tallet kunne det stå i jobbannonser at irer eller katolikker trengte ikke å søke. Og utenfor puber sto det ofte ”Hunder og irer ingen adgang”.

Broder WalfridPå 1880-tallet var det en katolsk broder ved navnet Walfrid, som engasjerte seg for den fattige irske befolkningen på Glasgow's østkant. Han organiserte små suppestasjoner for å dele ut mat til dem som ikke hadde noe. Hans problem var imidlertid som for alle andre; mangel på penger. Det er da han får idéen om å starte et fotballag for å kunne samle inn penger til suppestasjonene. I Edinburgh hadde irske innvandrere startet klubben Hibernian med stort hell, og dette ble malen for Broder Walfrid.

På et møte i november 1887 fikk han med seg de folkene han ville ha, og tidlig i 1888 var Celtic FC et faktum. Navnet ble valgt for å vise forbrødring mellom det keltiske folk i Skottland og Irland. Slik ble Celtic FC til, stiftet som en veldedig organisasjon. Klubben fikk lokket til seg mange idrettstalenter fra den irske befolkningen, og hadde suksess fra første stund.

Mye penger ble samlet inn til suppestasjonene, og den dag i dag opprettholder Celtic sine veldedige formål. Hvert eneste år gir Celtic store millionbeløp til veldedige formål. Til sammenligning gir Celtic over dobbelt så mye til veldedighet som det hele den engelske Premier League gir til sammen! I Celtic må også spillerne i sin kontrakt skrive under på at de må stille opp på et visst antall veldedige arrangementer pr sesong.

De første årene og den første rivaliseringen
Celtic ble altså stiftet som en klubb for katolikker i 1888, men allerede i 1892 opphevet klubben sin katolikk-paragraf, og siden har klubben vært åpen for alle raser og religioner. I enkelte kamper har sågar Celtic hatt kun protestanter på banen. Derfor blir det litt feil når norske medier omtaler Celtic som en katolikklubb. Majoriteten blant supporterne er fortsatt irske og skotske katolikker, men det finnes også mange protestanter og folk med andre bakgrunner blant tilhengerne – men som sagt, religion og rase spiller ingen rolle for Celts. Det gjør det derimot for Celtic's erkefiende Rangers. Den klubben har i alle år hatt en anti-irsk og anti-katolsk profil. Rangers kommer fra Glasgow's finere vestkant, og har sin støtte blant borgerskapet, som i vesentlig grad er skotske etterkommere av angelsaksere og engelskvennlige skotter (i motsetning til kelterne som følger Celtic).

Motsetningsforholdet mellom Celtic og Rangers er det samme som eksisterer i Nord-Irland, mellom irske republikanere (katolikker) og protestantiske lojalister. Det er derfor man paradoksalt nok i en kamp i Skottland mellom Glasgow-lagene Celtic og Rangers opplever at Celtic-tilhengerne vifter med irske flagg, mens Rangers-tilhengerne vifter med det britiske flagget og det lojalistiske Nord-Irland flagget – altså ingen skotske farger! Slik er dessverre det skotske samfunnet, splittet mellom den keltiske og den angelsaksiske kultur, og alt hva det innebærer. Skillene er heldigvis ikke så ille i dag som dengang Celtic ble stiftet, men de er likevel fortsatt merkbare.

Celtic Park
De første årene leide Celtic en hjemmebane, men da leien etter et par år ble skrudd opp, bygget Celtic en egen hjemmebane på dugnad. Denne banen sto ferdig i 1892, og er den banen klubben benytter den dag i dag – men tribuneanlegget har gjennomgått visse fornyelsesprosesser. Banen fikk navnet Celtic Park, og ligger i en bydel i Glasgow som heter Parkhead. Da banen sto ferdig i 1892, var den så flott i forhold til den gamle, at folk sa det var som å komme til Paradis (banen ligger også ved siden av en kirkegård, så dette hadde en dobbel betydning).

Derfor blir Celtic's hjemmebane fortsatt kalt ”Paradise” av supporterne. Da gresset skulle såes, ble det hentet en kvadratmeter gress fra forfedrenes land, Irland – nærmere bestemt fra Donegal. Denne gressbiten, som ble plassert i midtsirkelen, hadde firkløvere med seg, og disse spredde seg over hele banen, som et tegn på lykke. På grunn av dette har Celtic en firkløver i sitt klubbemblem. I sitt første år hadde Celtic hatt et keltisk kors som emblem. I 1903 spilte Celtic for første gang i drakten som siden har blitt klubbens varemerke: grønne og hvite horisontale striper. Slike striper kalles ”hoops” på engelsk (som betyr tønnebånd), så derfor er et av klengenavnene på Celtic ”The Hoops”.

Celtic var klubben for de som sto aller nederst på samfunnets rangstige, de fattigste fra arbeiderklassen. De var ”taperne” i samfunnet, så for dem var suksessen til Celtic det eneste lyspunktet i tilværelsen, det eneste som ga dem stolthet og verdighet. Derfor trakk Celtic alltid fulle hus, og siden klubben betydde så mye for fansen, skapte de en fantastisk atmosfære på kampene. Celtic-fansen har gjennom alle år fått ord på seg for å være ”best i verden”.

Sportslig suksess under Willie Maley
Så over til noe av Celtic's sportslige historie. Klubbens første kamp var en privatkamp som ble spilt mot ingen ringere enn Rangers. Selv om motsetnings-forholdet mellom disse klubbene ikke hadde rukket å bli fremtredende da de møttes for første gang 28. mai 1888. Rangers var da allerede en etablert klubb, stiftet 15 år tidligere.

Det var likevel Celtic som vant kampen hele 5-2. Rangers syntes det var ille at de tapte mot denne jyplingen, så etter kampen utfordret de til revansjemøte. Det gikk ikke bedre enn at Celtic denne gangen vant 6-2! Celtic's første offisielle kamp var en 5-1 seier mot Shettleston i cupen 1 september 1888. På denne tiden hadde ikke ligaen kommet i gang, så det ble kun spilt cupturnering, og allerede i sitt første år kom Celtic sensasjonelt til finalen, hvor de måtte gi tapt mot et av datidens storlag Third Lanark. I 1890/91 ble den skotske ligaen startet, og Celtic ble nummer 3, bak Dumbarton og Rangers. Men, i 1892 vant Celtic sitt første cupmesterskap, og året etter ble de seriemestere for første gang. Ikke verst for en så ung klubb. Fortsetter vi Celtic's historie over sportslige fremganger, vant klubben fire seriemesterskap på 1890-tallet.

Willie Maley var en talentfull midtstopper som spilte den første kampen mot Rangers i 1888. Etter han måtte legge støvlende på hylla som 29 åring ble han i 1897 ansatt som Celtics første manager. Inntil da hadde klubbens treninger, laguttak og kampledelse blitt ivaretatt av en komité. Under Maley s ledelse vant Celtic hele seks ligamesterskap på rad fra 1905 til 1910, noe alle trodde skulle bli umulig å kopiere, så det skotske forbundet ga Celtic et spesielt trofé for denne bragden.

På 1920- og 30-tallet spilte en herre ved navn Jimmy McGrory for Celtic, og han er fortsatt tidenes målkonge i britisk fotball. På 445 offisielle kamper skåret han 468 mål, og totalt skåret han over 550 mål! Skåringsrekorden for én sesong var 50 ligamål i 1935/36, og i 1928 skåret han 8 mål i én kamp mot Dunfermline (Celtic vant 9-0)! Alt dette er fortsatt rekorder, som trolig vil stå til evig tid... En annen legende fra denne epoken var keeperen John Thomson, som ble Celtic's førstekeeper i en alder av kun 18 år. I en kamp mot Rangers i 1931, ble han sparket i hodet av en Rangers-spiss, og sparket var så kraftig at Thomson døde. Da var Thomson bare 22 år, men hadde allerede rukket å bli en Celtic-legende med sitt fantastiske keeperspill. Maley satt som Celtics manager i hele 43 år frem til 1940, og han er Celtics mestvinnende manager med 16 ligamesterskap og 14 cuptitler.

De tunge år 
Etter andre verdenskrig gikk Celtic inn i en tung periode. I likhet med Rangers (de ble flyttet ned til ligaens 4. nivå i 2012 grunnet økonomiske misligheter) har Celtic aldri rykket ned fra toppdivisjonen, men i 1947/48 var det ikke mye om å gjøre. Celtic havnet til slutt på 12 plass av 16 lag i ”A Division”, som toppdivisjonen het dengang. Dette er fortsatt Celtic's dårligste ligaplassering noen sinne. Sommeren 1953 skulle Dronning Elizabeth II av Storbritannia krones, og i den forbindelse ble det arrangert en fotballturnering (”Coronation Cup”) med de fire beste klubbene fra Skottland og England. Egentlig skulle ikke Celtic ha vært med, for de hadde bare kommet på åttende plass i den skotske ligaen den sesongen, men pga Celtic's enorme publikumsstøtte, ble de likevel invitert øil å delta i turneringen. Celtic skulle imidlertid løfte seg mot de engelske lagene, og feide all motstand til side, og vant hele turneringen – og kunne dermed kalle seg britiske mestre! Det ble også sett på som et paradoks at klubben med de irske røttene, og som historisk sett hadde minst til overs for det britiske kongedømmet, skulle vinne dronningens kroningscup. Seieren i kroningscupen ga selvtillit nok til at Celtic den påfølgende sesong vant ”the double” (serien og cupen).

Både 1940-, 50- og første halvdel av 1960-tallet var tunge år for Celtic, men et par lyspunkter var det. ”Coronation Cup” og double-triumfen i 1953-54 er nevnt, og høsten 1957 skulle Celtic stå for en bragd det går gjetord om ennå. Celtic møtte da Rangers i Ligacupfinalen, og som regjerende seriemestere var Rangers storfavoritter. Celtic-spillerne ville det imidlertid annerledes, og ga Rangers en leksjon de aldri vil glemme. Stillingen ble til slutt 7-1 (!) til Celtic – og Rangers kan være glad sifrene ikke ble styggere, for i tillegg til de syv målene hadde Celtic også tre susende stolpeskudd. Resultatet 7-1 er største seier noensinne i en skotsk/engelsk cupfinale! Kampen ble udødeliggjort med sangene Hampden in the Sun og Seven One.

Jock Stein og Celtic's gullalder
Når det er snakk om hvem som er tidenes største Celtic-personlighet, kommer man ikke utenom navnet Jock Stein. Han var kaptein på laget som vant the double i 1954, og hans lederegenskaper skulle vise seg å bli enda større enn hans spilleregenskaper. I 1965 ble han ansatt som manager på Celtic Park, og det skulle føre klubben inn i sin største gullalder. Allerede samme vår som han ble ansatt, førte han Celtic til cupmesterskap. Og i de neste sesongene under Jock Stein vant Celtic serien ni år på rad, fra 1966 til 1974! Dette var verdensrekord på den tiden. I 1967 og 1969 vant Celtic ”the treble” (serien, cupen og ligacupen).
 
Lisbon LionsCeltic's aller stolteste øyeblikk kom i Lisboa 25. mai 1967. Da spilte de mot italienske Inter Milan i finalen i Europacupen for serievinnere (det som i dag kalles Mesterligaen). Celtic vant 2-1, og ble med det første "britiske" lag til å vinne den gjeveste av Europacupene. Og ikke nok med det, Celtic var faktisk også første ikke-latinske lag til å heve dette troféet, for inntil da var det kun lag fra Italia, Spania og Portugal som hadde vunnet E-cupen.

Celtic stilte følgende lag i finalen i Lisboa: Ronnie Simpson, Jim Craig, Tommy Gemmell, Bobby Murdoch, John Clark, Billy McNeill, Jimmy Johnstone, Stevie Charlmers, Willie Wallace, Bertie Auld og Bobby Lennox. Lagets kaptein var Billy McNeill - og har innehar også klubbrekorden med 790 obligatoriske kamper for Celtic. McNeill ble senere manager for klubben, og det var som manager han ledet Celtic til the double i 1987/88 – den sesongen klubben feiret sitt 100-årsjubileum (eller ”Centenary Season” som den sesongen blir kalt blant Celts).

Det mest imponerende med Celtic's lag var at det kun var skotter på laget – verken før eller siden har det hendt at en klubb har vunnet E-cupen med kun nasjonale spillere på laget (og det er noe å tenke på i disse ”Bosman-tider”). Faktisk hadde hele laget til Celtic vokst opp innen en radius av fire mil fra Celtic Park! Laget ble hyllet som helter da de kom hjem, og siden de hadde vunnet finalen i Lisboa, har de i ettertid fått klengenavnet ”The Lisbon Lions”. Celtic kom også til finalen i E-cupen i 1970, og var på bakgrunn av sine prestasjoner de siste årene, store favoritter. Dessverre undervurderte de motstanderen litt for mye, og tapte 1-2 for Feyenoord. Fra 1966 til 1979 kom Celtic til finalen i ligacupen 14 år på rad! Også det en ”uslåelig” rekord, men bare seks av disse finalene ble vunnet.

Om Jock Stein er den største personligheten i Celtic's historie, er nok de fleste enige om at Jimmy Johnstone er Celtic's største spiller gjennom tidene. Han var meget teknisk god med en egen evne til å drible av sine motstandere. I 2002 ble Johnstone kåret til Celtics beste spiller gjennom historien. Han spilte 515 obligatoriske kamper og skåret 130 mål for Celtic. Foran Celtic Park står det i dag en statue av Johnstone. Han fikk diagnosen "Motor Neurone Disease" (en sykdom som svekker musklene i hjernen) og døde i 2006 kun 61 år gammel.

På konkursens rand og opp igjen
Dobbelttriumfen i 1988 og cupseieren året etter, skulle vise seg å bli en slags svanesang for klubben under dens gamle styre. Celtic hadde i mange år blitt styrt av familiedynastiene Whyte og Kelly, som dessverre viste seg å være svært udugelige når kapitalen og de kommersielle kreftene begynte å gjøre seg gjeldende på 1980- og begynnelsen av 1990-tallet. Tiden hadde løpt fra de gamle herrer i Celtic-styret. De syntes ikke å være i stand til å lede klubben inn i en ny tidsalder, og virket mer interessert i å dyrke seg selv. Celtic havnet i bunnløs gjeld de første årene på 1990-tallet, og tilhengerne var rasende. Det ble arrangert store protestaksjoner for å få kastet det sittende styret, som på sin side holdt igjen med all makt de hadde.

Heldigvis har Celtic alltid vært folkets klubb, så supporterne seiret til slutt, men ikke uten dramatikk. Supporterne hadde samlet seg bak den skotsk/canadiske forretningsmannen Fergus McCann, og med sin styrke fikk de kastet det gamle og udugelige styret, og innsatt McCann. Men, det var i siste liten, for fredag 4 mars 1994 var klubben etter sigende bare én time fra å bli slått konkurs da McCann satset deler av sin millionformue på å redde Celtic. Han ga seg selv fem år på å få snudd den negative økonomiske trenden til å bli positiv, bygge en ny ”all-seater” stadion, og vinne ligaen igjen. Allerede første sesongen med McCann som administrerende direktør, fikk Celtic lagt seks troféløse år bak seg, da de vant cupen i 1995. Og etter en fantastisk økonomisk snuoperasjon, gikk ”butikken” Celtic med overskudd igjen.

McCann utførte også den mest vellykkede aksjeemisjon i britisk fotballhistorie, og dette gjorde at fansen nå kunne eie deler av sin egen klubb. I dag sitter da også supporterne på hele 80% av aksjene, og har med det mesteparten av makten i klubben, og dette er beroligende å vite, for klubber som eies av finansinstitusjoner har hatt en lei tendens til å tenke mer på kortsiktig profitt enn langsiktige tradisjoner! Samtidig med den økonomiske oppblomstringen i klubben, var også byggearbeidene godt i gang med den nye gigantstadion med over 60.000 sitteplasser.

Det var likevel én ting som bekymret fansen mer enn noe annet, nemlig at erkefienden Rangers var i ferd med å utligne Celtic sin berømte rekord med ni ligatitler på rad. Heller ikke i 1996/97 klarte Celtic å stoppe sine byrivaler, slik at Rangers nå hadde tangert vår ”ni-på-rad”. Skulle virkelig Rangers klare å slå Celtic's ”uslåelige” rekord?! Før 1997/98-sesongen ble nederlandske Wim Jansen den første utenlandske manager i Celtic. Med sin internasjonale erfaring klarte han å vinne ligaen med Celtic, og hadde dermed stoppet Rangers i å vinne ”ti-på-rad”. Dette ligagullet ble ikke sikret før i siste serierunde, og gledesscenene var enorme blant Celtic-supporterne fordi Rangers var blitt stoppet i siste liten. Dette ligagullet blir derfor sett på som et av de aller viktigste i klubbens historie. Høsten 1998 var Celtic sitt nye tribuneanlegg med 60.500 sitteplasser ferdigbygget, så sesongen etter kunne McCann trekke seg tilbake etter sine fem år, vel vitende om at han hadde oppfylt alle sine løfter.

The Old Firm
Glasgow-derbyet mellom Celtic og Rangers blir regnet som det største i Europa – større enn alle engelske, tyske og italienske lokaloppgjør. Ja, faktisk er Glasgow-derbyet kåret til nr 2 i verden, bare slått av Boca Juniors og River Plate i Argentina. Årsaken til den enorme rivaliseringen mellom Celtic og Rangers er som tidligere nevnt at de representerer hver sine kulturer, som har vært i konflikt med hverandre i århundrer. Celtic har blitt symbolet for det irske folk, de fattige og undertrykte. Celtic er den sosiale og veldedige klubben, en klubb som gir håp. Derfor har den fått store tilhengerskarer også blant andre som ikke direkte føler seg knyttet til Irland eller Glasgow. Men, pga klubbens irske profil, er den elsket blant alle de irske miljøene som har oppstått der irske emigranter har slått seg ned gjennom årenes løp; hovedsakelig i USA, Canada, og Australia, men også i land som Sør-Afrika og Tyskland. Og selvfølgelig i ”løvens hule” England, finnes det veldig mange med irsk/skotsk bakgrunn, så Celtic har også et stort antall supporterklubber i England.
 
Old FirmI USA finnes det minst én Celtic supporterklubb i alle stater og større byer. Nesten hvor man reiser i verden, finner man irske og skotske miljøer som har sine Celtic supporterklubber. Og selvfølgelig, i Irland finnes det utallige supporterklubber både i sør og nord, og på hver eneste hjemmekamp kommer det store busslaster på fergene fra Irland, med tusenvis av Celtic-tilhengere. Så selv om Celtic spiller i en relativt lite anerkjent liga, og ikke er så kjente i Norge i forhold til engelske klubber, er det bare Manchester United som kan måle seg i størrelse med Celtic.

Når det gjelder Rangers, er ikke de noen smågutter heller, selv om de ikke har like mange tilhengere som Celtic. De representerer den etablerte delen i det skotske samfunnet, og har dermed mange flere ”rike onkler” enn Celtic, og har derfor alltid vært en mye rikere og ressurssterk klubb enn Celtic. Det protestantiske borgerskapet har alltid sett på katolikker som en trussel, derfor har Rangers blitt drevet som en ren protestantisk organisasjon. Katolikker har ikke blitt akseptert, og ved ett tilfelle, da det ble kjent at en av klubbens vaskedamer opprinnelig var katolikk, ble hun avsatt på dagen. Også et styremedlem som hadde giftet seg med en katolsk dame ble kastet ut. Én av Celtic's største spillere gjennom tidene, Danny McGrain, var protestant og Rangers-supporter, men pga hans navn (Danny) trodde Rangers at han var katolikk og lot ham derfor være. Dermed snappet Celtic ham opp. Dette illustrerer godt Rangers sin grenseløse frykt for katolikker. Dagens Manchester Utd manager Alex Ferguson, var i sin tid stjerne i Rangers, men han måtte tåle hard medfart av klubben fordi han hadde giftet seg med en katolsk dame. Dette gjorde Ferguson bitter, og var årsaken til at han ved tre anledninger i sin unge manager-karriere takket nei til Rangers. Fordi han ikke ville være i en klubb hvor han måtte sjekke spilleres dåpsattest før han kunne kjøpe dem!

Det var først i 1989 at Rangers kjøpte sin første katolske spiller, da de hentet den tidligere Celtic-spilleren Mo Johnston fra franske Nantes. Dette førte til stor oppstandelse blant Rangers-supporterne, som arrangerte store demonstrasjoner mot at klubben hadde kjøpt en katolikk. Supporterne samlet seg utenfor Rangers sin bane, Ibrox Park, og brant sine skjerf for offentligheten. Tusenvis returnerte også sine sesongkort, fordi de nektet å gå på kampene nå som Rangers hadde kjøpt en katolikk. Johnston var Skottlands mest forhatte mann: Hatet av Rangers-fansen fordi han var en katolikk på deres territorium, og hatet av Celtic-fansen fordi han hadde gått over til fienden.

Siden Celtic og Rangers representerer to så motstridende kulturer, er klubbene nærmest blitt ikoner for sine kulturer, og de som tilhører disse kulturene identifiserer seg også i stor grad med disse fotballklubbene. Dette er nok også en av grunnene til at den legendariske Liverpool-manageren (og Celtic-supporteren!) Bill Shankly kom med sitt berømte utsagn: ”Fotball er ikke en kamp på liv og død, det er mer alvorlig enn som så”. Allerede på slutten av 1890-tallet begynte rivaliseringen mellom Celtic og Rangers å gjøre seg gjeldende, og de trakk så store tilskuermengder og tjente så mye penger på dette, at de virkelig begynte å dra i fra de andre skotske klubbene.

Både pga de store publikumsinntektene, og pga rivaliseringen, begynte mediene å kalle de to Glasgow-klubbene for ”The Old Firm”. Og denne betegnelsen brukes den dag i dag som en samlebetegnelse på de to klubbene. Bortsett fra en svak periode på begynnelsen av 1980-tallet, har the Old Firm nesten uavbrutt dominert skotsk fotball, med ca 80% av ligamesterskapene seg i mellom. Dette har de gjort pga den store støtten de har som ”gallionsfigurer” for to kulturer, og de store inntektene de har fått pga den store støtten. Mange sier at den skotske ligaen kun består av to lag, fordi de andre er for små. Men, egentlig er det Celtic og Rangers som er unormalt store, for Skottland er omtrent på størrelse med Norge, og Glasgow er ikke så mye større enn Oslo. Så da kan man selv tenke seg hvilken prestasjon det er at the Old Firm tilsammen trekker 100.000 tilskuere på alle sine hjemmekamper!

NRK v/Bård Tufte Johansen laget i 2010 en meget god dokumentarserie om de seks største lokaloppgjørene i verden. Serien ble kalt "Fotballkrigen" og Old Firm var et av oppgjørene som ble dokumentert. Supporterklubben ble kontaktet av NRK i forkant og hjalp til med tips og kontakter. Se link til episoden om Old Firm: https://tv.nrk.no/serie/fotballkrigen/OCHS47000409/sesong-1/episode-4

Celtic i dag 
Etter at Celtic vant ligaen i 1998, og dermed hadde forhindret Rangers i å vinne ti-på-rad, klarte de dessverre ikke å flyte på den medgangsbølgen som hadde oppstått. Den suksessrike treneren Wim Jansen forsvant, og det gjorde seiersgnisten også. Jansens beste signering var utvilsomt Henrik Larsson som står bokført med 242 mål på 315 obligatoriske kamper for Celtic. Den tsjekkiske FIFA-treneren dr Jozef Venglos klarte ikke å få orden på sakene, så også han forsvant. Til 1999/2000-sesongen kom den tidligere Liverpool-stjernen John Barnes. Men, uten skolering og uten erfaring var det nesten dømt til å mislykkes – og det gjorde det også til gagns. Barnes manglet alt det en trener bør ha av kunnskaper og egenskaper, og det hele kulminerte da Celtic opplevde et av de mest forsmedelige nederlagene i sin historie med 1-3 tapet på hjemmebane mot 1. divisjonslaget Inverness! Dette førte til at Barnes fikk sparken umiddelbart.

Celtic, som alltid hadde vært en stabil klubb og som bare hadde hatt seks (!) managere på sine første hundre år, hadde dermed kvittet seg med sin syvende manager på bare det siste tiåret! Kaoset og turbulensen hadde nådd toppen, og tilhengerne krevde at styret som hadde tatt over etter Fergus McCann måtte få ansatt en manager som kunne gi klubben ro og kontinuitet.

I 2000 ble irske Martin O'Neill ansatt som ny manager - noe supporterne samstemmig jublet over. O'Neill hadde ved å gå gradene som manager i engelsk fotball vist at han hadde faglige kvalifikasjoner. Enda viktigere for fansen var at han aldri hadde lagt skjul på at han var Celtic-supporter! At han hadde det både i hodet og hjertet viste han i sin debutsesong, da han førte Celtic til ”the treble”, dvs seier i ligaen, cupen og ligacupen. O'Neill er også den Celtic manageren som har fått flest penger til rådighet og står bak de tre dyreste spillerinnkjøpene i Celtics historie ved kjøpene av Chris Sutton, John Hartson og Neil Lennon som kostet £ 6 millioner hver. 2001/02 sesongen førte O'Neill Celtic til nok et seriemesterskap, samt at klubben gjorde en særdeles respektabel innsats i Mesterligaen og UEFA-cupen.

I sesongen 2002/03 ledet O'Neill Celtic frem til finalen i UEFA cupen. På veien mot finalen i Sevilla slo Celtic ut sterke motstandere som Blackburn Rovers, Celta Vigo, Stuttgart og Liverpool. Dessverre tapte Celtic finalen 2-3 etter ekstraomganger mot Porto, men skal ha all ære av en fantastisk prestasjon. De omtrent 80.000 Celtic suporterne som tok turen til Sevilla fikk i hvertfall en opplevelse for livet! O'Neill trakk seg som manager i Celtic i mai 2005 da hans kone ble alvorlig kreftsyk. Han ble erstattet av Gordon Strachan som ble den første siden Jock Stein til å vinne tre ligamesterskap på rad for Celtic fra 2005 til 2008. Strachan hadde også sukess i Champions League og førte Celtic frem til åttendedelsfinale i sesongene 2006/07 og 2007/08. I mai 2009 trakk Strachan seg som manager og ble erstattet av Tony Mowbray. Det ble ingen suksess og Mowbray fikk sparken i mars 2010 etter å ha tapt 0-4 for St Mirren. 
 
Neil Lennon som på dette tidspunktet hadde ansvaret Celtics reservelag fikk jobben som manager først ut sesongen 2010 og deretter på permanent basis fra juni 2010. Hans første sesong som manager i Celtic var preget av disiplinærsaker - Lennon hadde problemer med å styre temperamentet sitt, og da spesielt i Old Firm kamper. Sin første tittel vant Lennon da Celtic slo Motherwell 3-0 i den skotske cupfinalen. Med sin bakgrunn som nord-irsk katolikk var Lennon et yndet hatobjekt blant Rangers-supporterne, og det gikk så langt han mottok flere drapstrusler. Rangers ble degradert til fjerde nivå i skotsk fotball grunnet alvorlige økonomiske misligheter i 2012, og Celtic vant tre ligamesterskap på rad under Lennons ledelse - det siste i 2013/14 sesongen. Lennons største bragd som Celtic-manager var utvilsomt da han ledet klubben frem til åttendedelsfinale i Champions League i sesongen 2012/13 ved blant annet å slå Barcelona 2-1 på Celtic Park i november. 

Ganske overraskende valgte Lennon å trekke seg etter 2013/14 sesongen angivevelig grunnet at han ikke fikk tilstrekkelig med ressurser til å forsterke spillestallen. Celtic ansatte Ronny Deila som ny manager. Nordmannen var et meget overraskende valg og var nærmest totalt ukjent i Glasgow. Deilas gode resultater i Strømsgodset og med et rykte til å være meget flink til å utvikle egne spillere var hovedgrunnen til han ble ansatt. Han fikk den verst tenkelige starten da Celtic ble rundspilt av Legia Warzawa i kvalifiseringen til Champions League. Celtic fikk imidlertid en ny mulighet da det viste seg at den polske klubben benyttet en ikke spilleberettiget spiller, men Celtic tok ikke vare på den og tapte også for slovenske Maribor. Etterhvert fikk Deila satt sitt preg på laget og vårsesongen 2015 var meget god og Celtic var kun et feilaktig idømt straffespark unna å sikre seg "The Treble". Derfor var det meget skuffende at Deila og Celtic ikke klarte å følge opp i sesongen 2016/17. Tapet for Malmö FF i kvalifiseringen til Champions League og seinere to tap for Molde i Europa League var med å prege sesongen. Deila vant likevel ligaen med klar margin, men valgte å trekke seg i mai 2016. Noen uker seinere ansatte Celtic den tidligere Liverpool-manageren Brendan Rodgers. 

Rodgers ble en umiddelbar suksess i sin første sesong som manager i Celtic. Ikke bare ble han den tredje manager i historien til å vinne "the treble" (og den første siden O´Neill i 2000/01-sesongen), men satte også en rekke andre rekorder som nok vil bli stående i mange år fremover. Celtic gikk ubeseiret gjennom hjemlig liga og cupturneringen med totalt 47 kamper uten tap! I ligaen vant klubben 34 av 38 kamper og endte opp med 30 poengs forsprang til Aberdeen. Det ble også nye poengrekord med 106 og den største seieren på Ibrox siden 1897 da Celtic vant 5-1 i slutten av april. Best av alt var at fotballen under Rodgers var offensiv og underholdene. Stemningen var tilbake igjen på Celtic Park og den nye "safe standing" seksjonen med 3.000 plasser var også et viktig bidrag til dette. I desember 2017 satte Celtic ny britisk rekord med 69 kamper på rad i hjemlig liga og cup uten tap! - dette er en rekord som ventelig vil bli stående i mange generasjoner. Rodgers ble også historisk som den første manager til å vinne "the treble" i to sesonger på rad da Celtic slo Motherwell 2-0 i den skotske cupfinalen. 

Rodgers trakk seg på dagen og gikk til Leicester City i slutten av februar 2019. Neil Lennon ble ansatt som midlertidig manager ut sesongen og styrte klubben til en ny trippeltriumf med 2-1 seier i den skotske cupfinalen over Hearts. I desember 2020 fullførte Lennon "quadruple treble" (fire strake i ligaen, cup og ligacupen på rad) ved å slå Hearts etter ekstraomganger og straffespark i cupfinalen hvor nordmannen Kristoffer Ajer satte inn det avgjørende straffesparket. Dette er prestasjon som vil bli stående svært lenge - og høyest sannsynligvis vil den aldri bli slått! Etter en skuffende start på sesongen 2020/21 fikk Lennon sparken i februar 2021. Sesongen 2020/21 ble den første siden 1998/99 at Celtic ikke vant et eneste av de tre hjemlige titlene i Skottland. Rangers under ledelse av den tidligere Liverpool-spilleren Steven Gerrard vant Scottish Premiership med 25 poengs forsprang til Celtic. 
 
 
 
 
 
 
CSCN på Facebook

CSCN på Twitter